Bokelskere.no

Andre bok om Clara Lofthus.

Etter den dramatiske hendelsen på Claras hjemsted på Vestlandet, har hun blitt enke, og alenemor til tvillingguttene, Andreas og Nikolai. Clara har i tillegg blitt utnevnt til ny justisminister. Hun har blitt anbefalt å få seg au pair, og livvakter, men Clara nekter. Som vanlig skal hun ordne opp selv. Ektemannens barndomsvenn og Claras svigermor stiller stadig opp som barnevakt, for ministerjobben er krevende med lange dager. Etter en måneds tid, begynner Clara å få hodet over vannet, og hun drar tidlig fra jobb for å lage fredagstaco med guttene. Vel hjemme, finner hun ingen gutter, men et brev om at de er kidnappet. Hvis hun vil se dem i live, må hun holde kjeft. Dette blir starten på et høydramatisk kappløp med tiden, og både Oslogryta og vestlandsbygda er bakteppe for det hele.

Medrivende, som første bok, og man er spent på om gamle synder endelig kommer opp i dagen. Synes nok at første boka er hakket bedre enn denne.

Fant denne interessante artikkelen fra 07.04.22. i The Irish Times.
Den inneholder også et lydspor av hele talen et stykke nede i teksten.

Og denne i The Sidney Morning Herald 13.04.22 om hvorfor lese Wallace, .

Herlig å være i Exeter, fin krim med et godt plott, men litt som trakk ned på leseopplevelsen

Vanskelig å si noe om hvorvidt den er annerledes enn tradisjonell eller skandinavisk krim før jeg har lest boka. Begynner på den nå i kveld :-)

Har omsider manna meg opp til å lese ferdig Skyggedanseren av Sara Omar. Ei skrekkelig historie som eg har lese ein gong før- men sidan den skal diskuterast i lesesirkel måtte eg lese den igjen. Har brukt lang tid sidan den gjorde så vondt at eg måtte legge den bort nokre perioder.

No har eg leita fram ei «vanleg» krim bok som så mange andre i påska: Skjebnesteinen av Svein Peter Næss. Håper å få ei bra stund saman med den.
Har elles ein haug med gode, ulesne bøker som ventar på meg i bokhylla.
Håper leselysta mi kjem tilbake!

Ei god påske vidare til dokke alle! 🐣

Blir litt krim på meg i påsken også. Regner med å lese ut The Lady in the Lake av Raymond Chandler i dag, og så står Er det slik menneskene lever av Hervé Le Corre for tur. Den er, ifølge forlaget, «En fransk noir, på høyde med de aller beste amerikanske i sjangeren».

Men ikke bare krim. Skal begynne på lydboka little scratch av Rebecca Watson. Forfatteren er et nytt bekjentskap og et jeg er utrolig spent på. Har sett at romanen stilmessig er blitt
sammenlignet med Grief Is the Thing with Feathers og ikke minst Ducks, Newburyport, som jeg både har lest og hørt og ga terningkast 6.

Leser også videre i Antonio Tabucchis Sostiene Pereira / Ifølge Pereira, og blir nok ferdig med den i løpet av påsken.

God påske, alle sammen!

Reseng ble funnet i en søppelcontainer som nyfødt. 4 år gammel blir han «adoptert» av den gretne Gamle Vaskebjørn. Han bor i et bibliotek, men det lånes aldri ut bøker. Reseng går ikke på skolen, men han lærer seg å lese og lære av de mange bøkene rundt ham.
Reseng ender opp som mentoren Gamle Vaskebjørn; han blir leiemorder. Han spør aldri om hvorfor ofrene skal drepes - han bare gjør det som blir forlangt og forventet. Det er Planleggerne som står bak alt, og ingen vet hvem de er.
Da Reseng en dag ikke gjør jobben som avtalt, faller verden sammen rundt ham, og han må ta et skjebnesvangert valg.

Annerledes krim fra Sør-Korea, noe som gjør det hele ganske eksotisk. Etterhvert blir det for spesielt, og det er aldeles ikke hverken spennende eller interessant.

Det fins ikke monstre av Kory Merritt, var en av bøkene jeg likte godt i mars, selv om jeg ikke er målgruppa.

Men hva gjør vel det? Det morsomme med Det fins ikke monstre, er at den inneholder en del skrekkreferanser for oss voksne, noe de unge leserne kanskje ikke er gamle nok til å forstå. Jason og Freddy nevnes. Karene fra Friday the 13th og A Nightmare on Elm Street filmene. Karo har blant annet en bok med navnet Joe Hill på, som er sønnen til Stephen King, og isbilsjåføren ser ut som en ung Robert Englund, som er mest kjent for å være Freddy Krueger. Sånn sett var det festlig å lese denne boka.

