Bokelskere.no

Dette er en liten flis av en samling med noveller av F. Scott Fitzgerald. Faktisk mitt første møte med denne forfatteren noensinne, bortsett fra et portrettert bilde av han og kona Zelda i Midnight in Paris som jeg så i juni og som gav meg et hint om hvor mye hun har å si for ham i forfatterskapet hans. I hvertfall tenkte jeg på det da jeg leste en av novellene hvor en fyr sier opp jobben sin for å kunne dra til sørstatene og treffe den store kjærligheten sin (Zelda Fitzgerald var jo en sørstatskvinne), etter at hun har sendt ham et telegram som jeg synes var så fint at jeg måtte skrive det ned for meg selv: "letter depressed me have you lost your nerve you are foolish and just upset to think of breaking off why not marry me immediatelly sure we can make it all right."

Og så har vi novellen Bernice Bobs Her Hair, som jeg elsker tittelen på, som er min favoritt av alle novellene i samlingen, som får meg til å humre litt, og som har en karakter som heter Marjorie som jeg liker veldig godt fordi jeg kan relatere meg til henne ("[...]Marjorie had no female intimates – she considered girls stupid." og "[...]Marjorie got much of her conversations out of things she read.") og er enig i alt hun sier.

Kort oppsummert blir det da at jeg liker F. Scott Fitzgerald og gleder meg veldig til å lese The Great Gatsby om forhåpentligvis ikke altfor lenge.

Denne boken handler om Claire som kjeder seg i England, så hun gifter seg med en mann som er på vei til en jobb i Hong Kong, og der møter hun en annen mann jeg ikke husker hva heter. Og så handler det om de to, og en fortid som nøster seg opp og foregår i Hong Kong under andre verdenskrig, og derfra får vi høre om Trudy som jeg forelsker meg litt i. Trudy er halvt portugisisk og halvt kinesisk, hun er verken det ene eller det andre, sier hun, og dette leser jeg mens jeg er i Indonesia og skjønner at jeg er like mye utlending der som jeg ser ut som en utlending her (i Norge); i Norge er jeg altfor mørk til å se norsk ut, i Indonesia er jeg altfor lys og høy til å se indonesisk ut. I Norge hender det at folk spør hvor jeg er fra, i Indoensia hvisketisker de folk seg i mellom når de ser meg (har mamma sagt, for jeg kan ikke indonesisk selv). I Norge fnyser jeg av at folk ikke tåler sterk mat, mens jeg i Indonesia savner grovt brød og brunost. Sånne ting. Og Trudy filosoferer stadig vekk om å være halvt europeisk og halvt asiatisk og jeg leser og tenker jeg har også tenkt/opplevd dette. Og så skriver forfatteren om en kø som europeerne og amerikanerne må stille seg i i det andre verdenskrig kaster seg over også Kina, og Trudy, hva er hun, hun er jo verken det ene eller det andre, eller jo, hun er jo begge deler, må hun stå i køen eller ikke? Og så tenker jeg litt på nasjonalister som vil at såkalte «utlendinger» skal dra tilbake dit de kommer fra, og jeg tenker hvor faen skulle jeg dratt da, jeg måtte jo dratt til et slags limboland, et ikke-eksisterende land, og så tenker jeg at det er så jævla idiotiske tanker (dog like fult virkelige). Men ANYWAYS, tilbake til de litterære sidene av The Piano Teacher: The Piano Teachers første halvdel er en pageturner, mens den på slutten blir litt langdryg og liksom bare er til for å få et svar på alt, noe jeg synes jeg er unødvendig, for av og til klarer vi å leve videre i uvitenhet. Men så er det nå sånn Janice Y. K. Lee har skrevet boken, og når den først er sånn, så liker jeg veldig godt hva som skjer videre med Claire. Det er en akkurat passe slutt, kan jeg si uten å røpe for mye.

Denne boka handler om sjakk (i hvertfall tilsynelatende) og hvem trodde det kunne være spennende? Det var nemlig denne, jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg (bra for alle jeg omgikk meg med da jeg leste denne, at den bare er en liten flis av en bok). Den var skikkelig fascinerende. Og så tenkte jeg, mens jeg leste den, at denne burde Lukas Moodysson lese (om han ikke har lest den da), for nylig leste jeg Døden & Co. og der er jo hovedpersonen skikkelig opptatt av sjakk uten at han spiller sjakk selv.

Ja, det er den Casanova. Of Mistresses, Tigresses and other Conquests er utdrag fra memoarene hans og i disse utdragene handler det om affærer i Venezia, som seff er sykt vakkert og alle klisjéene som går ann. Alt Casanova og elskerne hans gjør er å spise sykt god mat og pule hele natta lang. Det er det, liksom. Skrevet i et svulstig språk som får meg til å tenke på dagens sør-europeiske gutter og jeg bare ugh, nei takk.

Dette er en samling av noen av novellene til Tjekhov. For en stund siden leste jeg novellen The Lady with the Little Dog og jeg elsket den og skulle definitvt lese mer av Tjekhov, noe jeg av en eller annen grunn ikke fikk gjort før nå (det blir ofte sånn, for det er så mange nye forfattere å sjekke ut hele tiden!). Slik kunne det derimot likegodt ha forblitt. At The Lady with the Little Dog hadde forblitt den ene Tjekhov-novellen jeg hadde lest. For alle novellene i A Russian Affair er av samme ulla som The Lady with the Little Dog. Bare dårlige kopier. Jeg henger meg på Leo Tolsjov: «You know, I hate your plays. Shakespeare was a bad writer, and I consider your plays even worse than his.»* (Men ps: elsker tittelen A Russian Affair – jeg har jo et nesten like romatisk bilde av Russland som av Frankrike.)

