Bokelskere.no

En skikkelig god påskegrøss. Dette er en radiodramatisering av novellen The Late Shift av Dennis Etchison, opprinnelig fra novellesamlingen The Dark Country, hvis jeg ikke tar helt feil. VI får her vite den skremmende sannheten om hvem som faktisk jobber nattskiftet på døgnåpne butikker. Fremførelsen er nydelig og stemningsfull. De har virkelig tatt seg bryet med å lage mye musikk og massevis av lydeffekter. Persongalleriet (og antall stemmeskuespillere) er overraskende stort. Jeg synes det gir det lille ekstra at de ikke gjenbruker folk slik at de samme skuspillerne kommer igjen og igjen, bare med litt fordreide stemmer. Det får det til å føles litt mer ekte. Alle virket veldig profesjonelle, selv om jeg ikke kjente igjen noen av navnene, bortsett fra Malcolm McDowell som er fortellerstemmen. Jeg likte denne veldig godt, og gleder meg til å sette på flere hørespill fra Dreadtime Stories, som denne er hentet fra.

Cabin Pressure en en humoristisk perle jeg fant gjemt inne på audible. Selv om dette egentlig er et radioteater, så er det utgitt som lydbok, så tar den med her allikevel. Cabin Pressure er en hysterisk morsom komedie om det lille flyselskapet MJN Airlines, men har man flyskrekk vil det nok ikke hjelpe å høre på denne. De har kun ett fly som eieren Carolyn Knapp-Shappey (Stephanie Cole) fikk i skilsmissen sin. Som hun selv sier, det er ikke mulig å sette ett fly i en linje, så egentlig burde de kalles en Air-dot. Hennes sønn Arthur Shappey (John Finnemore) fungerer som flyvertinne. Kort fortalt er han dum og ivrig. Han prøvde seg en gang som flykokk, men overraskende nok ville ingen smake på hans signatur-rett: Surprising Rice. Flykaptein Martin Crieff (Benedict Cumberbatch) er en talentløs regelrytter som er desperat etter anerkjennelse. Det må sies at han trengte sju forsøk før han fikk pilotlisensen sin. Etter min mening er dog stjernen i showet annenpilot Douglas Richardson (Roger Allam). Han er faktisk en kompetent pilot og en skikkelig ringrev når det kommer til å finne løsninger på problmer. Hans overlegne mine og spydige kommentarer får meg hele tiden til å glise. Hver gang kapteinen brisker seg for mye, lar Douglas ham rote det skikkelig til, for å så steppe inn i siste øyeblikk for å rydde opp, som oftest til sin egen fordel. Dette er den første sesongen som består av seks epsoder. De må blant annet hanskes med passasjerer som nekter å stumpe røyken, en død passasjer, en katt som muligens vil fryse ihjel i lasterommet, en korrupt franskmann på en flyplass i Sahara-ørkenen som prøver å presse dem for masse penger, ei filmstjerne som Arthur er blodfan av og en ufyselige riking som tipser bra. Og det viser seg at når man sitter standby og venter på å få høre om man skal fly eller ikke, er det ikke lurt å drikke seg full. Glimrende stemmeskuespill og sprø situasjoner gjorde dette til en virkelig opplevelse. Jeg skal garantert høre de resterende episodene også.

Nydelige lydeffekter og fantastisk stemmeskuespill. Skulle jo bare mangle med de store navnene som er med: Christopher Lee, Benedict Cumberbatch, Natalie Dormer, Bernard Cribbins, David Harewood, James McAvoy og selveste Giles fra Buffy (Anthony Head) bare for å nevne noen. Fant denne på audible og har kost meg med den i løpet av påskens to første trim-turer. Jeg har ikke lest boken, men har lest tegneserien så visste at det var en god historie. Den er jo skrevet av Gaiman. Det handler om Richard Mayhew som en dag finner jenta Door skadet på gaten, og når han hjelper henne med å komme unna de to morderne (de stjeler showet spør du meg), blir han dratt inn i den magiske og farlige verdenen kalt London Below. Dette er en herlig forestilling full av humor, spenning og overraskelser. Kan du engelsk og liker gode historier vil du garantert like denne.

Glad flere er enig med meg om boka. Jeg prøvde å like den, men fikk det ikke til. Klarte ikke å engasjere meg fullstendig i den, og da ble det trått å lese. Men, men, man kan jo ikke like alt. Det er bare sånn det er:)

Ikke all krim kan være like spennende ...

