Bokelskere.no

Ikke alle krimsaker er like enkle å løse, eller? ...

En drept mor. Et kidnappet barn. Opptil flere mistenkte og to gutter som er veldig glad i voldelige dataspill. Hva er det som egentlig skjer og hva har de til felles?

I flere år har jeg lest Unni Lindell kriminalromaner. Hvorfor? Fordi jeg liker politietterforskeren hennes, Cato Isaksen så godt. Grunnen er at han er en veldig ærlig og rett frem. Og han er ikke redd for å vise sinne og frustrasjon. Han er den han er. Sånn er det bare. Og jeg som leser har fulgt med oppturer og nedturer i hans liv. Så det har blitt en vane å følge ham videre samt hans nyeste kollega, Marian. Samarbeidet deres er som kjent en berg og dalbane. Det går fort opp og ned.

Lindells bøker har vært veldig variert de siste årene. Hun har levert mange gode og sterke kriminalromaner, og også noen svake, lite engasjerende bøker. Men slik er det vel med alle forfattere. Noen bøker er virkelig gode, mens andre er de litt uhelige med.

Djevelkysset hadde jeg store forventinger til. Selv om jeg ikke har lest U.Lindells forrige bok, Sukkerdøden, ennå (den står ulest i hylla), så tenkte jeg å lese den tidligere år før Djevelkysset kom ut, men rakk det aldri. Det var andre bøker som fristet mer, og da Djevelkysset kom ut ville jeg heller lese den før Sukkerdøden. Syns coveret til Djevelkysset er utrolig stilig og pirret nysgjerrigheten. Jeg måtte bare lese den. Dessverre brukte jeg noen måneder på å lese den ut. Hvorfor? Den var ikke så spennende og engasjerende som den trodde den ville bli. Dessuten var det andre bøker jeg heller ville lese. Derfor ble denne boka litt tilsidesatt av den grunn.

Djevelkysset var en bok jeg var glad jeg ble ferdig med. Jeg liker ikke å avslutte et forhold med en bok slik (vet jeg høres gal ut ...), men vil jo så gjerne like alle bøkene jeg leser, men det er som sagt håpløst. Det går rett og slett ikke an. Syns denne ble svak i forhold til Lindells tidligere bøker. Jeg brydde meg ikke noe særlig om karakterene. Syns mange som var involverte i saken (Bortsett fra Cato og Marian da selvfølgelig), ble for likegyldige for meg. Jeg fikk ikke helt tak på dem. De ble for flate og til tider kjedelige. Det endte med at jeg brydde meg ikke noe særlig om hva de gjennomgikk. Syns også det ble altfor lett å finne ut hvem som sto bak alt sammen. Det er skuffende. Jeg vil ikke vite det så tidlig. Deilig å ha rett angående slike ting når man først leser en krim, men jeg vil ikke finne svaret før langt uti boka. Dessuten var det ikke skikkelig spenning før de siste 100 sidene startet. Boka ble litt for langdryg for min del, dessverre

Jeg har unnet meg en hel! dag ferie og bruker den godt. Jeg skal gjøre meg ferdig med Fasandreperne av Jussi Adler-Olsen. Jeg er litt usikker på hva jeg skal gyve løs på etter den, men jeg tror nok det blir 50 shades fanget :)

Sendt deg pm :)

Å få en Halloweenfestinvitasjon er jo bare hyggelig, eller? ...

For mange år siden skjedde det et forferdelig mord i byen Ashburg. En hel familie ble slaktet på en forferdelig måte og morderen ble aldri funnet. Siden har huset stått tomt. Men flere år senere når Halloween nærmer seg, får mange en invitasjon til en Halloweenfest som arrangeres i nettopp det huset. Det kommer vel til å bli en kul Halloweenfest eller er det bare en dårlig spøk?

Denne boka hadde jeg egentlig planlagt å vente med til i neste måned, men nysgjerrigheten ble for stor. Jeg greide dermed ikke å vente. Det er lenge siden jeg har lest en Richard Laymon bok og kjente det var på tide å lese noe av ham igjen. Tidligere har jeg lest: The night in lonesome October, No Sanctuary og Blood Games. Alle rare og litt sære skrekkbøker kan man si ...

Laymon er ikke så kjent som jeg skulle ønske han var. For dere som liker Stephen King (som meg) ville nok ha fått sansen for bøkene hans. Han er en slags B - versjon av Stephen King. Bøkene til Laymon er langt i fra alvorlige, men legger mest vekt på bisarr underholdning. Det er som tatt ut av skrekkfilmer fra 80 - tallet. Alt kan skje uansett hvor usannsynlig det er. Det er deilig å lese slike bøker og se slike filmer av og til. Ikke alt trenger å være like sannsynlig og realistisk hele tiden. Derfor er det litt befriende å lese Laymon bøker.