Herlige og dekorative illustrasjoner
Det beste med hele boka var illustrasjonene. Ofte leser man bøker med to forfattere når det gjelder barnebøker, der den ene har skrevet teksten og den andre har illustrert. Å se en forfatter gjøre begge deler, har vært et savn og det er mer beundringsverdig, når de tegner historiene sine selv. Selv om illustrasjonene er fargeløse, er det mye liv i dem, og liker hvordan han dekorerer teksten med illustrasjonene sine.

Men hva handler Det fins ikke monstre egentlig om? Den er om Levi som bor sammen med en eldre og yngre søster og moren. De flyttet til forstaden etter at foreldrene deres skilte lag. Levi synes det er vanskelig å være på skolen siden han er stemplet som "den nye", men en rar jente som heter Karo, lar ham ikke være i fred. Til slutt begynner de å vanke sammen. Hun er også den eneste som tror på Levi, da lillesøstrene hans forsvinner, og alle tingene på rommet er forsvunnet sammen med henne. Familien hennes og andre husker henne ikke. Det er som om minnene deres om henne er slettet, bare Levi og Karo husker henne, hvorfor? Og hvordan skal de bringe henne helskinnet tilbake? Mens de prøver å redde Levis lillesøster, oppstår det mange farer og utfordringer, og de må trosse frykten ...

Første bok i en serie
Det høres kanskje ut som en standardaktig historie for de unge. På en måte er det det, men samtidig kaster Merritt inn litt andre elementer, og illustrasjonene er med på å løfte opp handlingen. Dette er første bok i en serie, og jeg er vil veldig gjerne få med meg den neste, også.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Må være inspirert av Lolita, grei historie men når ikke opp til hens debutroman som vant den Internasjonale Bookerprisen i 2020

Jeg drister meg til å komme med et motstykke til din bygderoman, nemlig en byroman: Johan Borgens Lillelord.

Flere som har lest/lyttet denne? Tøffe småjenter i lek og alvor. Morsom og "frekk" roman - med alvor i bunnen. Mer om denne i Reading Randi

Den nyeste boken om Cormoran Strike.

Cormoran er på besøk hos sin dødssyke tante i Cornwall. En ganske beruset kvinne henvender seg til ham på desperat vis. Hun vil at han skal etterforske en savnet-sak. Den savnede er kvinnens mor, Margot. Hun forsvant sporløst i 1974. Cormoran har ikke for vane å ta i slike saker, men han blir nysgjerrig, og sammen med Robin, prøver de å nøste opp i det hele. Politietterforskeren som først hadde saken, viste seg å være en smule eksentrisk og psykisk ustabil. Å finne vitner så mange år senere, og ikke minst å forstå etterforskerens notater, blir litt av en utfordring for radarparet.

Dette er en skikkelig murstein, (over 900 sider), og jeg tar meg stadig i å tenke at den er altfor lang. Det er langdrygt med all nøstingen, og ikke minst det omfattende persongalleriet. Nysgjerrigheten for både saken, og det uforløste forholdet mellom Robin og Cormoran, får meg videre. Så langt; ikke seriens beste for min del.

Nettopp ferdig med denne - enig i din 4-er. Fin omtale i bloggen din. Jeg likte hennes "Det tørre hjertet" mye bedre. - Det ble litt mange navn å holde styr på i denne.

Fin liste!
Har lest 62 av bøkene i ymse utgaver, noen på norsk og andre på engelsk. Det er ytterligere fire—fem som frister, men også flere som ikke frister i det hele tatt.

Handlingen er i stor grad konsentrert rundt en firemannsbolig på Tåsen Her bor i første rekke Rikke Prytz (forsker), hennes ektemann Åsmund og deres ti barn. Rikke er fortelleren i historien.

Til tross for at Rikke er relativt lykkelig sammen med Åsmund (som hun har kjent siden tenårene), lar hun seg sjarmere av Jørgen og gir etter for hans seksuelle tilnærmelser. De to er ytterst forsiktige. De treffes bare i huset når ektefellen er borte, og ellers på hotellrom under reiser til andre byer.

Men så skjer det at Jørgens kone finner ektemannen død der han sitter ved datamaskinen sin. Strupen hans er skåret over. Politiet kan raskt konstantere at det må være en av husets beboere som er drapspersonen . Den elektroniske låsen på ytterdøren viser at ingen utenforstående har kunnet komme seg inn i løpet av drapsnatten.

Mistanken brer seg blant beboerne i huset. Rikke plages med sin dårlige samvittighet. Hun kvier seg for å fortelle til mannen Åsmund om sitt forhold til Jørgen. Derimot skriver hun til en av etterforskerne, en kvinne Rikke kjenner fra ungdommen og fortelle historien om seg selv og Jørgen.

