Exodus er den femte boken i Starfire-serien. De fire første skrev Steve White sammen med David Weber (en av mine favoritt-forfattere når det gjelder militær science fiction). Nå skriver White sammen med en, for meg, ukjent forfatter ved navn Shirley Meyer. Og det aner meg at det var Weber som gjorde de første bøkene så bra.
Kanskje hadde jeg likt denne bedre hvis jeg ikke hadde lest de første bøkene. Jeg hadde en forventing om en god del action, og fikk bare litt. Plottet burde ha vært greit nok, men jeg klarte ikke helt å engasjere meg i historien:
En romvesenrase ankommer i digre generasjonsskip. De måtte forlate planeten sin da den ble ødelagt. Etter flere generasjoner ankommer de et solsystem befolket av mennesker. Siden de ikke klarer å kommunisere, antar romvesnene at menneskene er dumme dyr (denne delen var ikke helt overbevisende da de tydelig ser at menneskene har både bygninger og romskip). De erobrer og slår seg ned. Dermed blir det krig med resten av menneskene og deres allierte.
Boken klarte ikke å fenge meg. Selv med sin eksotiske "selnarm" så syntes jeg ikke at de fiendtlige romvesnene var spennende å lese om. Kanskje hadde boken blitt bedre om den ikke hadde fortalt så mye fra romvesnenes synspunkt. De blir heller ikke ferdig med krigen og boken slutter da det ante meg at historien kunne ta seg opp litt. Jeg kommer nok til å lese den siste boken i serien også, men etter dette så blir det ikke det første jeg gjør.
Alt i alt er dette en litt tam og skuffende science fiction historie, dog med en snasen alien-babe på omslaget.
Og når det gjelder SK bøker anbefaler jeg gjerne: Pet sematary, Misery, Bag of bones, Carrie og IT.
Hei og beklager for sent svar for meg.
Ja, jeg er glad jeg egentlig besvimte da jeg skulle ta røntgen. Stygt for å si det, men da slipper jegå tenke på at denne svimmelheten bare er noe jeg innbiller meg. Nå har jeg fått bekreftet at svimmelheten er ikke bare noe jeg tror jeg har, men faktisk er noe jeg sliter med. Det rare er at symptomene kom på så kort tid (svaien og prikking/nummenhet i begge armene). Som regel kjenner jeg det i god tid på forhånd, men det gjorde jeg ikke denne gang. Så nå vet jeg i alle fall at svimmelheta og kvalmen ikke bare er innbilning ..
Tusen takk for råd. Jeg tar og setter pris i mot alle råd. Å være langtidsykemeldt unner jeg ingen. Ble så skuffet over at jeg ikke fikk jobbe 50% denne gangen heller. Trives jo på arbeidsplassen og jeg er lei av å være hjemme. Vet jo ikke forskjell på ddag/natt, hverdag/helg lenger.
Men skal ta i mot rådet ditt og prøveå fokusere på ting som gjør meg i bedre i humør. Er lei av å være skuffet/dårlig humør. Det gjør det hele tungvindt. Det vet jeg. Så jeg får prøve å finne meg noe å holde meg opptatt med. Å glemme tiden og situasjonen for en stund. Det hadde vært deilig:)
Jippi:) Godt å høre:)
Anbefaler gjerne Stephen King. Han er et råskinn til å skrive. Han er min favoritt:)
Er lei meg for at årets vakreste måned er over og jeg er lei meg fordi jeg er 100% sykmeldt nok en måned... Er så lei av helsa at jeg har ikke ord. (Humøret er borte i hvert fall). Tok MR av nakken og røngten av overkroppen forrige mandag, (klarte å besvime da vi hadde et bilde igjen å ta av overkroppen, men greide å gjennomføre det siste etterpå). Så at jeg sliter med svimmhelhet er tydeligvis ikke innbilning. Skjønte ikke hvorfor røntgendama knipset med fingrene. Komisk! På onsdag tok jeg CT av bihulene og i går var jeg hos legen. Så ingen jobbing på meg denne måneden heller. Jeg er så lei av å være fanget i min egen kropp. Har jo ikke noe struktur på dagene lenger og lengter etter jobblivet igjen, men ting skjer dessverre ikke over natta.
