Bokelskere.no

Denne boken er perfekt til å leses en mørk vinterkveld i stearinlys. Boken er mørk, dyster, trist og skummel. En deprimerende postapokalyptisk historie med filosofisk grøss. Tenk hvis hele handlingen i Ringenes Herre foregikk i Moria, og Frodo måtte legge ut på reisen alene.

Som tittelen antyder er boken satt i år 2033. Russland er ødelagt av atomkrig. Overflaten er radioaktiv og full av livsfarlige mutanter. I undergrunnsbanen, metroen, i Moskva har en gruppe mennesker overlevd. Hver stasjon er sitt eget lille samfunn, og de som tør, reiser mellom i de mørke, farlige tunnellene. Det er mer enn banditter og rotter i mørket.

Vi følger Artjom. Hans hjem er under angrep fra de svarte, mutanter som har kommet ned fra overflaten. For å redde hjemmet sitt, våger han seg inn i tunnellene, på en lang og farefull ferd til stasjonen Polis for å skaffe hjelp. På veien møter han mange personligheter og samfunn. Historiefortelling står sterkt blant befolkningen, så vi får høre hva som skjer rundt om kring på metroen, men man vet aldri hva som er sant eller oppspinn. Det blir også litt filosofiske diskusjoner og funderinger, uten at de tar over og ødelegger flyten i historien.

Jeg har alltid hørt at russisk litteratur ofte er deprimerende, og denne kan tyde litt på at det er rett. Forfatteren viser et trist menneskesyn i denne boken. Selv etter jordens undergang klarer ikke menneskene å samarbeide. De overlevende har fraksjonert og stasjonene kriger ofte med hverandre. Det er handelsorganisasjonen Hansa, de fra den røde linjen (kommunistene), fascister med sine hakekors, kannibaler og folk med merkelige religioner bare for å nevne noen.

Metro 2033 sugde meg inn i sin mørke og jævlige verden, og ga ikke slipp før jeg nådde slutten. Og slutten, wow! Den kom som et slag i magen. Dette er en av de bøkene som alle burde lese.

Jeg søkte litt på nettet og det ser ut som forlaget som utga denne er avviklet. Da er det vel små sjanser for at oppfølgeren Metro 2034 blir utgitt på norsk. Jeg får se om jeg finner en engelsk utgave. Men ikke helt med en gang. Jeg må rense sjelen med noe glad og lystig først. Litt Donald Pocket kanskje...

Litt forsinket med innlegget mitt. Er fremdeles kronisk døgnvill og kom akkurat på at det er fredag. I går leste jeg ferdig Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold. En skikkelig murstein, men mursteiner skremmer ikke meg;) Har litt blandet oppfatning av boka. Men skal prøve å få til en anmeldelse av den i løpet av helga.

Og i dag har jeg begynt på Harens år av Arto Paasilinna, og jeg skal lese videre i Min kamp 4 av Knausgård (blir nok aldri lei av disse bøkene, de er herlige og glad jeg tok sjansen på å lese dem), og jeg skal begynne på en spenningsbok/thriller som heter Girl in the woods av Jennifer McMahon.

Så her er det både kjente forfattere og forfattere som jeg ikke har lest noe av før. I desiste årene har jeg vært flinkere og tøffere til å lese av forfattere jeg ikke har lest noe av fra før. Så sånn sett har det gått bra. Jeg liker å utforske. Hadde en tendens til å lese mye av det samme før i tiden, men leser gjerne litt varierte sjangre også. Liker å være altetende selv om det er mørk litteratur som står meg nærmest.

Så, går ikke tom for lesestoff denne helga heller. Uansett hvor mye jeg leser, så går jeg aldri tom for lesestoff. Et luksusproblem det der. Ellers blir det nok en rolig helg som vanlig og jeg skal holde meg unna alle sportssendingene. Totalt allergisk:)

Dette er vel mitt korteste innlegg noensinne:) Men har bare ikke mer å tilføye.

God helg:) Og godt nytt år til dere alle:)

Er blogging spennende kun for folk som blogger?