Savnet etter kjæresten er fremdeles dyp for William Blix. Hun forsvant for en tid tilbake da de var på sydenreise, og han har aldri kommet over henne. Savnet river og sliter i ham samme hva han gjør, men likevel prøver han å leve et normalt liv. Opprinngelig kommer han fra Nord - Norge, men har i senere tid bosatt seg i Oslo. Tidligere var han freelance journalist, og nøt friheten av å være sin egen sjef til han en dag bestemte seg å bli hundelufter (av alle ting) i stedet. En dag mens han kjører rundt i Oslo, kommer han over en skyteepisode, og det viser seg at skyteren er hans halvbror, Ole Jensen. Bør han gripe inn eller skal han bare stikke av og late som ingenting?

På et senere tidspunkt drar William nordover til Senja hvor han velger å bo i gjestehuset "Kråkeslottet". For ett års tid siden var det noen som tok sitt eget liv der. Og det viste seg for å være hans halvsøster, Cecilie. Mens William oppholder seg på "Kråkeslottet", får vi også en paralell historie som består av en yatch med døpenavnet Afrodite. I den yatchen befinner det seg noen pakistanere som er ute etter å ansette en leiemorder.

Og det viser seg at William ikke er alene i gjestehuset "Kråkeslottet". Der bor også Maria som er der for å slappe av og lese gjennom et bokmanus. Hva har alle disse menneskene og historiene til felles og er det noen kobling dem imellom i det hele tatt?

Aller først vil jeg beklage hvis denne anmeldelsen virker rotete og kanskje en smule uforståelig, men det var slik jeg også opplevde boka. Det var en bok som var litt vanskelig å få tak på. Det var ikke mye som skjedde, løse tråer og jeg savnet struktur. Det ble for mange løse tråder for min del underveis, og samtidig følte jeg at selve spenningen glimret med sitt fravær. Jeg fikk ikke ordentlig tak på personene, og hvordan de så ut. For meg virket det som om forfatteren var mest interessert i å legge større vekt på miljøbeskrivelsene nordpå. Hvordan det så ut der, og atmosfæren i stedet for intrigene og spenningsfaktor.

Jeg savnet strammere struktur, skarpere "penn" og litt mer action. Jeg strevde litt med å komme meg gjennom boka for det føltes ikke ut som om noe skjedde og handlingen gikk tregt. Dessuten syntes jeg heller ikke at karakteren heller ikke var noe spennende å lese om. Om de døde eller ikke brydde jeg meg ikke noe særlig om.

Dette er en anmeldelse jeg har strevd å skrive fordi det er vanskelig å skrive en bokanmeldelse om bøker man ikke likte så godt og uten at bokanmeldelsen blir falmende. Men Hjemgjeld ble dessverre en bok som er like falmende som denne anmeldelsen. Av og til er det vanskelig å sette ord på noe man ikke liker og skuffelser. Så jeg bare avslutter denne anmeldelsen med å si at Hjemgjeld falt dessverre ikke i smak. Det ble for mange løse tråder og jeg savnet mer dybde i karakterene. I sin helhet var også innholdet en smule rotete. Så dette var en bok som var vanskelig å engasjere seg i. Beklager.

David Tennant var min favoritt som Doktoren, og han har også en veldig god fortellerstemme som gjør historien livlig og underholdende. The Last Voyage minnet meg veldig om The Langoliers av Stephen King, så har du lest den så vet i grove trekk hva som skjer, men alt i alt en fin lydbok for Doctor-Who fans.

Takk for tips, men det går bra:) har funnet ut å hvile tykke bøker mot lårene er bedre enn å lese tykke bøker med utstrekte armer i været. Det er rene styrketreningen:)

En bok om krig, skrevet for de som liker å lese om krig. Planeten med det passende navnet Armageddon blir angrepet av orker. Massevis av orker. Helsreach er en av de største byene, og vi følger forsøket på å forsvare byen gjennom dagevis med brutale kamper. Hovedsakelig følger vi Grimaldus og hans hundre Black Templars, men hadde det bare handlet om disse genmodifiserte superkrigerne med avanserte rustninger og våpen, så ville det ha blitt kjedelig. De er menneskene som gjør boken spennende: havnearbeiderne som væpner seg, pilotene som nærmest kjører kamikazeløp, soldatene som ofrer livet for å redde byen sin, ja til og med den feite presten som forlater tryggheten i tårnet sitt for å hjelpe. Som i de fleste bøkene i Warhammer-universet er det litt for mye glorifisering av Space Marines, og litt for mye snakk om hvor overlegne de er vanlige mennesker, og i hvert fall orkene, men ikke nok til å ødelegge leseropplevelsen. Aaron Dembski-Bowden skriver veldig godt og han har klart å få til en spennende og, til tross for dysterheten og volden, underholdende bok.