Dette er en sånn bok jeg fant i bokbutikken og leste fordi jeg ikke hadde noe annet å lese. Jeg hadde store planer om å lese A Christmas Carol, noe jeg skulle sist jul, men som ikke ble noe av fordi jeg ikke fant den på biblioteket (kanskje fordi den ikke er en bok i seg selv, men heller en novelle i en annen samling? Jeg vet ikke). Rett og slett fordi jeg liker filmversjonen de viser til jul og fordi Skrue McDuck er min favorittfigur hva angår Donald-tegneserier (da tenker jeg gjerne Carl Barks og Don Rosa). Dette er en plan jeg ikke helt vet om jeg gidder opprettholde, for Hard Times kjedet meg, takk og pris var det Dickens korteste roman (en fugl hvisket meg det i øret), så jeg trengte ikke holde ut lenge med denne. En ting til med denne var at jeg syntes det var irriterende å lese dialogene til visse karakterer, for Dickens hadde skrevet stemmene deres på dialekt og jeg hater jo engelsk aksent frafør av om jeg ikke skal måtte lese stygge dialekter i tillegg. Anyways, nå kan jeg i hvertfall si at jeg har lest Charles Dickens. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

I Indonesia gikk jeg tom for bøker og var derfor nødt til å lese de få engelske bøkene jeg fant i bokbutikken. En av dem var altså Journey to the Centre of the Earth. Jeg har alltid tenkt at Jorden rundt på 80 dager skulle bli den boken av Jules Verne jeg kom til å lese, men nei. For etter å ha lest Journey to the Centre of the Earth kommer jeg neppe til å siden plukke opp Jorden rundt på 80 dager. Jouney to the Centre of the Earth var nemlig jævla kjedelig og urealistisk, hvorfor Jules Verne er blitt så kjent er mer enn jeg kan fatte. Dette føles ut som en sånn gammeldags guttebok som det går hundre av på dusinet.

Denne boka består av tre bøker: City of Glass, Ghosts og The Locked Room. Jeg fikk den av ei jente i København i fjor sommer og har kviet meg fra å lese den helt til nå fordi jeg alltid har trodd at Paul Auster var tung å lese, men der tok jeg feil. Denne fløt jeg meg i gjennom. Sammen med Quinn i City of Glass (den boka jeg likte best) og siden gjennom samtaler mellom Black og Blue i Ghosts (jeg liker spesielt samtalen de har om Walt Whitman) og spenning og mysterier med Fanshawe i The Locked Room. Jeg må definitivt lese mer av Paul Auster.

For min del fungerte boken utmerket som en bok å lese for å få tiden til å gå litt fortere. Den er spennende og underholdende, dog litt for sukkersøt innimellom. Den ga meg ikke noe spesielt tankevekkende slik som for eksempel Paulo Coelho ofte gjør, men jeg er likevel fornøyd med boken - selv om slutten ble litt for..lykkelig? Alt i alt, en flott bok til toget for slitne festivaldeltakere!

Jeg kobler ogsaa av med lettleste boeker (og sladreblader) av og til, men det gjoer det ikke til (bra) litteartur for det om.

Darling River - Sara Stridsberg Spis elsk lev - Elizabeth Gilbert Om forlatelse -Ian McEwan

På norsk og svensk på en bruktbokhandel i Bali, Indonesia.

JEG TOK BONGOTATOVERING I DAG

hundre boeker var bare for aa vise hvor stor plass det er paa et leserbrev. jeg er i indonesia naa i tre uker og leste boekene jeg tok med i loepet av en uke. saa maatte jeg lete hoeyt og lavt etter en bokhandel hvor de solgte engelske boeker. det var jammen meg ikke lett. alt det styret hadde jeg sluppet hvis jeg hadde hatt et leserbrett. det er jo helt genialt. jeg bryr meg nemlig ikke doeyt om boeker, jeg bryr meg om aa lese litteratur. men du har rett i det med sanden. jeg er sjeldent paa stranden, men derimot ofte ute paa byen eller paa en fest, og jeg mister jo mobiltelefoner stadig vekk. et evnt leserbrett vil kanskje moetesamme skjebne.

ser ikke vitsen? koedder du, du kan jo ta med 100 boeker paa ferie uten at det veier noe!

Ringen sluttet er bra den.

Foroevrig husker jeg en norsktime paa vgs hvor laereren spurte oss om vi kunne nevne boeker av Hamsun, og jeg rakk opp haanda og nevnte 'Ringen sluttet' for jeg hadde nettopp lest den, og laereren sa at den hadde hun aldri hoert om, saa det var nok ikke en bok av Hamsun jeg hadde lest. Er det rart jeg droppa ut av vgs og tok det hele som privatist i stedet?

den eneste gangen jeg har hoert gjennom en hel lydbok var da jeg hadde hjernerystelse da jeg var tretten. for da fikk jeg ikke lov til aa lese. ellers er jeg altfor rastloes til aa hoere paa lydbok. jeg maa liksom gjoere noe, og da ender jeg nettopp med aa gjoere noe annet enn aa hoere paa hva som blir lest.

Naa kom jeg paa at jeg nylig leste K. Ishiguros 'Never let me go', som handler om menneskeKLONER. Selv om de er menneskelige, saa er de ogsaa litt merkelige.

Det er fordi hodet mitt lagde sin egen tittel paa novellen. Jeg mente selvfoelgelig novellen 'I straffekolonien'. :)