Men har fått lest litt i uka her også. Jeg ble ferdig med Djevelens fotspor av Amanda Stevens. Hadde høye forventninger til den, men boka ble ikke helt som jeg trodde og skuffelsen ble stor.
Leste også siste boka i Scary stories to tell in the dark bokbokssettet av Alvin Schwarts og Brett Helquist. Den siste boka i det settet heter: Scary stories 3: More tales to chill your bones. Typiske vandrehistorier/spøkelseshistorier, men blir så nostalgisk av slike bøker:)
Og i helga skal jeg fortsette med Den onde arven av Thomas Enger og Last Days av Adam Nevill. Kommer nok ikke til å bli ferdig med begge selv om jeg har plenty av tid til å kverke, men en av dem i hvert fall. Må jo kose seg med bøkene. Og det passer jo godt med mørk litteratur nå som det har vært Halloween og høsten er heldigvis ikke riktig over ennå. Håper på en lang høst i stedet for lang vinter:)
Har lest Mørke krefter av Stephen King (favorittforfatteren min) som du leser i nå. Jeg mener det er en av hans beste. I hvert fall på topp ti lista. Trodde ikke jeg ville like den boka så godt, men det gjorde jeg. Husker jeg likte hovedpersonen ekstremt godt:)
Nok om meg og mitt.
God helg til deg også:)
Denne boken ligner på Jonassons forrige bok om hundreåringen. Det aner meg at Jonas har sansen for atombomber. Denne gangen møter vi Nombeko fra Sør-Afrika. Hun er analfabet i begynnelsen, men svært god i matte. Ender opp som tvungen vaskehjelp i Sør-Afrikas atomprogram og er selvsagt den smarteste der. Paralellt hører vi om svenske Ingmar som er besatt av kongen. Kapitlene om han syntes jeg var mindre interessante, men viktig for historien senere. Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men akkurat som i hundreåringen så er det masse absurde situasjoner og snodige folk å lese om.
Analfabeten som kunne rengne er en morsom bok, men den blir litt for lik Jonassons forrige bok til å bli helt topp. Den svenske hundreåringen var jo ekspert på atombomber, og det blir jo Nombeko også etter hvert. Selv om boken er morsom og underholdende, så føles det litt som om jeg har lest det samme tidligere. Ikke nok til å ødelegge opplevelsen, heldigivs. Skrivestilen og måten misforståelser, utrolige sammentreff og kinkige situasjoner oppstår er slik som den forrige boken.
Likte du Hundreåringen som klatret ut igjennom vinduet, så vil du garantert like denne.
En kort og forglemmelig historie om et annerledes Amerika hvor Lincoln blir kastet i fengsel og andre historiske personer begynner et nytt opprør mot lederne som ikke følger grunnloven slik republikanerne vil. Er først i det siste slaget at boken livner til litt. Mange av de historiske personen hadde jeg ikke kjent igjen om jeg ikke nylig hadde spillt Assassin's Creed 3. Det føles som om inkluderingen av disse er et forsøk på å gi historien mer gravitas, men det funker ikke på meg. Mulig man må være amerikaner.
The Last Full Measure er fort lest og fort glemt. Jeg håper virkelig Jack Campbell holder seg til science fiction heretter.
