Hyggelig at du har lest omtalen min av boka. Jeg ble heller ikke helt grepet av denne boka. Forstår egentlig ikke de to sekserne som står avbildet på forsida.

Originalt om filmkunsten på 1930-tallet

Christian Kracht (f. 1966) er født i Sveits, men har også vokst opp i USA, Canada og Frankrike. I perioden 1995 og frem til i dag har han utgitt fem romaner. Tre av disse er utgitt på norsk; "Imperium" (opprinnelig utgitt i 2012, på norsk i 2013), "Jeg blir her i solskinn og skygge" (opprinnelig utgitt i 2008, på norsk i 2014) og "De døde" (opprinnelig utgitt i 2016, på norsk i 2017). Det er forlaget Pelikanen som står bak de norske utgivelsene.

Rammen for "De døde" er begynnelsen på 1930-årene og filmbransjen, som var i utvikling fra stumfilm til lydfilm. Forskjellen på disse uttrykkene er enorm, ikke bare fordi stumfilm er uten lydspor og med lyd lagt på etterpå. Stumfilmen manglet dialog, og dette krevde noe helt annet av skuespillerne - i form av overdreven mimikk, mye kroppsspråk og tekstplakater der kroppsspråket kom til kort. I lydfilmen er lydsporene lagret på selve filmremsen, eller i det minste synkronisert med filmen, slik at talen og dialogene erstatter behovet for et overtydelig kroppsspråk og ditto mimikk. Tekstplakater er så og si helt fraværende, rett og slett fordi de ikke lenger er nødvendige. Da lydfilmen ble innført, fortrengte den stumfilmen fullstendig. Dette skjedde i 1920-årene. Innføringen av lydfilm førte til at filmkulturen fikk sin første store blomstringstid. I herværende roman befinner vi oss i tiden rett etter at lydfilm var blitt teknisk mulig, men hvor tilhengerne av den gamle skolen ikke helt trodde på alt det nye og moderne.

Handlingen i boka er dels lagt til Berlin og dels til Tokyo. Alle som kjenner historien vet hvor turbulent det var i Tyskland i mellomkrigstiden, og særlig i 1930-årene. Uten at inflasjonen, antisemittismen eller Hitlers maktkamp har en plass i denne romanen, bare for å ha presisert det ...

I bokas åpningsscene begår en ung japansk offiser harakiri (rituelt selvmord) - mens kameraet går gjennom en linse i et filmkamera gjennom et hull i veggen. Beskrivelsen av det som skjer, er intet mindre enn groteskt. Med denne filmsnutten skal Japan fange Tysklands interesse for et celluloid samarbeid.

" ... til slutt spydde han blod som var jevnet med lys slimlignende masse, og øynene brast i det uendelige. Det ble bestemt at kameraet skulle fortsette å gå." (side 12)

Det hele er som et varsel om det som skulle komme, der realismen - uomskrevet - i kunsten skulle trumfe fiksjonen, hva enten det er tale om film, litteratur eller malekunst.

Parallelt følger vi filmregissøren Emil Nägeli, som er på vei fra Zürich til det nye Berlin, "Spleenen i denne usikre, krampaktige, labile nasjonen". (side 14) (Spleen betyr melankoli - min kommentar.) Vi får utdelt noen detaljer fra hans liv, uten at vi blir så veldig mye mer kjent med mannen, eller noen av romanens karakterer, skal det vise seg. Til det har betrakteren eller fortelleren litt for mye ironisk distanse til det meste av det som skjer. Men ett vet vi, og det er at familien hans har hatt i seg en ubarmhjertighet og grusomhet som har satt et visst preg på ham senere i livet.

Etter hvert blir Nägeli invitert til Japan for å lage en skrekkfilm. Det er japaneren Magashiko Amakasu som inviterer, og planen er at Japan og Tyskland sammen skal konkurrere mot den hollywoodske filmindustrien. At det er nettopp en tysk regissør som er valgt, skyldes Amakasu´s fascinasjon for filmen Die Windmühle, en film Nägeli har regissert. "- Nägeli hadde helt åpenbart lykkes med å fremstille det uutsigelige innenfor det helliges begivenhetsløshet ved hjelp av filmkunstens midler." (side 23) Dette tenker Amakasu mens han ser på den groteske selvmordsfilmen ... Og irriterer seg over at alle skurkene i de amerikanske filmene er skuespillere av japansk avstamning ... Likevel er det ikke regissøren Nägeli han ønsker å få til et samarbeid med, men fagfolk fra Tyskland "som var klare til å arbeide i Japan med de eksellente objektivene fra Carl Zeiss og den overlegne Agfa-filmmetoden, ta opp film her, produsere, og på denne måten - om man kunne si det slik - motarbeide den nærmest allmektige amerikanske kulturimperialismen ..." (side 26) Men det var likevel Nägeli som skulle bli japanernes samarbeidspartner.

