Bokelskere.no

Først - takk for god og grundig omtale, Hanne!
Synes boka var helt ok, men er nok ikke like begeistret som deg :-)
Vet ikke helt hva det skyldes, kanskje forventningene var for høye etter alle de rosende avisomtalene?

[Hjelp til selvhjelp i en lettlest roman][1]

Har aldri lest noe av John Grisham før, men han er ikke ukjent for meg av den grunn. Har selvfølgelig sett mange filmer som er basert på bøkene hans, men det var på tide å lese noe av ham, også.

Fascinerende hovedkarakter og handling
Grunnen til at jeg ville begynne med denne, var fordi den virket veldig dyster og coveret minner meg på om verdens undergang. Man bare forventer det verste. Noen ganger er det akkurat slike bøker man vil ha. Den siste dagen er om en veldig spesiell karakterer som heter Pete Banning. Han har overlevd det verste, og på grunn av det er han en høyt respektert krigsveteran og bonde. De fleste vet hvem han er, og sammen med kona har han barna: Joel og Stella. En dag bestemmer han seg for å gjøre noe uten å fortelle det til noen andre. Det han gjør fører ham i fengsel og han står i fare for å bli henrettet. Selv gir han blaffen og nekter å fortelle noen hvorfor han gjorde det han gjorde. Han er ikke interessert i å redde sitt eget skinn, og forblir hemmelighetsfull.

Boka er oppdelt i tre deler: I del en er da Banning begår denne forbrytelsen, rettssak følger og andres reaksjoner på det hele. Den andre delen er om alt han opplevde under andre verdenskrig, og hans samhold med andre soldater. Den tredje delen er mer om barna hans som unge voksne, og hvordan de takler den mørke familiehistorien deres.

Personlig like jeg å lese den andre delen best, om hvordan han overlevde dødsmarsjen og diverse. Syntes den delen var mer intenst og man lærer da å kjenne Pete Banning på ordentlig. Han er også en av de mest interessante karakterene jeg har lest om på en stund. Fåmælt og viljesterk.

Grisham har tidligere vært advokat og politiker, noe som vises godt i boka, spesielt advokatbiten for store deler av boka er det mye rettssalprat, noe jeg synes er veldig interessant. Det var også spennende at store deler foregikk i etterkrigstiden. Det er alltid spennende å lese om en annen tid.

Vel verdt "strevet"
Selv om boka tok meg en halv måned å lese ferdig, var det vel verdt det. Den tok litt tid siden den er noe stor, men det var en bok jeg alltid gledet meg til å vende tilbake til. Grisham skriver realistsisk, man lærer mye historie og han tar opp mange alvorlige temaer i en og samme bok; blant annet mental helse, overlevelse, og tap. Man var også hele tiden nysgjerrig på om han noen gang ville avlsøre hvorfor han gjorde sin kriminelle handling. Så likte den kryptiske fremtoningen i boka veldig godt. Det blir ikke min siste bok av Grisham.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Gabe er på vei hjem. Trafikken går tregt, og nok en gang vil han gå glipp av å se datteren, Izzy, i våken tilstand. Jenny kommer til å bli rasende.
Foran ham i bilkøen, er en rusten, gammel bil. Nesten hele bakruta er gjenklistret av diverse merker med tekst. Ut av det blå dukker et ansikt opp i bakruta. Det er Izzy. Hun mimer ordet «pappa». Køen løser seg opp, og Gabe prøver å følge etter bilen, men det er for mange andre biler på veien. Izzy forsvinner ut av livet hans for alltid.

Det har gått 3 år, og alt Gabe fordriver tiden med, er å kjøre opp og nedover veien der han sist så Izzy. Alle rundt ham sier at datteren hans er død, men Gabe nekter å gi opp håpet.

Fran og Alice er også ute og kjører. De er på flukt. Fran kjenner sannheten om Gabes datter. Hun vet også at den hemmeligheten er livsfarlig å ha kjennskap til.

En psykologisk thriller full av løse tråder, og dramatiske hendelser. Trådene løses opp, men sitter likevel igjen med en uforløst følelse. Det overnaturlige elementet virket noe søkt.

