Bokelskere.no

«Vicious» er en roman som virkelig lever opp til tittelen sin. Det er med andre ord ikke en bok man leser hvis man en dag er ute etter noe koselig. For å være helt ærlig så var jeg ikke helt sikker på om jeg likte romanen da jeg bladde om til siste side. Dette er en bok der jeg som leser sitter inne med blandede følelser etter at jeg har avsluttet den.

Den handler om to unge ambisiøse studenter ved et universitet, Victor og Eli. I forbindelse med et forskningsprosjekt på universitet gjennomfører begge et eksperiment som går galt. Som følge av dette utvikler de superkrefter. Dette er to hovedkarakterer som alltid har vært ute etter å oppnå noe mer i livet enn det universitetet kunne tilby dem. Problemet er at kreftene de sitter inne med etter eksperimenter gir dem uendelige muligheter. En rekke hendelser finner sted der Victor og Eli begår grusomme handlinger som følge av kreftene de er i besittelse av. Ved hjelp av en indre logikk forsøker begge å rettferdiggjøre handlingene sine, selv om de innerst inne er klar over det de gjør, er galt.

Handlingen hopper fram og tilbake i tid. Vi får møte Victor og Eli mens de fortsatt er studenter, og noen ganger hopper handlingen ti år fram i tid, der begge er erkefiender og Victor sitter inne bak lås og slå. Victor føler at det er Eli sin feil at han sitter i fengsel. Hans primære mål er å finne Eli etter å ha brutt seg ut av fengslet og ta hevn.

Dette høres kanskje ute som Spider-Man eller Batman, der du har en superhelt som skal redde verden og en ond skurk som forsøker å hindre helten i å gjøre det. Der tar du feil. Victor og Eli er antihelter. Ingen av dem kan karakteriseres som helt eller skurk. Begge er rett og slett komplekse karakterer. De er høyst intelligente, men mangler empati som følge av kreftene sine. Samtidig så tror de at de i enkelte tilfeller gjør det som er rett, selv om handlingen deres ikke kan rettferdiggjøres.

Forfatteren er helt klart dyktig med pennen. Hun klarer å få fram den psykologiske kampen karakterene har med seg selv. Dette er riktignok en roman rettet mot den voksne lesegruppe, men kan også leses av ungdommer.

Verten er helt klart bedre:-) Har lest den to ganger og synes i grunn karakterene var mer komplekse enn i Twilight. Jeg var 15 da jeg leste Twilight, så jeg skjønner hva du mener;-)

Da jeg leste «Twilight» serien for noen år siden, ble jeg rett og slett hektet. Jeg syntes den var fantastisk. Nå, flere år senere, så har bøkene mistet sin appell hos meg. Jeg vet ikke helt om alderen har skylden for min overgang fra å like serien til å mislike den, eller om det skyldes at jeg har lest flere anmeldelser som har kritisert serien. Uansett så tror jeg at jeg skal holde meg unna sjangeren «paranormal romance» i framtiden. Denne sjangeren har skuffet meg gang på gang.

Da jeg plukket opp "Alice in Zombeiland" forrige sommer, forventet jeg en gjenfortelling av eventyret om Alice i eventyrland. Hvis du plukker opp denne boken med de samme forventningene, så tro om igjen. Jeg leste halvparten av boken før jeg la den fra meg. Dette er ikke en gjenfortelling av det velkjente eventyret om Alice, men rett og slett "high school drama". Både tittelen på denne romanen så vel som coveret indikerer noe helt annet enn det jeg så for meg. Bortsett fra tenåringer med helt meningsløse samtaler (som ikke henger sammen med plottet), fryktinngytende maskuline gutter, og jenter som blir fremstilt som komplett dumme, så er det et innslag av zombier( det eneste interessante). Begynnelsen er helt klart lovende, helt til nye karakterer blir introdusert og hovedpersonen begynner på en ny skole.

Jeg ble litt skuffet for jeg trodde boken handlet mer om konkrete tips til treningopplegg enn den gjorde.

Jeg burde egentlig ikke ha lest denne romanen. Jeg hadde forventninger til hvordan den ville være. De samme elementene som man finner i mange andre ungdomsbøker går igjen her. Du har en jente som føler at livet hennes ikke gir noe mening helt til hun treffer den kjekke mystiske gutten med det "blendende" utsende. Jenta våkner etter en lang dvale i sorg og kan ikke fatte at den perfekte, fantastiske gutten viser en interesse for en som henne etter deres første møte. Plutselig er livet hennes fullkomment. Konseptet og settingen er helt klart interessant, men i lengden så synes jeg plottet og karakterene var påfallende storetypisk, slik det er i flere ungdomsbøker.

