Bokelskere.no

Så langt denne uka har jeg lest ferdig Min kamp 2 (jeg er fremdeles like forelsket i Knausgård:), og jeg ble også ferdig med The Replacement av Brenna Yovanoff.

I helga har jeg startet på Scary stories to tell in the dark av Alvin Schwartz og Brett Helquist. Samling av klassiske skrekkhistorier/vandrehistorier med herlige illustrasjoner og jeg skal lese i bok to i den serien More scary stories to tell in the dark. Den tredje og siste boka skal jeg spare til senere i oktober. Dette er jo bøker som passer ypperlig til høsten/Halloween-tiden. Min sjanger:)

Og hvis det blir tid til overs skal jeg begynne på Opprøret av Ally Condie.

Nok en gang litt variert lesestoff og det er godt å vite at helgene kan bare komme for jeg går ikke tom for lesestoff og jeg har aldri planer om helgene så jeg får da rikelig tid til å lese. Er fremdeles sykmeldt. Har vært sykmeldt 100% i snart fire måneder nå (og gjett om jeg er lei) og jeg har vært til tre av tre spesialister og skal tilbake til to av dem senere. Er 100% sykmeldt ut oktober og håper inderlig er i stand til å være på jobb igjen i november. For nå er jeg lei av disse hjemmedagene.

Så jeg får smøre meg på den lille tålmodigheten jeg har igjen.

God helg!:)

Å kombinere familieliv og karriere er vel ikke livets letteste oppgave ...

I september mannet jeg meg opp til å lese den første Min Kamp - boka. Jeg trodde ærlig talt at dette ikke var en sjanger for meg og at jeg aldri skulle lese disse bøkene, men jeg likte boka kjempegodt og ville ha mer. Knausgård har nemlig en fortellerstemme utenom det vanlige. Jeg ville lese mer og jaggu har jeg ikke lest bok to også!

I forrige bok gjaldt emneordene: Farens død, døden generelt, familierelasjoner og veien mot et forfatterskap. Noen av disse emneordene gjelder i oppfølgeren også, men på et annet nivå. Boka er ikke basert på død denne gang, men heller familierelasjoner, skape sin egen familie, dyrke partnerforhold, oppdra barn og det å tilpasse seg i et annet land. Så her er det vennskap, parforhold, familieforhold og også litt forfatterskap som er temaene som dukker opp i boka. Knausgård besrkiver fremdeles sin egen skriveprosess og hvor avhengig han er av å skrive til tross for et travelt familieliv. Han har flyttet til Sverige og har fått seg en ny dame. Knausgård finner ut at denne dama er ikke verdens letteste å bo sammen med. Hun har tidligere vært manisk depressiv og innlagt. Hun sliter fremdeles med voldsomme humørsvingninger, men likevel har Karl Ove sterke følelser for henne og vil at forholdet skal fungere. Forholdet er også turbulent når de får barn, men sammen vil de at ting skal fungere selv om det oppstår hindringer. Samtidig prøver Karl Ove å finne tid til å skrive, selv om han må stå på pinne for henne og andre hele tiden. Selv er han en rolig fyr og prøver å takle det meste uten å bli frustrert, selv om frustrasjonen stiger opp til overflaten enkelte ganger. Det er bunn i grunn alt dette Min Kamp 2 setter fokus på. Det å greie å koble ting sammen og få ting til å fungere selv om alt ser håpløst ut av og til.

Fremdeles er denne leseren fascinert over Knausgårds skrivekunst. Å lese bøkene hans er en fryd og han skriver så utleverende, ærlig og selv om ingenting sjokkerer meg og jeg på ingen måte blir satt ut, elsker jeg skrivemåten hans. Den er høyst levende og det er ikke vanskelig å prøve å sette seg selv i samme situasjoner som han havner opp i. Og jeg blir stadig kjent med nye sider av Karl Ove, og jeg får bare større og større sans for den fyren. Han minner mye om meg på mange måter. Han blir fort lei av folk, liker ensomheten, og prøver å gjøre det rette selv om han får kjeft for det ene og det andre av og til.

