Kjell K har invitert til felleslesing av Peer Gynt og Markens grøde over nyttår. Kanskje det kan være noe for deg. Slike lesesirkler og felleslesinger er det bare å hive seg på, om du ønsker!

Alle gode ønsker, gretemor. Ta den tiden du trenger.

Jeg har ikke kapasitet til å være så aktiv for tiden, men følger med fra sidelinjen. Dine gode innlegg og ledelsen av lesesirkelen er en berikelse for oss bokelskere. Ser frem til du er tilbake :-)

Dvergen, som Bjørg anbefaler, kan jeg virkelig skrive under på. Noe av det beste jeg har lest. Nå fører jeg Barabbas og Bøddelen opp på leselisten. Takk for tips både til deg og Bjørg.

En av høstens sterkeste bøker?

Vigdis Hjorth (f. 1959) debuterte som forfatter i 1983 og har siden utgitt ytterligere 33 bøker - fortrinnsvis innenfor romansjangeren. Jeg har tidligere omtalt fem av hennes bøker på bloggen min. I årenes løp har hun blitt en forfatter jeg regner med.

Hjorths siste roman "Arv og miljø" ankom heimen før debatten om etikken i litteraturen (utløst av spørsmålet om utlevering av familiemedlemmer) nådde avisspaltene for alvor. En stund ble jeg sittende litt på gjerdet i forhold til egen lesning av boka, men kanskje handlet det aller mest om altfor lite tid til å lese når jeg tenker nøyere etter. I en av mine boksirkler ble det for knapt en ukes tid siden bestemt at vi skulle samlese denne boka. Boka ble utlest i løpet av få dager. For maken til bok! Jeg kan uten videre slutte meg til alle som mener at dette må være Vigdis Hjorths aller beste bok hittil!

Det er klart at en bok som dette går rett hjem hos de aller fleste lesere! Og det handler ikke om at man må ha vært utsatt for incest for å få glede av en bok som "Arv og miljø". De fleste familier har et eller annet ved seg ("selv i de beste familier"), og jeg tenker at mekanismene er de samme overalt. Ja, mekanismene er også universelle i enhver konflikt. Hvem vinner kampen om sannheten? Dersom drittsekkene klarer å få ofrene til å fremstå som de egentlig skyldige, slipper de selv å stå til ansvar for det de har gjort. Ikke bare det: de vinner også all sympatien fra omgivelsene, mens det stakkars offeret blir dobbelt-taper. Og de som går lengst i dette spillet, kommer lengst fordi de kun har fokus på egne behov og mangler evnen til å ta andres perspektiv. Formelen er en klassiker. Sånn sett kunne denne boka handlet om alt annet enn incest, men nettopp fordi den handler om incest, blir historien selvsagt ekstraordinært sterk.

Vigdis Hjorth er en fantastisk forfatter, som går så dypt, så dypt inn i psyken til Bergljot, og som i et skarpt og presist språk setter fingeren på alle vondtene i en dysfunksjonell familie. Boka har allerede rukket å vinne Bokhandlerprisen, og hun er nominert til P2-lytternes romanpris. Jeg tipper at hun kommer til å gjøre det skarpt i flere konkurranser, og det i en bokhøst med et mangfold av sterke norske bokutgivelser!

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Dersom du er glad i å lese, kommer du ganske enkelt ikke utenom denne boka!

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.

Deilig å lese om den engelske overklassen i ekte Downton Abbey-stil, men jeg tok meg i å kjede meg litt gjennom boken, så noen favoritt hos meg ble ikke dette.

Dette er stor litteratur! Her er det bare å nyte språket. Et mektig verk om kjærlighet, død, om å leve og overleve. Her er det ikke handlingen som er viktig, men språket og stemningene det fremkaller.

Ifølge Pereira ga meg heller assosiasjoner til Dürrenmatts Uhellet, enda så forskjellige de er. Det er noe uhellsvangert over begge historiene, noe vi ikke riktig vet hva er har skjedd/vil skje. En undertone av noe gruvekkende.

I og med at forfatteren hele tiden referer til hva Pereira har sagt, «det og det skjedde, ifølge Pereira», får vi en indikasjon på at historien ikke er slutt når sist blad er vendt. Måten dette er skrevet på gir, i hvert fall meg, inntrykk av en forsvarstale.

Selv er jeg i gang med Den gode jord av Pearl S. Buck. Virker lovende.

Ja absolutt, en fantastisk musikk som vil leve videre og videre.

