Ikke akkurat den type sitater som jeg assosierer med "Den grønne mil", som jeg forøvrig bare har sett på film. En av Tom Hanks beste roller etter min mening.

Dobbeltspillets pris

Ian McEwan (f. 1948) er en av mine ti-på-topp-yndlingsforfattere, og jeg er alltid tidlig ute med å sikre meg et eksemplar når det er nyutgivelser på gang. Like fullt skulle det av diverse grunner ta litt tid før jeg fikk begynt på denne boka. Da jeg ved et slumpetreff snublet over lydbokutgaven på biblioteket, var jeg ikke sen om å sikre meg den, og dermed var veien til en start på boka svært så kort.

"Serena" er Ian McEwans 15. utgivelse, og omtales som "en artig roman om spioner og kjærlighet, men først og fremst en spissfindig undersøkelse av å lese og skrive". Og selv om man skulle være blant dem som mener at det har gått en viss inflasjon i at forfattere skriver om forfattere som skriver, så er denne romanen like fullt noe annerledes og vel verdt å få med seg.

Vi befinner oss i 2011, og Serena Frome - bokas jeg-person - ser tilbake på sitt eget levde liv. Hun starter med å fortelle om sin familiebakgrunn. Som ung jente var hun svært opptatt av å lese romaner, og egentlig drømte hun om å studere engelsk. Men fordi hun tilfeldigvis var god i matematikk, begynte hun å studere dette faget. Det har like fullt hele tiden vært litteraturen som har betydd mest for henne, og dette preger hennes tilnærming til livet - der det meste handler om å finne den rette litteraturpreferansen.

Mens Serena befinner seg på universitetet på begynnelsen av 1970-tallet, innleder hun et forhold til sin veileder ved universitetet, Tony Canning, en betydelig eldre - og gift - mann. Et intenst forhold som tar slutt like brått som det sluttet, og så brutalt at Serena har problemer med å komme over bruddet - mest av alt fordi hun ikke skjønner noen ting ...

Rett etter får Serena jobb i MI5, som viser seg å være en hemmelig etterretningsorganisasjon. Den kalde krigen pågår, og forholdene mellom England og Irland er anstrengt. Etter å ha jobbet en stund i MI5 får hun tilbud om å være med i et prosjekt som heter Søtmons (eller Sweet Tooth på engelsk). Oppdraget består i å rekruttere forfattere med spesielle politiske sympatier (for å styrke høyresiden i politikken), og tilby dem en slags pensjon slik at de kan ofre seg 100 % for forfattergjerningen - uten at de skal få mistanke om at MI5 står bak. På dette tidspunktet har et forhold mellom Serena og Max tatt slutt, fordi Max er forlovet med en annen kvinne.

Historien tar så en annen vending da Serena blir satt på oppdraget med å forsøke å rekruttere den unge og lovende forfatteren Tom Haley. Hun gjør grundig research og forelsker seg i tekstene hans.

"Jeg regner de første timene med tekstene hans som noen av de lykkeligste i MI5. Alle behovene mine unntatt det seksuelle møttes og smeltet sammen: Jeg leste, jeg gjorde det i en større hensikt som ga meg yrkesstolthet, og jeg skulle snart møte forfatteren. Hadde jeg betenkeligheter eller moralske kvaler rundt prosjektet? Ikke på det tidspunktet. Jeg var glad for å bli valgt. Jeg trodde jeg kunne gjøre en god jobb. Jeg trodde kanskje jeg ville gjøre meg fortjent til ros fra de øvre etasjene i bygningen - jeg var en jente som likte å få ros. Hvis noen hadde spurt, ville jeg ha sagt at vi bare var et hemmelig kunstråd. Mulighetene vi tilbød, var like gode som noe annet." (side 117)

Så skjer det som ikke burde skje. Serena og Tom innleder et forhold med hverandre, og dermed kompliseres det hele. Etter hvert som forholdet utvikler seg til noe mer, skjønner Serena at hun ikke kan fortsette å drive et dobbeltspill. Men hun orker ikke tanken på å miste Tom og utsetter og utsetter beslutningen om å fortelle sannheten. Det skal vise seg å bli skjebnesvangert ...

