For en tid siden mente enkelte seg plaget av uønskete private meldinger. "Løsningen" ble at du bare kan sende meldinger til de som "følger" deg. Det vil si at hvis jeg skal kunne sende en privat melding til deg, strigidae, må du først gå inn på min profil og trykke "følg" meg. Jeg mener det var slik det var. Et umulig system å forholde seg til.

Vi er mange som har sagt fra om dette, både i forumet og direkte til admin.
Håper riktige mange sier fra, og at vi kan få tilbake muligheten til å sende hverandre meldinger!

Jeg visste jeg kunne stole på deg, gretemor!
Når ikke du finner den, behøver i hvert fall ikke jeg å lete mer :-)
(har notert den under Ønsker på antikvariatnett, men virker lite sannsynlig at den dukker opp).

Hjertelig takk både for hjelpen og for boktipset. Låner "Livets endeløse gåde" i steden.

Etter forgjeves å ha prøvd å få tak i Snarvei til Peer Gynt av Vigdis Ystad, bestilte jeg den på biblioteket.

Fikk følgende svar: Denne boken kan vi dessverre ikke få tak i. Nasjonalbiblioteket har et eksemplar, men det er ikke til utlån. Det står en merkelig note i beskrivelsen av boken: "Denne boken er blitt til i samarbeid mellom Aschehoug forlag og Peer Gynt-stevnet på Vinstra. Mottatt fra trykkeriet, men ikke formelt utgitt."
Det skal finnes et eksemplar på Nasjonalbiblioteket i Oslo, ikke til utlån. Et eksemplar på Norsk Folkemuseum og et på Ibsensenteret ved universitetet i Oslo. Ingen av disse er til utlån.
Vet noen av dere om det er mulig å få tak i Snarvei til Peer Gynt av Vigdis Ystad?

En bokelsker har denne boken (det var sånn jeg ble oppmerksom på den). Men etter den nye ordningen kan jeg altså ikke sende han en melding og spørre hvordan han fikk tak i den. Grrr. Å bli fratatt muligheten til å sende private meldinger har skapt flere vansker enn det har løst.
André - gi oss tilbake muligheten til å sende hverandre meldinger!

Jeg vil tro at smeden hadde en god posisjon og inntekt i 1500-tallets Danmark. Et samfunn som i stor grad var avhengig av smedens arbeider, som plogjern og andre jordbruksredskaper (et rikt jordbruksland) og våpen (stadig strider og kriger). Jeg mener også at det har vært slik at for å utøve et håndverk, måtte du ha et såkalt privilegium, en tillatelse fra kongen. Om dette var tilfellet for smeder i Danmark på 1500-tallet, vet jeg ikke sikkert. Det skulle i så fall borge for status.

Hadde smeden ved Limfjorden råd til å sende en av sønnene til København for å studere? Ikke så godt å si, men med sparsommelighet (en dyd og nødvendighet for «vanlige» folk på den tiden) er det slettes ikke utenkelig. Den eldste sønnen arvet smia og gårdsbruket.

Dette er en bok jeg sterkt vil anbefale. Veldig bra skrevet og den holdt meg engasjert til siste side.

Ved overgangen til del 2 Den store sommer er Mikkel Thøgersen blitt soldat og den ytre handlingen tar en mer dramatisk vending. Døden rir gjennom Danmark, «har sine luner», berører en vandrer med fingeren og lar ham ligge, slår seg ned i stuen til et par enslige gamle mennesker.

År 1500 marsjerer junker Slenz med sin garde nordover. Slaget, eller slaktingen, i Ditmarsken i Holstein (i dag tysk) er skildret med grusom innlevelse.

I kapitlet Historiens felle blir Mikkel vitne til «et skjebnesvangert opptrinn i Nordens historie». En strid mellom erkebiskop Gustav Trolle og Sten Sture om Sveriges fremtid som en del av Kalmarunionen eller ikke, utspiller seg. Om de historiske kjensgjerningene måtte jeg søke hjelp Som det står her, og som boken gir inntrykk av, er kong Christierns rolle uklar. Mikkel får et glimt av kongens ansikt, «han så ut som en som ennå tar seg sammen til en beslutning som for lengst er satt i verk» (s. 121). Blodbadet i Stockholm er skildret med sammen realistiske grusomhet. Historiens felle er en talende kapitteloverskrift (vi får forklaringen senere).

