Bokelskere.no

Swift har nok et svært så snevert syn på rasjonalitet når han vil ha oss til å tro at all saklig meningsbrytning kan skje uten konflikt. Men så mente han jo at de fleste av sine egne landsmenn var preget av galskap.

Ah ...

BIG Business i et nøtteskall ...

Besk, men også vittig beskrivelse av et land der hestene er de forstandige herskerne, mens en menneskeart, yahooene, er deres ufyselige og nokså unyttige underlegne. Men som i andre reisebeskrivelser blir Gulliver vel så klok på sitt eget land med sine dårlige sider, som korrupte politikere, kranglevorne advokater og inkompetente leger. Sant å si virker Hestenes land litt kjedelig med sin utopiske prektighet. Det er riktignok full likestilling mellom hingster og hopper, men ellers er det klar lagdeling mellom noen hester som er født som herrer, andre som tjenere.

Under oppholdet forvandles Gulliver selv til en underdanig tjener, som har store problemer med å assimilisere seg når han er vel hjemme i England.

Min utgave fra 1969 skal være den første på norsk og har fine illustrasjoner i tresnitt av Hans Gerhard Sørensen. Gyldendal ga ut en ny oversettelse av Carl Fredrik Engelstad allerede fire år etter med tittelen «En reise til houyhnhnm'ene» i Gullivers reiser.

Seks eventyr fortalt som historier med moral. Titler som «Lille Rødhette» kan være velkjente, men i Perraults versjon har eventyret fått et annet utfall enn jeg - og norske lesere flest - er vant til. Likevel det mest originale er at hvert eventyr avsluttes med noen verselinjer som oppsummerer hva vi kan lære. Unge kvinner bør merke seg at selv høflige, forekommende ulver kan finnes andre steder enn på skogsstiene på vei til bestemor. (Angela Carter dreide skruen på disse eventyrene enda hardere til i The Bloody Chamber and Other Stories). Vær obs. at disse eventyrene ikke alle passer for barn, spesielt «Blåskjegg». Flere av eventyrene har dannet grunnlag for Walt Disneys tegnefilmer.

Korte fortellinger om kjærlighet og troskap, eller helst mangel på begge deler. Konsise og skarpt observert gir de en god introduksjon til Sagan på 47 små sider.

Pussig at Montaigne kan appellere så sterkt til vår tids mennesker. Kanskje nettopp fordi synsvinkelen hans er så humant, vidsynt og samtidig dypt personlig. Dette er er bare et lite utvalg av essayene hans, men de sju som er tatt med her dreier seg om mellommenneskelige relasjoner: vennskap, samtaler, forholdet mellom fedre og sønner o.l. I motsetning til den norske utgaven fra 1979, presenteres alle essayene i full lengde. Det gjør en stor forskjell. Her får en mye bedre følelse for Montaignes slentrende stil. Både i kapitlene om vennskap og samtaler kommer forfatterens innovative assosiasjoner og overraskende kast tydelig fram. Montaignes hang til sitater fra antikken blir også tydelig. De virker av og til noe påhengt, men skal vel overbevise oss om at funderingene hans har solide røtter.

Vidd, skryt og kritikk av fredsprisarbeid.

Lettlest og underholdende. Lundestad skriver både vittig og underfundig om sine 25 år som direktør for Nobelinstituttet og sekretær for Nobelkomiteen, spesielt i begynnelsen. Etterhvert blir det mye skryt av de nye tiltakene som ble satt i verk, som konsertene og Fredssenteret. Mot slutten blir tonen svært kritisk i omtalen av komitéleder Jagland, Utenriksdepartementet og ledelsen av den svenskkontrollerte Nobelstiftelsen. Egne kapitler tar for seg de enkelte fredsprisutdelingene; disse har jeg stort sett hoppet over.