Bokelskere.no

Ved kalifens hoff der kongelig gunst var nok til å beskytte de festglade mot de påbudte åtti piskeslagene, strømmet vinen fritt i selskapene. Men vanlige arabere nektet også å gi slipp på vinen til tross for risikoen for fengselsstraff. Vi kan sitere Abu Mihjan, som ble satt i fengsel og senere sendt i eksil av kalif Omar i islams tidlige tid fordi han ikke ville slutte å lovprise vinen:

Gi meg vin å drikke, min venn, selv om jeg
godt vet hva Gud har åpenbart om vin.
Gi meg ren vin til å øke mine synder med,
for bare når vinen drikkes ublandet, blir synden fullbrakt.

Selv om vin er blitt sjelden, og selv om vi
er blitt fratatt den og selv om islam og trusselen
om straff har skilt oss fra den -
likevel drikker jeg den tidlig om morgenen
i dype slurker, jeg drikker den ublandet og av og til
blir jeg lystig og drikker den blandet med vann.

På hodet mitt står en pike som synger,
og mens hun synger, flørter hun.
Noen ganger synger hun høyt, andre ganger
lavt, og nynner som fluer i hagen.

Abu Mihjan kunne ikke engang orke tanken på å være uten vin når han var død, så han diktet følgende vers:

Når jeg dør, begrav meg ved siden av en vinstokk
slik at mine knokler kan suge i seg av dens safter etter døden.
Ikke begrav meg på slettene, for da er jeg redd for
at jeg ikke kan nyte vin når jeg er død.

STRAFF FRA GUD
Koranen foreskriver straffemetoder som bare kan beskrives som barbariske. En relativist som forsvarer de inhumane skikkene som Koranen påbyr ved å hevde at dette var normal skikk og bruk på den tiden, blir rystet over å se den fryktelige gjenopplivelsen av de fleste av dem i det angivelig mer opplyste tjuende århundre. Koranen er Guds ord - gyldig til alle tider.

FRYKTENS ETIKK
Jeg tror religion i hovedsak er basert på frykt. Det er delvis frykten for det ukjente og delvis ... ønsket om å føle at du har en slags storebror som vil hjelpe deg i alle problemer og tvister. Frykten er grunnlaget for det hele - frykt for det ukjente, frykt for nederlag, frykt for å dø. Frykten er grusomhetens far, og derfor er det ikke rart om grusomhet og religion har gått hånd i hånd.
- Bertrand Russell, Hvorfor jeg ikke er kristen

Om religion i sin alminnelighet og særlig om islam

Man får ofte høre at det er veldig galt å angripe religionen fordi religion gjør mennesker gode. Jeg har hørt det. Jeg har ikke sett noe til det.
- Bertrand Russel, Hvorfor jeg ikke er kristen

Vi kjemper en krig som ikke kan vinnes med arrestasjoner, avhør og attentat. Vår fiende er et tankesett, og tanker bryr seg ikke om portforbud. Vi kan ikke blåse ideer i filler med en Merkava. Dere er ikke vårt problem, og vi er ikke deres. Vi er alle som rotter fanget i en labyrint. Jeg orker ikke mer. Jeg er ferdig.

Neste dag var det sol. Istappene så ut som dryppende neser under takskjegget.

Jeg hadde penger, makt og posisjon i mitt tidligere liv, men det jeg virkelig ønsket var frihet. Og det medførte, blant andre ting, at jeg måtte reise fra hatet, fordommene og trangen til hevn.

Jeg har smakt på makt, og vet hvor avhengighetsdannende det kan være - mye mer enn penger. Jeg likte makten jeg hadde i mitt tidligere liv. Men når du er avhengig av noe, om det så er makt, er det ikke lenger du som har kontrollen. Istedet blir du kontrollert.
Frihet, en dyp lengsel etter frihet, er hva dette egentlig dreier seg om. Jeg er sønn av et folk som har vært slaver av korrupte systemer i flere århundrer. Jeg var fange hos israelerne da mine øyne ble åpnet for det faktum at det palestinske folket var like undertrykt av sine egne ledere som av Israel.

Arafat var på TV, og hele verden fulgte med mens han snakket om sin kjærlighet til det palestinske folk og sin sorg over de millioner av mennesker som levde i skitne flyktningleire. Nå som jeg reiste med min far og deltok i møter med Arafat, begynte jeg å se med egne øyne hvor mye mannen elsket medienes oppmerksomhet. Han elsket å bli portrettert som en slags palestinsk Che Guevara som omgikk både konger, presidenter og statsministere.
Yasir Arafat ga uttrykk for at han ønsket å bli en helt som skulle huskes i historiebøkene. Men når jeg så ham, tenkte jeg ofte: Ja, la ham bli husket, men ikke som en helt. Snarere som en forræder som solgte sitt folk for en mulighet til å bli båret på deres skuldre. Som en slags motsatt Robin Hood, som plyndret de fattige og gjorde seg selv rik. Som en dårlig skuespiller som kjøpte sin plass i rampelyset med palestinsk blod.