Johannes V. Jensen gjør i stor grad bruk av det som kalles besjeling, han gir naturen, bygninger og ting menneskelige egenskaper. Særlig gripende om hvordan byen selv sørger dagen etter myrderiene. Ett eksempel bare: «I denne stillheten begynte klokkene i St. Nicolai kirke å ringe, sorgfullt og dirrende. Ja, ja, svarte det straks fra St. Klara kloster på Norrmalm og fra St. Jacobs kirke. Og fra Södermalm stemte klokkene fra Maria Magdalene kirke i. Mens de ringte med hver sin anklagende røst, sluttet flere hurtig jamrende klokker fra de små kapeller seg til dem.» (s. 135)

Oj, så gøy! Nå er det snart 30 år siden jeg leste den, kanskje jeg skal feire det med å lese den på ny.

Selvrettferdig mannsportrett

Kyrre Andreassen (f. 1971) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Det er her du har venna dine" i 1997. Siden har han kommet ut med tre romaner. "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges" er hans siste bok. Den kom ut ti år etter den forrige romanen hans, og den ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris høsten 2016.

Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før høsten 2016. Denne gangen ble jeg nok ekstra nysgjerrig fordi jeg opplever at det er delte meninger om boka, særlig i bokbloggerverdenen. I og med at hovedpersonen oppfattes som rimelig usympatisk, har enkelte problemer med å like boka, slik jeg har forstått det.

Hele boka er skrevet som en slags stream of consciousness, der jeg-personen Krister Larsen snakker uavbrutt fra første til siste side. Vi presenteres for en konstant strøm av tanker og følelser, hvor Krister i større eller mindre grad reflekterer over alt som har vederfart ham i hans voksne liv. Det handler om damer og sex, om kjærlighet og mangel på sådan, om selvrettferdige tanker og ellers refleksjoner om alt mellom himmel og jord. Felles for refleksjonene er vel i bunn og grunn at det er de andre det er noe gærent med, mens han selv går fri - i (selv-)rettferdighetens navn.

Krister er en elektriker som har gått på en smell. Ryggen hans er ødelagt etter flere prolapser, og en ting er sikkert: han kan se langt etter å fortsette i sitt yrke. Han tilys jobb som konsulent i NAV, som norsklærer overfor fremmedkulturelle for å være mer presis, men også der greier han å rote det til. Han beskyldes for å tilby klientene svart arbeid. Han forstår det ikke. Han som bare ønsket å reparere på en skadet selvfølelse ... Og svart arbeid? Kan det være tale om svart arbeid når han ikke engang hadde tenkt å tilby stakkaren lønn overhode? Svart hva da?

Ved noen anledninger i livet har han slått ned andre. Men han er ikke en mann som slår, mener han bestemt. De gangene han har slått, har det vært helt uunngåelig. Han er jo ikke dum heller! Noen ganger handler det om å sette seg i respekt. Ja, da har han slått. Men han er ikke en mann som slår!

Kristers damehistorier er et kapittel for seg selv. Etter at han traff Marianne og valgte å satse på henne, fikk livet en bedre vending ... for en stund. Innerst inne forakter Krister sin mer vellykkede kamerat Ole-Petter, notorisk utro Ole-Petter, samtidig som han beundrer ham og er aldri så lite misunnelig. I alle fall på alle pengene, det fine huset, feriehuset i Frankrike ... Men så er han utro selv også - med Yvonne. Men det er noe ganske annet. Det er jo egentlig Mariannes skyld, hun som har neglisjert ham så lenge på grunn av det nyfødte barnet deres. Han er jo tross alt en mann med visse behov. Og når kona ikke stiller opp, ja, da må hun regne med at han finner det han trenger hos en annen. Men er det så enkelt?

Når vi lytter til den pratesalige Krister, som mener at han er en hel del mer orientert enn alle andre rundt seg og som har meninger om det meste, får vi øye på en litt trist skikkelse. En som gjerne vil være en bedre mann enn han er, men som ikke får det helt til. I stedet for å innse dette, setter han opp et forsvarsverk, der han definerer alle rundt seg ut fra sine egne premisser. Av og til når han inn til noe genuint hos seg selv, som når han beskriver vanskjøtselen av barnet til sin første kjæreste og når han beskriver forelskelsen i Marianne. Han gjør det han kan for å få det fine i livet til å vare, men er for rastløs og utålmodig når det viser seg at hans behov ikke står først i rekken. Behovsutsettelse er nok ikke hans sterkeste side. Han klarer ikke å vente, og i sin streben for å få det han trenger, står han i fare for å radere grunnen under sine egne bein - i tillegg til alle de andre rundt ham.