"Selv om dette, skrev Amakasu, hadde vært et riktig elegant sjakktrekk, som Japan i amerikanernes posisjon helt sikkert selv også ville ha benyttet seg av, var de hjemlig filmproduksjonene man ville betjene det asiatiske markedet med, dessverre ikke på langt nær så virkningsfulle som filmene fra Hollywood. De manglet narrativ tidløshet, eksportmuligheter, et håndverk som var allmenngyldig forståelig; japanske filmer var, om man kunne si det så enkelt, ikke gode nok til å holde tritt med amerikanerne. Og derfor den tvingende tanke å alliere seg med Tyskland, med det eneste landet med en kulturell jordbunn man kunne respektere like mye som sin egen, derfor det her offisielt formulerte ønsket (det bød ham imot faktisk å sette slikt tøv ned på papiret), å etablere en celluloid akse mellom Tokyo og Berlin." (side 27)

Etter at Nägeli har bestemt seg for å lage en skrekkfilm i samarbeid med japanerne, sender han Ida, forloveden og skuespillerinnen, til Japan, i forveien, og først da det i grunnen er for sent skjønner han at hun og Magashiko har innledet et forhold. Noe han senere sørger for å feste til film og utnytte til siste trevl, skal det vise seg ... Samtidig virvles han og flere andre sammen med ingen ringere enn Charlie Chaplin inn i et storpolitisk spill som skal få uante konsekvenser for de involverte. Romanen kuliminerer med Idas dramatiske dødsfall, som får denne leseren til å tenke på at hovmod står for fall. Det finnes ingen snarveier i kunsten, og alt som ikke er ekte er dømt til undergang, før eller siden.

Hva ga egentlig denne romanen meg? Først og fremst vil jeg fremheve at boka er meget godt skrevet, med en handling som er egnet til å fascinere. Scenene som utspiller seg underveis fikk meg til å tenke at dette kan det bli en interessant film av! Det skyldes at alt er veldig billedlig beskrevet, slik at det er enkelt å se det hele for seg. Jeg fikk assosiasjoner til filmregissøren David Lynch, og årsaken til dette er surrealismen i historien. Selvmordsfilmen av den unge japanske offiseren går igjen som en rød tråd, der den dels avskrekker og dels åpner opp for noe nytt innenfor filmkunsten. Hvor drastisk til verks må den tyske og japanske filmindustrien egentlig gå for å ta opp konkurransen med Hollywood? De impliserte diskuterer seg imellom om lydfilmen er kommet for å bli, eller om man skal satse på stumfilmen og dens eleganse. Det er en brytningstid der det er viktig å lande på den riktige siden i utviklingen, og hvor et hvert feilskjær kan får fatale (økonomiske) konsekvenser.

"De døde" er en annerledes roman med en høyst original fortellerstemme. Boka er tidvis krevende å lese, og fordi det er mange digresjoner underveis, var det noen ganger vanskelig å holde tråden i hovedhistorien. Mitt råd er: les den og gi ikke opp! Den er virkelig vel verdt å få med seg! Med Sverre Dahl som oversetter fra tysk til norsk, kan vi alltid regne med høy kvalitet i oversettelsesarbeidet. Så også her!

Dersom du ønsker å lese en virkelig intelligent analyse av boka, anbefaler jeg et innlegg på Bakkevigsblogg. En detalj som ikke har gått ham hus forbi, er et møte mellom Nägeli og Knut Hamsun. Dvs. det blir aldri noe møte, fordi Hamsun er opptatt med yoga-øvelsene sine og ikke kan komme fra. Og Nägeli, som hadde tenkt å diskutere en mulig filmatisering av Mysterier med ham, må reise hjem med uforrettet sak. Navnelikheten mellom Nägeli og Mysterier-hovedpersonen Nagell er neppe tilfeldig, uten at dette har noen påviselig betydning for resten av romanen. Ikke annet enn ytterligere å understreke komikken og satirens skjær over det hele, kanskje ...

En historiefortelling som tar pusten fra deg!

Jeg skal ikke påstå at det var helt tilfeldig at jeg kom over denne boka, selv om jeg aldri hadde hørt om forfatteren fra før av. Saken er vel heller den at jeg alltid følger godt med når Forlaget Press gir ut nye bøker. Det skjer ikke for ofte, og erfaringsvis blir jeg sjelden skuffet. En kjapp titt på baksideteksten på herværende bok var tilstrekkelig til at jeg skjønte at denne bare måtte jeg ha. Og boka? Den var utlest i løpet av få timer. Jeg klarte ikke å legge den bort.

Om forfatteren

Sacha Batthyany (f. 1973) er født og oppvokst i Sveits. Han studerte sosiologi i Zürich og Madrid, og har siden vært redaktør i Neue Zürcher Zeitung og forelest i journalistikk ved journalisthøyskolen i Sveits. Han bor i dag i Washington DC og arbeider som politisk korrespondent for Süddeutsche Zeitung. (Kilde: bokas smussomslag)

Forfatterens foreldre kom i sin tid som flyktninger fra Ungarn, og hele oppveksten hans bar preg av en opplevelse av å bo feil land. Foreldrene slo aldri røtter i Sveits, og flyttet tilbake til Ungarn etter at Muren falt.

Litt om bakgrunnen for boka

Sacha Batthyany hadde i grunnen nok med sitt eget liv, nyforelsket som han var, da en kollega viste ham en avisartikkel med tittelen "Vertinnen fra helvete". Kvinnen på bildet var ingen ringere enn hans tante Margit - den styrtrike Grevinne Margit von Batthyany. I følge artikkelen skulle hun ha vært delaktig i en massakre på 180 jøder i den østerrikske grensebyen Rechnitz. Her skal hun ha holdt en fest for nazistene etter at det var klart at krigen var tapt. Det ble danset og drukket. Rundt midnatt gikk noen av festdeltakerne ut og drepte de 180 jødene. Først hadde de gravd sine egne graver. Etter hvert som de ble skutt, ble de veltet opp i gravene. Et knippe jøder fikk i oppdrag å grave igjen graven, før de selv ble drept. Deretter fortsatte festen som om ingenting hadde hendt.

