Bokelskere.no

Vi får ulike assosiasjoner når vi leser! Alice og Guthrie gikk under min radar. For øvrig opptrådte Frank og Joe Hardy i settinger der de ikke framsto som de prakteksemplarene de var i fordums guttebøker - tvert imot.

Verden fra ca 1940 til ca 2006 sett fra Frankrike. Til tider gjenkjennelig, til tider interessant, ofte tilknytninger til franske navn jeg kke har noe forhold til.

Det som først og fremst slår meg når jeg hører 1984 på nytt nå, er hvor aktuell den fortsatt er. Begrepet «Big Brother is watching you» / «Storebror ser deg» er blitt dagligtale. Og den skremmende, utstrakte bruken av overvåkning av befolkningen, samt historieforfalskningene som fører tankene hen på dagens «falske nyheter».

En god sjangerblanding ga en fin lesefest - anbefales!

Journalist Lene, møter Naturmannen i 2009. Han vil hun dele livet med, og ikke minst, ha barn med. Forholdet ble mer komplisert enn Lene hadde sett for seg. Romantikk og høye hæler er det bare å glemme. Her er det komfort og praktiske løsninger som rår. Å få liggeunderlag og skismøring i gaver, var ikke akkurat på Lenes ønskeliste i utganspunktet. I tillegg var det alle turene i skog og mark. Flere av dem var fast i Naturmannens kalender, og utelukket henne. Det var andre turkompiser som var inlemmet i disse faste innslagene. Dessuten klarte ikke Lene alltid å følge Naturmannens tempo. Resultatet ble at han frøs. Hvordan i all verden skulle det kunne bli plass til et barn oppi alt dette?

Humoristisk og rørende om et par som så og si lever på hver sin planet, ja nesten i hvert sitt solsystem!

Synspunktene på «Og bakom synger skogene» har vært sprikende, for å si det mildt. Fra full begeistring til kjedsomhet, endog platthet og trivialitet. Selv om leseperioden er over, hadde det vært fint å høre flere synspunkter. Det er alltid spennende å se hvor ulikt vi kan oppleve en bok, og hva vi vektlegger i vurderingene.

Jeg er enig med Vannflaske i at boken faller gjennom sammenlignet med «Kristin Lavransdatter». (Om skrivestilen har likheter med Mikkel Fønhus har jeg ikke grunnlag for å uttale meg om.)

Mange har hatt interessante synspunkter på språket og skrivestilen, blant andre du Harald (spent på om du har vendt deg til den «merkelig oppkonstruerte» ordstillingen :-).

Håper flere vil følge opp med innlegg om denne boken som vel finnes «i de tusen hjem»!

I den lille landsbyen Curon i Syd-Tyrol, snakker befolkningen tysk, selv om de bor i Italia. Curon ligger helt på grensen mot Østerrike, Sveits og Tyskland, så det er kanskje ikke så rart at tysk er språket deres. Il Duce vil derimot ikke ha noe av dette. Den godeste Mussolini, trer det italienske språket ned over hodene til innbyggerne; gateskilt endres, undervisningen skal foregå på italiensk, gravstener må endres. Det hele er surrealistisk. For Trina, som ønsker å bli lærer, blir drømmen knust. Kun i skjul kan hun undervise på tysk; italiensk kan hun bare såvidt.

Da Hitler kommer til makten, får innbyggerne en gyllen mulighet - å flytte til Det tredje riket. Trina, som nå er gift og mor, nekter. Hun og ektemannen ønsker å bli. De blir sett ned på av mange. Faktisk ansett som landsforrædere, og muligens spioner. Trinas verden faller nok en gang i grus, da datteren hennes forsvinner. Det virker som at hun har reist til Tyskland av fri vilje, men Trina klarer ikke å slå seg til ro med det, men hvilket valg har hun?

En stillferdig, og godt skrevet bok om motstand, krig, og identitet.

Landsbyen ble faktisk oversvømmet etter krigen, og nå er det kun kirketårnet som er synlig, og undervannsbyen har blitt en turistattraksjon.

På Kindlen har jeg Karolines kærlighed av Kim Leine, som kom på dansk i går, 3. juni. Det er en spenningsroman og den første i en trilogi. Han skriver som vanlig utrolig godt og medrivende.

Månedens bok i den dystoptiske lesesirkelen her på Bokelskere er George Orwells 1984. Jeg
har derfor lastet ned en gratis lydbok fra audible med Animal Farm & 1984 med Stephen Fry som oppleser, og er så vidt i gang med Animal Farm.

På italiensk har jeg Il Nome Della Rosa / Rosens navn av Umberto Eco.

God helg, alle sammen!

https://bokelskere.no/tekst/368387/

Jeg har vært lite aktiv i lesesirkelen i det siste. Noen bøker har jeg lest før og andre bøker ha jeg lite å si om. Jeg ønsker allikevel å være med i sirkelen, er veldig takknemlig for jobben du gjør og har stort utbytte av hva dere andre skiver.

"De blanke ordene" kom i postkassen i dag. Så delikat. Har snust litt på teksten, gleder meg til å lese - over lang tid!