Jeg liker KOK nr 6 så det er ikke den som gir meg dårlig leselyst. Jeg liker serien kjempegodt, men grunnen til at den siste boka i serien går trått for min del er at den er på over tusen sider, og meget tung å holde i, i lengden. Så innholdet har jeg ikke noen problem med. Det var verre med boka Hjemgjeld som jeg endelig ble ferdig med i går og boka Nådegaven går litt trått den også. Så Knausgård - boka har jeg ingen problem med. Bare at den er litt tykk og tung å holde i. Dessuten vil jeg ikke at Min kamp bøkene skal ta slutt riktig ennå for det blir så vemodig å ta farvel med den serien:)

Fikk lest litt i går kveld i hvert fall og ble endelig ferdig med Hjemgjeld. Det var den som var verst å lese i og som jeg tror skapte denne lesesperren. Men nå er jeg ferdig med den og håper at leselysten har kommet tilbake:)

Og ja, å være sykemeledt og samtidig arbeidsledig er en situasjon jeg ikke unner noen. Derfor greit med bøker som kan ta meg bort fra virkeligheten:)

Ja, har ikke så mange andre hobbyer å erstatte lesingen med, så da blir det litt frustrerende. Men håper det går over.

Og seriemordere er uten tvil et spennende tema. Det er ufattelig å tenke at et menneske kan drepe så mange og ikke ha dårlig samvittighet, og det mest sjokkerende er at slike mennesker ser helt vanlig ut. At de kunne ha vært naboen din.

Har slitt med dårlig leselyst hele denne uka. Den bare forsvant. Jeg leser litt hver dag for det, men det blir bare noen få sider og jeg blir flau. Så skal sette meg ned og lese videre i kveld og håpe at leselysten dukker opp igjen underveis. Det er jo lov å håpe. Har en bunke med bøker som venter på meg så har heller ikke "tid" til å slite med dårlig leselyst:) Og har ikke så mange andre hobbyer heller så blir så apatisk.

Av og til tror man at man kjenner noen og det viser seg for å ta helt feil, men kan bare likevel ikke forestille meg hvordan hun må ha hatt det. Sånn som deg er jeg også stor interesse for seriemordere. Leser ikke så mange bøker om dem, men har sett mange dokumentarer om dem og syns det er like fengslende hver gang. Jeg prøver å finne ut hvordan et menneske kan begå slike grusomme handlinger. Men jeg blir aldri klok på dem.

Kom på at det er fredag. Det har vært torsdag for meg i hele dag og i hele år har jeg ligget etter med en dag.

I hele uka har jeg slitt med dårlig leselyst, en real lesesperre og håper den går over i løpet av helga. Så denne helga har jeg som mål å bli ferdig med en av disse bøkene: Hjemgjeld av Ronna Trælvik, Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård, og Nådegaven av Kristin Cashore. Ikke akkurat det store målet og det er flaut med tanke på at jeg leser til vanlig 2 - 3 bøker i løpet av en uke. Men håper at denne lesesperren gir seg i løpet av helga, fordi jeg hater å føle meg så apatisk:)

Jeg har ikke lest boka av Anne Rule, men har hørt om henne og hennes forhold til Ted Bundy. Tenk å være god venn med noen som viser seg for å være en seriemorder. Creepy.

Her starter heller ikke påsken før onsdag. Selv om jeg er sykemeldt og har vært det i over åtte måneder og arbeidsledig siden januar. Men syns det er litt for tidlig å ta frem påskepynt og slikt akkurat nå, så venter med det til onsdag, tenker jeg,

God helg!:)

