Bokelskere.no

Adlibris har også maisalg til gode priser

Tremblay er en mystisk horror forfatter. Han er ikke så veldig kjent, men han har likevel klart på en stille måte å smyge seg inn som et populært navn for horrorkjennere.

I 2020 leste jeg The Cabin at the End of the World, som var meget kryptisk og fengende. Det samme kan jeg dessverre ikke si om A Head Full of Ghosts. A Head Full of Ghosts ble utgitt i 2015, og kan virke som en helt vanlig bok om eksorsisme, men det er det ikke. Boka gir en noe annen vinkling på det hele ved hjelp av forskjellig bruk av media.

En familie med mange utfordringer
I A Head Full of Ghosts er om en familie på fire. Familien Barrett består av engstelige foreldre og to jenter på fjorten og åtte år. Den eldste på fjorten heter Marjorie og er den som får mest oppmerksomhet i familien, siden hun gjennomgår noe de andre ikke forstår. Hun sier og gjør ting som skremmer dem. De vet ikke helt hvor man har henne. Søsteren Merry blir noe utenfor på grunn av dette, og det er gjennom hennes perspektiv man blir kjent med både henne og resten av familien. Marjorie får allerede behandling, men det ser ikke ut til å virke, og familien sliter allerede økonomisk. Gjennom farens prest, som han går til jevnlig, gir dem en hjelpende hånd ved å kontakte et produksjonsteam. De blir berømte på godt og vondt gjennom Tv-programmet The Possession, men er det verdt det? Er det en demon som styrer Marjorie, eller er det en diagnose legene ikke har funnet ut av ennå? Kommer familien til å holde sammen etter alle prøvelsene? Hvem er det som egentlig er den syke?

Slitsom fortellerstemme fra et barneperspektiv
Dette var en bok jeg gjerne ville like, men fikk det ikke helt til. Den ble noe tam og manglet en del uhygge. Ville ha likt A Head Full of Ghosts bedre, hvis det ble brukt et annet perspektiv, for å lese fra Merrys perspektiv, jenta på åtte år, ble noe slitsom i lengden. Hun var heller ikke helt troverdig som åtteåring. Men samtidig skjønner jeg at hensikten med historien ikke ville ha vært det samme, hvis det ble brukt et annet perspektiv. Morsomt at forfatteren har hentet inspirasjon til navn for karakterene sine fra forskjellige horror bøker/filmer og historiske hendelser. Kjente igjen navnet Navidson, den ene presten i boka. Det heter familien i House of Leaves av Mark Z. Danielewski.

Likte også dynamikken i familien. Man blir et hjelpeløst vitne til hvordan de sliter, både med samhold og økonomi, og de var svært fascinerende å lese om.

Men som sagt, A Head Full of Ghosts ble en tålmodighetstest. Syntes at blogginnleggene var noe unødvendig. Om en jente som beskriver episodene fra The Posession på en horrorblogg. Det tok vekk en del av uhyggen som kunne ha vært der, og syntes ikke det bidro med noe.

Hvis boka hadde hatt samme tempo, og intensitet som de femti siste sidene, ville jeg ha likt den mye bedre. Det er synd at jeg ikke ble så begeistret over det andre i boka, for A Head Full of Ghosts har en av de beste avslutningene jeg har lest på en god stund. Den har en slutt som får en til å gruble i flere dager etter at boka er ferdiglest, fordi den er skrevet på en veldig interessant måte.

En bok som setter i gang diskusjoner
Jeg liker også at boka har klart å skape mange diskusjoner og konspirasjonsteorier på Reddit. Tar ikke konspirasjonsteorier seriøst, men det er morsomt å lese av og til. Det er helt utrolig hva som blir disket opp. Så selv om jeg ikke likte begynnelsen av boka og opplevde den som noe langdryg, hadde den interessant tematikk, sære karakterer og var noe fiffig. Bare synd at Tremblay rotet det til med unøvendige blogginnlegg og at han beskrev en utroverdig åtteåring. Hun ble noe slitsom i lengden, for skjønner jo hun blir lei av at søsteren får mye oppmerksomhet, og at hun føler seg noe tilsidesatt. Klarte likevel ikke å gå overens med fortellerstemmen denne gang.

Selv om A Head Full of Ghosts ikke ble noen favoritt, har jeg lyst til å lese mer av Tremblay, for vet fra før av at han kan bedre, og det er andre bøker av ham som frister. Denne ble dessverre for stemningsløs og treg, men vel verdt å få med seg på grunn av slutten. Den alene er nesten genial.

