Ingen jagerfly, ingen boots on the ground, ingen fremmede styrker, ingen slagord om demokrati, ingen regjering i en fjern hovedstad som de aldri har vært i, kan gi dem hverdagen tilbake når de først har mistet den.
Jeg er veldig enig i det du skriver. Carsten Jensen kan mye om krig og han kan mye om Afghanistan og hva krigen gjør med alle som er rammet av den. I tillegg mener jeg at han skriver veldig godt og har svært god innsikt i menneskesinnet. Men han skulle begrenset seg, den er for lang, det er for mye av det samme og det blir nesten kjedelig etter hvert. Dessverre.
La meg legge til prologen i boka som gjorde sterkt inntrykk på meg:
Jeg går mellom fylte og tomme graver. Hvem kontrollerer innholdet i kistene? Hvem sjekker inskripsjonene på gravsteinene? Hvem var de da de levde? Hvem er de når de dør?
Jeg tenkte vel mest på at hun benektet at det fantes et politisk budskap i "The Good Terrorist." Boken fant jeg til slutt i kjelleren. Det ser ikke ut til at jeg har lest den, jeg får se, den frister ikke akkurat nå.
Kvinnelig stormannsgalskap finnes den? Leonora Christina, datter av Kristian 4 var utvilsomt en mektig personlighet som fikk en hard straff for intrigene som hun og hennes mann Corfitz Ulfeldt innlot seg på på 1600-tallet. Hun var også en dyktig skribent, som gjennom to bøker framstilte sitt eget livsløp som en uskyldsren og gudfryktig martyr.
Forfatteren Bodil Wamberg lykkes etter min mening å rive i stykker dette selvbildet på engasjerende og veldokumentert vis. Hun fyller ut tomrommene i Leonoras selvbiografier med andre kilder som skildrer hvordan ekteparet Ulfeldt underslo millioner fra den dansk-norske statskassen og forrådte fedrelandet ved å gå i allianse med svenskekongen. Ekteparet tilhørte en adelsklasse som - heldigvis - mistet sin politiske makt ved innføringen av eneveldet i 1660.
Leonora fant alltid på råd, i sitt fengsel var hun sterk -- som hun alltid hadde vært det. Hun var sitt eget sentrum, og ble sentrum for sine omgivelser -- som hun altid hadde vært det. (Min oversettelse).
Det har ikke vært særlig stuerent å ha kommunistiske sympatier opp igjennom historien, spesielt ikke hvis du hadde en kjendisstatus og befant deg i USA eller et annet vestlig land.
Kanskje jeg tenker litt enkelt, men jeg ser på mye av dette som reaksjoner på de sterke kapitalistiske kreftene som spredte seg rundt i verden etter den andre verdenskrigen. I kjølvannet fulgte ofte arbeidsløshet og fattigdom for de som hadde minst fra før av.
Som mange før henne, har nok Doris Lessing hatt behov for å tone ned sitt tidligere politistiske engasjement. Men at det har influert bøkene hennes er jeg lite i tvil om.
Når jeg leste Det femte barnet, så visste jeg ikke helt hva slags bok det var, kanskje jeg finner den frem igjen i lys av diskusjonene her inne.
The Good Terrorist husker jeg nå når du nevnte den at jeg leste rett etter at den kom ut, men jeg husker dessverre ingenting fra den. Ikke finner jeg den i bokhyllene heller.
Vi tror kanskje at afghanere kommer lett over andres død, fordi det er så mye av den. Det gjør de ikke. Den setter seg i ansiktene deres.
We did not ask for this room or this music.
We were invited in.
Therefore, because the dark surrounds us,
let us turn our faces to the light.
Let us endure hardships to be grateful for plenty.
We have been given pain to be astounded by joy.
We have been given life to deny death.
We did not ask for this room or this music.
But because we are here, let us dance.
Stemmen er full av forakt. Jeg kan ikke se ansiktet hennes. Det er som om det er burkaen som snakker til meg, og den representerer en avgrunn jeg aldri vil kunne krysse.
I siste avsnittet i denne anmeldelsen opprinnelig trykket i The New York Times, gir Doris Lessing noen av sine tanker om The Good Terrorist. Det er nok ikke denne du er ute etter, men hun sier blant annet i klartekst at boken ikke er politisk.