Jeg kan nesten garantere deg at du ikke vil bli skuffet;-)

Jeg tok meg selv i å grøsse flere ganger mens jeg leste «In the Shadow of Blackbirds». Så bra synes jeg den var. Handlingen finner sted under første verdenskrig og historien blir fortalt av unge Mary Shelley Black. Mary Shelley har aldri trodd på gjenferd. Ånder og spøkelser er simpelthen noe fjernt for henne. Hun ser likevel at mennesker, desperat etter å få glimt av sine kjære som ble revet vekk fra dem i krigen, tyr til spiritualisme for å komme i kontakt med de døde. Da Mary Shelley mottar beskjeden om at hennes barndomsvenn og første kjærlighet, har mistet livet sitt i krigen som ung soldat, blir hun grepet av den samme trangen som alle andre til å ty til spiritualisme for å komme i kontakt med ham. Hun oppdager at krigens brutalitet har mange mørke sider som lett kan bli oversett i kaoset som herjer. Og grensen mellom liv og død er noen ganger uklar. Mary Shelley er nysgjerrig av natur. Hun ser at Stephen, hennes barndomsvenn, ikke døde en naturlig død i krigen. Hun vet at hun ikke kan får fred før hun finner svar på hva som forårsaket hans bortgang.

Dette er en roman som inneholder mye symbolikk, som ravner og gassmasker. Siden handlingen finner sted i USA i 1918, så er det ikke bare krigen som herjer, men også spanskesyken. Hvert kapittel har et svart hvitt fotografi hentet fra krigen. Som leser synes jeg dette gjorde historien mer virkelighetsnær. Bilder av mennesker med ansiktet halvveis dekket av gassmasker illustrerer hvordan karakteren måtte beskytte seg selv mot en dødelig sykdom så vel som krigen. Alt i alt så synes jeg dette er en sterk roman og definitivt en 2013-favoritt. Den vil få deg til å bite negler helt til siste side er snudd. Du tror hele tiden du vet hvordan romanen vil ende. Der tar du feil. Slutten vil nok overraske mange lesere.

Som bokelsker er det vanskelig å motstå «fristelsen» når en bok blir rost høyt opp i skyene. Du må nesten finne ut hva som gjør at mange snakker så entusiastisk om den. «Et helt halvt år» var akkurat en slik fristelse for meg. Boken har flere chick lit elementer. Hovedpersonen er en ung kvinne i midten av tyveårene. Den unge kvinnen vet ikke helt hva hun skal gjøre med livet sitt. Livet hennes blir snudd på hodet når hun en dag plutselig havner i en uvanlig situasjon. Og det er nesten alltid en mann innblandet i situasjonen. Og historien er krydret med humor. En god del humor. Dette er likevel ikke en typisk chick lit roman. Og det er kanskje en av grunnene til at historien har skapte et så dypt inntrykk blant mange lesere.

Romanen kommer inn på ting som det kan være vanskelig å snakke om. Ting som eksisterer i det virkelige liv. Den kommer inn på blant annet livsglede, og hva det vil si å miste denne følelsen. Hovedpersonen blir rett og slett trukket inn i en situasjon der oppgaven hennes blir å bringe tilbake livsgnisten hos en mann som har gitt opp troen på å leve.

Historien vekket flere følelser hos meg mens jeg leste den. Noen ganger kjente jeg frustrasjon. Jeg fikk nesten lyst til å riste karakterene og si «ta dere sammen!». Andre ganger kunne jeg nærmest føle karakterenes sorg. Og noen ganger måtte jeg bare trekke på smilebåndet. Jeg vil si at en roman som kan engasjere leserne følelsesmessig er en god roman. Alt i alt så satt jeg med blandede følelser da jeg var ferdig med å lese «Et helt halvt år». Og det er nok en bok det tar tid å komme over.