Men samvittigheten min var i ferd med å bli omprogrammert. Selv om jeg enda ikke var en kristen, forsøkte jeg å leve etter de etiske læresetningene Jesus hadde gitt oss. Allah på den annen side, hadde ingen problem med å godkjenne mord - han insisterte faktisk på det. Men Jesus fremholdt en mye høyere standard. Nå oppdaget jeg at jeg ikke en gang kunne likvidere en terrorist.

Jeg hadde blitt advart mot vaktgrisene (ja, jeg sa vaktgrisene), men støtte ikke på dem, så det var ikke noe problem. Området mellom det ytre og det indre gjerdet hadde form som en liten løpebane. Ved andre militærbaser i verden ville vel dette partiet vært voktet av sjefere eller andre topptrente vakthunder. Ironisk nok brukte de kosher-bevisste israelerne griser i stedet. Det er helt sant.
Tanken var at grisenes nærvær, og muligheten for fysisk kontakt med dem, skulle fungere som et psykologisk hinder for mulige terrorister som var helhjertede muslimer. Islam forbyr kontakt med griser like sterkt som den ortodokse jødedommen gjør. Kanskje enda mer.

Sett med Yasir Arafats øyne handlet opptøyene om politikk, penger og vedvarende makt. Han var en stor manipulator, den palestinske marionetteføreren. På TV-skjermene fordømte han Hamas for angrepene mot sivile i Israel. Hamas representerte ikke PA eller det palestinske folket, insisterte han. Men han gjorde lite for å stanse det. Han var tvert i mot svært fornøyd med at Hamas gjorde drittjobbene for ham og dermed også fikk hele presset fra det internasjonale samfunn. Han hadde blitt en sleip, gammel politiker, som visste at Israel ikke kunne stanse angrepene uten å alliere seg med PA. Og dess flere angrepene ble, dess raskere ville Israel komme til forhandlingsbordet.

Ja, Arafat hadde faktisk blitt gitt nøklene til fred i Midtøsten og en virkelig nasjon for det palestinske folk - og han hadde kastet dem bort. Som et resultat fortsatte den stille korrupsjonen som tidligere. Men det ville ikke forbli stille særlig lenge. I Arafats øyne ville det alltid tjene saken best at palestinerne blødde. En ny intifada ville jo garantert få blod til å flyte og vestlige nyhetskameraer til å snurre nok en gang.
Den vanlige oppfattelsen blant verdens regjeringer og nyhetsorganisasjoner, er at de blodige opptøyene kjent som den andre intifada var et spontant utbrudd av palestinsk vrede, forårsaket av general Ariel Sharons besøk til det Israel kaller Tempelklippen. Som vanlig er den vanlige oppfattelsen helt feil.

Vårt problem var større enn både armeer og politikk.
Jeg spurte meg selv om hva palestinerne ville ha gjort om Israel forsvant - om alt gikk tilbake til slik det var før 1948, og om alle jøder i tillegg forsvant fra Det hellige land og ble spredt for alle vinder igjen.
Jeg visste svaret.
Vi ville fortsatt ha slåss. Om ingenting. Om hva som skulle gjøres med en jente uten hodeplagg. Om hvem som var den største og mest betydningsfulle. Om hvem som skulle lage reglene og hvem som skulle ha de beste setene.

Jeg tror kanskje grunnen til at ingen hjalp oss, er at alle trodde at vår familie hadde nok av penger. Tross alt var min far en kjent religiøs og politisk leder. Og folk stolte nok på at slekten utvilsomt ville hjelpe oss. Og Allah ville jo helt sikkert forsørge oss. Men våre onkler ignorerte oss. Allah gjorde ingenting.

I tillegg til ønsket om hevn syntes jeg det ville være litt tøft å være en tenåring med våpen. Jeg brydde meg ikke lenger så mye om skolen. Hvorfor skulle man gå på skole i dette gale landet?

Jeg elsket min far så høyt, og jeg beundret så mye av det han var og sto for. Men selv om han var en som ikke klarte å drepe et insekt, hadde han tydeligvis klart å overbevise seg selv om at det var greit at noen sprengtes til kjøttbiter, så lenge han ikke selv fikk blod på hendene.
Der og da ble mitt syn på far mer komplisert.

Min egen tid utenfor Storbritannia har kanskje fått meg, i motsetning til de fleste briter, til å innse hvor farlig dette er - en mindre heldig side av vårt prinsipp om å lukke øynene, unngå alt bråk og håpe at alt til slutt skal ordne seg.