Dette er en kort og ganske snodig krimbok. Også her står politimannen Camille Verhoeven i sentrum. Mye av handlingen foregår inne på politistasjonen i form av forhør. Likevel er dette ikke kjedelig.

Åpningsscenen foregår ute på gata i Paris. Plutselig eksploderer en nedgravd bombe, og folk som befinner seg i nærheten blir kastet til værs. Heldigvis blir ingen drept, men de materielle skadene er store.

Samme dag presenterer en mann seg på politistasjonen. Han heter John, men kaller seg Jean. Det er han som har plassert ikke bare denne, men også seks andre tilsvarende bomber rundt om i Paris, alle godt skjult under jorda. Han forteller videre at han har laget dem selv. Som sprengelement har han brukt udetronerte granater fra 1. verdenskrig som han har funnet ute på jordene i Nord-Frankrike. Jean kan til og med legge fram for politiet kvitteringer på materialet han har brukt for å lage disse bombene som han aktiverer ved hjelp av en gammel vekkeklokke.

Nå truer han med å sprenge en bombe hver dag i en uke framover. Politiet frykter stort for konsekvensene, selv om denne første bomben ikke tok noe menneskeliv, kan de andre gjøre det til gangs. For å stanse vanviddet krever mannen fritt leide for seg selv og løslatelse av Rosy, hans mor, som nå sitter fengslet for drap. Dessuten forlanger han 4 millioner euro.

Mens saken diskuteres oppe på øverste politiske hold, er Camille og hans menn i ferd med å kartlegge hele fortiden til Jean og moren. Det underlige er at forholdet mellom de to langt ifra har vært noe godt. Rosy sitter fengslet fordi hun har kjørt over og drept sønnens kjæreste. Når politiet graver videre, oppdager de at liknende hendelser har skjedd flere ganger. Sønnen har funnet seg en venn eller en kjæreste som har har villet reise bort sammen med, men så har den andre helt uventet dødd, og sønnen har måttet vende tilbake til moren som han egentlig hater. Hvorfor krever han nå at hun skal slippes fri?

Saken blir virkelig brennbar da Jean kan fortelle at den neste bomben ligger skjult under en førskole. Hva vil skje med de små barna der når bomben eksploderer? Landets myndigheter skjelver. Hva vil velgerne si hvis man ikke får stoppet galskapen? Det ender med at man må gi etter. Jean og moren plasseres i en taxi som skal bringe dem til flyplassen og videre ut av landet. Politiet som i smug følger etter taxien, observerer at bilen kjører et helt annet sted. Og her skjer det på nytt noe helt uventet,,,,,,,

Dette var en stemme verdt å lytte til!

Vi har kanskje litt rett begge to. Jeg har støttet meg til 5. bind av Norges litteraturhistorie (redigert av Edvard Beyer). På side 288 står det om Trygve Gulbranssen: "I første omgang ble han nektet medlemskap i den norske Forfatterforening fordi han ikke holdt kvalitative mål."
Men så står det også at 5 år senere, i 1938, "vedtok foreningen å invitere ham som medlem.

Trygve Gulbranssen var omdiskutert, både som forfatter og person. Det er nok riktig som du skriver at deler av «det gode selskap» vendte han ryggen. Men hvor har du funnet at han var nektet medlemskap i Den norske Forfatterforening?
Jeg har funnet to artikler som berører dette. Den ene er av Gulbranssens datter Ragna Margrethe Gulbranssen: Forfatter Trygve Gulbranssen på Hobøl gård i Eidsberg.

Hun skriver om farens 50-årsdag:
«Far fikk selvfølgelig flere telegrammer. Fra Forfatterforeningen kom dette: "Den Norske Forfatterforening sender Dem hjertelige lykkønskninger til 50-års dagen. Vi takker Dem fordi De gjennom Deres bøker har fremmet Norges navn verden over og takker Dem også for den gentilitet De så ofte har vist foreningen.»