«These Broken Stars» fikk en del oppmerksomhet og mange gode anmeldelser da den kom ut, og ikke uten grunn heller. Det er en science fiction roman med en original tvist. Handlingen blir fortalt ut ifra perspektivet til Lilac LaRoux og Tarver Merendsen. Lilac er datteren av den rikeste og mest maktfulle mannen i galaksen. Hele sitt liv har hun blitt skjermet for omverdenen av faren. Hun lever et svært privilegert liv. Tarver derimot, er en ung krigshelt som kommer fra en ganske middelmådig familie. Som en ung soldat så ser han på den privilegerte overklassen med et skeptisk blikk. Lilac og Tarver liker ikke hverandre særlig godt da de treffes tilfeldig i et selskap på et galaktisk skip. Begge er to kjente fjes i myldret av mennesker i selskapet. Tarver er den unge soldaten som tjener nasjonen sin, mens Lilac er den privilegerte overklasse jenta. Da en ulykke inntreffer på skipet blir begge tvunget til gi hverandre en hjelpende hånd for å overleve. Det ender med at begge blir revet vekk fra de andre på skipet og strandet på et ukjent sted i galaksen. For å finne sin vei tilbake til sivilisasjonen må både Traver og Lilac legge fordommene sine til side og samarbeide.

Tarver og Lilac utvikler seg som karakterer etter hvert som handlingen skrider fram. Det at begge havner på et ukjent sted gir dem et felles mål: Nemlig å overleve. Begge er drevet av trangen til å overleve, noe som bringer dem nærmere sammen følelsesmessig. Det er øyeblikk der begge knapt tåler syne av hverandre. Andre ganger betrakter de hverandre med sympati. Selv om man som leser straks ser hvor forholdet deres vil føre hen, så blir man også konfrontert med et viktig spørsmål: Hva om du hadde vært i samme situasjon og havnet sammen med en person du knapt tålte synet av? Ville overlevelses instinktet ditt være sterkest eller din motvilje mot denne personen? Helt klart en roman som vil appellere til science fiction fans.

Jeg vil absolutt anbefale "The Raven Boys":-) Da jeg leste den for første gang, la jeg den fra meg etter 50 sider. En uke senere bestemte jeg meg for å gi den en ny sjanse. Og det angrer jeg ikke på. Det kan ta tid å komme seg inn i handlingen, men når du først er i gang, klarer du ikke å legge den fra deg. "The Raven Boys" er den første boken i en serie på fire. Så langt har kun to av bøkene kommet ut. Kan nesten ikke vente til den tredje kommer ut! ( høsten 2014). Jeg var litt skeptisk til å plukke opp flere bøker av Stiefvater etter å ha blitt skuffet av "Shiver" i 2008. Jeg synes boken var ok, men karakterene var flate. "The Raven Boys" serien og "The Scorpio Races" er helt klart bedre:-)

Tusen Takk:-) Jeg er glad du liker anbefalingen min. Dette er en roman jeg skulle ønske flere visste om. Den er forresten på vei til å bli filmatisert:-)

Etter å ha lest "The Scorpio Races" to ganger kan jeg ikke se eller høre om hester uten å få assosiasjoner til denne romanen. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg slukte romanen som om den var en utsøkt konfekt bit. Jeg vil ikke si at boken helt faller inn under kategorien "fantasy" for handlingen er basert på en mytologi om hester. Ikke alle hester i historien er dermed uskyldige. Her er det snakk om blodtørstige hester som dukker opp fra bølgene i havet ,når man minst venter det.

Historien blir fortalt ut i fra perspektivet til Puck(også kjent som Kate) og Sean. Begge har vokst opp i en by ved navnet Skarmouth på den fiktive øya Thisby. Innbyggerne på øya livnærer seg av heste-løpet som blir holdt hvert år i november. Sean har deltatt flere ganger på rad og er kjent som den eneste unge mannen som kan temme de blodtørstige hestene. Puck derimot, eier kun en ponni og har aldri deltatt i løpet. Omstendighetene gjør at hun likevel bestemmer seg for å delta på det neste løpet. Hun blir den første kvinnen på øya som ønsker å ri på de farlige bølgene i november. Selv om Puck og Sean lever to adskilte liv på øya, fører heste-løpet til at veiene deres krysses.

Dette er en roman som på mange måter er "karakter drevet". Vi får mange innblikk i karakterenes tanker, ønsker og frykt. Sean og Puck har to ulike personligheter. Mens Sean er tilbaketrukket, grublende og litt eksentrisk, så er Puck impulsiv, sta og ikke så lett å vippe av pinnen. Likevel har begge noe til felles: Deres kjærlighet til hestene som begge eier og deres ønske om å delta i løpet. Det er to karakterer som jeg uten tvil straks likte og klarte å sympatisere med. Om du er ute etter noe nytt og unike karakterer som ikke er så lett å glemme, så anbefaler jeg "The Scorpio Races".