Selv om det er mye snakk om barnhagemiljø og barneoppvekst i begynnelsen av boka (denne leseren er dessverre ikke glad i barn. Jeg får grøsninger hver gang jeg er i samme rom som dem. Aner ikke hvorfor.) avtok det heldigvis senere i boka og det ble mer givende å lese. Og den gode gamle Knausgård jeg kjenner til dukker opp igjen. Etter bok to er jeg fremdeles ikke lei og vil gjerne lese resten av bokserien. Så jeg ser virkelig frem til å begynne på neste bok. Kommer til å lese den også om ikke alt for lenge!

Et reflekterende innblikk i hvordan det er å være medlem av en dysfunksjonell familie ...

I 2011 var det ikke bare terroren som rystet landet, men også Alvdal - saken. Rettsaken om barnepornografi og incest. Dette er nettopp boka som gir et innblikk i denne grusomme hendelsen som er fortalt av eldstedatteren til hovedtiltalte. Det er ikke Anne - Britt Harsem som har opplevd det som blir fortalt i boka. Men hun skriver på vegne av Eline som vil fortelle hennes grusomme, urovekkende, men modige historie. Må innrømme at denne leseren var litt redd for å lese boka. Det er ikke ofte jeg leser dokumentarbøker, eller bøker fra virkeligheten, men det hender seg. Og jeg syns det blir litt feil å gi "terningkast" til slike bøker som omhandler sanne historier, men det er slik det fungerer på denne bloggen og rett skal være rett. Jeg behandler denne boka på akkurat samme måte som andre bøker jeg leser selv om dette er en forferdelig sak og håper dere ikke ser på det som negativt. En anmeldelse er en anmeldelse.

Selv husker jeg saken veldig godt. Det var om det på nyhetene og det var artikkel etter artikkel om det i den ene avisen etter den andre. Og saken er nesten tatt ut av en skrekk/slasher-film som man forventer ikke skjer i virkeligheten, men dessverre gjør det det. Man vet aldri hva som skjer innenfor husets fire vegger. En familie kan virke perfekt og normal på utsiden, mens det egentlig bare er en fasade. Altfor mange kommer fra hjem der vold og trusler hersker. Selv har jeg vært heldig og fått en trygg og god oppvekst. Men ikke alle er like heldig, dessverre, og det gjør meg vondt.

Eline forteller om hele oppveksten sin til Anne - Britt Harsem, forfatteren av boka. Eline forteller om oppveksten både fra Gjerdrum og den tiden moren hennes senere flyttet til Alvdal. Og hun forteller åpent og ærlig om hvordan det var hjemme hos henne. Moren hennes som stadig skiftet kjærester, var manipulerende og hadde alle i sin hule hånd. Moren som viste morskjærlighet til søsknene til Eline bortsett fra Eline selv som ble behandlet som et dyr. Spesielt fikk hun gjennomgå da moren hennes var sammen med "Arild". "Arild" som voldtok henne, ga henne juling gang på gang og fikk moren hennes med på laget. Eline fikk til slutt ikke love til å spise middag med familien, men ble innestengt på rommet sitt og fikk heller spise der. Det var en periode hvor hun bare fikk forlate rommet sitt bare når hun skulle på skolen. Uansett om hun fortalte om hjemmesituasjonen til andre, ble hun ikke trodd. Moren hennes hadde god kontakt med barnevernet og skolen, så hun kunne snakke seg ut av det meste og fikk andre på sitt lag. Hun kalte datteren sin for en lystløgner som ingen skulle tro på.

Og når moren hennes flytter til Alvdal, tar hun med seg alle bortsett fra Eline som hun overlater til noen andre. Og vi følger deretter Eline som bor i diverse fosterhjem og på ungdomshjem. Jenta som havner på skråplanet som er fylt av smerte og savn etter en mor og det å bli elsket. En jente som en dag håper at moren tar til vettet og kommer tilbake til henne.