"Serena" er en temmelig annerledes bok sammenlignet med alle tidligere utgivelser Ian McEwan har på samvittigheten, vil jeg si. Her er det intet makabert eller ekstremt (slik det pleier å være) - bare en i utgangspunktet nokså alminnelig kjærlighetshistorie ispedd en dæsj med spionthriller-kvaliteter, men uten at boka noen gang nærmer seg krim-genren. Jeg kan skjønne at spesielt fraværet av det makabre eller ekstreme skuffer de mest ihuga McEwan-tilhengerne. Samtidig vil jeg understreke at boka er meget godt skrevet (som vanlig fra McEwans hånd), og at handlingsforløpet hele tiden byr på overraskelser. Dessuten har forfatteren fanget tidskoloritten i 1970-tallets England, en tid preget av mye politiske uroligheter, ikke minst pga. IRAs aktiviteter på den tiden. Og slutten - den er så uventet og så lite forutsigbar som det er mulig å bli. Og så likte jeg veldig godt alle litteraturhenvisningene, og beskrivelsene av Tom Haleys skriveprosess.

Det er for øvrig verdt å merke seg at det er spekulert i om Tom Haley egentlig er Ian McEwans alterego, idet det er mange likhetstrekk mellom deres livshistorier. Dessuten minner Tom Haleys noveller om noen av Ian McEwans egne noveller. Hvis det er noe jeg eventuelt skulle ha å innvende mot boka, så må det være at historien ikke er like intenst levende som det jeg er vant til når jeg leser en Ian McEwan-bok. Eller kanskje det er fraværet av noe karikerte figurer som skaper dette inntrykket? Og humoren ... Den er noe fraværende her. Selv om jeg mener at dette ikke er blant de aller beste bøkene McEwan har skrevet, må det like fullt bli terningkast fem. Ved denne vurderingen har jeg vektlagt språket og den gode historien, som også inneholder flere historier idet vi får høre om flere av Tom Haleys novelle- og romanprosjekter. Helt til slutt: Bodil Vidnes-Kopperud leste nydelig!

Det er det samme hos meg, Brit, og det har vært slik lenge. Antallet øverst på siden og antallet i profilen stemmer ikke. Hos meg er det ca. 400 stjerner i forskjell, men jeg kan ikke se pr idag at jeg har mistet noen. Jeg tror det har en naturlig forklaring, mener det oppsto når vi ikke lenger mistet stjerner selv om folk slettet profilen sin. Husker det var diskusjoner rundt, og André forklarte at det var vanskelig å få synkronisert de. Det er de stjernene som står øverst på siden som teller, ikke de du finner inne på profilen din.

Godt å høre, krira, jeg har spart på den og gleder meg til å lese den :)

Jeg håper du har rett :)

Wow! Har den endelig kommet ut etter alle disse årene!!!! Dette kommer til å bli gaveidé nr. 1 i tiden fremover!

Jeg er helt enig, har lest den i mellomtiden og likte den ikke spesielt godt. Nå håper jeg på at "Det jeg elsket" som jeg har i bokhylla skal rette opp skuffelsen.

Med selvmord som tema

Stefan Zweig (f. 1981 d. 1942) utga i løpet av sitt liv mengder med noveller, romaner og biografier, og var ansett som en av mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Da han og hans kone begikk selvmord i 1942, mens de befant seg i eksil i Brasil, på flukt fra nazismen i Europa, mistet verden en forfatter av stort format. Heldigvis lever hans skrifter videre i beste velgående - i alle fall i andre land enn Norge - og noen av novellene hans er man ganske enkelt henvist til å lese på andre språk enn norsk. Min drøm er en norsk utgivelse av Stefan Zweigs samlede verker - verken mer eller mindre!