Godt poeng:-) Ja, litt assosiasjoner fikk jeg også, men jeg synes likevel det blir dradd litt for langt ut. Jeg har lest fram til nr 6. Men hvis du likte bøkene så er det absolutt bra for deg som leser. Innlegget mitt var som nevnt veldig subjektivt og basert på egne tolkninger;-)

Denne romanen er virkelig et lite stykke mesterverk. Både språket og karakterene fenget meg. Boken har veldig korte kapitler og er skrevet i en lyrisk form. Hvert kapittel er formet som et dikt. Boken tar opp et litt ømtålig tema. En jente ved navnet Judith mister talens bruk etter å ha blitt mishandlet. Hun vender tilbake til landsbyen hun har vokst opp i etter å ha vært forsvunnet i to år. Landsbyboerne, inkludert hennes egen familie, tar henne ikke imot med åpne armer. For dem blir Judith en trussel og et symbol på et tabulagt område. Vi følger Judith på en liten reise der hun kjemper både en ytre og en indre kamp for å bli hørt, til tross for at hun ikke har en «stemme». En vakkert skrevet bok med mange gode refleksjoner som peker på sosiale konvensjoner og hva et menneskes plass i felleskap har å si for ens identitet.

Denne anmeldelsen kommer til å bli veldig subjektiv: Jeg har lest et par dårlige bøker i livet mitt. Noen er kanskje mindre dårlige enn andre. «The House of Night» er rett og slett den verste boken jeg har lest noen gang. Det pussige er at da jeg for en del år tilbake leste denne romanen, faktisk ikke så på den som elendig. Den gangen opplevde jeg romanen som «ok». Etter nærmere refleksjon kom jeg fram til at denne serien ikke bare er «ok» men utrolig dårlig. Jeg følte egentlig ikke en interesse for å finne ut hva som ville skje videre med karakterene, men jeg tenkte at serien muligens ville forbedre seg etter hvert som handlingen skred fram og karakterene utviklet seg. Skjedde dette? Nei. Serien ble verre og verre. Det samme kan jeg si om karakterene. Etter et par bøker ga jeg opp. Problemet er ikke sjangeren, for jeg liker fantasy, men karakterene. Jeg har aldri vært bort i så stereotypiske karakterer i litteraturen før.

Handlingen finner sted på en videregående skole for vampyrer. Hovedpersonen blir populær i det sekundet hun setter føttene sine på den nye skolen. Den blonde populære jenta på skolen ser straks på henne som en rival og forsøker å ødelegge livet hennes. Den perfekte og kjekkeste gutten på skolen blir interessert i hovedpersonen. Selvfølgelig er han eksen til den «ondskapsfulle» blondinen. Hovedpersonen får noen allierte på skolen. Deres store mål er å føre hovedpersonen og «kjekkasen» sammen. Hvorfor det? Jo, selvfølgelig fordi hun er den nye dronningen på skolen og han den kjekkeste typen i mils omkrets. Et annet overordnet mål er å vinne krigen mot den ondskapsfulle blondinen. Skjer det noe mer interessant utover dette? Nei. For å oppsummere dette kort: Om du liker «high school» drama og stereotypiske karakterer, så fungere denne romanen for deg.

Da jeg leste ferdig "All Our Yesterdays", satt jeg med en merkelig følelse. Det vanskelig å beskrive handlingen i denne romanen. Jeg tror man må lese den for å forstå hvorfor historien skaper et inntrykk. Det er mange science fiction elementer her og handlingen hopper fram og tilbake i tid. Det kan virke forvirrende i begynnelsen, men man forstår etter hvert sammenhengen.