Den andre artikkelen er Trygve Gulbranssen: En nesten mytisk skikkelse, Av Hans Rasmus Glomsrud. Glomsrud skriver om mytene rundt Gulbranssen:

«Noen av mytene er enklere å avlive enn andre. Gulbranssen var medlem av Den norske Forfatterforening, sågar et høyt skattet medlem. Blant de som utnevnte ham finner vi Olav Duun, Sigurd Hoel, Sven Moren og Nini Roll Anker.»

Før jeg for alvor starter på lesingen av «Og bakom synger skogene», kan det være interessant å merke seg mottakelsen boka fikk da den kom ut i 1933. Begeistringen var enorm, ikke bare her i Norge, men også i andre land, særlig i Tyskland. Dette var jo en tid med sterk politisk spenning i Europa. Mange likte skildringen av den voldsomme naturen og de høyreiste, enestående menneskene langt der opp i skogsbygda. Om boka ga et sant bilde av landet og menneskene, er et annet spørsmål. Det litterære Norge vendte i hvert fall forfatteren ryggen og nektet ham medlemskap i Forfatterforeningen. Det kan kanskje være greit å ha dette i tankene når vi nå tar fatt på boka.

En stund siden jeg leste noe av Peter James, og det var på tide, for han klarer fremdeles å holde spenningen oppe.

Kan fint leses som frittstående
Død hvis du ikke... er bok nummer fjorten i Roy Grace serien, og som vanlig har jeg ikke lest alle bøkene i serien. Jeg har lest den litt av og på. Men likevel kan de fint leses som frittstående, da man blir godt kjent med bakgrunnen til hovedkarakterene.

Roy Grace liker seg der han er i livet sitt. Han har kone, barn og stødig jobb. Han har fridag og er på en viktig fotballkamp sammen med sin ti år gamle sønn, Bruno. Men det hele setter en demper, da han oppdager en mann noen sitter noen seter foran ham, som virker urolig og mistenkelig. Da mannen reiser seg fra setet og forlater stadion, legger han fra seg et kamera på setet, og Roy Grace klarer ikke nyte fridagen. Han mistenker at det godt mulig er en bombe inne i kameraet, i så fall, hva bør han gjøre?

På samme stadion er det en annen far og sønn forhold til stede. Faren er kjent forretningsmann, og før han vet ordet av det, forsvinner tenåringssønnen. Han må dra hjem uten ham, og ting blir verre da det blir beskjed om løsepenger. Problemet er at Kipp ikke er så rik som han kanskje virker som. Han er dessverre spilleavhengig og har for vane å tape store summer. Samtidig blir man kjent med mafiamiljøet, men er det egentlig de som står bak det hele, og hva skjer hvis Kipp blander inn politiet i dette?

Bøkene har ikke blitt kjedeligere
Med tanke på at dette er bok nummer fjorten i en serie, er det godt gjort av Peter James å holde liv i karakterene, og gjøre det hele intenst uten å miste gnisten. Bokserier som varer lenge, blir ofte monotone i lengden, men Peter James skriver på en måte som fremdeles engasjerer og man blir fort knyttet til karakterene man leser om. Likte også å lese fra tenåringsguttens perspektiv, som gjorde saken enda mer realistisk, og man lurer på hva man ville ha gjort selv i en slik situasjon.

Ekstra spennende var det å lese om det mafiamiljøet. Hvordan de kjemper om å bli trodd av politiet, gli inn i samfunnet, og likevel mistenkeliggjøres. Kan de noen gang leve rene liv?

Peter James tar opp gode samfunnstemaer, beskriver det britiske været og landskapet godt og beskriver godt hvordan politiet ikke har tillit hos alle. Bare synd at slutten ble noe for "lett" og hastverksaktig i forhold til resten av boka. Min favoritt av Peter James er fremdeles Levende begravet, og jeg leser gjerne mer av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Eg har nettopp fått boka i hus. Den ser ut til å ha vore lese i av mange før meg- og det er vel eit godt teikn?
Reknar med at eg får starta ein av dei første dagane neste veke!
Ser fram til god litteratur og god diskusjon!

Liker du å lese krim hvor spenningen tar seg godt opp mot slutten, hvor lesingen går på skinner og du ikke stopper opp ved noen ting? - jeg anbefaler denne!