Blogging er vel noe "alle" kjenner til - i hvert fall for de fleste og denne plattformen har virkelig tatt av de siste ti årene. Ikke alle er like flinke med html koder og teknisk kyndige sådan, derfor er blogg et mye enklere verktøy for oss som vil dele noen ord med andre på Internett bortsett fra å være på sosiale medier - så klart.

Da jeg startet en blogg, husker aldri på om det var i 2006 eller i 2007, men innbiller meg at det var i 2006, visste jeg egentlig ikke hva jeg skulle skrive om eller bruke bloggen til. Det eneste jeg ville var å prøve meg på blogging for å se om det var noe for meg eller ikke (har alltid likt å skrive). Og bloggingen ble til en bokblogg for jeg hadde aldri noe å skrive om fra mitt virkelige liv, i hvert fall ikke noe som var interessant nok til å dele på en blogg. Det er bare nå i det siste jeg har skrevet litt om mitt virkelige liv og det å være 100% sykmeldt på ubestemt tid og hvor jævlig det er, men bortsett fra det er jo dette i bunn og grunn en bokblogg, og jeg prøver så godt jeg kan å forholde meg til det.

Boka Gi meg en scene! Norsk blogghistorie - ti år med terror, traumer og dagens outfit som er den egentlige tittelen, ble jeg veldig nysgjerrig på da den kom ut tidligere i høst. Jeg leser mange blogger innenfor mange kategorier og driver jo en blogg selv, så hvorfor ikke lese litt om fenomenet blogging også? Blogging er jo en stor del av livet til veldig mange og hvorfor ikke lese litt om utviklingen gjennom bloggplattformen som har vært de ti siste årene?

Kristian A.Bjørkelo skriver ikke hele boka på egenhånd. Han introduserer boka, han introduserer hver bidragsyter som består av tidligere bloggere og noen bloggere som blogger den dag i dag og legger ut en liten artikkel i boka selv også. Måten deltagerne i boka skriver på minner om å lese bachelor/masteroppgaver med fotnoter og alt. Så det ble ikke helt den boka jeg hadde forventet meg, men litt interessant var det jo å lese om bloggere som blogget innenfor forskjellige temaer før i tiden og bloggere som blogger den dag i dag. Få være med på opplevelsen deres, men samtidig opplevdes noen av disse artiklene i boka som litt vel tørre. De ble ofte lange og gjentagende. Spesielt tørre var artiklene fra bloggerne som blogget om politikk og religon. Temaer jeg er overhodet ikke interessert i.

Gi meg en scene! ble dessverre ikke den boka jeg hadde forventet meg. Jeg skulle ønske den besto av mindre utvalg av bidragsytere og at hovedforfatteren selv skrev det meste. Savnet også litt mer humor og syns nok at rosabloggere fikk mer plass i boka som tema enn det de fortjener, selv om det er nåtidens "fenomenblogging", dessverre. Noen engasjernede tekster i boka var det, men i perioder gikk lesingen meget trått. For meg ble denne boka alt i alt litt en noe tørr leseopplevelse.

Mike Harmon er en halvt ufør tidligere Navy SEAL. Han studerer nå for å bli lærer. Men så en dag ser han en ung pike bli kidnappet, og bestemmer seg for å hjelpe. Ikke så lenge etterpå befinner han seg i Syria sammen med 49 nakne studiner, og må forsvare seg (og dem) fra en hær med syriske terrorister.

Dette er en heftig action-thriller med nesten non-stop action. Det er et litt roligere, fifty shades-aktig, midtparti (som er mye bedre enn fifty shades) så her er det noe for enhver smak. Mike er en spennende antihelt og man vet aldri helt hva han vil finne på. Jeg kaller ham antihelt for han er ikke alltid en snill mann, men det er jo noe av poenget med boken. Et sitat av George Orwell er sentralt: "People sleep peacably in their beds at night only because rough men stand ready to do violence on their behalf."

Boken bør kanskje ikke analyseres for mye, da den er ganske anti-muslimsk og manns-sjåvinistisk. Jeg la også merke til at grunnen til at Mike er halvt ufør ser ut til å bli glemt halvveis i boken. Den må tas som ren underholdning. Som en hjernedød action-film i bokform.