Historien handler om hvordan valg man tar, skaper konsekvenser. Karakterene blir rett og slett konfrontert med handlinger de kommer til å begå. Vi blir kjent med den unge versjonen av karakterene og den voksne versjonen av dem. Vi får et innblikk i den slående kontrasten mellom hvordan de er som tenåringer og hvordan de er som voksne. Den voksne utgaven av karakterene befinner seg i en dystopisk framtid der menneskene føler seg fremmedgjort. De har muligheten til å reise tilbake i tid og endre på dette. Hvis de klarer å stoppe en viss venn av dem i å ta et feil valg, kan den dystopiske framtiden opphøre å eksistere. I verst fall så må de eliminere denne personen, som de i fortiden anser som en venn. Hovedpersonen Em blir stilt over et vanskelig og smertefullt valg: Hun kan redde framtiden ved å ta livet av den fortidige utgaven av sin bestevenn, som i tenårene er en helt vanlig og høyst intelligent gutt. En gutt som senere vil utføre grusomme handlinger som vil koste flere mennesker livet. Rettferdiggjør dette argumentet det faktum at Em kan drepe en person som ikke er klar over handlinger han vil utføre i framtiden?

Denne romanen er vanskelig å legge fra seg og rett og slett imponerende. Måten de ulike bitene er vevd sammen, er utrolig. Jeg vil si at romanen er mer en enn vanlig science fiction roman nettopp fordi den tar opp spørsmål som får leseren til å undre og reflektere over hva det vil si å ha makt over framtiden.

Jeg leste denne romanen i juleferien. Den skuffet ikke. Handlingen finner sted i Catawissa, Pennsylvania, i 1867. En ung jente ved navnet Verity reiser hjem til barndomshjemmet sitt etter å ha bodd hos tanten i flere år. Moren hennes er død, så hun blir tatt imot av faren sin når hun ankommer. Hun er spent på å treffe sin forlovede som hun kun kjenner gjennom brevutveksling. Men ting går ikke som hun hadde planlagt. I landsbyen der hun vokste opp svirrer ryktene rundt morens mystiske død. Ryktene skal ha det til at Veritys mor ikke døde en naturlig død. Verity finner ut at hun ikke kan få fred før hun finner ut hvordan moren døde. Om du er glad i historie, så anbefaler jeg denne boken på det sterkeste.

Jeg ga virkelig denne romanen en reell sjanse. Boken har gotiske elementer, noe jeg liker. Dessverre var det vanskelig å like noen av karakterene. Hovedpersonen Violet tar en titt på "the bad boy" og faller pladask for ham. Hvor har jeg hørt det før? "Den tiltrekkende bad-boy" konseptet begynner å bli ganske så oppbrukt i ungdomslitteraturen. I lengden så bestemte jeg meg for at hverken handlingen eller karakterene var interessante nok til at jeg ønsket å lese romanen ferdig.

«Something Strange and deadly» av Susan Dennard er den første boken i en trilogi. Handlingen finner sted i 1876 i Philadelphia i USA. Byen er preget av uro, der zombier gjenoppstått fra graven står bak flere drap. Ryktene skal ha det til at en såkalt «åndemaner» står bak de dødes gjenoppstandelse. 16 gamle Eleanor Fitt begynner å bli urolig når storebroren hennes forsvinner. I tillegg til brorens forsvinning er familien Fitts på randen til å havne på gaten som følge av økonomiske problemer. På toppen av det hele ønsker moren at datteren skal redde familiens navn ved å gifte seg med en rik mann. Eleanor lar seg likevel ikke stoppe så lett. Hun er fast bestemt på å finne ut hvordan de dødes gjenoppstandelse er knyttet til brorens mystiske forsvinning. Eleanor søker hjelp hos «the spirit hunters», en spesiell organisasjon som har nøkkelen til hvordan de skal bekjempe zombiene. Hjulpet av denne organisasjonen, begynner Eleanor skate men sikkert å avdekke hemmeligheten bak uroen i byen og brorens forsvinning.

Det som gjør denne boken interessant og spennende, er den historiske settingen krydret med fantasy. På mange måter er det "en alternativ 18-århundre", der zombier truer Philadelphia. Vi får dessuten innblikk i hvordan samfunnets sosiale normer setter restriksjoner på kvinnenes frihet og hvordan det er å være en ung overklassekvinne som ønsker å bryte mønstret. I tillegg til den unike settingen, har vi en rekke svært interessante karakterer. Eleanors konstante nysgjerrighet driver henne til å sette livet sitt på spill gang på gang. Hennes inderlige ønske om å stadig finne svar på det som skjer rundt henne, er noen av de mest fremtredende egenskapene hos henne. Boken minner om Cassandra Clares "The Infernal Deviceses" serie.

Om du er glad i historisk fiksjon med en overnaturlig tvist, er denne boken noe for deg!