Vindens navn av Patrick Rothfuss
Dette er en boks med 8 bøker: 7 med tegneserier og et MC-leksikon for ferskinger. Joe Bar Team er en fransk humor-tegneserie med fokus på en gjeng motorsykkel-gærninger. Jeg hadde ikke lest noe av disse før, men siden jeg liker andre franske tegneserier som Viggo, Sprint og Asterix tok jeg en sjanse. Noe av humoren gikk litt over hodet på meg da jeg ikke er så inne på motorsykler, men i det store og hele var det fornøyelig lesning. Mye harselas med trafikkpoliti og fartskontroller, og med det å kjøre motorsykkel i dårlig vær. Og selvsagt en god del kræsjing. Bok 2, 3 og 4 var noe kjedeligere enn de resten. De hadde ikke den samme lune humoren. Debarre (1 og 5) og Perna (7) syntes jeg skrev mye bedre enn Deteindre (2-4 og 6), selv om han gjorde en god jobb med den sjette boken. Det kan kanskje ha noe med at de første bøkene hovedsakelig besto av 1-siders historier, mens de senere bøkene inneholdt flere lange historier.
Har du sansen for fransk/belgiske serier så vil du nok like denne, særlig hvis du attpåtil kjører motorsykkel.
Skal ikke love noe, men skal prøve så godt jeg kan:)
Har gått i akkurat samme fella. Prøvde å begynne på jobb igjen både i august og september men måtte bare gi opp kun etter to dager. Utrolig frustrerende. Jeg får bare dårlig samvittighet av å sitte hjemme og det hjelper heller ikke:) Jaja...
Takk:) Ja, jeg har ikke vært syk like lenge som deg. Har vært syk siden desember og syns det er lenge og har ennå ikke innsett at jeg er syk. Merker jeg fortrenger det og har vært 100% sykmeldt siden juli nå og hver måned har jeg som mål å komme meg tilbake på jobb igjen noe som er lite sannsynlig med den formen jeg er i. Det er bare det at jeg er så lei av å trø hjemme at jeg har ikke ord for det og den grå hverdag er et stort savn for min del. Så håper jeg får noen svar etter hvert selv om det tar måneder, som vanlig.Har tatt både MR og CT før så det skal nok gå bra. Er bare glad jeg ikke skal ta gastroskopi igjen. Det gikk bra det også, men ubehagelig nok. Er bare så lei av all denne ventingen og det å være hjemme. Savner jobben. Jeg er for utålmodig til å sitte hjemme. Det er det som er greia så jeg får bare smøre meg med den lille tålmodigheten jeg har igjen.
Så får vi håpe at det går bra med oss begge etter hvert:)
Ønsker deg masse lykke til med både søking, flytting og utredning. Skjønner det er mye på en gang. Vi er så og si i nesten samme situasjon bortsett fra flyttingen. Vi sliter med helsa og venter svar på helsetilstand. Det gjør jeg fortsatt. Skal ta MR av nakken på mandag og CT av bihulene på onsdag og legetime på torsdag. Så sånn går jo ukene. Men, men vi får prøve å holde ut begge to og prøve å lese likevel midt i alt rotet vårt:)
Litt sent ute med mitt svar, men bedre sent enn aldri. Dette er den første uka på lenge jeg ikke har fullført en eneste bok (leste fire forrige uke), men har lest hver dag denne uka også. Blir jo aldri lei av å lese, men leser to tykke bøker nå og selv om mursteiner ikke skremmer meg så tar det jo litt tid å fullføre dem. Derfor har lesingen gått litt tregt denne uka.
Leser Opprøret av Ally Condie. Det er den tredje og siste boka i ungdomstrilogien Matched. Jeg liker konseptet, men syns skrivemåten er litt flat og kjedelig i grunn. Helt grei underholdning, men ikke noe spesielt for min del. Har lest bedre fra samme sjanger. Tror jeg kommer til å bli ferdig med boka i løpet av kvelden. Har ikke mange sider igjen ...
Og jeg er godt i gang med en grøsser som heter Last days av Adam Nevill. Det er jo ypperlig tid for grøss nå i favorittmåneden min, oktober. Kommer nok ikke til å bli ferdig med den i helga siden jeg leser litt tregere på engelsk, men har det ikke travelt heller. Man må jo nyte bøkene også.