Ghost er full av action, humor og sex. Forfatteren har selv beskrevet den som om Jean M. Auel har skrevet en Mack Bolan bok eller en James Bond historie hvor soveromsdøren ikke stenges. Og han har nok rett i det.

Det er nok det jeg fremdeles sliter med. Jeg nekter å innrømme på en måte at jeg ikke fungerer som jeg skal foreløpig, og hater at andre har rett i at jeg ikke er i stand til å jobbe. Jeg vil ikke være enig/innrømme at de har rett. Det strever jeg mest med og det er det som gjør meg samtidig forbanna. Og verre er det å tenke på hvor lenge kommer denne tilstanden til å vare? Det er det ingen som vet. Det føles ut som en evighet siden jeg fremdeles sliter med å kvele dagene uansett hva jeg gjør. Utrolig lei av å krangle med meg selv haha:)

Ser frem til lesehelg-innleggene neste år og håper det er flere enn oss som kommer og bidrar da også:)

Takk for dikt selv om dikt og positive vers og ord ikke har noen tendens til å oppmuntre meg. Er lite påvirkelig, dessverre. Men tusen takk likevel. Setter jo pris på det:)

I forhold til deg har jeg egentlig ikke noe å klage over, men forskjell på deg og meg er at du er positiv og jeg er negativ. Jeg var positiv lenge i begynnelsen, men nå har jeg mistet denne tålmodigheten og orker ikke å være optimistisk. Så det beundrer jeg deg for. At du har vært syk såpass lenge og likevel har du denne spiriten som ikke jeg har. Skulle ønske jeg også hadde den spiriten, men den har jeg dessverre mistet:( Og frykter at neste år blir det samme som i år siden ting ikke skjer så fort. Det går heller meget tregt. Men får bare holde ut som vanlig.

Monstermenneske ville jeg lese ikke bare på grunn av at det handler om sykdom, men så henne på bokprogrammet og syntes at forfatteren var festlig da hun snakket om boka. Hun tar opp et alvorlig tema på en humoristisk måte. Derfor ble jeg meget nysgjerrig på denne boka. Det er en murstein, men mursteiner skremmer ikke meg:)

Håper på flere lesehelg - innlegg i neste år:) Jeg vet ikke forskjell på hverdag og helg lenger, så lesehelg - innleggene hjelper meg å minne på det:)

Orker ikke å reflektere over 2013. Det har vært et helvete. Et år med bare sykdom. Har vært syk siden 17 des 2012 så har vært syk i godt over ett år nå. Har vært sykmeldt 100 % siden august nå, og jobbkontrakten går ut 2 januar. De har tatt meg ut av venteliste for et nytt tiltak på arbeidsplassen (jeg er arbeidstaker i et attføringsbedrift som skal hjelpe meg videre i arbeidslivet), men de valgte å sette meg ut av ventelisten på et annet tiltak foreløpig for på det tiltaket må jeg jobbe 50% og de mener at jeg ikke er klar for det ennå. Så tror ikke 2014 blir så mye bedre. Har begynt å gå til fysioterapeut og gjør alt jeg kan for å holde sjakk på hodepinen, kvalmen og den fordømte svimmelheten (lei av å være i bakrus hver eneste dag:) for som sagt, dette hjemmelivet er ikke noe for meg, men det høres ut som om jeg må være hjemme/holde meg unna arbeidslivet en god stund til. Hater tanken på det for jeg vil mer enn gjerne jobbe. Er innmari lei av ustrukterte dager. Vet ikke forskjell på dag eller natt, hverdag eller helg lenger.

Er glad jula er over for har ikke vært i julemodus i det hele tatt. Bare maset og ville bare ha det overstått så nå er det bare å grue seg til nyttårshelga. Jeg er ingen fan av høytider lenger.

Nok om det. Det positive er at leselysten er tilbake etter to ukers fravær og godt er det. Jeg blir så apatisk. Så håper at det ikke skjer igjen.

Tidligere denne uka ble jeg ferdig med Frimurernes hemmeligheter: Fortalt fra innsiden av Roger Karsten Aase & Gamer av Tor Arve Røssland.