Dermed var det godt å lese noe slikt av ham igjen. En skrekkbok uten hemninger. Av og til er det godt å lese slike bøker. Glemme kvalitetskriving og bare la seg underholde av selve historien. Det fikk jeg av Allhallow's Eve og jeg storkoste meg! Brukte heller ikke mange dagene på å lese den ut heller. Jeg bare måtte vite hva som skjedde videre.

Richard Laymon er den perfekte forfatteren hvis du vil ha avslappende, bisarr og festlig skrekkunderholdning! Jeg kommer definitivt til å lese enda flere bøker av ham.

Denne helgen har jeg lest Det som ventet meg av Parinoush Saniee. Den kan virkelig anbefales.

Det var nettopp derfor boka var så vakker. Den var så ærlig og åpen både på det gode og det vonde som skjedde. Ærlig og brutalt. Skulle ønske det var flere slike bøker og jeg håper han ikke gir opp forfatterkarrieren med bare denne boka for han har skrivetalent. Ingen tvil om det:)

Skulle ønske jeg fikk sjansen til å lese Shantaram for aller første gang igjen. Vakker og vond bok om du skjønner hva jeg mener.

Hadde vært artig å se det, men tror på det du sier at boka er bedre. Sånn er det som regel:) Boka har en spesiell atmosfære som jeg liker så godt!

Syns bare han er herlig. Burde ha vært flere skuespillere som ham:)

Ung eller ikke så kjenner jeg til Hugh Laurie veldig godt. Ikke bare som House (der han gjør det best). Jeg har sett ham spille mot Stephen Fry, har sett ham i Sorte Orm og jeg har sett ham i en film (ikke Fornuft og følelser) ,men en annen film som jeg ikke husker tittelen på akkurat nå. En herlig skuespiller, syns jeg.

Forskjellige oppfatninger og smak vet du. Det er det som gjør litteratur så interessant. Denne boka var bare ikke noe for meg.

Tusen takk, Gretemor:) Veldig hyggelig å høre:)

Jeg skal i alle fall lese flere av bøkene hans. Han er en dyktig miljø og personbeskriver.

Ellevill britisk humor eller bare vås?

Aller først vil jeg bare nevne at Moran er en ukjent personlighet for meg. Hadde aldri hørt om henne før, noe som er litt mystisk siden jeg elsker britisk humor. Det har jeg sansen for. Men å bli kjent med nye personligheter skader jo ikke, så derfor tok jeg sjansen på å lese Kunsten å være kvinne.

Jeg elsker britisk humor. Visste dere blant annet at Hugh Laurie (som spiller House i tv-serien House M.D), egentlig er britisk og har vært på samme scene som Rowan Atkinson (Mr. Bean)? Jeg elsker britisk humor fordi de har en veldig sprø og dyster form for humor. Så jeg tenkte at denne boka må jo bare være for meg. Artig cover og forfatteren, Caitlin Moran virker som en festlig person.

Moran jobber for blant annet The Times så hun må jo vite hva hun skriver om og kan å skrive. Dette må jo være lovende. Begynnelsen av boka var ikke så verst, men etter hvert syns jeg det ble veldig mye syt og lite humor. Det føltes etter hvert mer som tvangslesing enn underholdning for min del. Jeg er vel ikke så feministisk av meg, for jeg bryr meg ikke om ekteskap, barn, osv ... så syns mye av det jeg leste ble veldig tørt. Det ble ikke så festlig som jeg hadde håpet på for mye av lesestoffet var ikke min type humor. Selv om dette ikke var en bok for meg, er jeg helt sikker på at den vil slå an hos rett publikum.

Bakpå boka står det blant annet: Med mørk humor og særdeles friske karakteristikker har Moran skrevet en bok alle kvinner med respekt for seg selv må ha under hodeputen.

Selvrespekt eller ikke, denne boka havner ikke under hodeputa mi. Det er ialle fall sikkert!

Her går det i Brev til D av Andre Gorz og Døden ved vann av Trokil Damhaug.
Helgen består av både krim og kjærlighet :)

Anna Karenina. Jeg falt for den (lyd)boka. Men om den passer til bilkjøring, det er jeg ikke sikker på :)

Det må være halvbroren av Saabye Christensen. Jeg har aldri skjønt hvorfor den ble så populær... Syns den bare var kjedelig. Jeg er også enig med deg i at kollektivt selvmord ikke var noe å skryte av. uff så teit...

Har en følelse av at jeg har mye å glede meg til da:) Ser frem til å lese flere av Horsts bøker i nærmeste fremtid og utforske forfatterskapet videre. Kjekt å ha noe å glede seg til:)

Hvorfor kan ikke hytter få være i fred?

Hytter blir vandalisert og i en av hyttene ligger det en myrdet mann. Hvem er han og hvem er morderen? Og ikke nok med det, en av hyttene tilhører landets talkshowkonge; Thomas Rønningen. Har han noe med saken å gjøre eller er det en ranebande som står bak? Og hvorfor faller spurver ned fra himmelen?

I det siste har jeg vært i en Jørn Lier Horst boble. På to uker har jeg lest to av hans bøker, hans nyeste og jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor jeg ikke har lest noe av ham tidligere. Men, men ... bedre sent enn aldri!

