Bokelskere.no

Om det er irriterende?
Tja, - nå fikk jeg tak i førsteutgaven, med alle de skrivefeilene som finnes i den.
De senere utgavene har visst fått korreksjon.

Nei, dessverre.
Hun har ikke gitt lyd fra seg siden februar. Har fått melding via andre at hun har vært nødt til å gå i dekning.

Walid al-Kubaisi, som blant annet skrev denne boka om sin opprinnelse i Irak og om sitt liv i Norge, er nå død.
Han ble bare 60 år.
Jeg var en av dem som var så heldig å bli kjent med Walid mens han levde.
Han var en aktiv skribent i Dag og Tid. Han har laget dokumentarfilmer. Han var en ivrig samfunnsdebattant og exmuslim. Han visste godt hvordan det var å vokse opp i et undertrykkende, diktatorisk islamsk land. Derfor jobbet han mye med opplysning og informasjon, om islam, om alle de undertrykkende forholdene som islam som religion og ideologi består av.
Han var med - som mentor - fra starten av da Ex-Muslims of Norway ble startet for to år siden. En viktig organisasjon og en særdeles viktig støtte for alle som er "frafalne" fra islam i Norge.
Walid var glad i Norge. Han var så takknemlig for at han fikk et godt liv i Norge. Han elsket Norge med hele seg, og det å bo i et demokratisk og fredelig land som Norge etter at han måtte flykte fra Irak i 1981. Norge ble hans hjemland.
Han jobbet for ytringsfrihet, likeverd, rettferdighet, menneskerettigheter, humanisme og kritisk tenkning.
Han advarte mot islamismen, som vi i mange år har sett flere tegn til i de siste årene, her i Norge også ...
Walid vil leve videre - i exmuslimene - og i alt han skrev og gjorde mens han levde i Norge. Hans ord lever videre.
Takk for alt du sto for og gjorde, Walid. Du vil bli husket.

Sterk, klassisk politiroman fra Queensland, Australia på 1950-tallet. Spenningen knytter seg både til drapene som skal oppklares og til skjebnen til farmerfamiliene som rammes av langvarig tørke (!). I tillegg skriver Upfield godt om det vanskelige forholdet mellom de hvite og den innfødte befolkningen. Som det heter, får urbefolkningen utdanning, men møter seinere barrièrer på arbeidsmarkedet. Inspektør «Bony» er selv av blandet herkomst.

Boka ble opprinnelig utgitt 1959, men seinere utgitt også under tittelen The Torn Branch. Den er nr. 24 i serien om inspektør Napoleon Bonaparte. Upfield bruker en del australske ord og uttrykk som jeg kjenner igjen fra sangen «Walzing Mathilda».

Overbevisende godt skrevet. Som tidligere Stovner-beboer har jeg ingen problemer med å kjenne meg igjen i bydelen der ungdommene Mo og Jamal rapporterer fra fem kritiske år i sine liv. Sånn sett er det en oppvekstroman som retter et skarpt blikk på samfunnsvilkår og en velferdsstat som belønner og straffer tilsynelatende nokså vilkårlig. Dette er et tema som var like aktuelt da rapporten «Stovnerbeboere spør stovnerbeboere» kom på begynnelsen av 1970-tallet da Stovner var en helt ny, «norsk» bydel.

Men, selvfølgelig, Tante Ulrikkes vei er også en fortelling om integrasjon og assimilering. At den så vellykte — og heldige — Mo møter en sosial-kulturell mur i den ellers så liberale omgangskretsen til kjæresten sin utgjør en utfordring i integreringsprosessen på linje med Jamals vedvarende utenforskap. Forfatteren er ellers ikke redd for å ta opp andre vanskelige problemer, for eksempel kvinnesynet blant enkelte av naboene i T.U.V. Den såkalte Groruddalssatsingen fra myndighetenes side blir også behandlet med en god del ironi.

Trass i problemene som møter Mo og Jamal i denne boka, vil jeg helst tro at det vil gå godt med dem i fortsettelsen. Tilsvarende høye forventninger har jeg til Shakars neste roman.

Kvinnehatet i den arabiske verden blir stadig fokusert og ikke minst avslørt i den ene boka etter den andre, i dokumentarfilmer og vitnesbyrd fra mennesker som har flyktet (og som prøver å flykte) derfra.
Det er bra.
Mona Eltahawy er ikke nådig i sin flengende kritikk av det arabiske kvinnehatet. Hun og flere andre er varslere og foregangsmennesker som baner vei for friheten til andre undertrykkede mennesker i islamske samfunn.
Ikke minst er tildekkingen av kvinner med hijab, niqab og burka - tegn på mer islamisme - og et tydelig tegn på underkastelse og kapitulasjon overfor islamistene, det muslimske brorskapet og deres undertrykkende konservatisme.
Mange kvinner i den arabiske verden kjemper for friheten til å leve sine egne liv. Det er en kamp resten av verden burde støtte dem helhjertet i.
En absolutt lesverdig bok. - Og kanskje en vekker for mange som ennå ikke har satt seg inn i denne problematikken.

Dine funderinger omkring Mme. Chaucrats uklare kjønnsidentitet synes jeg virker overbevisende. Selv om dette kan være et bevisst grep fra forfatterens side, er det jo verdt å ta i betraktning at selv om handlingen i Trolldomsfjellet er lagt til tiden før 1914, ble romanen skrevet på 1920-tallet. Dette var en periode da kvinneklær ble oppfattet som mannhaftige — den såkalte «garçon»-moten, kvinner fikk stemmerett i mange land, og kvinner begynte å røyke offentlig! Mme. Chaucrat var kanskje rett og slett tidlig ute?

Hos Proust er det tilsvarende androgyne trekk ved Marcels store kjærlighet, Albertine. I beskrivelsen av henne er det en tilsynelatende bevegelig føflekk, som står igjen som det jeg husker best om utseendet hennes.

Riktig, Patricia Highsmith skrev psykologiske thrillere - nervepirrende gode. De tre første Ripley-bøkene er utropt som klassikere. En fjerde, The Man Who Followed Ripley fant jeg skuffende. Men bevares, man kan jo forstå noen beundrere prøver å etterligne henne. Det er vel først om forfatteren siterer andres arbeid tilnærmet ordrett uten kildehenvisning at det blir plagiat?

Autobiography told as a novel.

Fine autobiography camouflaged as a novel about a boy from a poor family growing up in Algiers in the 1910-20s, with adult reflections in the 1960s when France was about to give up its control of Algeria. The conflict between the French and the Arabs simmers in the background and threatens to destroy the world of Camus's mother. The book is based on an unfinished manuscript and includes the author's notes and ideas for further editing, which gives a fascinating insight into the writing process. This review is based on the Norwegian translation published in 1995. (Opprinnelig publisert på Shelfari 2010).

Kanskje du skulle spørre Hege Storhaug selv om hvorfor hun skriver som hun skriver?