Selv husket han sin tante pga. hennes spisse tunge, som stakk ut når hun snakket, og hennes aversjon mot barn. Tanten som resten av sitt liv bodde i Sveits og levde det glade liv, uten å være preget av noen form for anger eller noe som kunne ligne ...

"Det var en massakre på 180 jøder som vekket min interesse for familiens historie", skriver forfatteren på side 19 i boka.

Om forfatterens tanker rundt bokprosjektet

Sacha Batthyany begynte å gjøre undersøkelser, og etter hvert avdekket han flere familiehemmeligheter som hadde vært godt bevart i alle årene som fulgte etter den fryktelige hendelsen. Blant annet fant han ut at et par hevnmord i forbindelse med etterforskningen førte til at innbyggerne i Rechnitz levde i evig angst for gjengjeldelse. Ingen sa noe, og tausheten har holdt seg helt frem til i dag.

Jeg leste om foreninger for krigsbarnebarn, om mennesker på min egen alder som på grunn av begivenheter som ligger sytti år tilbake i tid, føler seg rotløse, retningsløse, som om de er født i et vakuum. "De har arvet sine foreldres ubearbeidede emosjoner," leste jeg. "Nå prøver de å frigjøre seg fra fortidens lenker." Mange følte seg skyldige fordi de ikke hadde klart å lindre sine foreldres nød og forvirring. Jeg leste om overdreven hardhet mot seg selv, om å skape en illusjon om en intakt verden, om å kompensere for en følelse av at noe manglet. Én skrev: "Jeg vil endelig falle til ro i livet mitt." Og en annen spurte: "Hva slags mennesker har det gjort oss at foreldrene våre tiet, alltid bare tiet?" Jeg kjente meg igjen i disse linjene selv om jeg ikke ønsket å tilhøre noe fellesskap av lidende. Jeg er ingen selvhjelpsgruppe-type.

"Hver generasjon har sine oppgaver," sto det på en nettside som befattet seg med temaet. "Foreldregenerasjonen brettet opp ermene for å fjerne de ytre ruinene. Å fjerne de psykiske ruinene - det er barnebarnas oppgave." Er det slik? Var ikke alt dette for enkelt? At traumer går i arv, særlig fra besteforeldre til barnebarn, hadde jeg allerede lest om, men jeg ville ikke riktig tro det. Som om bomberegnet min far opplevde som barn, var en unnskyldning for min tidvise melankoli. Som om de ti årene som min bestefar tilbrakte i GULag i Sibir, var årsaken til min særhet. Og likevel var det en forbindelse her, eller var alt dette bare noe jeg innbildte meg? (side 30-31)

Mens Batthyany graver i fortiden, tenker han at motivasjonen hans er "å finne ut hva som egentlig skjedde". Etter hvert skjønner han at sannheten er mer kompleks, og at han gjør det for sin egen del. Kanskje for å bli hel?

Litt om kildene og Ungarns historie

Sacha Batthyanys farmor etterlot seg en del papirer som hun fikk sin sønn og forfatterens far til å love at han skulle brenne etter hennes død. Slik gikk det heldigvis ikke, og etter hvert fikk Sacha tilgang til disse papirene. Her dukker enda flere hemmeligheter opp. Som skjebnen til ekteparet Mandl ... Også de var jødiske. Disse hendelsenes betydning oversteg det faktum at hun selv mistet begge sine barn under krigen, og at mannen hun var gift med tilbrakte 10 år i GULag ... I alle fall ut fra sideantallet i notatene å dømme.

I boka beskrives et føydalsamfunn i Ungarn, som var svært tilbakestående sammenlignet med resten av Europa på den tiden. En intellektuell, kulturell og vitenskapelig elite holdt til i Budapest, og dette var for en stor del jøder. Resten av det ungarske samfunnet besto av et godseieraristokrati, som Sacha Betthyanys foreldre hørte til, og hundretusener av landarbeidere.

Selv før nazistene kom hadde jødene i Ungarn det vanskelig. Dette skriver også Monica Csango om i sin bok "Fortielser - Min jødiske familiehistorie". Blant annet var det vanskelig for jøder å få lov til å studere, og dette førte til at mange måtte reise utenlands, et tema som også Julie Orringer skriver om i sin fiksjonsroman "Den usynlige broen".

Gjennom dagboknotatene til Maritta, forfatterens bestemor, og Agnes, datteren til Mandl-ekteparet, får vi innblikk i en tid der store omveltninger skjedde i Ungarn. Tidligere venner ble fiender, alle var seg selv nærmest og det handlet om å overleve. Oldeforeldrene til Sacha kunne ha reddet Mandl´ene, men gjorde det ikke. Hvorfor? Og hva ville han selv ha gjort i dag, om han ble stilt over for et tilsvarende dilemma? Kanskje ikke han heller? Men mens bestemoren led under sin unnlatelse resten av sitt liv, valgte tante Margit et liv i sus og dus, uten å preges av noen som helst form for samvittighet.

Mens forfatteren jobbet med boka, reiste han og faren til GULag-leirene i Sibir, der farfaren hans hadde vært i 10 år av sitt liv. Han opplevde at faren tidvis var betenkt. Hva ville det føre til å grave opp alt dette grumset fra fortiden? Hvorfor vekke gamle spøkelser?

