I Den tapte tid går det , , , ikke ut på å gjenvinne fortiden slik den var, men om å rekonstruere fortiden på en slik måte at bildet av den minner om de glemte menneskelige spor i tingene.
Prisverdig av forlaget å gi ut dette norske bidraget til den omfattende litteraturen om Prousts mesterverk På sporet av den tapte tid. Men for meg fungerer Reintons litterære studie primært som en vitenskapelig avhandling og ikke en veileder eller analyse for en leser som helst vil vite mer om den eiendommelige verdenen som Proust skriver om i romanen sin. Likevel tror jeg at jeg har fått med noe om Prousts ambisjoner som forfatter, og ikke minst hans bevisste forhold nettopp til tiden og språkets begrensninger i å fange opp både fortid og nåtid. Som forsker skriver dessuten Reinton natulig nok mye om hvordan andre litteraturvitere har forstått Prousts forfatterskap. Et vittig, men informativt alternativ er Alain de Bottons How Proust can change your life fra 1997.
Det er sykt. Hvordan kan de rettferdiggjøre å si noe sånt? Jeg får vondt inni meg.
De fleste pedofile synes ikke de har begått noen forbrytelse. De mener til og med at de tilfredsstiller barnet.
Spørsmålet er om ikke vi, blant alle de millioner av dyrearter på jorden, innehar verdensrekorden i umenneskelighet. Til tross for at det er vi som liksom skal være menneskelige.
Hun hadde googlet sjalusi i smug og lest at det bunnet i en grunnliggende usikkerhet. Som om det var en bombe.
Det ble mange møter med oberst Masenga, lederen for det militære fengselsvesenet. Hans tunge øyelokk dekket noe av øynene hans. Øynene kalles sjelens speil, men jeg hadde ikke ønske om å se inn i denne mannens sjel. Det er mye mørke der. Han er en farlig mann.
Tiden synes å være et abstrakt begrep i Kongo. Jeg har hørt ordtaket "Tiden går ikke, den kommer" som et uttrykk for hvordan afrikanere ser på tiden. "Tiden kommer" kan jo høres romantisk ut for folk i et land som Norge, hvor man sliter med "tidsklemma". Men etter mine år i Afrika (inkludert Nigeria og Sør Sudan) opplever jeg at mangel på respekt både for ens egen og andres tid er et stort problem.
Med mindre aktor selv snakket, kjedet han seg. Når andre hadde ordet, snakket han gjerne i mobilen. Andre sov. Jeg misunner kongoleserne deres gode sovehjerte: De kan sove hvor som helst og når som helst. Både den ene og den andre tok seg en blund. Jeg tror det skjedde med et par av dommerne også.
Det han og alle ønsket, var selvsagt penger. Offentlige tjenestemenn i Kongo forventer penger eller større gaver for å få noe gjort. En gang forsøkte jeg å forklare sjåføren og tolken vår om hvordan man ser på den slags i Norge - at en offisiell tjenestemann faktisk kan bli arrestert hvis han eller hun tar imot gaver over en viss størrelse. Dette syntes de var så morsomt at de lo seg skakke i forsetet på bilen.
Kaos gjennomsyrer hverdagen i Kongo - i trafikken, i politikken, i økonomien, ofte i familielivet og på det religiøse området, hvor kristendom og tradisjonell religion gjerne blandes sammen.
Manikere kan virke robuste, der de raver omkring. Men ofte fornemmer jeg fortvilelsen, rett under overflaten.
Manikere tåler det utroligste. I akutt fase mener jeg fortsatt at man må være villig til å skyte med kanon. Senere får man tune seg inn.
Legemiddelindustriens medvirkning må anses som ren korrupsjon, med betydelig inntjening som resultat. Som kommersiell aktør har industrien en unik posisjon med sugerør direkte inn i statsfinanisierte ordninger. Pasientene er sårbare. Psykiatere har medvirket med sitt godkjenningsstempel. Det tjener ikke standen til ære. Diagnosenes vitenskapelige forankring har vist seg å være svak. Hvordan kunne noen i utgangspunktet tro at dette skulle ha noe med vitenskap å gjøre?
Vittig om livet på landet; verda er i dette tilfellet ei lita bygd i Rogaland. Det beste ved denne korte boka er likevel samtalene mellom Ravatn og den mykje eldre naboen og forfattaren Einar Økland. Saman får dei fram ein god del om skilnaden på Austlandet, dvs. Oslo, og Vestlandet og mykje meir på 94 sider. Ei perle av ei bok.
Iblant beskrives en ro, nærmest et avklaringens lys over den siste tiden før et selvmord. Som om den som tok livet sitt hadde bestemt seg. Som om dette var gjennomtenkt, en ønsket, en villet handling. Det minsker ikke smerten for de etterlatte. For dem fremstår handlingen som like sjokkartet uforståelig og uforsonlig.
Min barndom kan jeg ikke gjøre om på. Som voksen har jeg et valg, jeg har et ansvar. Og jeg tror alle mennesker har stor evne til heling, livet gjennom.
Med økende erfaring våger jeg mer, for jeg har sett hvor uheldig tvang kan være. Ikke først og fremst av hensyn til menneskeverdet, men for pasientenes muligheter for tilfriskning. Tvang fratar ansvar, skaper ofre, hindrer mennesker i å komme i posisjon til seg selv og sitt eget liv. Det gjelder særlig pasienter som strever med regulering av følelser og impulser, (...)
Mannen var like bred som han var høy og dyp, en Rubiks kube med føtter.
Så pen som dette er jeg ikke i virkeligheten, sa han. Etter noen glass med vin er jeg veldig retusjert.