I novellesamlingen "Amok and Other Stories" er temaet selvmordet og dets natur. Selvmordet gjør seg nemlig gjeldende i samtlige fire noveller i samlingen; "Amok", "The Star above the Forest", "Leporella" og "The Incident on Lake Geneva". "Amok" og "Leporella" er for øvrig oversatt til norsk tidligere (i hhv. 1928 og 1954), og den førstnevnte er inntatt i novellesamlingen "Amok" (hvor novellen har fått tittelen "Amokløper"), og i og med at jeg allerede har omtalt denne novellen i min omtale av denne novellesamlingen, går jeg ikke nærmere inn på den her.

I "The Star above the Forest" møter vi kelneren François som forelsker seg i den vakre polske baronessen Ostrovska, og som opplever at dette snur opp-ned på hele hans liv. Under hennes opphold sørger han hele tiden for å være i nærheten av henne, og da han hører at hun skal forlate rivieraen for å reise hjem, ser han ikke lenger noen grunn til å leve ... Vi følger ham i de siste desperate timene av hans liv, der han planlegger hvordan hans endeligt skal skje.

I "Leporella" møter vi den grå og fargeløse tyroler-kvinnen Crescentia Anna Aloisia Finkenhuber, som arbeider som tjener hos en baron og en baronesse. Baronessen har giftet seg under sin stand med en mann som litt for raskt etter ekteskapsinngåelsen viser seg å være en lykkejeger, hvis eneste formål med ekteskapet har vært å komme til penger slik at han slipper å arbeide og kun kan drive dank. Nokså raskt faller ekteparet inn i et mønster preget av gjensidig forakt for hverandre, og baronessen tar ut all sin skuffelse på tjenerskapet. Sympatien for baronen øker, og da baronessen får et nervøst sammenbrudd og drar på sanatorium, våkner kvinnen i Crescentia opp fra hennes anonyme og grå fasade. Hun oppvarter baronen etter alle kunstens regler, og selv om elskerinner kommer og går mens husets frue er utenbys, opphører ikke hennes beundring for baronen. Selv ikke da baronen og hans elskerinne omdøper henne til "Leporella", etter tjeneren til Don Giovanni i Mozarts opera, skjønner hun at de driver gjøn med henne.

Så kommer baronessen hjem igjen, og det går ikke lang tid før ekteparet atter holder på å gå i strupen på hverandre. Baronen reiser på jakt - en jakt som blir avbrutt av at han får beskjed om at hans kone har begått selvmord. Men er det virkelig et selvmord?

"The Incident on Lake Geneva" handler om en russer som blir plukket opp av Lake Geneva av en fisker i 1918. Han trodde at han skulle finne sitt hjemland på den andre siden av vannet, men kommer til et sted så totalt fremmed i forhold til det han er vant til. Han vil bare hjem til Russland, hvor hans kone og barn befinner seg, men er ute av stand til å vende hjem på grunn av den pågående krigen i Europa. Og fordi han er totalt uvitende om at krigen snart skal ta slutt, er det å nekte ham hjemreise som å gi ham dødsdommen ...

I bokas etterord skriver oversetter Anthea Bell at spesielt den siste novellene har en klar parallell til forfatterens eget selvmord i 1942. Som russeren i "The Incident on Lake Geneva", ante heller ikke Stefan Zweig og hans kone at krigen faktisk skulle ta slutt og at nazismen ville bli nedkjempet. Han hadde da vært vitne til antisemitismens fremvekst i Europa gjennom mange år (noe han spesielt gjør rede for i sin dokumentarbok "Verden av i går" - den kanskje aller beste boka jeg har lest i hele mitt liv), og fenomenet Hitler som alle i begynnelsen bare lo av og ikke tok alvorlig, kunne nettopp pga. at ingen tok det alvorlig, få virke nærmest upåaktet hen - inntil Nazi-Tyskland var faretruende nær å legge under seg hele Europa og vel så det.