Fra min blogg: I Bokhylla

I dag fikk jeg melding fra Bokklubben - Bestselgersalg kun i dag 18.mai - 3 for 2
Bestselgersalg

Har bare sett filmen én gang, og må innrømme at jeg ikke la merke til forandringen på slutten. Godt observert! Nå er det jo vanlig at filmer avviker fra boken de er basert på, men undres på hvorfor Scorsese valgte den løsningen, mens han i resten av filmen var tro mot romanen? Kan det tenkes at han ikke liker «happy endings», og at slutten ikke var trist og tragisk nok for ham?

Oppvekstskildring fra Tenerife

Alltid like interessant hvor forskjellig smak eller preferanser vi har. Jeg har hørt over 200 lydfiler de siste årene og Anders Ribu er min absolutte favoritt. Jeg er kanskje nærmere Anders Ribu i alder enn deg, det kan ha litt å si. Og begynner man først å irritere seg, så er det gjort.

Halim er andregenerasjons innvandrer i Sverige. Faren har nesten sluttet å være muslim. Han ber sjelden, og han drikker alkohol. Dessuten vil han helst snakke svensk. Halim liker ikke at staten vil at innvandrerne skal bli mest mulig like svenskene. Innvandrerne har jo sin egen kultur de er stolte av. Halim er skeptisk til den store Integreringsplanen, og han har sin egen plan.

Språket er delvis gebrokkent, og det var ganske forvirrende i starten. Synes det er litt rotete og halvkvedede viser her og der.

Boka er dramatisert og oppført på teater i Gøteborg. Mulig det var en bedre opplevelse enn min leseropplevelse.

Jeg fant noe som traff, men langt fra alt

Var noe lunken til denne tredje boka om Martin Juncker, siden jeg ikke likte den forrige boka, Satans sommer så godt, men ble positivt overrasket over Kveleren.

Leste ikke den første boka Vinterland, men hoppet rett til Satans sommer og Kveleren. Synes disse bøkene kan fint leses som frittstående, men det spørs jo hvor nøye man er på det selv. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke spesielt nøye på kronologisk rekkefølge. Man blir jo godt kjent med hovedkarakterene og deres bakgrunn likevel.

Mange private og jobbrelaterte bekymringer
Martin Juncker har det travelt for tiden og mye å tenke på. Han er nylig operert på grunn av prostatakreft, men han orker ikke å sitte hjemme. Han er også for tiden midt i en skilsmisseprosess med ekskona Charlotte. I mellomtiden leier han en leilighet av en kollega. Han har også mye som skjer på jobbfronten. En nynazist er blitt knivdrept, og ikke mange dager senere, blir en kvinne funnet drept og voldtatt i et buskas, i nærheten hvor turgåere og syklister ferdes. Det tar ikke lang tid før ny kvinnelig offer dukker opp. Voldtektsseriemorderen etterlater seg spesielle spor. Klarer de å stoppe ham før han får tak i flere uskylidge ofre?

Spennende saker begge to, men nynazistdrapet forsvant noe i den andre saken. Det er jo ikke rart, men ville gjerne lese mer om nynazistdrapet, også. Det ble på en måte glemt i det andre kaoset. Om det var med vilje eller ikke, er jeg høyst usikker på. Uansett var det også spennende å lese om voldtektsseriemorderen og jakten etter den skyldige. Martin Juncker og hans team merker også det er noen forandringer med deres kollega Signe Kristiansen. Hun er ikke lik seg selv, og de lurer på om hun noen gang kommer til å åpne seg for dem om hva det er, eller ikke. Kommer det til å påvirke jobben?

Interessant etterforskningsteam
Kveleren starter noe rolig, mne det er et gledelig gjensyn med Martin Juncker og teamet som består av svært forskjellige personligheter, kan man si, men det gjør det hele mer interessant. Syntes Kveleren hadde bedre handling og sak enn i Satans sommer. Lesingen var mer engasjerende og jeg liker Juncker bare bedre og bedre. Han har sine indre demoner som mange andre etterforskere i krimverdenen, men likevel blir han ikke typisk av den grunn. Det er forfriskende.