Jeg leser to bøker "samtidig". En bok jeg leser om dagen og en om natten (ganske sær sådan). Så hvis jeg blir ferdig med Opprøret av Ally Condie i løpet av kvelden skal jeg begynne på Djevelens fotspor av Amanda Stevens. (Må jo lese litt grøss i disse tider ...)
Så det går ikke en eneste uke/helg uten at jeg leser noe:)
Lykke til med flyttingen. Vet hvor slitsomt det er. Flyttet i fjor og da var jeg glad for at jeg flyttet inn i leilighet og ikke i et hus for flytting er kjedelige greier, men stas når man er ferdig med det:)
God helg!:) Håper det blir litt tid til lesing også:)
Spennende science fiction. Litt treg start da den begynte med hendelser som jeg allerede hadde lest om i Guardian, bare fra et annet synspunkt. Heldigvis tok den seg raskt opp og ble skikkelig spennende. Er det noe Jack Campbell kan, så er det å skrive engasjerende om romkrig. Dette er Campbells ellevte bok fra Lost Fleet universet og han holder serien frisk ved å gå litt bort ifra Black Jack og fortelle om hva som skjer med hans (tidligere) fiender. Akkurat som i Tarnished Knight, så handler denne boken om folkene fra Midway, som har løsrevet seg fra Syndikatet. Slutten hinter også om en skikkelig spennende utvikling. Neste bok, Steadfast, skal visstnok komme i mai neste år. Blir lenge å vente.
Hvem kan takke nei til grøss?
Rett etter å ha lest ferdig Scary stories to tell in the dark måtte jeg jo lese More scary stories to tell in the dark også for å komme i skikkelig høststemning! Selv om jeg ikke var mektig imponert over utvalget i forrige bok, så har jo disse historiene sin sjarm og passer ypperlig å lese i denne mørketiden.
Folkloristen Alvin Schwartz fortsetter her den samme stilen som i den første boka. Her er det både fortellinger og dikt med skrekkelige fremtoninger og hver fortelling/dikt byr også på en herlig illustrasjon skapt av Brett Helquist. Denne boka er delt opp i disse kategoriene: spøkelseshistorier, dyr og ting med merkelige egenskaper, man kommer i fryktende situasjon der man ønker at alt var bare en drøm/mareritt og en kategori som skal få oss enten til å riste oppgitt på hodet eller bare le. Og i likhet med denne boka som med den i forrige, består også denne samlingen av både gode, gamle klassiske fortellinger sammen med noen mer moderne.
More scary stories to tell in the dark er i likhet med første boka litt for vanlig for meg. De fleste historiene har jeg hørt/lest før, så det blir mer koselig/nostalgisk lesing for min del. Og så har man jo disse herlige illustrasjonene å studere ved siden av og fremdeles skulle jeg ønske jeg hadde tegnetalentet til Brett Helquist. (Men det kan jeg jo bare drømme om). Han lager så karakteriske tegninger. Misunner folk som har den evnen ...
En noe kort anmeldelse dette enn til vanlig, men siden dette en bok fra samme bokboksettet som Scary stories to tell in the dark blir det ikke mye nytt for meg å formidle, og jeg vil heller ikke gjenta meg selv til det kjedsommelige. Jeg skal spare dere for det. Denne bokbokssamlingen består av tre bøker og den siste boka: More tales to chill your bones, har jeg tenkt å spare til den selveste Halloween - dagen, den 31. Må jo ha noen små gleder også selv om det er ganske lite av det for tiden.
Topp tre fortellinger jeg likte beste fra denne boka: One Sunday morning, Clinkety - Clink og "Oh, Susannah!"
Scalzi skuffer ikke. Redshirts er en interessant og morsom bok med en historie som er litt utenom det vanlige.