"The Star above the Forest" og "The Incident on Lake Geneva" er nokså enkle og kortfattede i formen, men inneholder like fullt svært mye mellom linjene. Dessuten er disse novellene - og i særdeleshet den første - meget poetiske. "Amok" og "Leporella" er mer komplekse og sammensatte, og jeg kjente veldig på det noe uhyggelige i stemningen, spesielt i den sistnevnte novellen, som nesten har form som en kriminalnovelle. "Leporella" handler på mange måter om en misforstått lojalitet, mens "Amok" reiser mange etiske spørsmål forbundet med legegjerningen. Her er det bare å ta av seg hatten for Stefan Zweig, for det må bli toppkarakter! Terningkast seks!

Om angstens vesen

Det er ikke mer enn noen få dager siden sist jeg omtalte og anbefalte en Stefan Zweig-bok - "Twilight / Moonbeam Alley". For spesielt Stefan Zweig-interesserte, anbefaler jeg for øvrig å lese en kronikk i Aftenposten, ført i pennen av Gabi Gleichmann 5. november 2012, og som jeg skrev om i bloggen min samme dag. Det er link til Gleichmanns artikkel i mitt blogginnlegg.

Som genre ligger "Fear" i grenseland mellom novellen og kort-romanen, og det kan nok være en smaksak hva man kaller den. Selv synes jeg den har alle kjennetegnene til en novelle, fordi historien er veldig konsentrert og ikke handler om noe annet enn et eneste tema - en kvinnes frykt for å bli avslørt pga. sin utroskap ...

"Fear" inneholder kun en novelle. Vi følger Irene, som er på vei fra sin elsker etter å ha besøkt ham i hans leilighet for første gang. Plutselig overmannes hun av en frykt som får henne til å skjelve, som om kroppen allerede har en forutanelse om hva som skal skje. I bunnen av trappa står nemlig en kvinne som er ute etter henne.

"There she collided with a woman who was obviously on her way in. "I´m so sorry!", she said, trying to get past quickly. But the woman barred her way, staring at her angrily and at the same time with unconcealed scorn.

"Oh, so I catch you here for once, do I?", she said in a coarse voice, not at all discomposed. "That´s right, oh yea, what they call a real lady, ever so respectable! Not satisfied with her husband and all his money and that, no, not her, she has to go stealing a poor girl´s fellow too!" (side 11)

Irene, som er nervøs nok fra før av, kollapser nesten i sitt møte med denne kvinnen, som fra dette øyeblikk blir hennes pengeutpresser.

I tilbakeblikk får vi vite hva som har gjort at Irene, så respektabelt gift med en forsvarsadvokat, og som aldri har manglet noe materielt, har havnet i en situasjon hvor hun er utro med sin mann. Hun har nemlig innledet et forhold med en ung pianist, som er på vei oppover i sin karriere. Det ektemannen mangler av glød og lidenskap, finner hun i denne unge mannen. Samtidig er det ikke kjærlighet som driver henne - snarere et behov for å bli sett, og kanskje også et behov for å være noe selv. Hjemme har hun nemlig en tjener på hver hånd, og dette fører til at hun ikke bare er fremmedgjort i sitt eget liv, men også rett og slett ... overflødig. Ingen trenger henne egentlig. Selv ikke barna, som hele tiden blir tatt hånd om av andre. Dette blir svært merkbart etter hvert som hun ikke en gang våger seg ut av huset, av frykt for å treffe på denne kvinnelige pengeutpresseren.