Jeg svarer: "Oppgjør med fortiden er bare mulig om man hele tiden snakker om hva som foregikk. Denne setningen stammer selvsagt ikke fra meg, men fra Hanna Arendt." (side 77)

Hvorfor sa ingen noe?

Etter at Sachas besteforeldre flyktet fra Ungarn til Sveits, var det tante Margit og onkel Ivan som tok dem imot. De var bemidlede og hjalp til med skolegangen til Sachas far, og sørget for at faren fikk seg jobb. Det var kanskje ikke så rart at det ikke var rom for de store konfrontasjonene i familien den gangen? Så mye som de hadde opplevd ... blant annet en krig som fikk mennesker til å oppføre seg som dyr. Skulle de skjære bort den greinen de nå klamret seg til? Var det for mye forlangt?

Undersøkelsene fører forfatteren i kontakt med Agnes og hennes døtre. Agnes overlevde Auschwitz og bosatte seg i Buenos Aires. Det blir et møte som til fulle viser på hvilken måte fortiden og ting som skjedde før vi ble født, fortsetter å definere oss, uten at vi nødvendigvis vet hva dette er.

Hvor mye av familiens historie fester seg i senere generasjoner?

I ettertid reflekterer Sacha Batthyany over det han har opplevd. Han kjenner seg ikke igjen i tante Margits maktsyke, og deler absolutt ikke hennes sympati med nazistene. Han reflekterer imidlertid over egne holdninger til ulike ting.

Blir vi ikke lydige og pliktoppfyllende straks det er snakk om å redde eget skinn? Er vi ikke en Sikmanovskij eller Böhme, har vi ikke alle litt Margit i oss?

Vi er riktignok ikke voktere og foretar ingen forhør, men hvordan handler vi i konfrontasjoner som er langt mindre truende enn i kriger? På kontoret for eksempel, når vi vil gjøre et godt inntrykk? Er vi oppriktige nok til å si sannheten, også en ubekvem sannhet? Har vi tatt mennesker i forsvar når de ble mobbet av sjefen vår - eller har vi bare stått og sett på, som de forbipasserende i Budapest da man druknet jødene i Donau? Hadde vi slått et slag for dem fordi de led urett, eller hadde vi tiet, som bestemor? Ville vi tatt sjansen? Er vi villige til å ta noen som helst risiko? For hvem da, i så fall? For hva? (side 256)

Min vurdering av boka

Jeg har en forkjærlighet for bøker som handler om andre verdenskrig og om hva som hendte med menneskene i den forbindelse. Det gis ut mye litteratur om tematikken, men alt er ikke like bra. Innimellom kommer jeg imidlertid over noen perler, som fortjener toppkarakter! Sacha Batthyany´s bok "En forbrytelse i familien" er definitivt en slik bok! Forfatteren har en helt fantastiske formidlingsevne! Dokumentarbøker som dette gir enormt mye mer enn hva fiksjonslitteratur kan makte å gi.

Selv om forfatteren tar utgangspunkt i sin egen familiehistorie med alle dens hemmeligheter, som også handler om en forbrytelse som berørte ca. 200 jøder i en gruoppvekkende massakre, handler boka om så mye mer. Den handler om hva krig gjør med mennesker generelt, hvilke ofre som alltid gjøres i en krig og om hvordan mange mister sin menneskelighet i kampen om å overleve. Og den handler om den prisen ærlighet vil kunne få dersom man våger å bryte tausheten. Kanskje er det derfor det gis ut så mange bøker i dag, der den egentlige sannheten presenteres. For nå er jo de fleste døde ... Det gjør det enklere.

Å finne ut at ens egen slekt har hatt delaktighet i en grusom forbrytelse - for ikke å si flere - og så velge å skrive bok om det, kan ikke ha vært en helt enkel beslutning. Men Sacha Betthyany har faktisk gjort det, og underveis byr han rikelig på sitt eget følelsesregister, familiens tanker og beveggrunner - før han til slutt på et vis setter inn nådestøtet. For hvor mye handler dette bare om hans familie, og hva ville vi selv ha gjort i en lignende situasjon? Alle som protesterte risikerte ikke bare sitt eget liv, men hele familiens liv.

Vi kommer tett inn på menneskene underveis i beretningen, og den eneste som det ikke finnes noen formildende omstendigheter rundt, er i grunnen tante Margit, hun med tungen. Historien grep tak i meg, og jeg fant også flere lag enn de som var forfatterens hovedanliggende, men som han også beskriver og funderer rundt. Som hvordan det er å forlate et høyt elsket hjemland, og hvordan lengselen hele tiden lå der og førte til at forfatterens foreldre vendte hjem så snart anledningen bød seg. Det var ikke i Sveits de skulle bli gamle. Det var i Ungarn.

Dette er slik bok som fortjener all den oppmerksomheten den kan få! Jeg håper at mitt innlegg om boka fører til at mange blir oppmerksom på den! Jeg pleier ikke å dele ut terningkast på bloggen min lenger, men dersom jeg hadde gjort det, ville det blitt en sekser denne gangen.

Jeg er igjen falt av lasset, og skjønner at du antakelig er kommet lengre enn meg.
"Trøysam" måtte jeg faktisk slå opp (bær over med en pike fra Majorstuen); "trivelig" er faktisk det siste jeg vil forbinde Leines tekst med.