Dette kan lett bli oppfattet som en anmeldelse som avslører for mye av bokas innhold. Hvis noen oppfatter det slik, beklager jeg det på forhånd. Men selv om denne anmeldelsen er detaljert og lang, er dette bare noen av mange tingene Eline må gjennomgå, og min oppgave er åfortelle dere hvor rystende boka er. Det er ingen bok for sarte sjeler og jeg anbefaler den kanskje ikke for nybakte/småbarnsforeldre. Men dessverre er det slik at ikke alle barn får vokse opp i et godt hjem. Og det er et viktig tema å ta opp. Ikke alle er så heldige som har foreldre som meg og kanskje deg som leser dette som støtter meg og deg i nesten alt vi gjør. Noen barn blir dumpet som søppel og av og til behandlet verre enn dyr. Enkelte burde ikke bli foreldre i det hele tatt.

Selv om denne boka er vanskelig og tøff å lese, var det verdt å lese den. Det setter perspektiv på ting. Man må være obs på at ikke alle har det godt. Det er slik verden er. Men likevel er det noen som kommer styrket ut av det, bare se på Eline. Med tanke på helvetet hun har vært gjennom, ga hun aldri opp livet og kom seg gjennom det på et eller annet mystisk vis. Det sier litt om henne.

Det eneste jeg vil trekke ned på når det gjelder denne boka er at i hvert kapittel starter med et utdrag fra dagboka (dagbøkene) til Eline. For min del skulle jeg ønske at hun selv skrev denne boka istedet for å få noen andre til å skrive den, for gjennom utdragene fra dagbøkene hennes, er Eline uten tvil veldig flink til å skrive. Men samtidig skjønner jeg henne også. Noen ting blir alt for vondt å skrive om og dele med andre. Mammas svik er uansett en bok som er verdt å lese!

Så bra:) Kanskje jeg skal lese mer av denne Glenn Cooper likevel:) Likte jo den første boka hans så godt:)

Jeg leste den første boka av Glenn Cooper og er litt nysgjerrig på de andre bøkene hans også. Er det lov å spørre om du syns bøkene hans blir bedre og bedre? Er litt nysgjerrig på å lese mer av ham.

Et velskrevet og spennende science fiction eventyr, som ville vært bra selv uten tilhørighet til StarCraft-universet. Dette er en fortsettelse av historien fra Heaven's Devils, men kan godt leses for seg selv. Bakerst i boken er det også en tidslinje over StarCraft-universet med henvendelser til hvilke bøker som omhandler hva.
Denne boken handler om bandittene Jim Raynor og Tychus Findlay. De stjeler penger, gjør pek mot marshalen som jakter på dem, bruker opp pengene på børst og damer, og så stjeler de mer penger. Men så prøver en beryktet leiemorder å ta dem, og snart havner de i selskap med tyngre kriminelle for å komme seg unna. Jim, og til en viss grad Tychus, begynner å tenke igjennom valgene han har tatt for å komme dit han er, og hva han skal velge fremover. Han var en snill bondegutt og er nå en hardbarket kriminell. Skal han fortsette på den veien, eller snu?
For StarCraft-fans er dette en underholdende historie om hvordan den Jim Raynor vi kjenner fra spillene ble til. For andre er dette et engasjerende actioneventyr. Christie Golden skriver veldig bra, og Devils' Due er noke et bevis på at hun er hakket hvassere enn andre forfattere som skriver media tie-in. Anbefales til fans og kommende fans av StarCraft.

Jepp, godt å ta seg pause fra pc/internett av og til. Har klart det helt fint før uten å freake ut. Jeg levde uten laptopen min i fjorten dager i fjor da den var på "sykehus", men savnet den ikke og berget meg bra uten. Godt å ta litt avstand også.

