Og dette:
PUSTEØVELSE
Hvis du kommer langt nok ut
får du se solen bare som en gnist
i et sluknende bål
hvis du kommer langt nok ut.
Hvis du kommer langt nok ut
får du se hele Melkeveiens hjul
rulle bort på veier av natt
hvis du kommer langt nok ut.
Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv,
alle lysår-milliardenes summer av tid,
bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt
som juninattens stjerne
hvis du kommer langt nok ut.
Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen
~ til deg selv.
Rolf Jacobsen
Jeg liker dette:
TIL DEG
Tiden går (hva skal den ellers ta seg til).
En dag hører du den banke på døren din.
Den har banket på hos oss,
men jeg lukket ikke opp.
Ikke dennegang.
Vet du,
jeg har ofte stått og sett litt på deg,
sånn om morgenen foran speilet der
når du kjemmer håret ditt, det
knitrer i det, som i sne i påskefjellet
og du bøyer deg litt fram (jeg ser det godt)
- er det kommet en rynke til?
- Det er det ikke. For meg
er du ung.
Det er sevje i deg, skog. Et tre
og med fugler i. De synger ennå.
Kanskje litt lavt i høst, men likevel.
- Ikke en dag uten en latter i strupen,
eller det sakte streifet av en hånd.
En gang
må jeg holde den enda fastere,
for du vet, vi skal ut og reise snart,
og ikke med samme båt.
Noen har banket på døren vår, men gått igjen.
Dette
er visst det eneste vi aldri
har villet snakke om.
Rolf Jacobsen
Jeg er nødt til å finne opp veien for hvert skritt, hvilket betyr at jeg aldri kan vite sikkert hvor jeg står. En følelse av å bevege seg i sirkler, av evig tilbakesporing, av å gå i flere retninger på én gang. Og selv når jeg virkelig gjør fremskritt, er jeg slett ikke overbevist om at det fører meg dit jeg tror jeg er på vei. Bare fordi man vandrer i en ørken, innebærer ikke det at det finnes noe lovet land.
Mens jeg gikk rundt i huset idag, uten mål og mening, deprimert, med følelsen av at jeg begynte å miste grepet på det jeg holder på å skrive, kom jeg over disse ordene fra et brev av van Gogh: «Som alle andre, føler også jeg behov for familie og venner, kjærlighet og hyggelig samvær. Jeg er ikke laget av sten eller jern, som en brannhydrant eller en lyktestolpe.»
Men skuffelsene var hyppigere. Enkelte øyeblikk kunne det virke som om han hadde forandret seg, åpnet seg en smule, men så var han plutselig ikke tilstede lenger. Den ene gangen jeg klarte å overtale ham til å ta meg med på fotballkamp (Giants mot Chicago Cardinals, enten på Yankee Stadium eller Polo Grounds, jeg husker ikke riktig), reiste han seg brått fra plassen sin midt i den siste av de fire omgangene, og sa: «Det er på tide å gå.» Han ville «lure mengden» og unngå trafikkorken. Det hjalp ikke hva enn jeg sa for å få ham til å bli, så vi gikk, helt uten videre, mens kampen var på sitt mest intense. Fortvilelsen min var ubeskrivelig da jeg fulgte etter ham nedover betongrampene, men ble enda verre ute på parkeringsplassen, da brølet fra det usynlige publikumet steg mot himmelen bak meg.
Man slutter ikke å lengte etter sin fars kjærlighet, selv ikke når man er voksen.
Men han forsto seg aldri på slike ting. Hverken i begynnelsen eller på slutten. Det var aldri mulig for ham å være der han var. Hele sitt liv var han et annet sted, mellom her og der. Men aldri egentlig her. Og aldri egentlig der.
I jakten på sannheten bør man være forberedt på det uventede, for den er vanskelig å finne og forbløffende når man finner den.
Heraklit
Den ene dagen er livet der.
"Ensomhetens grunn" av Paul Auster.
Slike meldinger dukker opp med jevne mellomrom. Profilen slettes så fort admin. får greie på det. Ikke så mye å få gjort med.
Potetmel er fint til å binde/jevne sauser og gryter som Vibeke påpeker ovenfor. Jeg har mest brukt det til å lage kjøttkaker. Kan puttes rett i deigen, i stedet for å blandes i kaldt vann eller melk.
Ditto :)
Jeg tenker at noenting kan vi la forbli som det var i ungdommen, som idoler. Hva vi følte, tenkte osv. den gangen, kan aldri sammenlignes.
Jeg vil gjerne bli spurt, og ikke kaste bort penger. Da er det godt at vi har hverandre her inne som kan kaste kritiske blikk, og ikke bare rose opp i skyene. "Kjempenes fall" står i bokhylla, men tror kanskje jeg hadde hatt mer glede av å lese "Stormenes tid" om igjen.
Jeg har ikke lest Ken Follett siden "Stormenes Tid", men det som slår meg, er at forleggere og bransjefolk, tror vi vil ha dette, hentet fra din omtale:
"malplasserte taffsescener og sexbeskrivelser. Dårlige og gubbeaktige alle som en!"
Om de tar feil spiller ingen som helst rolle, så lenge de tjener penger, tenker jeg.
" alltid... sitt eget beste for øie.." sa Turgenjev den gang i (1867), og jeg er redd det utsagnet står for evig tid.
Veldig sant :)
Vi har våre rettsskandaler i Skandinavia også. Fritz Moen jobbet jeg personlig med,utrolig tragisk at tid og penger, makt og status har blitt våre viktigste verdier i samfunnet.
I helgen koser jeg meg med Torkil Damhaugs "Ildmannen". Han skriver godt og har psykologisk innsikt og kunnskaper, det liker jeg :)
Lykke til med rabarbrasyltetøyet. Bringer frem minner fra barndommen, hvor vi brakk opp biter som vi dyppet i masse sukker. Kan liksom ikke tenke meg rabarbra uten sukker :)
Heldige deg :)
Skuler er nok helt feil ord. Det blir sikkert en fornøyelse når den tid kommer.