I helga skal jeg fortsette med ungdomsfantasyboka Arven av Alyson Noel, kommer nok til å bli ferdig med den i dag, for jeg har ikke mange sidene igjen.

Og jeg skal fortsette med Min kamp 4 av Knausård. Har tydeligvis blitt hekta på Knausgårdbøkene i høst:) Trodde jo ikke jeg ville like disse bøkene, men heldigvis er det ikke typisk gubbelitteratur som jeg trodde de var:)

Jeg er også så smått i gang med Monstermenneske (herlig tittel) av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Så henne i Bokprogrammet og konseptet virket festlig da hun fortalte om boka. Derfor ble jeg nysgjerrig på den.

Phew. Jeg går ikke tom for lesestoff denne helga heller:)

Beklager om dette innlegget høres sint eller krass ut, men jeg er så irritabel/forbanna for tiden for jeg har ikke mer tålmodighet igjen. Livet føles ut som et venteværelse nå for tiden og jeg hater å være i den bobla.

Og det er nok vi som skal takke deg Vibeke for at du tar deg tid til å starte og engasjere oss med disse lesehelg-innleggene:)

God helg:)

Hehe, det stemmer det. Er ganske trofast til å delta i dine lesehelg-innlegg, men de to siste ukene har jeg holdt på med de samme bøkene, så tenkte å spare dere for å gjenta meg selv til det kjedsommelige.

Men kan ha en liten oppdatering nå: Leste faktisk ut boka: Gi meg en scene! av Kristian A Bjørkelo. Ble ferdig med den i går (første gasng jeg har fullført en bok på to uker), og jeg holder fremdeles på med Frimurernes hemmeligheter av Roger Karsten Aase (en evighetsbok. Bokka består jo nesten ikke av annet enn ritualer:)

Men da jeg ble ferdig med Gi meg en scene! i går kveld, begynte jeg så smått på ungomsfantasy boka: Arven av Alyson Noël. Godt å begynne med noe nytt mår man har strevd med samme bøker i over lengre tid.

Ellers har jeg faktisk skaffet meg et puslespill. Jeg er som sagt fremdeles 100% sykmeldt og alltid spøkt om å skaffe meg et puslespill siden jeg har så godt tid og strever med å kvele en hel dag. Og det har jeg nå ironisk nok gjort. Har sakkfet meg et puslespill på 1000 biter med motiv av Eiffeltårnet. Det var et tilfeldig valg. Jeg har ingen forhold til Eiffeltårnet eller Paris generelt. Jeg er ingen romantisk person, men ville begynne med et puslespill som hadde et ryddig og rent motiv å se etter. Og jeg er et stykke på vei og jeg skal ikke gi meg uansett hvor lang tid det tar:) Noe må jo jeg også finne på og puslespill har vært kjekt å ha i disse to ukene da leselysten var totalt fraværende. Jeg orket ikke å se på en bok en gang og har aldri følt meg så apatisk for lesing er en av de trofaste hobbyene jeg har hatt i mitt liv. Men i går da jeg fullførte en bok igjen etter to uker , håper jeg at leselysten er på vei tilbake:)

Og jeg skal prøve å være mer aktiv her inne på bokelskere.no igjen og prøve å la være å syte så mye:)

Har ikke fullført en eneste bok på fjorten dager, for har slitt med alvorlig dårlig leselyst, men har lest både litt i går kveld og i dag, så håper at leselysten er på vei tilbake. Jeg blir så apatisk når leselysten forsvinner, så håper det ikke skjer igjen.

I helga har jeg planer om å bli ferdig med Gi meg en scene! Norsk blogghistorie av Kristian A. Bjørkelo, og lese videre i Frimurernes hemmeligheter av Roger Karsten Aase.

Og hvis jeg blir ferdig med boka Gi meg en scene!, helst i dag siden jeg ikke har mange sider igjen, skal jeg begynne på Arven av Alyson Noël.

Har inderlig ikke lyst på jul i år. Er ikke i humør og har ikke julestemning i det hele tatt så håper jula går fort over:)

Uansett, god jul til alle dere som gleder dere til denne høytiden:)

Er venner alltid til å stole på?