Jeg ble overrasket selv over å like Vinter i Maine. Men det var tydeligvis en sjanger som passet godt for meg og er en av deb este bøkene jeg har lest så langt i år. Anbefaler den gjerne!

Har vært døgnvill jeg også i flere år. Grunnen er at jeg sover veldig lite om natta. Og nå når jeg er sykmeldt så er jeg helt på bærtur:) Så det spiller egentlig ingen rolle hvilken dag det er:)

Kommer litt sent med inn i dette helge-innlegget, men bedre sent enn aldri. Har ikke så vært så mye på nettet denne helga for jeg har ikke orket. Godt å ta litt avstand også.

Tidligere denne uka ble jeg ferdig med Vinter i Maine av Gerard Donovan. Virkelig en herlig bok på mange måter. Håper den boka får et større publikum. Det fortjener den. Det er en blanding av villmarksroman og psykologisk thriller.

På fredag ble jeg ferdig med Mammas svik av Anne-Britt Harsem. En bok om Alvdal-saken som rystet landet i 2011. En vond bok å lese, men virkelig verdt å få med seg.

I helga har jeg tatt igjen en god del Knausgård lesing. Er snart ferdig med Min Kamp 2 og jeg får bare større sans for denne fyren. Fortellerstemmen hans er bare herlig. Blir nok ferdig med boka enten i natt eller i morgen. Vi får se.

Og jeg har så vidt begynt på The Replacement av Brenna Yovanoff. Fantasybok for ungdom med grøssende elementer i. Passer perfekt nå i høststemningen:) So nok en uke/helg med mye lesing og godt er det:)

Håper du ikke blir like døgnvill som meg:)

Ha en fin søndagskveld.

Noen dyreeiere er virkelig noe for seg selv.

Ofte dukker det opp saker om dyr som blir mishandlet på det groveste, dyr som blir dumpet av eierne sine fordi de skal på ferie eller dyr som blir skutt og drept uten grunn. Det er grusomt. Og det gjør denne leseren forbanna! Dyr fortjener å bli behandlet med respekt!

Denne boka er om en dyretragedie og hovedpersonens store tap. Julius Winsome er 51 år, ensom, bor i et hus langt inne i skogen og han er stor fan av Shakespeare. Huset ser nok mer ut som en hytte enn et hus, men det er hjemmekoselig og han er oppvokst med faren der. Han overtar huset når faren hans dør og han tilbringer dagene der til å fyre godt opp i ovnen, drikke masse te og lese bøker. Faren hans var en boksamler og veggene er dekket med den ene bokrekken etter den andre, så det er rikelig med lesestoff. Som selskap har han hunden Hobbes, som han betrakter som en kompis. En dag når Julius kaller på ham, dukker han ikke opp, noe som gjør ham urolig siden hunden alltid er i nærheten. Senere finner han hunden skutt og drept. Julius vet han bor i et populært jaktområde, men jegerne vet det er hus og folk der. Var skuddet tilfeldig eller var det av råskap? Julius bestemmer seg for å ta saken på egen hånd ...

Gerard Donovan var et ukjent forfatternavn for meg da jeg begynte på boka, men boka var kjent og den hadde jeg vært lenge nysgjerrig på. Plotet virket litt spesielt, men samtidig veldig spennende. Jeg har lest om Maine i bøker før. Min favorittforfatter Stephen King, nevner Maine i omtrent alle bøkene sine (kanskje ikke så rart siden han er derfra), og ekstra spennende er det å lese en annen forfatter som skriver om samme sted.

Denne leseren falt for boka av mange grunner. Den er velskrevet, lun, og har stor dose med atmosfære. Det er som å vær i nærheten av Julius og det er ikke vanskelig å forestille seg ham på mange måter. Denne leseren kjenner seg igjen i ham på flere måter. Ensomheten, lange kvelder med lesing og er glad i dyr. Måten kulden er besrkrevet på, når det knitrer i peisen og når snøen faller ned; alt dette er til å ta og føle på. Når Julius fryser, så fryser jeg. Når Julius sitter i sin faste stol foran peisen føler jeg den samme varmen og hører knitringen klart og tydelig. Det er som å være en del av romanen selv.