Denne boka var helt nydelig! Den er skrevet så enkelt og ukomplisert, med fine tanker og refleksjoner. En bok med lite handling, men som setter spor, i alle fall i meg.

Handlingen finner sted i en amerikansk sørstatsby på 1930-tallet. Her møter vi flere personer. Disse er hovedpersoner i hver sine tildelte kapitler. Mest sentralt står nok mannen John Singer. Han er den de andre hovedpersonene kretser om. Singer er døvstum. Han er i stand til å lese på munnen til de som snakker, men skal han formidle noe selv, skriver han på lapper. Dette gir inntrykk av at han er en veldig god lytter. Han lar samtalepartneren snakke i vei og kommer sjelden med innvendinger I lang tid har Singer bodd sammen med sin venn grekeren Antonapulos som også er døvstum. Sistnevnte hadde en svært utagerende oppførsel. Selv om Singer på alle måter prøvde å hjelpe og dekke over for vennen, ble det etter hvert så ille at grekeren til slutt ble innlagt på asyl. Singer tok atskillelsen svært tungt.
Men noen andre personer fikk øyne opp for den tause pg ensomme mannen. En av dem var jenta Mick. Hun er ett av flere barn i en fattig familie- De tar inn losjerende i huset, og en av disse er altså Singer. Mick stikker seg litt ut i søskenflokken. Hun er begavet og har store drømmer om framtida si. Særlig musikk er hun svært tiltrukket av. Mick får oppleve at framtidsdrømmene neppe hae sjanse til å bli oppfylt. På grunn av familiens fårlige økonomi blir hun tidlig tvunget til å slutte på skolen og gå ut og jobbe. Når hun kommer stuptrøtt hjem om kvelden, er det lite overskudd å hente.
En annen sentral person er den sorte legen Benedickt Copeland. Han er opptatt av de fargedes svake posisjon i samfunnet og vil kjempe for å gjøre slutt på rasemotsetningene. Fra tid til annen oppsøker han Singer for å lufte tankene sine for ham. Der føler han at han får medhold. Opptatt av politikk er også den selvlærte marxisten Jake Blount. Han tar seg jobb på et tivoli. En kveld kommer Dr. Copeland og Blake sammen og blir sittende og diskutere. Man skulle tro at de to mennene fant hverandre, men nei, de er hele tiden mer opptatt av det som skiller enn det som forener. Mot slutten av boka oppstår det slagsmål på tivoli der en person blir drept. Jake blir revet med i tumultene og blir så jaktet av politiet. I sin desperasjon drar han hjem til dr. Copeland bare for å oppdage at denne har flyttet ut på landet. Datteren Portia kan fortelle at faren er syk, han har ikke vært seg selv etter den lange samtalen han hadde med Jake.
Det avgjørende disse personene har opplevd er tapet av Singer. Denne hadde full av optimisme reist ut til asylet for å besøke vennen sin Antonapilos. Men da han kommer fram, får han høre at grekeren er død. Dette blir et voldsomt slag for Singer. Han føler seg så alene som aldri før. Da han kommer tilbake til småbyen, finner han en pistol og skyter seg selv. Man kan si at Singers død, representerer fallet for de andre personene som sto ham nær. Selv om han bare var opptatt av grekeren og ikke hadde tanker for dem, var han blitt den viktige personen i deres liv.
Boka er bygd opp av mange ulike episoner, godt fortalt, men den samlende handlingen er stillestående og ligger mest på det indre plan.