Stefan Zweig beskriver Irenes frykt og angst så intenst at jeg - med fare for å virke klisjéfylt - må si at jeg kjente det fysisk i kroppen selv. Noen ganger fikk det meg nesten til å slutte å puste i ren spenning. Jeg har ikke lyst til å røpe mer av handlingen - bare at nok en gang viser Stefan Zweig seg som en forteller av rang, i stand til å sette seg inn i en kvinnes tankegang, beskrive en angst så levende at den får innvirkning på leseren - før han til slutt presenterer en avsløring så hinsides hva jeg kunne gjettet selv at jeg er imponert! Novellen kommer likevel ikke helt opp mot f.eks. "Sjakknovelle", som var mye mer kompleks, så her blir det "bare" terningkast fem, men til gjengjeld et sterkt et!

Om alle aspekter ved et arbeidsmiljø preget av positivitet og arbeidsglede

Jeg har skrevet om denne boka på bloggen min, og tillater meg å linke til denne (fordi den er for omfattende til å få plass til her.)

I min verden finnes det ikke noe vondere og vakrere dikt enn dette:

EVENTYR TIL ELLEN

Du kjære, lille pike, som ligger og skal dø,
la meg dikte dig et eventyr, – det siste.
Du skal snart få seile, seile på en stor og ukjent sjø.
Og din båt skal bli din blomsterhvite kiste.

Og så lander du langt henne under himlens palmekyst,
hvor den minste vekst er skjønn som hele verden.
Og en vogn av diamanter kommer rullende så tyst
og henter dig til gullgateferden.

Og himlens hester traver med din dyre lille vogn,
og gull og stener gnistrer under perleportens bue.
Og du tror det en kirke i St. Peters eget sogn,
når du skuer himlens fattigste og allerminste stue.

Og himlens himmel bølger som et silkehav omkring,
og nye stjerner leker snedriv gjennom kvelden.
Og blomsterskoger suser. Og små englers palmesving
vifter duft til dine sanser, kjære Ellen.

Om mot silkehavet seiler du i båt av blomstertre.
Ballongene går rutefast på himmelhimlens leder . . .
Men jorden vil du aldri, nei aldri mere se,
når den blinker som en stjernelill så syndig langt fra eder.

Tenk deroppe, lille pike, skal du også møte Gud
og leke gjemsel i hans store kjoles folder.
Og en yndig liten palmegren som nu idag sprang ut,
du så glad i dine englehender holder . . .

Og i himlen, hist i himlen skal din barndom aldri dø,
og eventyret der, det blir ingen gang det siste.
Men det ene, du vil huske fra ditt jordlivs lille sjø,
er vel angsten for den blomsterhvite kiste . . .

"Mine sangers bok" av Herman Wildenvey, Gyldendal (1950).

UTROLIG

Fisker Per Steng var så vakker en kar
som noen gang satte et garn.
Konen var liten og sliten og rar,
hun hadde hatt elleve barn .

Men alltid forelsket, beundrende vekk
satt hun og skrøt av sin Per:
Per Steng er vel vakker, Per Steng er vel kjekk,
og så go' som han er når han ler.

Engang, –– det var i kaffekalas,
spurte hun alle som én,
spurte til alles bestandige spas:
Er ikke mannen min pen?

Er ikke mannen min vakker og go',
sa hun med salige smil.
Per Steng satt på tunet og puslet med no,
en kjempe med solbrun profil.

Jo da, sa konene alle som én –
for noenting måtte de si.
Jo, det er visst, han er inderlig pen,
og sånn som han holder sig, De.

Ja, nikket konen og så på sin mann
som satt der og bøtet et garn.
Det er ikke mulig å se på han
at han har hatt elleve barn.

"Mine sangers bok" av Herman Wildenvey, Gyldendal (1950).

Vi befinner oss i år 2013 og religiøse, ekstremistiske grupper får egentlig mer og mer rotfeste. Jeg kan ikke gjøre annet enn å reflektere over hva det er som skaper det. Veldig interessant, Julie.

USA er i særklasse når det gjelder ekstreme holdninger, synspunkter. Jeg tenker at en sånn liste er interessant fordi den i det hele tatt eksisterer. Mange bøker var ukjente for meg, mens andre bøker har jeg ingen ide om hvorfor fikk plass på lista. Sex, religion, dop kanskje. er vel noen av hovedgrunnene.