Vinter i Maine er en frydefull leseopplevelse om hevn for oss dyrevenner. Boka er drivende god, byr på spennende karakterer og den har et snev av psykologisk thriller i seg. Slike bøker vil jeg ha mer av!

Jeg ble ikke så veldig begeistret over denne novellesamlingen, men den er ok lesning hvis man følger bøkene til Kim Harrison.

De fleste novellene er knyttet til The Hollows, serien om heksen Rachel Morgan. De fleste bøkene er utgitt på norsk også, først i Schibsteds bokserie Mørke Krefter, og så i Udødelig Spenning. Blir trolig ikke flere siden de la ned begge seriene.

Historiene utdyper hendelser fra bokserien. Og siden jeg har lest bøkene, vet jeg hva som skjer, bare ikke hvordan. Den historien jeg likte best var Ley Line Drifter, om Jenks sitt solo-oppdrag. Selv om det er interessant å få mer detaljer, så blir det jo aldri noe særlig spenning av det. Må innrømme at jeg brukte lang tid på denne boken, leste litt og så la den fra meg en stund. Var først da jeg kom til slutten at det gikk fortere.

Den andre halvdelen handler om historier som ikke er knyttet til Rachel Morgan og hennes venner. Temson Estates syntes jeg ikke var noe særlig. Spidersilk syntes jeg var litt treg i begynnelsen, men den hadde en tøff tvist på slutten. Og så de to historiene jeg likte veldig godt: Pet Shop Boys og Grace.

Pet Shop Boys handler om en ung mann som jobber i en dyrebutikk. Kort fortalt inviterer en av kundene ham på en fest. Stakkaren forstår ikke at de er vampyrer og sier ja. Kim Harrison forteller i forordet at agenten hennes mente at denne kunne bli til en bra serie, og der må jeg si meg enig. I hvert fall er denne verdenen spennende nok til å få en hel bok til. Håper hun gjør det en gang i fremtiden. Jeg ble veldig nysgjerrig på eieren av dyrebutikken...

Grace er en dame som jakter på throws. Throws er barn med elektriske superkrefter. Hennes jobb er å fange dem før de skader seg selv eller andre. Etter at de er fanget går de gjennom psykologiske tester. Vil de misbruke kreftene sine, blir de tatt bort, men hvis de blir godkjent, får de opplæring og til slutt en jobb hos The Strand. Akkurat som Grace selv. Dette samfunnet virker også interessant og spennende nok til at Harrison kunne lagd en serie, eller i det minste en hel bok. Jeg fikk i alle fall lyst til å lese mer om Grace og hennes eventyr.

Alt i alt er nok denne novellesamlingen mest for fans av Kim Harrison. Den beste novellen, Pet Shop Boys, kan også kjøpes separat via kindle, så hvis du ikke er en stor fan av Rachel Morgan serien, så vil jeg heller anbefale det.

Hva ville du ha gjort?

Billy Wiles er en vanlig mann. Han lever et rolig liv, er bartender og anser seg selv som et normalt menneske med et normalt liv. Men en dag blir livet hans snudd opp ned da han finner en papirlapp festet på fronruta til bilen hans. På papiret står det som følger: If you don't take this note to the police, I will kill a lovely blonde schoolteacher in Napa County. If you do take this note to the police, I will instead kill an elderly woman. You have six hours to decide.

Er dette en form for en makaber spøk eller er det alvorlig ment?