Camilla Larsen er en helt vanlig tenåringsjente, helt til hun begynner på ungdomskolen og hun er på tur sammen med de andre elevene. Medelevene hennes finner henne i en alvorlig syk tilstand på skogsturen og Camilla blir fraktet til sykehuset. På sykehuset merker Camilla merkelige sider av seg selv som hun må for all det skjule for de andre. For det er noe med varmt vann og varme generelt som gjør til at kroppen hennes forandrer seg radikalt. Hvordan kan hun skjule dette i den normale hverdag når hun skrives ut igjen?

Vera Micaelsen kjenner jeg til som tidligere barne-tv programleder. Vet ikke om hun er det nå lenger (ser ikke på barne-tv), og nå har hun gitt ut ungdomsromanen: Hyperpubertet. Denne kom helt uventet i posten tidligere i høst (jeg liker overraskelser, ikke angående selve livet, men gjerne i bokform). Ingenting er som en uventet bok i postkassa. Ja takk, til bøker i postkassa i stedet for alle disse reklameflyerne som går rett i containeren med en gang.

Med stor usikkerhet og meget skeptisk leste jeg denne boka. For bokomslaget og ikke minst, tittelen fikk meg til å tenke: Er dette en bok for meg? Shit au. Jeg leser jo all mulige bøker fra forskjellige sjangre og for forskjellige målgrupper, så hvorfor ikke? En bok er en bok og jeg leser alt det jeg kommer over. Det er bare sånn jeg er. Det tok litt tid før jeg leste denne på grunn av at jeg måtte lese noen andre bøker først. Prøver å prioritere bøkene så godt jeg kan. Både av de jeg får av forlag/forfattere og de jeg kjøper selv. Vil jo gjerne lese alle bøkene jeg får og har. Vil ikke gå glipp av noe, så bedre sent enn aldri ...

Boka handler om riktige og feil valg. Camilla blir "vennegjengens" plutselige kule jente. Med hennes flaue, offentlige og ikke minst, ufrivillige opptrinn lager "venninnene" hennes korte videoer med Camilla som hovedperson. De legger ut videoene på bloggen deres på nettet. Camilla blir skolens store snakkis og veldig raskt populær på grunn av videoene med hennes flauser som blir lagt ut og spredt på nettet. "Hennes" videoer får mange visninger på veldig kort tid og Camilla føler at det er feil. Venninnene filmer henne i smug i mange pinlige situasjoner uten Camillas samtykke og syns at alt går ut over styr. Hun vet ikke helt hvordan hun skal håndtere alt dette. Og det virker som om alle plutselig vil ha en bit av henne. Faren til en av "venninnene" hennes bestemmer seg for å bli Camillas "manager" og moren hennes blir overlykkelig av å høre hvor berømt datteren hennes er på grunn av disse videoene. Men det er bare et problem. Camilla vil ikke være kjendis, og hun er lei av å føle seg mobbet av sine såkalte venninner og alle andre. Samtidig har hun kroppen sin som oppfører seg rart når hun minst venter det å "kontrollere". Hva i all verden skal hun gjøre for å få et normalt liv igjen?

Vera Micaelsen skriver veldig overdrevent (noe som er poenget med boka) og skaper det ene hysteriet etter det andre for hovedpersonen, Camilla. Selv om boka ikke ble så hysterisk morosm for denne leseren tar Vera Micaelsen opp et viktig tema. Nettopp: nettmobbing. Det er noe som dessverre foregår altfor mye av i dag. Det er jo som kjent mye lettere å mobbe noen, henge ut noen på nettet enn å gjøre det i det virkelige liv. Begge metoder skjer den dag i dag og det er selvfølgelig meget trist og ikke minst dumt. For hva skal offeret gjøre når det blir for mye? Det er et aktuelt tema som Vera Micaelsen gjør smart i å ta opp med denne boka.