De fleste som liker science fiction kjenner til begrepet Redshirts. I den originale Star Trek serien så dro hovedpersonene (Kaptein Kirk, Spock, Bones, Sulu osv) på away missions, altså utenfor skipet. Med seg hadde de alltid en eller to mannskap i røde skjorter. Disse døde alltid i løpet av episoden.
Den boken handler om et lignende skip og et lignende mannskap. Bortsett fra at "rødskjortene" skjønner tegninga og bestemmer seg for å overleve.
Jeg vil ikke si så mye at jeg ødelegger for de som vil lese boken, men etter hvert så går historien i en ganske absurd retning, men fortalt så selvfølgelig at det er først etter å ha lest hele boken at man blir overrasket over hva man leser.
Scalzi peker litt nese til Star Trek og lignende tv-serier, men på en god måte. Jeg hadde egenlitg forventet litt mer humor, men den er litt morsom og ganske tankevekkende. Boken er annerledes i forhold til mainstream sci-fi og et godt eksempel på hvorfor Scalzi er en av mine favoritt-forfattere. Har du sett Star Trek eller en lignende tv-serie så må du lese denne.
Man må jo ha litt skrekk i hverdagen ...
Nå som høsten er her for fullt, kanskje det er vinter allerede hos deg, hvem vet, her er det i skrivende stund fremdeles høst. Det er kaldt, mørkt og regnet slår seg av og på akkurat som det passer seg. Det er sånn høsten skal være. Det eneste som mangler er noen stormfulle vindkast. I en slik setting passer det utmerket med spøkelseshistorier/skrekkfortellinger. Enten for å skremme seg selv med eller andre.
Selv har jeg vært fascinert og vært glad i slike historier helt siden jeg var lita. Og på bursdager var det standard å fortelle slike historier til hverandre uansett hvem man var til. Jeg var aldri den som fortalte (liker ikke oppmerksomhet eller å være i sentrum), men jeg likte å høre på. Og jeg lånte mange bøker på biblioteket med slike historier. Det var en periode at jeg lånte så mange mørke bøker på det lokale biblioteket at bibliotekaren nektet meg å låne mer bøker fra den sjangeren og ville at jeg skulle låne noe fra en annen sjanger. Lese noe annet. Det endte med at jeg ikke lånte en eneste bok den dagen, bare for å provosere ... (Typisk meg, haha ..) Jeg syntes slike historier var så herlige og det syns jeg fremdeles. Har alltid vært begeistret for det overnaturlige og historier med skrekkelige poeng i.
Denne skrekkboka består av både fortellinger og dikt med herlige illustrasjoner. Boka er den første av tre i en bokbokssamling og fortellingene er gjenfortalt av folkloristen Alvin Schwartz. Her er det god blanding av både klassiske fortellinger som vi har hørt i mange varianter oppgjennom årene og noen nye, moderne. I et register bak i boka tar han med også noen andre varianter av fortellingene i boka og hva slags sted fortellingene stammer fra.
Scary stories to tell in the dark er en bok som er oppdelt i flere kategorier. Den er oppdelt i kategoriene: historier som skal få deg og andre til å skvette, tradisjonelle spøkelseshistorier, historier med ovarnaturlige skapninger, historier som advarer mot farer, og enda et kapittel med historier som skal få deg/andre til å skvette.
Alt i alt er dette en underholdende bok på mange måter. Den inneholder vanvittige historier som kunne ha skjedd i virkeligheten, og som kanskje vil få deg til å sjekke både bilen, skap og ta en titt under senga før du sovner (hvis du er en lettskremt type, selv er jeg kurert mot alt som har med grøss å gjøre, men likevel syns jeg grøss er underholdende). Alvin Schwartz har her gjenskapt en rekke kjente og kjære grøsserhistorier, men også noen nye ukjente som man kan underholde både seg selv og andre med. Dette er en ypperlig bok som du kan bruke til å skremme vettet av barna dine/søskene dine med på selveste Halloween - dagen. Det er mange fine og herlige illustrasjoner å vise også.