Selv om jeg ikke er helt superfan av serien, er jeg fremdeles interenssert i å følge Juncker videre med på reisen, for liker fortellerstemmen(e), og bøkene er gjerne dystre med litt svart humor. Er nysgjerrig på neste sak med denne gjengen.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Bradley Pearson er forfatter, men ikke spesielt suksessfull. Han er på vei til Italia for å skrive sin fjerde bok, men han har skrivesperre, og har dessuten ingen aning om hva boken skal handle om. Det viser seg å være lettere sagt enn gjort å forlate London. Ut av det blå, dukker eks-svogeren opp. Han kan fortelle at søsteren, som nå er en styrtrik enke, har flyttet hjem igjen til London, og hun ønsker å oppsøke Bradley. Han hater eks-kona, men blir likevel tvunget til å møte henne, da søsteren hans dukker opp. Hun har forlatt ektemannen, og er hysterisk.
Så dukker også Bradleys venn Arnold opp. Han er også forfatter, og en meget vellykket sådan. Arnolds kone, Rachel, og datteren, får også plass i dette dramaet fylt med sjalusi, kjærlighet, hat, og misforståelser. Det hele ender voldsomt.

Underholdene og spennende. Godt skrevet, og Murdoch er en forfatter jeg må lese mer av!

Takk for god omtale! Synes begge bøkene og de to filmene er særdeles gode, og enig i at de sammen belyser denne epoken på en glimrende måte.
Jeg har også stor sans for Daniel Day-Lewis. Husker at jeg så ham første gang i My Beautiful Laundrette, i regi av Stephen Frears og med manus av Hanif Kureishi, og har fulgt ham siden, selv om det dessverre har vært stille fra ham i mange år nå.

Takk. Godt vi er enige. Syntes ikke det var en typisk og ren feelgood bok, for det er jeg ikke så glad i, men likte at det var litt blandet med krim. =)

Eg har hatt nokre dagar med ufrivillig lesepause- men har brukt litt tid no i ettermiddag. Rett så fornøyelig har det vore å lese om juleførebuingar og gamle tradisjonar på garden Bjørndal. Nyankomne Therese har fått litt av kvart å «bryne seg» på - ikkje minst det stålgrå blikket til Ane Hammarrbø som held seg til det som gir makt på garden.

Å lese denne gir god trivsel i vår moderne heim, trass i at regnet silar ned ute!

Emilio Fraias roman er neddempet og rolig lesning. Det er ikke kjedelig, men jeg tok meg flere ganger i å slappe av så totalt mens jeg leste, at jeg måtte ta siden på nytt. Her finnes et alvor, men ikke i den grad jeg hadde forventet, så romanen (eller novellesamlingen) utfordret meg ikke på noe punkt.

Jeg er slått helt i bakken av det skarpe blikket og den modige pennen

Her blir det stille og rolig feiring med god mat og drikke.

I dag leste jeg ut The Sentence av Louise Erdrich. En veldig god og leseverdig roman.
Erdrich har fått en rekke priser, bla National Book Award for Fiction 2012 for The Round House, Pulitzerprisen 2021 for The Night Watchman og denne er på kortlisten til Women's Prize for Fiction 2022.

På Kindlen har jeg The Bread the Devil Knead av den trinidadisk forfatteren Lisa Allen-Agostini. Romanen handler om den snart førti år gamle Alethea Lopez, som kommer fra fattige kår. Hun har jobbet seg opp, og er sånn sett selvstendig, men har alltid rotet seg borti helt feil menn og er nå samboer med den voldelige Leo på femte året.
Trinidadisk engelsk er temmelig spesielt, litt som pidginengelsk, men jeg kom raskt inn i det. Kommer nok til å lese flere bøker av henne.

I italienskprosjektet fortsetter jeg med L'arte della gioia / Gledens kunst av Goliarda Sapienza.

På øret skal jeg begynne på en bok jeg ramlet over helt tilfeldig, og som jeg gleder meg stort til, nemlig selvbiografien The History of Bones: A Memoir av John Lurie. Det er forfatteren selv som leser.
Er ikke ofte jeg leser biografier, men Lurie er en kunstner jeg alltid har hatt stor sans for. Han er jazzmusiker, komponist, kunstmaler og skuespiller, og har spilte i bla Blue in the Face av Wayne Wang and Paul Auster og Jim Jarmush-filmene Stranger Than Paradise og Down by Law, sistnevnte sammen med bla Tom Waitz og Roberto Benigni. Lurie lagde også soundtracket til filmen Get Shorty.

For de som har HBO og er nysgjerrige, er han å se i TV-serien Painting with John. Linker til en Aftenposten-anmeldelse av serien som Erlend Loe skrev i februar 2021.

Ønsker alle en fin 17. mai og en god helg!