Bokelskere.no

Jeg er blant de som merker at mine reumatismeplager har økt i det siste.
Det ble satt inn smartmåler her i huset i sommer. På den tida og ut over høsten var jeg mye ute av huset, men nå etter hvert som kulda kommer, og jeg er mer innendørs, har jeg blitt merkbart dårligere, og holder nå på med en utredning av mine plager.
Men det er ikke før akkurat her og nå at jeg setter noen spørsmålstegn ved om det kanskje kan ha noe med den smartmåleren å gjøre.

Jeg har ikke lest så mange romaner i denne sjangeren, men i følge definisjonen til Store Norske Leksikon(snl.no), så innfrir forfatteren:

"Dystopi er et oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn, en skildring av et samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket, for eksempel i form av diktatur, kriminalitet eller miljøsammenbrudd. Dystopier brukes ofte i samfunnskritisk litteratur og film, både for å advare mot en mulig samfunnsutvikling og som satire over eksisterende trekk."

Desember er ikke måneden jeg greier å legge bånd på meg når det gjelder noenting, så da jeg fant boka på bibliotekets e-bokutlån, var den slukt i løpet av et drøyt døgn. Jeg ble altfor nysgjerrig. Men for ikke å gå glipp av alle detaljene har begynt å lese den på nytt. Imponert over språket og det underfundige og engasjerende plottet. Likte også slutten, som er viktig for meg.

To gode smaksprøver på Balzacs evne til å skrive gode, spennende historier. En ung turnuskandidat oppdager til sin overraskelse og forundring at hans veileder - en kjent lege og ateist - i all hemmelighet går til katolsk messe. Hvorfor? I den andre, mer melodramatiske, historien kommer en adelsdame i klemme når hun under den franske revolusjonen prøver å redde både sin sønn og sin formue.

Synes boka var absolutt fascinerende i sin tid. Munthe er en god forteller fra en era da leger fortsatt var husvenner med sine pasienter.

Virkelighetsnær britisk humor. Selv om Charles Lamb levde i overgangen mellom 1700- og 1800-tallet er hendelsene og situasjonene han forteller om svært så gjenkjennelige - også sett med dagens øyne. Mange har vel som han opplevd med skrekk å bli innkalt på sjefens kontor bare for å bli fortalt en god nyhet. Det hjelper at Lamb har et godt blikk for det absurde kombinert med en sunn skepsis til at alt var så mye bedre i gamle dager.

Høydepunktet er historien om helstekt pattegris. I følge Lamb tok det lang tid før folk skjønte at det ikke var nødvendig å svi av et helt hus for å nyte denne spesielle delikatessen.

Optimist eller pessimist? Det er vanskelig å avgjøre, men Orwell er først og fremst opplyst og engasjert, slik at artikler skrevet på 1930- og 1940-tallet fortsatt er verdt å lese. Han langer ut mot eliten og skriver sympatisk om de fattige. Beskrivelsen av et fransk sykehus for pengelense på 1920-tallet er rystende.

Hans forsvar for ytringsfriheten inneholder en ramsalt kritikk av personer i embetsverk og medier som legger press på frittalende kunstnere og journalister - også i demokratiske land. Han ser for seg en framtid det forlagene kan masseprodusere romaner maskinelt uten menneskelig innsats. I det hele tatt er det trekk ved Orwell som både er dystopiske og misantropiskei likhet med forgjengeren Jonathan Swift (omtalt tidligere).

Halvparten av boka er viet tiden hans ved St. Cyprian forberedelsesskole for 8-13 årige gutter. Orwell gjør sitt for å fortelle at skoletiden hadde sine lyse sider, men forøvrig er disse årene beskrevet som et helvete som satte varige spor i en følsom guttesjel.