Også jeg var så heldig å oppleve Cohen for et par år siden, da i Oslo Spectrum. Så rørende da han takket og, om ikke direkte, tok avskjed med sitt norske publikum. Jeg var ikke den eneste i salen som følte at Cohen selv visste at dette var hans siste besøk i Norge.

Til Leonard Cohens minne hever jeg denne tråden.
Tusen takk, Cohen.

Hjertens takk! Det kan jeg trenge, ha, ha.

I denne tråden om Folkeskribenten Muus og hans forleggere dukker Muus’ oldebarn opp, som bokelsker altså. Han hevder at Muus har opptil åtti romaner på samvittigheten, under ulike pseudonymer.
Jeg har hatt boken på ønskelisten en god stund. Kanskje tiden er inne for å legge seg på jakt etter den.

Ellers begynte jeg denne helgen på min første bok av Jon Fosse, Naustet som jeg hadde stående. Etter anbefaling av Strindin. Litt tidlig å ha noen oppfatning om den enda.

Rudolf Muus??

Jeg er enig i det meste du skriver.
Det er masse flott informasjon om problemene som dukker opp i forhold til lokalbefolkningen.
Det er masse informasjon om kultur.
Men for meg ble det en roman med masse fiksjon. Fra ca side 250 og på de neste 350 sidene glapp det for meg. Jeg synes det ble en ren røverhistorie som det var vanskelig å forholde seg til. (Nu skal det sies at jeg er ikke begeistra for fiksjon.) Det hele ble for meg en konspirasjon som jeg ikke klarte å forholde meg til.
Men boka anbefales likevel.

Denne boken gikk rett til hjertet på meg. Skrevet med en sånn varme og kjærlighet og en stillferdig humor. Så skarpe personskildringer, mennesker med styrke og svakheter, gode og dårlige sider; med andre ord, levende og troverdige mennesker til å bli glad i. Skildret i et miljø du nærmest kjenner på kroppen. Etter litt ettertanke – det kan ikke bli annet enn terningkast 6.

Det er litt vanskelig å anbefale når jeg vet såpass lite om hva du liker. Men her er mine tips!

Ser du har Britt Karin Larsen på ønskelisten din og benytter anledningen til å slå et slag for henne, både bøkene om Finnskogfolket og Tatertrilogien. Gripende gode og velskrevne alle sammen. Jeg har skrevet noen tanker om Tatertrilogien her.

Jeg ser at du også har en annen av mine favorittforfattere i hyllene dine, José Saramago. Vil kanskje anbefale deg å begynne med En flåte av stein eller Beleiringen av Lisboa. Ikke la deg skremme av Saramagos særegne skrivestil (fravær av punktum), du kommer fort inn i det.

Du har også Ifølge Pereira, som Monica anbefaler deg. Den har jeg nettopp lest etter hennes anbefaling. Velskrevet og med et eget driv over seg.

Av norske forfattere setter jeg Johan Falkberget høyt. For eksempel Den fjerde nattevakt.

Jeg er forresten nesten i mål med Betty Smiths Det vokser et tre i Brooklyn - en bok jeg har fått anbefalt her og ikke nøler med å anbefale videre!

Lykke til!

Og la oss gjerne høre hvordan det går :-)

Det er ei fantastisk, men veldig vond bok. Ei av dei beste.

Ha, ha, vi får se om Dylan kommer og takker for sin pris.
Jeg tror faktisk ikke jeg vedder imot, selv om innsatsen er lav :-)

Den nære forbindelsen mellom kanadieren Leonard Cohen (1934 -) og Spania er kanskje ikke så godt kjent, men den begynner etter hvert å gå opp for meg.

Denne videoen viser en sterk og gripende takketale Cohen holdt etter å ha mottatt en spansk kulturpris i 2012. I talen takker Cohen Spania for hele sitt virke – sin musikk og sin poesi. Han takker sin gitarlærer fra tidlig på 1960-tallet, en ung, ukjent spanjol som kom til Montreal, og poeten Federico García Lorca (1898-1936). (Lorca ble for øvrig drept av general Francos styrker tidlig under borgerkrigen 1936-38.) Legg spesielt merke til Cohens ord om poesien innledningsvis.

Jeg ville satt pris på om du la inn et spoilervarsel når du røper så mye av hvordan historien ender. Etter at jeg leste innlegget ditt, cirka halvveis i boken, mistet teksten noe av den drivende nerven i den. Det ødela dessverre noe av leseopplevelsen for meg.

Ellers er jeg enig i din vurdering av boken.