Det tok litt tid å vende seg til fortellerstilen i boka. I og med at jeg valgte lydbokutgaven, der forfatteren selv leser, fikk jeg også en helt annen leseropplevelse enn om jeg hadde valgt å lese boka selv. Forfatterens egen lesning tilførte boka noe helt ekstraordinært, synes jeg. Han er glitrende som oppleser av sin egen bok!

Krister Larsen er på en måte en "halvstudert røver"; han kan litt om alt, og alt om ingenting, og han bruker ord og uttrykk feil uten å skjønne det selv. Som når han snakker om å havne mellom barken og ilden - ikke mellom barken og veden ... (om jeg husker dette korrekt). Dette gjør at han blir ufrivillig komisk, og nokså ofte også tragikomisk, særlig når han fremstiller seg selv som sentrum av verden, en viktig person som gjør alt som står i hans makt for å gjøre gode gjerninger, men som stadig misforstås. Ekstra tragisk blir det når han blir stående i veien for sønnen og hans behov for hjelp. En sønn med store atferdsproblemer ... Ingen skal komme her eller komme der og krittisere hans sønn!

Vi må jo skjønne at han selvsagt "måtte" slå inn sidevinduet i en bil for å "ta" han som satt bak rattet når han hadde "kødda med ham". Men han er ikke en som slår. For all del! Nei, det er alltid "situasjonsbetinga" de gangene han slår ... For ikke å si "sittuasjonsbetinga" ... Legg til at han er misbruker av Vival, og vi skjønner at han har det ikke greit, den godeste Krister. Det forhindrer imidlertid ikke at han kritiserer alt og alle rundt seg, det være seg folkene på NAV, skolen der sønnen går, kort sagt hele samfunnet.

Blir en roman som kretser rundt en og samme person, der alt som skjer skildres på hans premisser, litt for klaustrofobisk? Ja, litt. Samtidig må jeg berømme forfatteren som likevel har klart å formidle noe annet mellom linjene. For mens vi hører på pratemakeren Krister, der han lirer av seg sine egne betraktninger om alt og alle, og beskriver virkeligheten i nokså enkle termer, ser vi et annet landskap. Det er nokså tydelig mellom linjene. Jo mer intens Krister er i sine selvrettferdige utlegninger, jo mer skjønner vi lesere at virkeligheten der ute er temmelig annerledes enn hva han vil ha det til.

Det er mye undertekst i denne boka, og dette får oss til å tenke selv. Krister er en mann som er i stadig konflikt med de fleste han omgås, en slitsom fyr som mener at han alltid har rett og som tyr til vold der ordene ikke strekker til. En sånn mann som man helst ikke vil kjenne, for å være helt ærlig. Jeg regner med at personlighetstypen som vi blir kjent med i boka står fjernt fra forfatteren selv, og det at han har gått så til de grader inn i sjelslivet til Krister, fordrer dyp psykologisk innsikt. Så kan man selvsagt innvende at Krister er en noe karikert fyr, men likevel ... Det er godt gjort å få frem en så tydelig og sammensatt person, og basere en hel roman på dette. At forfatteren samtidig har klart å få frem noen formildende sider ved Krister, slik at han blir et mer nyansert menneske, er en stor styrke ved boka.

Alt i alt en fin leseropplevelse! Jeg anbefaler spesielt lydboka, der man kan høre forfatteren lese på klingende Drammensdialekt!

Ja disse anbefaler jeg gjerne videre. Dette var den perfekte novellesamlingen. Oppbygging, språket, handlingen - alt stemte!

Det er nettopp takket være din omtale, Rolf at denne boken havnet på min ønskeliste, og at jeg foreslo den i lesesirkelen (må få skryte på meg det). Hjertelig takk! Så langt en bok jeg liker svært godt.

Du har ikke anledning til å bli med på denne felleslesingen, da :-). Det er ikke for sent, fristen er romslig. Jeg håper uansett du vil bidra med innspill, når det passer for deg.

Ja, jeg er en sakte-leser. Et godt råd, i hvert fall for bøker av denne typen.