Tor Åge Bringsværd har karakterisert denne boka som "Satire i verdensklasse". Det tok jeg som et løfte om kvalitet, siden Bringsværd er en forfatter jeg har stor respekt for. Dessverre holdt det ikke i dette tilfellet. For meg ble dette bare et krampaktig forsøk på samfunnskritikk med langdryge, småkomiske virkemidler. Sorry, Bringsværd!

Fotball er noe jeg ikke bruker tid på. Det er en av grunnene til at jeg ser lite Tv. Når det er fotball, ski og håndball, må andre programmer vike unna. Selv har jeg aldri sett en hel fotballkamp, og det kommer aldri til å skje, heller.

Grunnen til at jeg ville lese Rødt kort er at jeg alltid har vært nysgjerrig på krimbøkene av Aust, og coveret var noe horroraktig med den hånda. Heldigvis ble ikke innholdet så tørt som jeg hadde fryktet. For boka inneholder mye humor.

Mange baller i lufta
Rødt kort er om fotballspilleren Zac Utheim som drar fra Italia til England. Han er en skogens mann. Han foretrekker, trær, stillhet og rennende vann fremfor kjendislivet. Han er også veldig opptatt av filmreplikker og lage ordtak relatert til fotball. Han får et oppdrag av sportdirektøren Matt Reed som Zac lover å gjøre noe med. Samtidig er han der av personlige grunner. God venn og fotballspiller Luca druknet for to år siden, og Zac er usikker på om det var en ulykke. Vil han finne svar?

Kviet meg en smule til å lese denne for jeg fryktet lange fotballkamper for å hale ut handlingen, men heldgvis var det bare få partier om det og ganske korte. Her er det mest om relasjonene mellom fotballspillerne, mellom fotballspillere og supportere og båndet mellom fotballspillere og journalister. Det morsomme med boka, er at det er på en måte slik man forestiller seg at fotballspillere er.

Jordnær fotballspiller
Likte godt at Zac var mer jordnær i motsetning til sine fotballmakkere. Han er litt nerdete med filmreplikkene sine og foretrekker naturen fremfor nattklubbene.Kapitlene er stort sett svært korte, og man blir godt kjent med karakterene. Selv om man ikke er interessert i fotball, var det spennende med en thriller om et tema man ikke har helt forhold til. Jeg leser heller bøker som inneholder fotball fremfor å se en hel fotballkamp, hvis jeg måtte velge. Aust har også et snerten språk, og skriver med innlevelse.

Jeg er fremdeles nysgjerrig på krimbøkene til Aust, og synes at Rødt kort var en sprek, underholdende og småmorsom thriller. Jeg er glad jeg ga boka en sjanse til tross for at temaet var noe avskrekkende. Hilsen en fotballhater.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Å våge er å miste fotfeste
for en stund.
Å ikke å våge er
å miste seg selv.

Søren Kierkegaard

Leser videre i Til Dancing Boy av av Sara Johnsen, som er månedens bok i den dystoptiske lesesirkelen.

Regner med å bli ferdig med Tomb of Sand av den indiske forfatteren Geetanjali Shree, i løpet av helgen, en murstein på 735 sider. Det blir nok en sekser på terningen for denne romanen, som er kortlistet til den internasjonale Bookerprisen 2022. Kjøpte den på Norli, men oppdaget at den av en eller annen mystisk grunn er registrert på Gitañjali ÔSri, så jeg la den inn her på Bokelskere med riktig forfatternavn.

Har også så vidt kommet i gang med Surtsey, den nyeste romanen til Mette Karlsvik.

På øret har jeg italiensk, L'arte della gioia / Gledens kunst av Goliarda Sapienza. Den er også en murstein med sine 700 sider, og jeg hatt den stående i bokhylla en stund, så på høy tid å få lest den.

Så får jeg se om det blir tid til en novelle i James Salters' Dusk and Other Stories , som han fikk PEN/Faulkner Award 1989 for. Har lest flere bøker av denne prisvinnende, amerikanske forfatteren, og alle har vært bra, så gleder meg til denne.

Ønsker alle en fin helg!