Takk for at du får meg til å tenke, reflektere, lete opp info. ol. Det er det som gjør slike lister intressante for meg.

Stor novellekunst fra Stefan Zweig

Jeg har tidligere omtalt noen av Stefan Zweigs bøker i bloggen min. Noe av det mest frustrerende når det gjelder Zweigs bøker er at de omtrent ikke er å få tak i lenger. Ingen forlag synes å være interessert i å utgi bøkene hans, noe jeg finner meget underlig. Jeg har nemlig klokketro på at hans bøker ikke utelukkende kommer til å interessere det smale publikum, men favne mye videre. Intensiteten og de følelsesmessige aspektene ved historiene hans, enten det dreier seg om romanene, novellene eller biografiene hans, er så sterk at man umulig kan begi seg inn i hans verden uten å bli berørt både følelsesmessig, fysisk og åndelig. Ikke bare er han en mester i å fortelle historier som griper leseren fra første linje, men han er også en språkets mester, idet han evner å beskrive stemninger, mennesker og situasjoner med få, presise ord. Slik blir det stor litteratur av!

For en tid tilbake kom jeg over flere utgivelser på engelsk i forbindelse med en London-tur. Noen av dem - som "Twilight / Moonbeam Alley", "Amok and Other Stories", "Fear" og "Selected Stories" - inneholder noveller, mens et par av dem - "Journey into the Past" og "The Post Office Girl" - er romaner. Kun et fåtall av novellene er tidligere oversatt til norsk, ut fra det jeg har klart å finne ut.

"Twilight / Moonbeam Alley" inneholder to noveller. "Twilight" ble første gang publisert i Tyskland i 1910 under tittelen "Geschichte eines Unterganges", mens "Moonbeam Alley" ble publisert i 1922 under tittelen " Die Mondscheingasse".

"Twilight" handler om Madame de Prie, en kvinne som faktisk har levd (f. 1698 d. 1727), men som kun har etterlatt seg noen få linjer i historiebøkene. I den grad hun i det hele tatt huskes, er det som elskerinnen til Duke of Burbon, statsminister i Frankrike fra 1723 til 1725, under Frankrikes kong Ludvig den 15. I løpet av de to årene forholdet varte, var hun i realiteten den som styrte Frankrike. Blant hennes suksesser nevnes bl.a. at det var hun som sto bak arrangementet mellom kongen og Marie Leszczynska, som han giftet seg med. Mest av alt var hun imidlertid forhatt, fordi hun skaltet og valtet med menneskeskjebner etter eget forgodtbefinnende. Hun var meget vakker, men neppe noe godt menneske.

I "Twilight" har Stefan Zweig på mange måter udødeliggjort Madame de Prie ved å dikte seg inn i hennes liv fra det øyeblikk hertugen valgte å forstøte henne som sin elskerinne og sende henne i eksil på landet. En verre skjebne for en kvinne, hvis trivsel kun kunne blomstre når hun var omgitt av rike mennesker, glamour, pomp og prakt, og hvor hun kunne herske og herse med de skjebner som krysset hennes spor, var knapt mulig å tenke seg.

I begynnelsen er Madame de Prie overbevist om hun kommer til å bli kalt tilbake når bare hertugen får tenkt seg om, og hun gjør alt som står i hennes makt for å bevare sin verdighet. Men tålmodighet og utholdenhet er definitivt ikke blant hennes sterkeste karakterstyrker, og snart blir vi vitne til en kvinne som knapt henger sammen. Desperat lengter hun etter livstegn fra hoffet, men skuffes gang på gang over at ikke engang ryktemakerne bryr seg om at hun er borte. Har de i det hele tatt merket hennes fravær? Betydde hun virkelig ikke mer for dem?