For min del ble Scary stories to tell in the dark litt for typisk i denne sjangeren siden jeg har lest mange slike bøker før. Men grei underholdning hvis man vil ha noe lett, og kjekt for nybegynnere som vil prøve seg på denne sjangeren. Lykke til!
Til slutt vil jeg dele hvilke topp tre fortellinger av alle i denne boka jeg likte best: The Babysitter, High beams, og The girl who stood on a grave.
Er du sikker på at du kommer fra denne verden eller kanskje du er byttet ut med noen andre?
Mackie ser kanskje ut som en tenåringsgutt, men han er ikke som "alle" andre. Han er allerede stemplet som skolens freak, og de skulle bare ha visst hvor rett de har i det uttrykket. For Mackie ser ganske vanlig ut, bortsett fra de svarte øynene hans, og han har lett for å havne i situasjoner hvor han blir oppfattet som rar. Han blir ofte syk (svimmel og kvalm). Han blir svimmel og kvalm av jern og blod. Han kan heller ikke være med på farens gudstjenester. Som 16-åring blir helsetilstanden hans verre, og han reagerer kraftigere på jern og blod. Det er nesten som om han visner bort. Det familien hans vet og ytterst få i byen Gentry, er at noen av ungene/tenåringene i byen kommer fra underverdenen. Som spedbarn blir noen byttet med noen fra underverdenen. Mackie er en av dem. Som liten ble han byttet og oppdratt som et menneske i en menneskelig familie. Men klarer han å være normal uten å bli avslørt av de uvitende?
Dette er en bok jeg har lenge vært nysgjerrig på. For det første er det en bok som inneholder et originalt og fristende konsept. For det andre har boka grøssende elementer i seg, og for det tredje er persongalleriet nesten like virkelige som deg og meg. Hva kan bli bedre enn dette? Dette er jo ypperlig høst/Halloween - lesing.
I begynnelsen var jeg litt skeptisk til The Replacement. Grunnen er vel at jeg har lest tonnevis av skrekkbøker oppgjennom årene (det er jo tross alt min favorittsjanger), og det skal mye til for at en bok skal skille seg ut i denne sjangeren. Jeg var sikker på at dette ville bli en typisk skrekkbok som jeg har lest så mange ganger tidligere, men det var det heldigvis ikke. The Replacement er et friskt pust på mange måter. Konseptet var forfriskende og det var mange fascinerende karakterer involvert. Jeg likte hovedpersonen Mackie godt. Han er en rolig tenåringsgutt som er hensynsfull, litt sårbar og vil ikke være en plage for andre. Og forholdet han har til storesøsteren Emma er beundringsverdig. De har et varmt og beskyttende forhold. De erter hverandre litt, men er samtidig gode venner og støtter hverandre. Emma tar på seg rollen som storesøster alvorlig og passer godt på Mackie enten han liker det eller ikke.
Selve grøsserelementene var ikke særlig overraskende for min del siden jeg har lest mye skrekk. Men jeg likte den mystiske og mørke verden som Brenna Yovanoff har skapt. Mange ganger var det som å være der, og man vil bare det beste for stakkars Mackie som prøver å være sterk nok og overleve som menneske før det er for sent. Han er jo bare en god og sympatisk person.
The Replacement var ingen overraskende skrekkbok, men den skiller seg ut blandt mange ungdomsbøker som er av det samme slaget. Den skiller seg ut på en positiv måte og beveger seg i en annen verden enn hvor vampyrer og andre skapninger som ungdomsbøkene preges av for tiden. Brenna Yovanoff har skapt en ny verden for ungdom som denne leseren setter pris på. Og boka passer som sagt ypperlig nå som det er mørketid. Det skaper jo litt ekstra atmosfære!
Sist sett