Dette er en krimbok utenom det aller mest vanlige. Vi hører mye om livet til noen mennesker i det lille (fiktive) tettstedet Hammerdal. Handlingen er lagt til 2016. Svært viktig for handlingen på nåtidsplanet er noe som skjedde en generasjon tidligere i 1978. Den gang var en stor takpappfabrikk en viktig arbeidsplass i bygda. Etterforskeren vi følger gjennom denne boka har også en litt spesiell rolle. Bjørn Lindbekk er politimann, men i øyeblikket suspendert. Som far til ett av ofrene er han langt mer personlig engasjert enn normalt.
Fra første stund dreier handlingen seg rundt fire, fem ungdommer. Det er femtenåringene Ann og Helene, som er to gode venninner, samt klassekameraten deres Nicolai. Nylig har også den noen år eldre Victor kommet inn i gjengen. I utkanten svever også klassekameraten Morten, kalt Streifern, som ingen egentlig vil ha noe med å gjøre.
Spenningen i boka tar tii da de fire førstnevnte ungdommene tar seg inn i lokalene til den nå for lengst nedlagte fabrikken. Plutselig dukker Streifern opp, og de andre finner på å stenge ham inne i kjelleren der han blir værende natten over. Streifern er sønn av stedets ondskapsfulle og splittergale mann Frank Nitter. Da denne får høre om hva som har skjedd med ynglingssønnen (som riktignok bor hos pleieforeldre og som han har forbud mot å besøke), blir han fylt av sinne og ønske om hevn. Samtidig har han en sterk interesse for Helene. Hun var den som prøvde å få de andre fra å forulempe Morten. Dessuten er Helene særlig vakker og minner om kona hans som han under svært groteske omstendigheter skal ha drept ca. 10 år tidligere (uten at liket senere har blitt funnet)
Helene er dypt forelsket i Victor. I noen uker har e vært kjærester. Men under besøket i den forlatte fabrikken later det til at det er Ann som først og fremst får Victors oppmerksomhet. Helene må dra tidlig hjem, og Nicolai som har fått smaken på narkotika, lever litt i sin egen verden. Victor og Ann avtaler et nytt møte i fabrikklokalet. Sent på kvelden lister Ann seg ut hjemmefra, og neste dag er hun ikke kommet tilbake. Leting blir iverksatt. I begynnelsen leter man etter to ungdommer, både Ann og Victor, men så blir liket av gutten funnet i et tjern inne i skogen, men noe spor etter Ann er det fremdeles ikke. Den fremste i letingen etter he. Blant annet oppsøker han skolen og klassen hennes og læreren, den noe spesielle Runar Isaksen, som later til å ha et svært sterkt engasjement for ungdommer som har ”havnet utenfor”..
Bjørn føler at han har sveket datteren sin. Den dårlige samvittigheten gir ham en ekstra drivkraft. For mange år side skilte han seg fra Anns mor og giftet seg med Siren som han nå har to sønner med. Ann og Siren har aldri klart å komme godt overens. Rett før hun forsvant, hadde Ann og Victor vært sammen på en kafé. Der hadde de observert Siren i intim samtale med en annen mann. Victor dristet seg til å ta bilde av de to, og Ann rekker å konfrontere stemoren med dette som viser seg å være svært kompromitterende siden mannen egentlig er en klient hun absolutt ikke bør ha omgang med Kan Siren nå ha et motiv til å rydde de to ungdommene av veien?.
Så skjer det mer på nåtidsplanet. Nicolai blir funnet død. Han har blitt narkoman. Kan han ha tatt en overdose? Så dukker Ann opp, ligger hardt skadd på sykehuset. Med bind for øyne har hun falt eller hoppet ut av en bil i fart og blitt overkjørt av en annen bil. Dette skjer etter at hun har vært borte i 11 dager. Ann er svært skadd. Underdelen av ansiktet er helt knust. Hun er i koma, og da hun endelig våkner, husker hun svært lite, og det skal ta lang tid før hun er i stand til å snakke. Faren, Bjørn, sitter nå ved sykesengen både dag og natt, samtidig som han forsøker å finne ut hva som egentlig skjedde. For å reparere Anns ansikt best mulig er det nødvendig med en operasjon i utlandet, noe som er svært kostbart. Helt uventet tilbyr Nicolais far å betale kostnadene.
Etter hvert kommer det fram at de sentrale personene har sterke forbindelser til en ulykke som skjedde på den nå nedlagte takkpappfabrikken nesten førti år tidligere. Det var Nicolais familie som eide fabrikken. Som arbeidere jobbet bl.a. Johnny Lindbekk, Bjørns stefar der. Han var tillitsvalgt da ulykken skjedde. En annen var Rafael Monoz, en flyktning fra Afghanistan. Han var far til Victor. En tredje mann ble tredje mann ble kalt tateren, Denne dagen i 1978 falt tateren ned og omkom i et fat med brennende asfalt. Han jobbet på et sted der det egentlig skulle vært stasjonert to personer, men den andre, argentineren, befant seg isteden i garderoben, rasende på grunn av utfallet av en fotballkamp de hadde sett på fjernsynet. Etter hvert i boka kommer det fram at den forulykkede tateren var far til ungdommenes lærer, Runar. At faren døde, hadde en fatal betydning for gutten. Runar oppfører seg litt rart. Er det noe han skjuler? Kan han ha rt motiv for å hevne seg på etterkommerne til de som var til stede den katastrofale dagen i 1978?
Den eneste uberørte av de fire ungdommene, nemlig Helene, kommer nå i søkelyset, og det fra to kanter. Runar sirkler til stadighet rundt henne, smigrer henne, inviterer henne hjem til seg osv. Mens den 15 årige jenta begynner å bli forelsket i den mer enn 30 år eldre mannen, tar vi lesere til å undres over hva han egentlig vil. Så blir også Gelene bortført, og det mens hun er alene i huset til Runar. Det er Frank Nitter som har tatt henne. Unne i det forskrudde hodet hans er det planer om å gjøre det samme fryktelige med henne som det han en gang gjorde med sin kone. Igjen er det Bjørn Lindbekk som står i spissen for redningsaksjonen. I siste øyeblikk lykkes det å redde Helene fra en grusom skjebne. Nitter hadde sperret henne inn i en hemmelig kjeller under en hundegård der flere rasende og livsfarlige hunder herjet. Nitter hadde i lang tid vært den mistenkte når det gjaldt drapet på Victor og bortføringen av Ann. Men det fantes få konkrete bevis, ikke annet enn noen spor etter de to i bilen til Nitter, Men det ble påstått at disse sporene var plantet.
Så skjer det endelig noe som gjør at Ann husker, og at hele sannheten kommer for dagen. Det eneste hun har kunnet fortelle, var at hun hele tiden satt med bind for øyne, først i en varm kjeller og senere i en kald kjeller. Ann oppsøker Nicolais far i den hensikt å takke ham for den påkostede operasjonen. Lyder og lukter i huset der bringer minner tilbake i henne om den varme kjelleren hun hadde vært innesperret i. Også begynner direktøren å fortelle hva som egentlig skjedde. Ann hadde vært vitne til at Nicolais far slo i hjel Victor, rasende som han var på personen som han holdt ansvarlig for sønnens avhengighet. Derfor kunne han ikke bare la Ann gå. I tretten døgn levde hun innesperret med bind for øyne i kjelleren under hytta til direktørfamilien. I håp om at hun skulle glemme det hun hadde sett, dopet man henne ned med bedøvende sprøyter. Meningen til slutt var å kjøre Ann hjem, men så hoppet hun altså bare ut av bilen. At bevis som forelå, pekte i retning av Frank Nitter, er noe som har blitt plantet av Nicolais far og onkel. Kanskje ikke så urimelig likevel, siden dette ser ut til å være den eneste sjansen til å få satt fast den fæle Frank Nitter…
Dette er en bok der alle ingrediensene vi venter å finne i en krimbok, er behandlet på mesterlig måte. Handlingen peker i ulike retninger. Det er flere personer som kan ha motiv for å ha begått ugjerningene, og når løsningen endelig foreligger, er den overraskende, men likevel logisk. I tillegg til alt dette pendler boka rundt et moralsk problem. Her går det ut på å si sannheten, selv om det kan virke vel så forlokkende å dekke den til.

