Sju symbolske dager, like lang tid som det tok å lage verden, sa kurslederen og gjorde ingenting for å skjule at han mente at adressen til Gud var Den Norske Fjellheimen, her hvilte Guds ånd over alt og alle, inkludert neglebørsten. Goggen spiste Guds kjøttkaker, Guds kålruletter, Guds fiskeboller, Guds fenalår, Guds lefser og Guds rømmevafler.

Jeg tror vi til enhver tid er omgitt av enestående muligheter. Uansett om vi er klar over dem eller ikke, uansett om vi benytter oss av dem eller ikke, så er de der. De tilbudene vi ikke velger å benytte oss av, blir slengt til side, og begge sider av livsveien vår er overstrødd med forkastede, uønskede og oversette muligheter, gode som dårlige. Tilfeldige møter og hendelser blir bare betydningsfulle hvis de fører til handling. Lar vi dem gå forbi uten å gripe dem, er de tapt for alltid. Vi får aldri vite hvor de kunne ha ført oss.

Det går en tidslinje gjennom livet. En hendelse fører til de neste. En handling fører til et resultat som igjen blir utgangspunkt for vår neste handling. Ser vi det slik, finner vi en slags årsakssammenheng i livet. Jeg er ikke sikker på om det er en illusjon, men jeg forstår at det kan være til hjelp.

Det var urealistisk å tro at jeg kunne bryte tvert med måten jeg hadde levd på i 19 år. Det ville komme tilbakeslag. Jeg hadde vært hatsk og innesluttet hele livet, og jeg kunne ikke bli kjærlig og nærværende over natta.

Paternoster. Paternoster.
Hallowed be dy mane.
Dy kingdom come.
Dy draftwork be done.
Still plough the day
And give out daily bray
Though heart stiffen in the harness.
Then sleep hang harness with bearbells
And trot on bravely into sleep
Where the black and the bay
The sorrel and the grey
And foals and bearded wheat
Are waiting.
It is on earth as it is in heaven.
Drought, wildfire,
Wild asparagus, yellow flowers
On the flowering cactus.
Give our daily wheat, wet
Whiskers in the sonorous bucket.
Knead my heart, hardened daily.
Heal the hoofprint in my heart.
Give us our oats at bedtime
And in the night half-sleeping.
Paternoster. Paternoster.
Hallowed be dy hot mash.

Eternity bores me,
I never wanted it.

I am too pure for you or anyone.

I am terrified by this dark thing
That sleeps in me

Mushrooms

Overnight, very
Whitely, discreetly,
Very quietly

Our toes, our noses
Take hold of the loam,
Acquire the air.

Nobody sees us,
Stops us, betrays us;
The small grains make room.

Soft fists insist on
Heaving the needles,
The leafy bedding,

Even the paving.
Our hammers, our rams,
Earless and eyeless,

Perfectly voceless,
Widen the crannies,
Shoulder through holes. We

Diet on water,
On crumbs of shadow,
Bland-mannered, asking

Little or nothing.
So many of us!
So many of us!

We are shelves, we are
Tables, we are meek,
We are edible,

Nudgers and shovers
In spite of ourselves.
Our kind multiplies:

We shall by morning
Inherit the earth.
Our foot's in the door.

I lean to you, numb as a fossil. Tell me I'm here.

Why would I want to grow up? Grown-ups are sad and have headaches and some of them smell funny.

[...] Han har nemlig fått forståelsen av at mange boklesere av i dag elsker den minimalistiske stilen, De tar gjerne med seg en god bok på en minimalistisk kafe, der de drikker eksotiske kaffetyper fra minimalistiske kopper. Eller de ligger på sin minimalistiske sofa i sin minimalistisk inredede stue og forsøker å tenke konstruktive, minimalistiske tanker om tilværelsen. Han har stor respekt for slike lesere, som stadig fanger opp signaler i tiden. Det var derfor han hadde planer om å gi dem en skikkelig godbit: En minimalistisk roman.