Hva søren gjør man i en slik situasjon? Bør man ta slike lapper alvorlig eller er det bare en jævlig dårlig spøk? Det er vanskelig å sette seg selv i en slik situasjon som Billy havner i. Denne leseren misunner i hvert fall ikke valget Billy må ta. Valget er jo helt håpløst. Og hvorfor er det akkurat Billy som får denne lappen? Blir han observert? Kan han stole på noen? Bør han gå til politiet? Kommer noen virkelig til å bli drept? Selvfølgelig dukker det opp mange spørsmål om man havner i en slik håpløs situasjon.

Plottet i seg selv er egentlig originalt og smågenialt, men samtidig også enkelt. En seriemorder velger et offer som skal hjelpe ham "å velge" hvem denne seriemorderen skal drepe. Det virker som en god thriller og det er det også. Det er en stund siden jeg har lest noe av Dean Koontz nå, og tenkte det var på tide igjen. Han er en støddig thrillerforfatter, selv om de fleste av bøkene hans var bedre før i tiden, (men alt var jo mye bedre før i tiden, eller)? Uansett, det jeg vil frem til er at selv om dette ikke er en av de beste bøkene av denne forfatteren, var det likevel en god thriller med mye fart i. Det er mye som skjer og man blir med på denne vanvittige reisen enten vi vil være med eller ikke. Og selv om det var mye fart, var det noe som manglet, men jeg vet ikke helt hva. Den var ikke så oppslukende og intens som jeg hadde håpet på før jeg startet på boka. Selv om det var mye fart og spenning i boka, savnet jeg det lille ekstra, hva det nå enn måtte være. Det har jeg ikke svaret på. Det er ikke noen avansert thriller, men en god thriller å "slappe av" med. Vet det ikke høres logisk ut i det hele tatt, men vet bare ikke hvordan jeg skal forklare det på en logisk måte. Savnet også litt mer dybde i karakterene. Savnet litt mer liv av dem og beskrivelser.

Grunnen til at dette ble en svært kort anmeldelse av Velocity er fordi jeg er redd for å røpe for mye. Det er et slikt konsept hvor man ikke kan skrive så mye om den uten å avsløre noe og jeg vil ikke ødelegge moroa for dere som har tenkt å lese boka. Alt i alt er Velocity en stødig thriller som fører deg på en underlig reise. Slutten føltes noe forhastet, men det er en "artig" bok der hvor man kan forestille seg hva man selv ville ha gjort i en slik håpløs situasjon. Ikke den beste av Dean Koontz, men heller ikke den verste!

Takk for omtale. Jeg ble veldig nysgjerrig på denne:)

Har fått tak i noen flere signerte bøker siden jeg skrev her sist. Har laget meg en skryteliste her på bokelskere.

Ja, jeg syns også det er spennende å bli kjent med andre her inne ikke bare gjennom lesingen vår (bøker), men gjennom gode og dårlige perioder på personlige plan også. Vite litt mer om dere på den måten. Hvilken situasjon hver enkelt er i. Hvor dere er fra osv .. Det syns jeg er spennende:)

Ja, tålmodig må man være uansett og håper det ordner seg etter hvert for oss begge.) Vi kjenner oss selv best, men greit å gjøre utredninger også selv om det ikke er noe stas:)

Hadde ingen problemer å svelge, bare litt ekkelt. Husker bare at det føltes ut som om tunga ble voldsom stor. Sånn hovnet opp følelse. Veldig rart. Men alle bedøvelsene gikk bort veldig fort. Så hele undersøkelsen var fort unnagjort og godt er det.

Slik var det med spesialistene til meg også. Ventet 3 - 5 mnd før jeg i det hele tatt fikk time hos noen av dem. Den ene uka til nevrologen og den andre til gastroskopi. Så det er virkelig enten eller. Men, men, heldigvis var ikke timene på samme uke og heldigvis ikke kræsjet på noen som helst tanke med tanke på at time hos spesialister er ventekøen temmelig lang. Og så er det bare å vente på svar da, og jaggu må man ikke vente da også. Men jeg er vant til å vente jeg selv om det er kjedelig:)

Håper at timene ordner seg for deg og at du kommer til hektene i mellomtiden.