Når det for alvor begynner å gå opp for Madame de Prie at hennes skjebne i eksil vil bli mer langvarig og hun får høre at hun må regne med at hun ikke er velkommen tilbake før om minst fire-fem år, er det som om hun får dødsdommen. Mens hun nærmest kjeder seg til døde på et sted der alt liv opphører etter mørkets frembrudd, mens hun selv var vant til at det var da alt liv begynte, tar hun en elsker. En ung gutt uten livserfaring blir hennes bytte, og ham bruker hun som hun selv lyster. Da han begynner å blomstre og får selvtillit, opplivet av at hun av alle ønsker hans selskap, provoseres hun og ønsker bare en ting: å bryte ham ned igjen. Og slik fortsetter hun sitt destruktive liv, mens en plan begynner å forme seg i hennes hode: hun ønsker å ta sitt eget liv. Et liv som en ubetydelighet er nemlig verre enn døden. Men først vil hun arrangere sitt livs selskap, for en gang for alle å udødeliggjøre sitt eget minne ...

I "Moonbeam Alley" møter vi en navnløs mann, som er historiens jeg-person, uten på noen måte å være historiens hovedperson. Han befinner seg i en havneby i Frankrike, og har forvillet seg i noen bakgater inntil han hører en kvinne synge en tysk arie. Han dras mot huset hvor sangen kommer fra, uvitende om den menneskelige tragedie han snart skal bli vitne til. Huset viser seg å inneholde et bordell, og etter ham kommer det en mann, som en av kvinnene ydmyker på det verste. Historien han senere forteller vår navnløse jeg-person er full av overraskelser. Og som leser skjønner vi at historien kun har en utgang, nemlig den verst tenkelige ...

Det eneste disse to novellene har til felles er at handlingen foregår i Frankrike. Stefan Zweig har skrevet biografier om kongelige - bl.a. om Marie Antoinette, en bok jeg nylig var så heldig å komme i besittelse av (en dansk utgave fra 1933, utgitt året etter at den utkom på tysk). Han har dermed grundig kjenneskap til hvordan livet ved hoffet i Versailles artet seg utover på 1700-tallet - før Ludvig den 16.s tid og den franske revolusjonen. Portrettet han tegner av Madame De Prie er mesterlig! "Moonbeam Alley" er også spennende, men ikke blant Zweigs aller, aller beste. Skjønt det skal sies: det hører til unntaket at jeg har gitt noe mindre enn terningkast seks til noe som helst av det han har skrevet. "Moonbeam Alley" er en terningkast fem-novelle, mens "Twilght" hører med blant hans ypperste noveller. Og jeg er oppildnet til å fortsette å lese meg inn i Stefan Zweigs forfatterskap!

Denne boken fant jeg på loppemarked for kort tid siden og jeg stappet den i posen og tenkte at Johan Borgen borger for kvalitet, men kanskje ikke alltid. Den kostet meg en drøy krone, så lite er tapt. Her inne ser jeg at bare 9 bokelskere følger boken, og for meg var den helt ukjent og annerledes enn det jeg tidligere har lest av Johan Borgen.

Handlingen foregår i løpet av et par døgn og hele kort-romanen er en eneste lang indre dialog med tankesprang og strømmer av frie assosiasjoner tilbake i tid. For meg ble det for oppstykket og forvirrende, jeg forsto rett og slett ikke alt, uten at jeg følte trang til gjøre noe med det. Jeg følte bare glede over at romanen ikke var så lang.

Boken kom ut i 1967 midt i den hete debatten om modernismens inntog i Norge. Etter at jeg hadde lest boken fant jeg et gammelt intervju med Johan Borgen på nettet rett i etterkant av utgivelsen. Der blir han konfrontert med stilen og formspråket og han forsvarer seg så godt han kan med at en forfatter trenger å fornye seg. Det forstår jeg, men det betyr ikke at jeg behøver å like det. "Lillelord" står for meg som en bauta i norsk litteratur, og det er slik jeg ønsker å huske Johan Borgen.