Men dessverre har ikke Vera Micaelsen og jeg samme type humor. Joda, enkelte scener og situasjoner er nok komiske, men syns likevel ikke at det er festlig. Ikke festlig nok til å le, i alle fall. For meg ble det for mye styr og masete. Det blir for mye av mye og da kveler det historien, i alle fall for denne leseren. Camilla er en person som er lett å like og jeg ville finne ut hvordan det ville gå med henne, selv om historien er forutsigbar. Jeg ville se om jeg fikk rett. Jeg ville bare hennes beste. Men bortsett fra det så er ikke Hyperpubertet min type bok, men kanskje vil boka treffe for den rette målgruppen og gi dem et par latterhikst. Man vet jo aldri. Vi mennesker er jo så rare på hver vår egen måte:)

Skolelæreren Steven Smith får en sms fra broren sin. Han henter døtrene sine fra skolen med en historie om at moren er skadet. Han henter moren fra jobben med en historie om at døtrene er skadet. Så begynner han å svindle til seg en båt. Apokalypsen har begynt, så nå skal familien reddes.

Slik begynner Under A Graveyard Sky, første bok i en ny serie av John Ringo. Ringo er en forfatter jeg har blitt anbefalt mange ganger, så jeg bestemte meg til slutt å prøve noe fra ham. Og angrer ikke et sekund, for dette var skikkelig bra. Boken ble nærmest lest i ett. Zombie-virus har jo blitt gjort så mange ganger nå, men Ringo klarer å skille seg ut fra røkla. Han har prøvd seg på en mer vitenskapelig fremstilling, og det får historien til å virke mer troverdig. Legg til spennende action-scener og interessante personligheter, og en liten dose humor, så blir dette en fantastisk leseopplevelse. Jeg har allerede forhåndsbestilt oppfølgeren som kommer i slutten av februar (og bok tre som kommer i slutten av 2014).

Ringo skriver veldig bra, og klarte å engasjere meg allerede fra første side. Han klarte til og med å gjøre vitenskapelige virus-diskusjoner spenende. Boken er todelt, første del omhandler selve forfallet av sivilasjonen når zombie-viruset sprer seg. Så følger vi en gruppe overlevende som prøver å klare seg i et lite båt-samfunn på havet.

Min favoritt i boka, må være den trettenårige jenta Faith. Hennes sjarmerende, men krigerske vesen, og hennes usedvanlige "zombie-killing-skills" får selv hardbarkede militærfolk til å måpe i beundring. Selvfølgelig har hun alltid med seg kosebamsen Trixie i ryggsekken også. Jeg gleder meg til å se hva som skjer med henne og familien i neste bok.

Under a Graveyard Sky er en skikkelig bra bok. Anbefales.

Så fint:)

Leste den for noen år siden og likte den godt selv om den var dog forutsigbar. Men er enig med deg at det var personene deres og tankene deres som var meget interessant selv om handlingen i seg selv var forutsigbar. Til tross for det var det andre elementer som gjorde boka meget spennende.

Går det an å skrive en bok uten å møte hverandre?

Etter mye om og men, tar Elias motet til seg og sender en mail til en jente han ikke kjenner. Han har sett henne på 37 - bussen som han tar daglig. Og han føler et slags savn og blir bekymret når han ikke ser henne på bussen mer. De gangene han har sett henne på bussen, hadde hun alltid med seg en blå mappe, og han har lagt merke til og husker på mailadressen hennes på mappen. Og når hun stadig glimrer med sitt fravær på bussen, velger han å sende henne en mail i håp på et svar. Han får mail fra henne og får vite hva hun heter. Hun forteller også om den blå mappen hennes som hun har skrevet en del personlige ting i, har blitt stjålet fra henne. Kommer Elias til å hjelpe henne med å finne den?

Boka Det blir pinlig uansett ble tilfeldig "snekret" sammen av to forfattere i ikke ulik den situasjonen hovedpersonenen Elias og jenta er i. Forfatterne Tyra Teodora Tronstad & Bjørn Sortland laget denne romanen uten å kjenne hverandre, uten å snakke sammen og uten en eneste plan. Til sammen brukte de tretten dager på å fullføre innholdet i boka. En artig tanke.

