Bokelskere.no

Jeg kan være enig i mye av dette, og mitt opprinnelige innlegg markerte heller ikke uenighet, det hadde ingenting med gyldigheten av ditt utsagn å gjøre. Jeg kunne tilføye noe fordi jeg selv har lest boka, ganske enkelt. Ingen stor fan av tapperhet som ledende prinsipp hvis det betyr at man aldri blottlegger sitt følelsesliv, hverken for seg selv eller for andre.

Takk for betimelig korreksjon!

Jeg synes dette er vanskelig. Det er forholdsvis lett å gjøre distinksjonen i språket, men jeg synes ikke den like lett lar seg overføre til virkeligheten. Total forvirring oppstår når noen også skiller mellom affektiv og kognitiv empati. Den kognitive innebærer en form for empatisering som nok langt på vei ligner den formen for empati du skisserer - som en forståelse av den andres tankeprosess. Affektiv empati innebærer en gjenkjennelse av og identifikasjon med en annens følelsesliv. For meg er dette ensbetydende med å føle sympati, da omsorgsbiten nærmest gir seg selv ved en slik gjenkjennelse. Jeg har på stående fot vanskelig for å se for meg scenarioer der dette ikke vil være tilfelle.

Jeg er dog enig at ordenes egenart, for jeg ser den tekniske distinksjonen og er åpen for at den praktiske, virkelighetsnære distinksjonen gir større mening for andre, definitivt bør bevares og skal tenke meg om to ganger før jeg slenger de ut i samme selskap neste gang!

Veldig godt skrevet!! Er så og si helt enig med deg.

En kommentar: Pity betyr medfølelse / sympati/ empati, men brukes ofte i de tilfeller der vi i Norge gjerne snakker om "stakkarslighet". Altså en form for medfølelse (dersom dette i det hele tatt er en nødvendig ingrediens) som ledsages av en mindre sympatisk følelse av egen overlegenhet vis a vis den lidende. I boka dukker ordene Gretemor har plukket ut opp da hovedpersonen snakker om sin lidende, og kanskje i hans øyne også noe stakkarslige søster. Rett før sitatet sier han "I don't want to insult her".

Mange har tenkt sitt om følelsen av "pity" (klarer ikke å komme på et enkelt, dekkende ord på norsk). Nietszche mente, og mange tror han snakket om sympati generelt, at det er en følelse som bare bidrar til å spre lidelse. Han mente sågar at det innebar en negasjon av livet, ja, at det var en anerkjennelse av livets meningsløshet og dermed - nihilisme.

Vi har vel alle erfart at det å uttrykke at man synes synd på noen er en øvelse med varierende utfall, og at det ofte ikke tilfører den andre noen styrke, at det tvert imot kan virke støtende og utløse en bråte med forsvarsmekanismer. I blant er ingenting mer egoistisk enn å gråte med den andre, da har man faktisk gjort lidelsen til sin egen og er ikke lenger tilstede slik man burde være.

Vel, dette ble som vanlig mange ord. Poenget mitt var at jeg tror Auster siktet til hvordan det å uttrykke at man synes synd på noen kan såre heller enn å lege.

hehe det finnes flere inngangsvinkler om hvordan å være et menneske.

Eg er ingen ekspert, men:

Du bestemmer av Bård Torgersen. Det er ei diktsamling som brukar spørreskjemaet som form og tullar med det. Eg er framleis usikker på kor mykje eg likte boka, men ho er definitivt underhaldande.

Teori om det eneste av Nils Chr. Moe-Repstad. I to deler med litt ulik form/tematikk, men veldig interessant spenn i samlinga, masse flott.

Ellers likar eg Øyvind Rimbereid og Torill Wardenær, men det er jo godt etablerte navn.

Noen tanker: At forsvaret internt og overfor de som de har måttet rapportere til har rettferdiggjort sine valg og konsekvensene av dem med et slikt narrativ er jeg ikke i tvil om. Jeg vil dog ikke si at dette er et narrativ som har preget journalistikken her til lands (noe som heller ikke påstås i sitatet, jeg vet det), annet enn når norske soldater har dødd, i slike tilfeller blir det nærmest en nødvendighet av respekt for de etterlate. Jeg mener dekningen av krigen til tider har vært svært kritisk (med rette).

