En anselig del av livet mitt som politimann har gått med til å lese, få referert og lytte til løgner. Det er noe som hører faget til. Ifølge loven har en siktet full anledning til å forklare seg uriktig. Likevel har jeg ikke kunnet unngå å bli slått av hvor lite troverdig den gjennomsnittlige drapsmannen forklarer seg. Ofte, langt oftere enn man kanskje skulle tro, kan det synes som om den avhørte lar alle hensyn til sannsynlighet fare. Noen løgnhistorier er så hjelpeløse at man nesten får vondt av den som forteller. Som avhører kan man iblant få lyst til å smelle neven i bordet og rope: "For svingende, menneske! Er dette virkelig det beste du kan koke sammen?"
Hvordan forteller man en mor eller far at barnet deres er blitt utsatt for den verst tenkelige forbrytelse?
Jeg tror det må være den tyngste oppgaven en politimann kan ha.
Det er en oppgave som de fleste av oss ikke har noen opplæring i å takle. Vi har ikke annet enn vår egen livserfaring å støtte oss til, vår menneskekunnskap, og det tafatte ønsket om å være til hjelp. Vi leter fortvilet etter de rette ordene. Et galt kan gjøre vondt verre. Det er så lett å trå feil.
-lederen av damegruppa, forklarte han. -de er uvurderlige for oss. På mange måter grunnpilaren i klubben.
- som kvinner flest, altså.
Som filosofen Arne Næss, følger jeg fornuften. "Følg fornuften, men la følelsene råde." Følelser kan også være en kilde til forstand, en inspirasjon til innsikt, visdom og mening, men de kan også være en kilde til det motsatte.
Mye skrik og lite ull
Etter min mening var dette bortkasta tid. Et rotete og kjedelig plott som ikke henger ordentlig sammen. Alt for mange en-dimensjonale og uinteressante karakterer. Når jeg heller ikke likte tonen, humoren og språket til Daniel Cole ble denne oppskrytte boka en stor skuffelse. Leste den ferdig kun av prinsipp.
Folk som lever etter de samme levereglene, er gjensidig forutsigbare for hverandre. De handler i samsvar med hverandres forventninger og ønsker. De kan samarbeide. De kan også konkurrere i fredelige former fordi alle vet hva de kan forvente av hverandre. Et felles trossystem, dels psykologisk, dels praktisert, forenkler alle - både i egne øyne og i andres. Felles tro gjør også verden enklere fordi folk som vet hva de kan forvente av hverandre, kan samarbeide om å temme omgivelsene. Det finnes kanskje ikke noe viktigere enn å opprettholde denne organiseringen - denne forenklingen. Blir den truet, kan den ryste hele den store statsskuta.
Det er ikke egentlig det at folk vil kjempe for det de tror på. Det er heller at de vil kjempe for å opprettholde samsvaret mellom det de tror, det de forventer og det de ønsker. De vil kjempe for å bevare overensstemmelsen mellom det de forventer og hvordan alle andre opptrer. Det er nettopp bevaringen av den overensstemmelsen som gjør at vi kan leve sammen i fred, forutsigbarhet og produktivitet. Det reduserer usikkerheten og den kaotiske blandingen av utålelige følelser som den usikkerheten uvegerlig frembringer.
Den som ikke mestrer livet sitt mens han lever, trenger den ene hånden for å holde fortvilelsen over sin skjebne litt på avstand.
FRANZ KAFKA
Dagbøker, 19.oktober 1921.
Lita bok med stort innhold.
Da jeg først begynte å lese denne historien om den tyske kunstneren Charlotte Salomons liv, klarte jeg ikke å stanse før hele boka var ferdiglest.
David Foenkinos har klart å levendegjøre henne her, på en så enkel, sart og direkte måte.
En svært betagende skildring av hennes livsløp, familieforhold og om hennes kunstneriske evner.
Fire poengterte reportasjer eller snarere historier fra den polske landsbygda fra tidlig 1960-tallet. Kapuscinski omtaler seg selv som journalist, men bruker i høy grad litterære virkemidler i disse litt triste fortellingene om et tradisjonsbundet samfunn i en dengang «realsosialistisk» tid.
Eddi trakk pusten og slapp den lydløst ut. Blikket falt ned på magen. Han var i ferd med å vokse seg sin egen airbag.
FLYET
Det skinande blanke flyet
skar yver tind og kluft
og kvorv i glimande solauga
høgt i den marsblå luft.
Det var som svingande kvernor
djupt inni rømdi song.
Det svara frå kvite vidder
og dura i fjelldalen trong.
Frå framande heimar kom det,
eit bod frå ei onnor tid:
Grendi skrokna og låg att
i tussegrått vinterhi.
Art is what these men had loved ̶ that is, themselves. (Om kunstnere og kunstsamlere).
Updike skriver godt. Likevel stiller han leseren foran hindringer. Først etter de første sidene med innfløkte avsnitt, fløt resten av romanen med atskillig mindre motstand. Rammen er grei nok. I løpet av en dag i 2001 lar 79-årige Hope Chafetz seg intervjue om sitt eget kunstnerliv. Men den unge intervjueren er først og fremst opptatt av hennes forhold til sine enda mer berømte kunstnerektemenn. I romanen har de fått konstruerte navn, som Zack og Bernie, men bak pseudonymene skjuler seg virkelige navn som Jackson Pollock og Andy Warhol.
Vi får derfor en grundig gjennomgang av kunstens vilkår og utvikling i New York fra 1940-tallet og utover, fra abstrakt ekspresjonisme til «pop art» og andre retninger mot slutten av århundret. Vi får dessuten innsikt i hvordan det er å være kvinnelig kunstner, ektefelle og forelder i skyggen av berømte og ambisiøse menn. I løpet av samtalen virvles det opp tanker og minner fra et langt liv som Hope ikke alltid deler med sin gjest.
På sett og vis blir romanen en omvei til de aktuelle kunstnerskjebnene. For eksempel hadde NRK nylig et fantastisk intervju med den høyst levende Håkon Bleken der han forteller svært direkte både om sin vanskelige oppvekst og sin utvikling som kunstner. Noe tilsvarende fant jeg i Martin Gayfords gode bok om Lucian Freud: Man with a Blue Scarf utgitt i 2010.
There is nothing more wonderful about alcoholics that the way they get the world to assume the burden of their misbehavior.
Det er viktig, tenkte jeg. Når man slutter å drømme, er det over. Da mister livet sin glans.
Alle hadde sin historie. Det var de som motiverte meg til å skrive. Alle de ufortalte historiene.
No er dei komne i same seng,
ho Abbelin og han Sjovat Dreng,
daude og vel forsytte.
Hadde dei kome i hop fyrr, dei tvo,
kunde det vore til gagn, men no
er det til ingen nytte.
Ung var ho Abbelin, Sjovat au,
men gjorde ikkje som blodet baud
men øydde sin ungdom i slitet
til dei krokna i rygg og skora på horn,
- tvo ugifte, eismala, utan born -
Og no deira bein er kvite.
Dagsavisene var blitt vår tids desidert største spreder av sladder.
Til en viss grad kan man si at jo bedre en bok er, desto mindre krever den av innbindingen.
Meget avhenger av når og hvor man leser en bok.