Nok en kjempespennende bok om Honor Harrington. Etter at det ikke gikk så bra i slutten av forrige bok, er hun nå i permisjon med halv lønn fra Manticores marine. Heldigvis har hun annet å ta seg til. I en tidligere bok ble hun belønnet med en steading på planeten Grayson, så nå tar hun sin plass som Steadholder (adelig) der. Og etter hvert blir hun rekruttert som admiral i Graysons marine. Men idyllen er kortvarig. Grayson er et veldig religiøst og patriarkalsk samfunn. Damer skal holde seg hjemme og passe barn, de skal ikke være i militæret og definitivt ikke være en Steadholder og lede et fylke (steading). Religiøse fanatikere gjør det de kan for å kunse "the infidel harlot" som visstnok skal konspirere med Satan., og nok en gang må hun takle store tragedier. Jeg har sett at en del anmeldere klager på at bøkene om Honor følger samme formel. Når jeg tenkte over det så innser jeg at det faktisk stemmer, men når formelen er så god som dette gjør det ingenting. David Weber er ekspert på å få leseren til å føle urettferdigheten i hvordan Honor behandles, og skaper virkelig raseri mot fiendene hennes. Da er det utrolig deilig hver gang hun oppnår en seier. Akkurat som med de andre bøkene i denne serien, er det lite action før helt mot slutten. Weber starter rolig og bygger sakte opp spenningen helt til det smeller mot slutten. Gleder meg til å leste neste bok.

Ingenting varer for alltid ...

Hovedpersonen Adam er opprinnelig fra Libanon, men har flyttet og bodd lenge i Frankrike, nærmere bestemt i den romantiske hovedstaden, Paris. Han er gift, holder foredrag på universitet og samtidig jobber han med et bokprosjekt. Han blir oppringt av en venn fra hjemlandet, en tidligere venn som han foretrekker å kalle ham. Han har ikke mye tid igjen, og han vil at Adam skal besøke ham før han dør. Adam tar flyet til hjemlandet med blandede følelser og kommer akkurat for sent. Enken til den avdøde "kameraten" vil gjerne at Adam skal besøke henne, og kanskje være med i begravelsen. Han besøker henne, men lar være å gå i begravelse, men sammen med enken kommer han i tanken på å samle den gamle vennegjengen fra den tiden (som holdt sammen for 25 - 26 år siden). Men er det mulig siden de er spredt i fire forskjellige kontinenter?

Oppholdet i hjemlandet varer litt lengre enn planlagt, og han er opptatt av å skrive om alt annet enn å jobbe med bokprosjektet, og han savner ungdomstiden sårt. Han er full av nostalgi, og han vil samle den gamle vennegjengen for å gjenoppleve den gode stemningen og samtalene de en gang hadde. Alt ble forandret under krig, opprør og elendighet. De vokste fra hverandre, livene deres tok forskjellige retninger og vennegjengen ble opprevet. Kommer vennegjengen til å bli det samme igjen etter så lang tid fra hverandre? Eller er det bare et naivt håp?

Amin Maalouf var en ukjent forfatter for meg, men "ukjente" forfattere skremmer ikke meg. Alltid spennende å teste ut nye forfatterskap, og De forvillede var slett ikke verst. Kulturromaner (som jeg velger å kalle det), har jeg lest lite av. En sjanger jeg ikke er helt trygg på, men jeg har også funnet ut at jeg er heller ikke allergisk mot det. Det er ikke dumt å lese romaner om andres kulturer. Bøker jeg har lest tidligere som har med andre kontinenter og helt annen kultur enn det jeg er vant til er; Drageløperen og Shantaram. Begge de to likte jeg kjempegodt og jeg skulle ønske jeg likte De forvillede like godt, men den hadde dessverre ikke den samme magien, det lille ekstra som jeg ikke aner hva det skulle være. Men det gode er at jeg likte den mye bedre enn forventet. Jeg var redd for at De forvirrede ville bli for "tørt" for meg selv om jeg var interessert i å lese den, men heldigvis var den ikke så tørr som jeg trodde på forhånd.

Innrømmer at jeg "slet" litt i begynnelsen, men det tok ikke mange sider før jeg kom meg inn i det og at teksten fløt lettere etter hvert. Jeg likte godt vekslingen av mailene Adam vekslet med de spredte vennene sine og hans egne "dagboknotater". Mye reflekterende tekst med ettertanke. Og mens man leser merket jeg at jeg var like spent som Adam om han greide å samle hele gjengen til gjenforening eller om det ble totalt fiasko. Persongalleriet er fargerikt og består av sterke og forskjellige personligheter. Det var interessant å vite om deres bakgrunn, og hvordan de betrakter diverse ting gjennom mailene. Selv om jeg likte De forvillede godt, manglet den som sagt det lille ekstra.

De forvillede havnet ikke på favorittlista mi, men likevel er det en sterk bok om vennskap, fortid, nag, livsvalg, nostalgi og motet til å gå sin egen vei. Jeg satt pris på å lese denne boka og håper den blir lest av mange.