Det femte barnet leste jeg for fem år siden kort tid etter at jeg hadde lest Sommeren før mørket og Det synger i gresset. Førstnevnte falt ikke i smak, husker ikke så mye annet enn at jeg synes den var teit.
Minene dreper fremdeles, som om fortiden alltid er klar til å ta hevn over dem som ignorerer den.
Jeg innrømmer at jeg sleit litt - ganske lenge faktisk - med å komme meg gjennom denne boka. Ikke fordi den er dårlig skrevet, tvert imot. Tom Holland er enormt kunnskapsrik og har forsket mye på historiske hendelser, og da særlig den romerske.
Og her starter han med romerne. For det var romerne som var herskerne den gangen alt starta. Historien om islams fødsel kan ikke fortelles uten å ta med forhistorien, at romerne hersket lenge i Midtøsten.
Kildene om islams fødsel er tvetydige og komplekse, fordi det finnes så lite - nærmest ingenting - av samtidige nedtegnelser om den personen som skal ha starta religionen islam, nemlig profeten Muhammed.
Han blir ikke nevnt før mange år etterpå, i skrifter og hadither, lover og regler, skrevet av mennesker som ikke levde samtidig med ham.
Det er til og med tvil om hvor Muhammed levde, for Mekka er ikke nevnt med et ord i de skriftene. Levde han i Syria, - eller deromkring?
Så det handler om Romerrikets og Perserrikets herskere, deres mektige politiske og krigerske kamp om verdensherredømme - og deres fall, og det handler om alle mektige religionsstifteres kamp om å ha den rette guden på sin side i den samme kampen.
Det var et voldsomt sammensurium av mange guder i Midtøsten som til slutt ble til bare en gud (særlig araberne kunne finne på å ha guder og hellige steder overalt i ørkenen, som gjerne ble forkastet til fordel for nye guder og steder etter hvert som de fant det for godt).
Kampen om å ha den ene "rette guden" på sin side handlet også om kamp mellom folkegrupper, klaner og stammer.
Ingen tvil om at islam ble inspirert av og vokste ut av de tidligere abrahamittiske religionene, jødedommen og kristendommen, da araberne begynte å legge under seg nye landområder og andre folkegrupper etter Romerrikets og Perserrikets fall.
En svært interessant bok, men ikke svært lettlest for en som ikke er dypt inne i alle de historiske, detaljerte hendelsene og de historiske personene fra før.
Tom Holland har gjort en grundig jobb, og jeg kan godt anbefale boka til de som er interessert i å vite mer om denne forhistorien til framveksten av islam.
Et ødelagt menneske er et ødelagt menneske, uansett i hvilken rennestein hun ligger.
Men enhver kvinne som kommer forbi en klynge testosteron-berusede slubberter uten å øke farten, uten å unngå en øyekontakt som kunne bety en utfordring eller invitt, og uten å sukke lettet inni seg når hun kommer til neste kvartal, er zoologisk sett en tosk. En gutt er et farlig dyr.
De fleste ballkjoler er åpenbart tegnet av fem år gamle jenter med glitterpistoler, men akkurat denne så i hvertfall ikke helt ut som det hadde vært eksplosjon i Barbiefabrikken.
Jeg opplever ofte at folk kommer bort til meg og sier at de gjerne ville ha sagt noe eller skrevet noe om emner som har med islam og islamisme å gjøre. Men de tør ikke, sier de.
Den virkelige reelle fobien knyttet til islam i dag er snarere den redselen mange har for å kritisere innholdet i den muslimske religionen. Det er den virkelige islamofobien. Frykten for å påkalle seg islamistenes vrede. En vrede som kan være dødelig.
Vi kan lære av slangen som snor seg av sted når vi ser hvor ofte den skifter ham. Vi oppnår lite i livet hvis vi tror det samme når vi er trettisju som når vi er sju. Det er nødvendig å legge av seg gamle ideer, vaner, meninger, og av og til venner. Å slippe taket kan være en vanskelig lærdom for menneskene. Slangen er verken større eller mindre fordi den kaster den gamle hammen. Det er bare nødvendig. Nye ting kan ikke komme der det ikke er plass til dem.
Anbefaler denne boka til deg, skrevet av Kristin Solberg. Pakistan/"de renes land":
Gjennom de renes land.