Veldig bra.

Jeg visst godt hva jeg gikk til da jeg valgt denne boka for jeg ville rett og slett underholdes og smake litt på livet i den engelske overklassen, men det ble forutsigbart og unødvendig detaljert om hvem som satt hvor og stod hvor osv. Litt mange klisjeer synes jeg også det var. Liker egentlig bøker i denne sjangeren, men akkurat denne falt litt igjennom hos meg.

«Jeg hører derfor gjerne hvordan dere andre leser de 11 bud – dvs. del 2.»

Det er et omfattende og interessant spørsmål du reiser, Randi. Jeg har lest t.o.m. det 7. budet og prøver meg på noen tanker omkring spørsmålet dit. OBS SPOILER, noe handling blir avslørt.

Forfatteren har gitt del 2 tittelen «Koloni & katekisme», som kanskje kan omskrives til «Liv og lære». Han lar hvert av de elleve budene (jeg har lært at det er ti bud i Moseloven; det ellevte er ukjent for meg) stå som inngang til hvert sitt kapittel. Til en viss grad avspeiler kapitlene innholdet i budene og reflekterer over dem, eller kanskje rettere hvordan budene blir brutt eller omgått. Dette glir naturlig inn i bokens handlingsløp.

Kirkens dobbeltmoral avdekkes, f.eks. i kapittel 1 «Svermere» som har budet Du skal ikke ha andre guder enn meg knyttet til seg. Med hvilken rett kan kirkens menn refse profetene i Evighetsfjorden, Habakuk og Maria Magdalena? Praktiserer ikke de en vel så gudfryktig og oppriktig kristentro som Kirken?

I kapittel 3 «En smijernsport» får budet Du skal holde hviledagen hellig nærmest en ironisk klang i mine ører. Det er nettopp på den hellige hviledagen smeden forgriper seg på madame Haldora Kragstedt (mer eller mindre med hennes vilje),

Kapittel 6 «Hymnens lenker» er knyttet til budet Du skal ikke bryte ekteskapet. Men hva med stakkars bøkker Dorph som ikke vil noe annet enn å gifte seg, slik at han og elskede, en innfødt kvinne, kan slippe å leve «i synd». «Jeg er en god kristen,» hulker bøkkeren. Men kongebrevet som gir dem tillatelse til ekteskap, lar vente på seg i år etter år.

Del 2 spenner over perioden 1785-93. I disse årene gjennomgår magister Morten Falck en utvikling (et lite forbehold, jeg er bare kommet 1791). Han får en økende sympati for de innfødte, en forståelse for kvinnenes stilling, og han vil hjelpe de svake, selv om det kan koste han dyrt. Konfliktens mellom Falck og koloniens øvrighet, spesielt kjøpmann og kolonibestyrer Kragstedt tilspisser seg,

Dette var absolutt en lesverdig bok. En bisarr, merkelig historie som fascinerte meg veldig. Anbefales.

Atwood har sagt at ingen av hennes fremtidsdystopier er fri fantasi eller tatt ut av luften. De er basert på virkelige samfunn og hendelser. Denne boka har nå fått en enorm oppsving etter at Trump vant presidentvalget. Han har allerede gjort forsøk på å gjennomføre saker som i verste fall kan trekkes til bokas Gilead, om det skulle gå for langt.
Etter Trumps seier gikk et stort antall mennesker i the Women's March on Washington, med diverse feministiske paroler. Noen av dem var "Make Margaret Atwood fiction again", "The Handmaid's Tale is not an instruction manual" og "No to the Republic of Gilead".
Skremmende å se at denne boka skal bli så aktuell.

Utrolig bra bok,spennende fra første til siste side. Sliter med kanin-sekvensene og skum-leste,hater å lese om dyreplageri...selv bare fiksjon men ellers helt topp, men rått og brutalt er det jo.... ikke noe for sarte sjeler...nest beste boka til Kepler etter min mening, Hypnotisøren er et lite hakk bedre ....

Jeg er omtrent på side 350, men nå blir det noen dagers opphold pga. en reise.

Femte bud «Du maa icke begaa Drab». Ja, her er det absolutt duket for debatt.
Jeg nøyer meg (i første omgang) med å vise til et par lenker: Ikke send meg til en kone, doktor og boken av Ellen Aanesen med samme navn, samt Aldri mer strikkepinner.
Jeg må innrømme å aldri ha hørt om Morten Falcks skrekkelige metode.