Som i mange andre krimbøker, særlig de som har en kvinnelig hovedperson, blir det mye snakk om daglige trivialiteter her Også livet til barna til Rikke og deres adferd og velbefinnende får stor plass i boka. Likevel synes jeg at forfatteren på en fine måte klarer å forene dette med spenningen som først og fremst ligger i Rikkes dårlige samvittighet. Dette gjør boka til en svært vellykket psykologisk triller med en sterk indre spenning. Underveis kommer også andre ubhagelige hendelser inn i bildet som funn av drepte katter.

Det eneste jeg kan sette fingeren på er at forfatteren har utstyrt personene sine med et lukteregister så fintfølende at det overgår enhver sannsynlighet. Er det virkelig realistisk å ha slike anelser eller vise slik forsiktighet som Rikke her gjør? Å kunne ane lukten av en person som har passert gjennom et kjøkken den foregående natten, tror jeg ikke på.

I hele fjor prøvde jeg å ignorere denne boka, fordi den var svært så synlig. Hver gang en bok er svært synlig og oppskrytt, blir jeg ikke fristet til å lese den, heller det motsatte. Men i år overvant nysgjerrigheten for jeg liker horror som består av kulde og isolasjon. Det minner meg om The Shining og hvordan isolasjon kan påvirke mennesker. Brakkesyke kan jo være dritt en gang i blant.

Et skremmende forhold
Near the Bone er om en hytte med to mennesker i. Hytta er en versjon av en slags Farmenhytte. Enkel og gammeldags. Maten jakter de selv og de har bare hverandre. Det er minst tjue års alderforskjell på Mattie og Matthew, og ekteparet er en gåte. Matthew er dominant og styrer alt. Han bestemmer hvor Mattie får bevege seg, hva hun skal gjøre hver dag, hvor mye hun kan spise og han krever å få to sønner. Mattie har bodd så lenge med William at hun knapt nok husker bruddstykker fra sin egen fortid.

En dag hun skal sjekke en av fellene de har satt opp, oppdager hun en død rev midt på veien. Rundt reven ser hun mange rare spor som ikke ligner andre spor hun har sett tidligere. Ikke lenge etter hører hun kraftige brøl, som hun ikke kan identifisere. Hun er nødt til å fortelle William om dette, samme om han vil tro henne eller ikke. Sier hun noe han ikke liker eller gjør noe hun ikke har lov til, tyr han til vold. Noe han har gjort ofte. William vil fjerne denne skapningen "the creature" for han vil ikke at det skal tiltrekke seg oppmerksomhet. Han vil ikke at andre folk skal komme oppi fjellet og finne ut at han og Mattie er der, men klarer de å bekjempe og finne ut hva denne skapningen er? Får man vite mer om Matties bakgrunn og hvordan hun havnet med William?

To historier i en bok
Dette er på en måte to skrekkhistorier i en og samme bok. Det ene er Mattie og Williams forhold og det andre er denne skapningen som brøler og trasker utenfor hytteområdet deres. Hva er verst? Handlingen er klaustrofobisk og består av få karakterer. Likevel klarer de å gjøre handlingen interessant.

Christina Henry skriver ikke bare horror, tidligere har hun skrevet en del fantasy, og i denne horror boka må jeg nok si at jeg likte handlingen bedre enn fortellerstemmen. Syntes at fortellerstemmen ble noe stakkato. Jeg likte begynnelsen av boka og hele veien til oppløpet mot slutten, som jeg ble noe skuffet over, fordi det opplevdes som en helt annen bok enn den man hadde begynt på. Det meste av intensiteten forsvant og interessen dalte noe.

Ikke den sterkeste horror boka jeg har lest i år, men likevel er jeg glad for å ha lest den. Near the Bone hadde sine øyeblikk, bød på klaustrofobiske beskrivelser og kreativitet. Min tid med denne boka var slett ikke bortkastet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Strålende vær her også!
Denne helgen leser jeg den argentinske forfatteren Claudia Piñeiro og hennes Elena Knows som er kortlistet til årets internasjonale Bookerpris.

På øret har jeg Young Mungo, den nye romanen til Douglas Stuart som ble tildelt Bookerprisen 2020 for Shuggie Bain.

Og i italienskoppfriskningsprosjektet er jeg godt i gang med Sei passeggiate nei boschi narrativi / Seks turer i fortellingenes skoger av Umberto Eco, en forelesningsserie han holdt på Harvard University i USA i 1993, og der temaet er leserens rolle i litterære tekster og tolkningen som en vesentlig del av verket.

Ønsker alle en god påske og deg en fin ferie, Readninggirl!

En mangefaset oppvekstroman med hint av kunst og natur - anbefales!

Dette er den fjerde boken i serien, jeg har lyttet meg gjennom alle fire på rappen, og liker godt Angela Marsons sin måte å snekre sammen plottet på. Her repeterer hun litt fra de andre tre bøkene, og vi blir enda mer kjent med den irriterende journalisten Tracy. Gleder meg til fortsettelsen :)