Flere bøker utgitt de siste par årene har grepet fatt i Norges feilsteg før, underveis og etter denne krigen. Få har sagt noe om det jeg noen ganger tenker er problemets kjerne: oss. Vi leser jo om og forstår forsvarets virksomheter som om det var et eget foretak, en business med "ups and downs". Afghanistan var en drømmekrig, ganske riktig. For oss var den fjern og uten konsekvens. Like nådeløs som historiens dom over krigen kommer til å være, vil den kanskje også være over vår manglende mobilisering mot den. Kanskje ser vi her baksiden av den medaljen jeg jo mener utvanningen av nasjonal stolthet på mange måter er: folk følte ikke sterkt nok at hva vi gjorde i Afghanistan også var nært knyttet til hva Norge skal og bør være.

Det norske forsvaret fikk en internasjonal bestilling og leverte sin tjeneste uten protest fra aksjeeierne.

Dette er ein fengande og velskriven roman. Eg likte spesielt korleis bygdelivet blir behandla både frå utsida og innsida. Denne fortener fleire lesarar.

Helt enig. Dette er den beste i serien.

Hva synes du?

Haha! For øvrig artig å bli gjort oppmerksom på dette bildet, har aldri sett det før og "uventa moderne" traff spikeren på hodet.

Det kan forsåvidt være Arabere som kjemper i fjellene av Delacroix også.

Jeg er ganske sikker på at Saramago tar seg noen kunstneriske friheter i beskrivelsene av disse maleriene, og at detaljene ikke nødvendigvis alltid finnes på de faktiske maleriene. Det hollandske maleriet som beskrives fremstår f.eks. som en slags sammensmeltning av flere forskjellige van Gogh-malerier, og denne kvinnen med et barn på fanget kan jo være hundrevis, om ikke tusenvis, av forskjellige malerier. At vogna er lastet med høy er nok helst for at det skal være enklere å gjette seg frem til riktig engelsk maler.

Den skrekkslagne hesten og de døende soldatene, skal det være ett bilde? I så fall minner det veldig om Rubens' kopi av Slaget ved Anghiari.

Høyvogna må være The Hay Wain av John Constable.

Hesten som beskrives til slutt er kanskje av Delacroix.

Edit: Der var'n:

Hehe, artig øvelse. Sånn umiddelbart er det bare de to første jeg tar, det må være Hveteåker med kråker av Van Gogh og Hunden av Goya.

Godt svar. Problemet med generalisering er at man ikke fanger opp det individuelle og partikulære, slik som din nåværende situasjon. At prisstigningen på kyllingkjøttdeig har rast fra inflasjonsmålet er kanskje ikke noe som plager nordmenn flest, men det er av langt større betydning for de som ikke berøres nevneverdig av en prisnedgang på luksusprodukter (jeg hører selv til de som bryr meg mer om kyllingkjøttdeig- enn iPhone-priser). Kanskje er dette symptomatisk for en (skummel) utvikling mange har spådd vil ende i et middelklassens død-scenario (der brorparten har kommet seg høyere, mens en liten, ikke-hensyntatt minoritet relativt sett blir svakere og svakere).

Du lærte meg også nytt om leiemarkedet i byen. Måtte finne ut litt mer, merket jeg, og fant blant annet denne artikkelen som gjorde meg oppmerksom på forskjeller mellom de nordiske landene som jeg ikke var klar over: http://www.nrk.no/viten/privatisert-leiemarked-er-dyrere-1.11215303

Fotnote, litt relatert til første del av dette innlegget: Jeg leste akkurat her om dagen at World Economic Forum regner stadig økende inntektsforskjeller som den største trusselen mot verdensfred. Verdens 85 rikeste individer sitter nå på like mye penger som den fattigste halvparten av verdens befolkning, altså rundt 3,5 milliarder mennesker. Sykt.