Historien og konseptet Elias og denne jenta ble utført på er både interessant og kreativt. Vi blir kjent på dem på en helt annen måte enn i andre bøker. Vi blir kjent med dem gjennom både lange og korte mailer. Vi danner oss et inntrykk av dem gjennom det de skriver til hverandre. Og mailene deres er både ærlige, vittige, mystiske og kanskje litt småfilosofiske? Elias skriver på sidemål, og jenta på bokmål. Så for lesere som kanskje sliter litt med angst angående å lese sidemål, vil denne boka kanskje være grei å lese. Kanskje en grei måte å bli "kurert" på? Jeg hadde sidemålangst til jeg kom over boka Skråninga av Carl Frode Tiller for noen år siden. Sverget på at jeg aldri skulle lese sidemål frivillig før jeg leste den boka, men som sagt, man vet jo aldri.

Det blir pinlig uansett er en smal bok på bare 112 sider så dermed blir dette en veldig kort og grei anmeldelse for jeg vil jo ikke røpe for mye. Plottet i boka er forfriskende, men likevel var det noe som jeg savnet, men jeg vet bare ikke hva. Boka ble bare ikke så intens som jeg hadde håpet på, men alt i alt et artig konsept og lettlest.

Ingen årsak:) Og i år har jeg vært flinkere til å lese dokumentariske bøker. Syns det er litt spennende:)

Tenk deg om før du blir medlem av noe. Er det det rette for deg?

Har selv vært litt fascinert over scientologien og var spent på å lese mer om det. Jeg er ikke så fascinert over scientologien at jeg vil gjerne være medlem der selv, men har bare hørt så mye rart om den "sekten" gjennom media, spesielt etter at de høyt profilerte Tom Cruise og John Travolta ble medlemmer der. Den kirken/sekten har opptil flere kjendiser som medlemmer og vanlige mennesker, men det er nok de to jeg forbinder mest med scientologien.

Geir Isene ble kjent da han valgte å avslutte sitt medlemskap i scientologien. Det vakte mye oppsikt. Han var ikke medlem der i bare noen få år, men hele 25 år! Han var høyt respektert av andre medlemmer og hadde også klart alle OT - nivåene (hele 8 nivåer).

I boka skriver han ikke bare om scientologien, men også om barndommen. Han var en skarp gutt som lært mye ganske fort, men sosialt sett så strevde han. Men da han meldte seg inn i kirken hvor det ble gjort noen såkalte øvelser/selvutviklings-kurs, forsvant sjenansen hans og han fikk mer og mer selvtillit gjennom disse øvelsene han gjorde da han meldte seg inn i scientologien i slutten av tenårene sammen med en kompis. Hans oppglødenhet for scientologien og alt han lærte der førte til at han sluttet på videregående og ville vie all sin tid for scientologien.

Gjennom sitt medlemskap oppdager Geir Isene scientologiens både lyse og mørke sider. De lyse sidene var at han fikk masse selvtillit da han trengte det som mest, han ble mer sosial, og følte at han mestret ting enda bedre. Men scientologien hadde også sine mørke og negative sider. Gjennom årene oppfattet han også mistanke om medlemmer/sjefer som var maktsyke, griske og diverse ting som gjorde ham usikker på om han ville fortsette å være medlem eller ikke.

I de forskjellige kapitlene skriver han om tiden før han ble medlem, tiden som medlem, da han var usikker og etter tiden da han sluttet å være scientolog. Dette er ingen anmeldelse om selve scientologien fra min side, om hva som rystet meg og ikke. Det er ikke så interessant og jeg føler ikke at jeg kan godt nok om scientologien til å skrive skikkelig analyse om det, og det er alltid litt vanskelig å anmelde selvbiografier/dokumentarer, for å være helt ærlig. Men jeg ville lese og få et dypere inntrykk av sekten og det syns jeg at jeg fikk uten at jeg vil røpe for mye.

For min del ble ikke Nittenåttifire noen sjokkopplevelse eller en oppvekker av noe slag selv om jeg ikke visste særlig mye om sekten på forhånd, men til tross for det var det likevel småspennende å få et innblikk i denne forskrudde sekten skrevet av et eks - medlem som var modig nok til å trekke seg med tanke på alle årene han var medlem. Ingen tvil om at denne mannen har guts.

