For det merkelege er at det dansk-norske monarkiet trass i den absolutte kongs-makta vart verande ein rettsstat. Voltaire sa det i den forma at dei dansk-norske einvalds-kongane aldri hadde misbrukt makta si.
Konsist oversyn over historiske vendepunkt. Korleis stod det til med nasjonalkjensla blant folk på 1600-talet? Heller dårleg, skal ein tru historikaren Halvdan Koht. Patriotismen stod ikke serleg høgt under krigane som prega Norden fram til 1660. Da fekk Noreg, Sverige og Danmark grensene seg i mellom som framleis gjeld.
Tilskipinga ev einveldet i Danmark-Noreg vert ikkje tema før langt ut i boka. Bakgrunnen for og forløpet av statsomveltinga i København er godt skildra. Byborgarane og presteskapet allierte seg med Frederik III mot adelen. Det var ein dansk affære som innbyggarane i Noreg og Island berre måtte finne seg i. Sjølv om det vart eit kongeleg einvelde, stod forunderleg nok rettsstaten monaleg sterkare etter regjeringsskiftet enn før. Adelen blei bytta ut med ein ny klasse embetsmenn, og byborgarane - i Noreg òg - vart mektigare.
Boka er den siste i serien Kriseår i norsk historie.
Se, Kjærlighet begynder som en Livets Opstandelse,
blir derpaa en Velsignelse og siden en Forbandelse,
for allersist at ende som Forbandelsens velsignelse
- ifald jeg blir forstaat naar jeg bruker denne Lignelse.
Det kan være et selsomt ondt uttrykk i kamelens blikk. En kamel ble en dag drevet til å reise seg halvlastet og ble atter drevet til å legge seg igjen. Den gjorde det, men med en mine som om den svor hevn. Den hadde svære gule kinntenner som den viste frem og dens mørke øyne ble hårde, rasende. Så fikk den et slag over snuten og den lukket sine øyne til. Men da jeg iakttok den så jeg at den åpnet øynene noe og voktet på sin plageånd med et snedt blikk.
Men hun ville aldri snakke om bøkene. Hun slukte bare sidene og gjemte dem innvendig. Kanskje det var det som gjorde at hun iblant var så vanskelig å lese, alle bøkene som drev rundt inni henne.
Jeg skal i helgen lese ferdig den siste til Ahnem- Motiv X, deretter håper jeg å bli ferdig med disse tre her: Knokkelgraven av Kernick, Tilgivelse og seier av Pelzer, og Else går til psykolog av Furseth.
Noen tiår i Amnesty International har tvunget meg til å reflektere over hva menneskelighet egentlig er. En del av det menneskelige register er grusomhet. Med makt følger frykten for tap av kontroll. Umenneskelighet vokser ut av den angsten.
Nitti år etter de første ordene om "folkhemmet" ble formulert, har den sosialdemokratiske drømmen for en stor del av Sveriges befolkning blitt forvandlet til et mareritt. Politiet beskriver landet som et "smørgåsbord" (koldtbord) for kriminelle.
Mens det snakkes rundt seksti-sytti ulike språk i skolegården på Søndre Nordstrand, har nær tre av fire elever hatt behov for særskilt norskopplæring. Det kommer frem at hjemmeværende mødre rådgiveren har kommet i kontakt med, snakket lite eller ingen norsk. For fedre som var i jobb, var ikke tilstanden stort bedre. Om dem sier rapporten: "til tross for relativt lang botid i landet, [kan de] også ha begrensede kunnskaper i norsk språk og ofte liten dybdeinnsikt i norske samfunnsforhold".
Sommeren 2017 er het på Nørrebro, med nye konfrontasjoner og skyteepisoder. Kampen pågår mellom LTF og Brothas frem til slutten av oktober. Gjengmedlemmene kjører rundt på moped og skyter vilt. Politiet går så langt at de anbefaler folk å kutte ut bruken av hettegensere for ikke å bli tatt for å tilhøre en fiendtlig gjeng.
Staaf forteller også om islamistisk propaganda som spres åpent i enkelte områder hvor det også har vært rekruttering til IS i Syria. Samtidig er det en stor grad av sosial kontroll av hvordan kvinner skal kle seg. På enkelte restauranter er rett og slett ikke kvinner velkomne.
Kun tre timers biltur fra Oslo ligger seks bydeler i Göteborg preget av parallellsamfunn, kriminalitet og sterke innslag av ekstreme, voldelige islamister, ifølge en politirapport. Svensk politi har pekt ut enkelte boområder i Sverige som er særskilt utsatt for kriminalitet. Mange av disse ligger i Göteborg-området. Drabantbyene Lövgärdet, Hammarkullen, Hjällbo, Bergsjön, Biskopsgården og Gårdsten er alle på listen.
Det er en veldig engstelse i det norske miljøet mot å ta opp temaer som kan føre til rasiststempelet. Vi klarer ikke å bruke det som annet enn diskriminering fra hvite mot mørkhudede, selv om vi har nok av eksempler på omvendt rasisme. Vi retter hele tiden det kritiske søkelyset mot Norge og nordmenn, (...)
I Albania finnes det store marihuanaplantasjer, den største utendørsproduksjonen i Europa. Bare i landsbyen Lazarat var produksjonen på 900 tonn i året før soldatene stormet plantasjene i 2014. Albansk mafia har via smugling og salgsorganisasjoner forsynt store deler av Europa med stoffet fra Albania i mange år.
Kommer helt ann på alder. Men serien til Larsson, Løken feks. Du har jo den siste boken til McManus
Derfor kan en si anbelangendes fylla og lidderligheten at der oppfører fylla seg som den verste vriompeis av en kranglefant. Den vekker og den slokker, hisser opp og hisser ned, erter og slår ned i støvla. Kort sagt, lurer den i søvn, slår den i en løgn, og stikker av. 2. akt, 3. scene (Inger Hagerups gjendiktning 1956).
Fortettet drama om en tyranns vekst og fall. Inger Hagerups oversettelse fra 1956 flyter fortsatt bra. Jeg ser fram til å se sceneversjonen på Det norske teatret. (Teatret bruker en ny oversettelse av Jon Fosse og har kuttet ut enkelte scener i en forestilling uten pause),
Dersom ikke gjesten stadig blir minnet om at han er kjær og velsett, er festen solgt. Mat kan en få seg hjemme. I gjestebud må artigheten krydre hver rett, for ellers blir det dårlig kost. (Ingrid Hagerups gjendiktning 1958). Akt 3, scene 4.
Over himmelen lå stjernene strødd som diamanter, og en florlett sky draperte månen som et brudeslør.
Misvisende boktittel her! Mye er ellers snudd på hodet i denne merksnodige utredningen, A Tale of a Tub. Først på slutten får vi for eksempel vite hvilke lesere boka er beregnet på. Den overflatiske får noe å le av, den uvitende lærer seg noe nytt, og den lærde får noe å gruble over. Swift er en vittig hund med et skarpt bitt, men som hans overflatiske leser lo jeg ikke så mye som jeg hadde håpet.
På de 125 sidene i min utgave raljerer Swift over akademikere med sans for tallmagi, kritikere av alle slag, men først og fremst brødrene Peter, Martin og Jack, som representanter for Paven, Luther og Calvin. Historien om hvordan de blir uoverens og går hver sin vei er fortsatt godt fortalt. Men mye av satiren ellers går nok hus forbi etter 300 år, særlig hvis man ikke har spesiell god greie på England tidlig på 1700-tallet.