For Vinterstengt vant han Bokhandlerprisen i fjor (2011) og etter å ha lest den selv skjønner jeg nå hvorfor. Grunnen er at Jørn Lier Horst skriver veldig realistisk krim. Som regel foretrekker jeg krim med overnaturlige elementer (da mener jeg bøker av Stephen King, Andre Bjerke, Dean Koontz osv ...), men noen ganger er det også godt å lese krim som er virkelighetsnært; der ting kan skje når som helst og med hvem som helst. For verden er ikke bestandig trygg og det beskriver Lier Horst godt i bøkene sine. Hvem som helst kan bli offer for andres kriminelle handlinger, for ingen vet hva morgendagen vil bringe.

Vinterstengt er et godt eksempel på det. Vi er alle redde for at noe forferdelig skal skje med oss og kan derfor ikke være helt trygge. Å ha en hytte i fred er heller ikke like lett. Det er visst ingenting som får stå i fred. Det er alltid noen som skal ødelegge idyllen av en eller annen grunn. Det er vel bare sånn det er. Sånn er verden.

Fremdeles liker jeg forholdet mellom politietterforskeren Wisting og journalistatteren, Line veldig godt. De stoler på hverandre fullt og helt selv om de har sine bekymringer, og prøver å løse sakene sammen og på hver sin kant.

Og jeg må si jeg er imponert over Horsts beskrivelser. Han beskriver miljø, personer og været svært, svært levende. Det er så lett å forestille seg det han skriver og det er ikke alle forfattere som klarer. Men i Horsts sine bøker har jeg ingen problemer med å forestille meg hvordan karakterene ser ut, stedene og været er til å ta og føle på. Herlig!

Med dette vil jeg bare si at jeg ønsker meg flere bøker av Jørn Lier Horst!

Hva ville du ha gjort hvis du ble anklaget for noe alvorlig?

Lenge har jeg vært spent på Horst sine bøker. De har høstet mange gode omtaler og i og med at forfatteren selv er etterforskningsleder, så må det jo bare være bra! Nærmere virkeligheten kommer man vel ikke i krimbøker, eller hur? Så derfor måtte jeg bare prøve som den krimelskeren som jeg er. Og som krimelsker har jeg lest mye krim oppgjennom årene. Og med det har jeg merket at jeg har blitt mer og mer kresen av det jeg leser. Og forventningene større. Jeg kan love dere at jeg hadde store forventninger til Jakthundene. Å ha store forvetninger til en bok kan både være skremmende og gledelig. Man er jo redd for å bli skuffa hvis man forventer seg noe stort. Vi mennesker er rare på mange måter ... men det er ikke noe nytt.

Men nok om det og tilbake til bokas innhold. Etterforskningslederen William Wisting blir virkelig satt på prøve da han plutselig blir suspendert. Han blir anklaget for å ha tuklet med et bevis til en sak som gjaldt for 17 år siden da en jente forsvant og senere funnet drept. Nå må han gjøre alt han kan på fritiden, og med hjelp av hans skarpe journalistdatter, Line, for å finne ut hvem som egentlig forplantet beviset, og renvaske seg en gang for alle.

Endelig har jeg lest en av bøkene til Horst og angrer jeg? Nei. Ikke det hele tatt. Det eneste jeg angrer på er hvorfor jeg ikke har sjekket ut bøkene hans tidligere? Hvorfor har jeg nølt så lenge? Men nå vet jeg at jeg har mye å se frem til. At jeg ikke leser bøkene hans i kronologisk rekkefølge gjør heller ikke noe. Har vært nøye med det før når jeg leser krim at jeg vil lese de i kronologisk rekkefølge, men skjønner nå at det ikke er helt nødvendig. Jeg ble godt kjent med både Wisting og datteren hans likevel. Og jeg gleder meg til å bli enda bedre kjent med begge to!

Det var vanskelig å legge boka fra seg. Det føltes ut som om hendene var som limt fast til boka, og det hendte seg også at jeg skippet flere måltider fordi jeg måtte bare lese videre. Jeg måtte vite hva som ville skje, og da kan jeg bli sittende lenge og lese i en bok. Gjerne til the bitter end bare for å finne ut om jeg har rett eller ikke, om hva som egentlig foregår. Jeg lever meg så til de grader inn i bøkene og det gjorde jeg også i denne. Jeg var med på hele jakten, både sammen med Wisting selv og journalistdatteren, Line.

Å lese Jakthundene var som å se en spennende CSI Miami episode. Minnet meg litt om da Horatio (hovedetterforskeren i tv-serien, da han selv ble anklaget, men i en helt annen sak), og jeg kjente til den samme spenningen som da jeg så den episoden.

Dette vil jeg ha mer av og jeg ser frem til å lese flere bøker av Herr Horst!

Klokka er i skrivende stund 04:00 og jeg burde ha vært i seng for flere timer siden. Men jeg måtte bare dele denne lesegleden med dere.