Nå det er sagt, vi skal vel ikke vike tilbake for noe tema her i lesesirkelen.

Jeg blir sittende igjen med et noe diffust inntrykk etter å ha lest denne boka. Saken (eller sakene) som skal oppklares er noe uklare og utsvevende, likeledes framgangsmåten som her blir fulgt.

Hovedpersonen er her (som i de andre av forfatterens bøker) advokat Sven Foyn fra Tønsberg. Han bor alene med sin store hund, Hulda. Denne gangen får han forespørsel fra en venninne, Amanda Riley, om å være med til København der hun skal møte en viktig informant. Amanda er gravende journalist. Nå har hun kommet over en sak som gjelder korrupsjon og prostitusjon i fotballmiljøet. Men før hun får samtalen sin, skjer det noe. Amanda faller ut av hotellvinduet høyt oppe i etasjene og mister livet. Dette skjer mens Foyn oppholder seg nede i resepsjonen. Har noen i mellomtiden kommet usett til og dyttet Amanda ut av vinduet eller er det selvmord. Amandas far, Christopher Riley, hyrer Foyn til å undersøke saken.

Foyn oppsøker prostitusjonsmiljøet både i Oslo og Bergen. Han får noen av jentene i tale, men de tør ikke fortelle særlig. I en dramatisk episode prøver han og en journalist å hjelpe to prostituerte jenter i sikkerhet. Bakmennene prøver å stoppe dem. I tumultene får journalisten hjerteatakk og dør, og jentene stikker av. Før saken kommer til sin ende, har det skjedd en rekke dødsfall.

Foym kommer over materiale som Amanda har samlet, og der kommer han over en gammel landskjent sak som Amanda har interessert seg for. Det gjelder uenigheten rundt flyplasslokaliseringen på Østlandet i 1990-årene. Ingeniøren Jan Wikborg spilte her en stor rolle. Han hevdet hårdnakket at meteorologiske målinger som var foretatt, var forfalsket, noe som favoriserte lokaliseringen på Gardermoen, på bekostning av hovedflyplass på Hurumlandet. Wikborg som holdt fram med sine påstander og anklager lenge etter at politikerne hadde tatt sin beslutning, endte sine dager på fortauet utenfor sitt hotellrom i København. Det ble konkludert med at han hadde hoppet frivillig, men mye tydet på at noen som var til stede på rommet, hadde dyttet ham ut.

I etterforskningen dukker navnet på en kvinne, Belinda Moe, opp. Hun bor nå i Arendal sammen med sin fiskermann. Foyn oppsøker henne og finner nå en kristen kvinne som helt har vendt ryggen til sitt tidligere kriminelle miljø. Likevel er hun livredd, og Foyn får ikke vite noe særlig.

Et navn kommer fram i lyset. Det er Markus Riley, Amandas bror. Han var i København den aktuelle dagen i 1994. Det kan bevises gjennom en trafikkbot han fikk. Nå holder han til på Aker bryggei Oslo. Foyn tiltvinger seg adgang hos ham og konfronterer ham med sine antakelser. I en stresset situasjon røper Markus Riley en del, men lenger kommer man ikke for neste dag er mannen død. Har han skutt seg selv eller har en annen kommet inn til ham og gjort det? Hele saken må til slutt legges bort av mangel på bevis.
Boka er fortalt i jeg-person. Det er advokat Sven Foyn som hele tiden fører ordet, i en noe bråkjekk, overlegen tone som ikke helt faller i min smak.

Denne historien har vi sett mange steder – kolonimaktens brutale og tilfeldige maktutøvelse, og dens eget menneskelige og moralske forfall. Parallellene til Mørkets hjerte er tydelige, når du først har nevnt dem, Marit.

Kanskje var koloniherrene i utgangspunktet maktmennesker. De må i hvert ha vært utstyrt med ualminnelig høye tanker om seg selv for å dra ut på denne typen oppdrag. Morten Falck kan nok synes vek, men han har et kall, et forsett han akter å gjennomføre. «Han er en kirkens mann med hele kirkens autoritet i ryggen» (s. 140). Langt hjemmefra, fjernt fra den sosiale og formelle kontrollen i hjemlandet, får kolonistenes dårlige sider fritt spillerom. De brytes ned av sitt eget forskrudde menneskesyn og sin manglende tilpasningsevne, fysisk og sosialt. De luller seg inn i sin spesielle moral; ett sett normer gjelder for «de ville», et annet for dem selv, «de siviliserte». Alkoholen flommer, som trøst og glemsel, medisin og varme.

I «vår» koloni utspiller det seg dertil en maktkamp mellom Kirken og Handelen, mellom magister Falck og kjøpmann, kolonibestyrer og kommandør Kragstedt, en av «Hans Kongelige Majestets betrodde representanter». Det gjenstår å se hvordan den ender. «Du har vunnet et slag, sier Kragstedt (til Falck) og det ønsker jeg deg lykke til med, men du taper krigen. Husk mine ord.» (s. 321)

Jeg synes Kim Leine beskriver mye av dette på en troverdig og god måte.

Enig, liker bedre serien om søstrene. De er mere grundige og har mere kjøtt på beinet, men Helenas hemmelighet var helt grei underholdning og for meg fungerte den litt som hvilebok mellom mere tyngre bøker.

Absolutt!

på norsk: jeg ønsker ham av hele mitt hjerte hell og lykke.