Skjønner hva du mener. Jeg er ikke lettskremt jeg heller. Har sett tonnevis av skrekkfilmer og lest mange horrorbøker, er hverken mørkredd eller husredd. Er kurert sådan. Jeg liker De dødes tjern fordi den er atmosfærisk og at den har en slags gammeldags sjarm. Jeg liker den så godt fordi det er mye mellom linjene, og det hender jeg legger merke til noe nytt når jeg leser den om igjen. Den er og blir påskeboka mi. Den er full av atmosfære, gammeldagssjarm og det er en sånn typisk hyttegrøss bok selv om jeg ikke har hytte selv:)

Hver sin smak og behag. God er det:)

Helt sikkert noe feil med deg:) Neida, jeg bare tuller.

Det som er grøss for meg i De dødes tjern er at den har så mange undertoner. Den blir ikke servert med teskje som i mange fleste grøssere. Det er det som er greia. Også handler det litt om hvor fantasifull man er som person også, kasnkje?

Hypnotisøren av Lars Kepler, Jeg vet hvem du er - Yrsa Sigurdardóttir (syns ikke den var skummel men kanskje du vil like den bedre enn meg?), De dødes tjern av André Bjerke (den leser jeg hver påske og syns det er Norges beste krim), foreslår også Døde menn går i land av samme forfatter, Dukkemakeren av Amanda Stevens og Djevelens fotspor av samme forfatter (likte dem ikke så godt selv, men kanskje du vil like dem bedre:), Før jeg sovner av SJ Watson, ikke direkte nifs, men spennende. Ring - Koji Suzuki (hvis du ikke har noe i mot å lese på engelsk). Dette er bøker jeg kan komme på nå i farta (elsker nifse bøker selv), og kommer til å skrive et innlegg til i løpet av påska. Må tenke mer på dette svaret. Si gjerne i fra om du helst leser på norsk eller engelsk. Det vil gjøre det litt lettere for meg:)

Det er noen snøflekker utenfor leiligheten, men ikke mye, så vinteren er snart over. Men har satt ut "hagemøblene" ute på platten, men det er for kaldt å sitte der selv når sola skinner. Det har vært - 2 grader de siste dagene og det er for kaldt for meg. Selv gruer jeg meg til lysere dager. Spesielt nå som jeg er hjemme for da føles det ut som om dagen er og blir ekstra lang. Selv foretrekker jeg høsten og mørkekvelder. Når det er snakk om vår og lyse dager føles det ut som om dagen aldri tar slutt og det er nesten utholdelig. Ja, jeg vet, jeg er temmelig rar ...

Som vanlig har jeg ikke planer for helgen, ikke annet enn å lese selvsagt og drikke mye kaffe, men dette er noe jeg gjør hver dag mens jeg er sykmeldt. Kaffe og bøker er det eneste positive i livet for tiden:)

Og i helga skal jeg lese nordnokrsk krim: Hjemgjeld av Ronny Trælvik, og ja, jeg leser fremdeles i Min kamp 6 av Knausgård. Det tar ikke så lang tid med den boka fordi den er kjedelig, for den er interessant, men å holde i en pocketbok på over tusen sider er ganske tungt og upraktisk i lengden, så den blir lest i stykkevis og delt på grunn av det. Den er litt tung å holde i, og jeg gruer meg til å ta farvel med Min kamp serien. Det blir vemodig. Kommer ikke til å bli ferdig med den denne helga heller, men det gjør meg ikke noe for jeg vil at det skal vare enda litt til.

Og jeg regner med at i morgen (lørdag) blir jeg ferdig med De forvillede av Amin Maalouf.

Så...nok en helg med mye lesestoff, og det er jo bra. Ingenting er så godt som å forsvinne inn i bøkenes verden når man befinner seg i en livssitasjon man slett ikke liker:)

Og god helg til deg:)

Fikk denne boken gratis til kindle, og ble positivt overrasket. Den vil nok aldri få noen nobelpris i litteratur, men den hadde en spennende historie og et lettfattelig språk. Perfekt underholdningslitteratur for de som liker Romero-filmer eller Walking Dead-serien. Handlingen er satt til Australia, hvor zombiene stort sett har vunnet, det er bare noen små grupper med overlevende her og der som fortsatt holder ut. Det er en skjør våpenhvile i Sydney, da noen forskere kloner mennesker, som kalles tankbread, og mater dem til zombiene. Selvsagt går dette galt...

Vi kan godt bytte søvnrytme for noen dager:)