Jepp, strukturen er totalt borte. Vet ikke forskjell på dag og natt en gang. Så det spiller ingen rolle hvilken dag det er for meg:)

Ja, Nittenåttifire er veldig god bok. Var redd den ville bli for tørr siden jeg ikke er religiøs og ikke interessert i religion, men sekter er jeg og har alltid vært interessert i. Aner ikke hvorfor. Ser på dokumentarer om sekter når det går. Det fascinerer meg å tenke på hva som gjør et menneske til å være så desperat etter å være delaktig i noe. Så boka Nittenåttifire anbefaler jeg allerede selv om jeg ikke er ferdig med den ennå. Scientologien har jeg også vært skeptisk til, spesielt etter at Tom Cruise ble medlem. Etter det har det blitt publisert en masse regler som den "sekten" har som gjør meg veldig skeptisk. De har så mange rare regler liksom. Men all form for religion og sekter gjør meg alltid skeptisk, men det er interessant å lese om det likevel.

Og boka Kaja er notert. Takk for tips:) Skal bestille den og kanskje lese den på nyåret. Vet ikke om jeg rekker å lese den før året er omme for har så mange bøker å lese allerede, men tar alltid i mot boktips:)

Jeg vet hvordan det er å lese bøker uten ro og konsentrasjon. Selv sliter jeg med indre uro og klarer å lese hver dag, men ikke så lenge av gangen som før. Skulle ønske jeg hadde konsentrasjonen til Magnus Carlsen. Da hadde jeg sikkert lest ut en bok pr.dag. Det hadde vært noe!:)

Så håper vi får igjen konsentrasjonen begge to.

Det sies at togene i England kan ikke begynne å gå før minst en passasjer leser en Pratchett-bok. Da passer det godt at toget kommer til Ankh-Morpork. Bok nummer 40 i Discworld-serien er like full av satire og samfunnskritikk som man forventer. Det virker dog som Pratchett har roet seg litt. Det ble aldri til at jeg lo høyt, men stadig vekk måtte jeg smile av den vittige måten han skriver på. Og ikke minst hvor treffende han kan være i sine karikaturer. Allerede når prototypen på det første toget vises frem, tar gryende trainspotters frem notisboken sin og skriver ned "Tog nr. 1". I tillegg til all furoren oppfinnelsen av damptmotoren skaper, så skaper en gruppe dverger, kalt grags, kvalm. De er i mot alt fremskritt og alt som ikke er dvergisk. De bruker heldekkende svarte klær og begynner med sabotasje og terroraksjoner. Den som må rydde opp i alt dette er selvsagt den kjente og kjære Moist von Lipwig.
Her er det mye å kose seg med for Discworld-fans. Jeg er litt usikker på dette vil være en bra bok for de som ikke er kjent med Discworld. Man vil jo gå glipp av mye av humoren hvis man ikke kjenner til ting som har skjedd tidligere.
Raising Steam når ikke helt opp til å bli en av mine favoriter i serien, men er selvsagt et must for Pratchett-fans.

Som sagt merker jeg fortsatt ingen forskjell på hverdag eller helg. Og fem måneder føles ut som en langdag. Men jeg får bare holde ut videre og prøve å gjøre et kortfattet innlegg denne gang:)

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Jørn Lier Horsts: Hulemannen. Meget bra krim selv om jeg syns fjorårets Jakthundene var hakket bedre, men Lier Horsts skriver godt. Ingen tvil om det. Og jeg leste også diktsamlingen Marengshjerte av Frode Håkonsen. Dikt er ikke min store sjanger, men greit med litt variasjon og det å prøve noe nytt.

I helga har jeg tenkt å lese ferdig Min Kamp 3 av Knausgård siden jeg er så godt i gang, og lese videre i en bok jeg begynte på få dager siden. Nittenåttifire : min vei inn i scientologiens dypeste hemmeligheter - og ut igjen* av Geir Isene. Dokumentar/selvbiografi. Skal bli spennende å lese om scientologiens verden siden det har vært så mye styr om det. Få et dypere inntrykk selv om jeg holder meg unna sånt selv:)

Lykke til videre med flyttingen og håper at leselysten din kommer tilbake igjen for fullt!

God helg!:)