Ja, det må være dette, selv om ordene «uskikkelige barn» ikke helt vil slippe taket. (Jeg skjønner ikke hvor dette utklippet har gjort av seg, vet jeg har hatt det liggende.) Hjertelig takk Annelingua!
Uttrykket «bittert savn» i andre vers er treffende for vår Mikkel.

Jeg er kommet til del 2, Den store sommer. Mikkel er blitt soldat og forfremmet til kongens tjeneste. Under et ball i Stockholm, i anledning kong Christierns kroning står Mikkel Thøgersen «respektinngytende ved døren som en billedstøtte, dekket av skinnende plater og skjell fra topp til tå. Det strie skjegget hans stakk ut av visiret. Han fulgte de dansende med øynene.»

Mikkels liv er ikke blitt slik han ønsket. «Han var over de firti nå, Mikkel, men han var ingenlunde klokere enn for tyve år siden. Hans lengsler var ikke blitt gjort til skamme, de var ikke gått i oppfyllelse nemlig, ikke en eneste en.» (s. 108-109)

Og videre: «Litt efter glemte Mikkel alt omkring seg. Han tenkte atter frem og tilbake på sitt mislykte liv, han kjente seg trett av alle de mil han hadde vandret efter det umulige. Hvordan var det så gått for seg, han hadde forvist lykken fra sitt hjerte og var blitt en hjemløs mellom glade mennesker.» (s. 109)

Mikkel er en interessant person. Skal vi tro bokens baksidetekst, speiler han kongens fall. Kanskje er han en av dem Tove Ditlevsen sikter til i siste verselinje: «Det er på vilde buske verdens sjældne blomster gror».

Jeg elsker de uskikkelig barn. Er det ikke Tove Ditlevsen som innleder et dikt omtrent slik (finner det ikke i farten).

Hva hadde litteraturen - og livet - vært om vi alle la oss pent om kvelden og sto opp «i rett tid» om morgenen. Utførte våre oppgaver uten å la oss distrahere av alle slags følelser, fristelser og lengsler. Ha, ha, Mikkel Thøgersen er fortsatt «min mann»!

Jeg har noen novellesamlinger på hytta. Veldig praktisk for kortere besøk. Sist helg begynte jeg på Spania forteller, en antologi ved Arne Worren. Det slo meg at jeg lest få forfattere fra denne rike kulturnasjonen. Jeg bekjenner er lagt til ønskelisten. Tusen takk for tipset og en god begrunnelse!

Dette var ikke boka for meg. Veldig ambisiøs, mektig, komplisert, original og kritikerrrost, men i likhet med VG sin anmelder så synes jeg den ikke var særlig leservennlig. Her hoppes det i tid midt i setninger og avsnitt, det er masse navn som jeg ikke helt klarer å holde styr på og se meningen med. Det hele blir en rotete og uklar leseopplevelse, når boka i tillegg er på nesten 800 sider så er det nesten til å gråte av at jeg har brukt tid på den...

Dette er en sosialrealistisk liten perle. Leseren kommer tett på noen gripende menneskeskjebner som holdt til i Oslo for omlag hundre år siden. Språket er naturlig nok gammeldags, men boka er kort og lett å lese.

Fantastisk! Jeg slutter aldri å forundre - og glede - meg over hvilken kreativitet som finnes blant folk. Virkelig en inspirasjon til å lese Peer Gynt på nytt!

Gavalda skriver så fantastisk varmt og inkluderende om mennesker som har eller som har hatt problemer i livet. Hun ER personene, og det er utrolig lærerikt å få skildringer på en så nær måte. Den anbefales varmt spesielt for mennesker som er i en hjelperolle. Jeg har lest BILLIE tidligere, men dette ble et utrolig nytt, flott møte med Billi og Franck. Jeg storkoste meg, og slutten var like fascinerende denne gangen.
Gavalda har jo et språk som ikke mange er forunt å ta etter. I første del var det kanskje litt mye, men hun fletter humor og varme inn på en så kjempefin måte. Det blir plass til både latter og gråt.
Språket er ganske konservativt nynorsk, men for et bokmålsmenneske som meg, gikk det veldig bra.

Veldig artig man litt tilfeldig finner en ny forfatter, og det er full klaff!
Kristian Kristiansen er absolutt lesverdig, enig med deg i det. Så hyggelig at du likte boken.

Jeg kan også anbefale Jomfru Lide, begrunnelsen finner du her.

Jesper nattmann har jeg i hyllene, det blir nok tid for han også en gang.

Jeg er med!