Måtte ta en pause da boka var ferdiglest ...
Nadia Murad har reist rundt og fortalt om overgrepene som yezidiene ble utsatt for av IS i den islamske staten.
Yezidiene er en minoritetsgruppe som var tolerert som en egen fredelig monoteistisk religiøs gruppe i det nordlige Irak, der de har et hellig fjell og en hellig dal, litt inneklemt mellom arabere og kurdere, men som sagt tolerert som en egen gruppe.
Hun forteller mye om den yezidiske kulturen, så her er det også mye kunnskap som formidles om en gruppe mennesker jeg ikke visste så mye om.
Boka er viktig, for det er en sterk og grusom historie Nadia forteller:
Fra å ha vokst opp i nokså enkle/fattigslige kår i en fredelig yezidi-landsby nord i Irak, der alle kjenner hverandre og stoler på hverandre, som tilhører den samme religionen der ingen gifter seg ut av det religiøse miljøet, og heller ingen kan konvertere inn,
der dagliglivet handler om å dyrke jorda og passe dyra,
der familiene gikk ut og inn av dørene hos hverandre og diskuterte hverdagslige ting,
for eksempel det neste bryllupet som skulle arrangeres,
- fram til den dagen IS kom inn i landsbyen, drepte alle voksne menn, tok barn og unge gutter til opplæring i våpenbruk og i islam, - og tok alle jenter som sexslaver, som så ble solgt, byttet, mishandlet og misbrukt av krigerne i IS, da de okkuperte Nord-Irak.
Alle som ble tatt til fange ble tvunget til å konvertere til islam, hvis de ville overleve. Yezidiene ble systematisk dømt av IS til slaveri i den islamske staten.
Nadia Murad har overlevd grusomme voldtekter og mishandling, - men har snudd sin offerposisjon til kamp mot undertrykkelse, voldtekter og sexslaveri.
Hun klarte til slutt å rømme, og det er en spennende del av boka.
Nadia håper hun blir den siste jenta som er nødt til å oppleve noe slikt ...

Her er ei yezidijente til, som forteller om sitt fangenskap under IS. Hun heter Lamya Bashar.

Måtte ta en pause da boka var ferdiglest ...
Boka er viktig, for det er en sterk og grusom historie Nadia forteller:
Fra å ha vokst opp i nokså enkle/fattigslige kår i en fredelig yesidi-landsby nord i Irak, der alle kjenner hverandre og stoler på hverandre, som tilhører den samme religionen der ingen gifter seg ut av det religiøse miljøet, og heller ingen kan konvertere inn,
der dagliglivet handler om å dyrke jorda og passe dyra,
der familiene gikk ut og inn av dørene hos hverandre og diskuterte hverdagslige ting,
for eksempel det neste bryllupet som skulle arrangeres,
- fram til den dagen IS kom inn i landsbyen, drepte alle voksne menn, tok unge gutter til opplæring i våpenbruk og i islam, - og tok alle jenter som sexslaver, som så ble solgt, byttet, mishandlet og misbrukt av krigerne i IS.
Alle som ble tatt til fange ble tvunget til å konvertere til islam, hvis de ville overleve.
Nadia Murad har overlevd grusomme voldtekter og mishandling, - men har snudd sin offerposisjon til kamp mot undertrykkelse, voldtekter og sexslaveri.
Hun håper hun blir den siste jenta som er nødt til å oppleve noe slikt ...

Her er ei yezidijente til, som forteller om sitt fangenskap under IS. Hun heter Lamya Bashar.

Forbausende aktuell. I likhet med president Macron nylig skiller Orwell skarpt mellom patriotisme (OK) og nasjonalisme (ikke-OK). I det hele tatt er han avvisende til alle former for -ismer som etter hans mening innbærer overdreven tro på ideologier: kommunisme, antisemittisme og lignende. «Sanne troende» har en tendens til å forvrenge og avvise fakta som ikke passer inn i deres tankemønstre, slike vi kjenner fra dagens diskusjon om falske nyheter. Ifølge Orwell er det særlig intellektuelle som har slike tilbøyeligheter, men i vår egen tid syntes det som om overbeviste nasjonalister kan finnes i alle samfunnslag. (Teksten ble skrevet 1945. Orwell døde 1950).