Athena er født i Romania, nærmere bestemt Transylvania. Hun vokste opp i Beirut, før foreldrene tok henne med til London da krigen var et faktum. Athena er en mystisk skikkelse, og de ulike kapitlene i boka er viet til mennesker som kjente henne på hvert sitt vis. Sakte, men sikkert, danner de et bilde av en kvinne som er noe helt eget.

Har slitt litt med tidligere bøker av Coelho, men denne fenger. Interessant, og medrivende.
Det skyldes nok at de ulike menneskene som kjente Athena, har ganske ulik oppfatning av henne.

Med forbehold om at jeg kan huske feil; jeg mener det ble fremmet et slikt forslag for en tid siden (lese først, diskutere etterpå) og at det var litt frem og tilbake om dette. Men noen konklusjon ble ikke trukket.

I og med at vi leser i forskjellig tempo, er det å få en slik nettbasert lesesirkel til å fungere en balansekunst. Personlig ville jeg ha foretrukket at diskusjonen strakk seg gjennom hele leseperioden. Som du sier, gjerne legge frem synspunkter før, under og etter lesingen. Jeg har sett tilløp til samme tendens som deg (lese først, diskutere etterpå), og jeg har sett «etternølere» komme med gode innlegg som ikke blir fulgt opp, antakelig fordi de fleste da har sett seg ferdig med boken.

Mitt innlegg er ingen kritikk, kun en observasjon. Hvordan fungerer lesesirkelen i dag, og kan noe gjøres annerledes for å gjøre den mer attraktiv. (Jeg hadde virkelig ikke tenkt jeg skulle legge meg borti denne diskusjonen, men akk … )
Håper riktig mange kommer med sine synspunkter!

Sykkeleventyret: 550 km gjennom Tyrkia med en gatehund på styret, er en fin reisebok å få med seg nå som sommeren er her.

Gjennom Ishbel Holmes sykkelglede blir man kjent med Tyrkia på godt og vondt. Hun bruker sykkelen som terapi, og hun er kjent som World Bike Girl og hun blogger om turene sine. Gjennom en vanskelig oppvekst med en far som dro fra dem, og en mor som ikke ville ha henne, og hun endte opp i fosterhjem, har sykling vært hennes styrke.

Unikt vennskap
Ved en tilfeldighet begynner en hund å følge etter henne. Hunden har en skadet pote, og virker svært folkesky, men av en eller annen grunn, blir ikke Ishbel kvitt den. Hun har sykkel med tung bagasje. Hun kan ikke reise videre sammen med en hund. Men samvittigheten tar tydeligvis overhånd, og hun er nødt til å finne på en løsning. Hun får en grønnsakskasse av noen, som hun fester på styret, som Lucy kan sitte i når hun trenger avbrekk.

Synet er selvfølgelig komisk for de andre som får med seg Ishbel og hunden på sykkel, men Ishbel må slutte å tenke hva andre tror, og få reddet hunden. Hun har kun et mål og det er å få syklet Lucy til nærmeste dyrepensjonat. Gjennom sosiale medier forsøker hun også å skaffe henne et hjem.

Hvem redder hvem?
Med lite mat, lite penger og mye usikkerhet både fra Isbhel og hunden Lucy, viker likevel ikke Lucy fra hennes side, og Ishbel var ingen hundemenneske før hun møtte Lucy. Gjennom deres ferd, må de hanskes med farlig trafikk, pågående menn og språkvansker. Selv om Ishbel Holmes har syklet i mange land, innrømmer hun at hun ikke har lært seg så mange språk. Men under deres reise møter de også gode mennesker som gir dem husly når det er nødvendig, eller stille opp når Ishbel Holmes etterlyser noe gjennom sosiale medier. Men tiden er knapp og Lucy er en skadet hund. Vil Ishbel gi henne den redningen Lucy trenger i tide?

Gjennom sin "lille" reiseskildring, klarer Ishbel Holmes å få ned både det positive og det negative med sin spesielle ferd. Det var interessant å lese om båndet mellom Ishbel og Lucy som har flere ting til felles. De er skadet på hver sin måte og de er helt alene i verden. I Sykkeleventyret beskriver hun også hundenes kamp i Tyrkia. Mange i Tyrkia ser på hunder som skadedyr og mange vil ikke røre dem på grunn av gammel overtro. Gjennom denne boka ønsker Holmes å forandre på det, og det var også interessant å lese om forskjellige dyrepensjonat/dyremottak i Tyrkia, men ikke alle hadde ikke like god standard. Sånn er det dessverre i alle land. Mange er ute etter økonomi fremfor å ta vare på dyrene.

Hadde dette vært en ren reisebok, ville jeg ikke ha lest den, for har ikke reist så mye i voksen alder, men ville lese den siden det var dyr involvert. Det er alltid spennende å lese om menneskelig bånd til dyr. Dyr har en egen evne til å forandre på så mye.

En fin og sårbar bok om to svake sjeler som finner styrke i hverandre, og som finner nye måter å støtte hverandre på. Det eneste som ikke fenget noe særlig var språket som ble noe monoton i lengden. Savnet mer brytning i språket. Det ble noe stivt. Er likevel glad for å ha blitt kjent med hunden Lucy. Dyr er herlige.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Mangschou, mot en ærlig anmeldelse)

Som utmeldt av lesesirkelen er jeg kanskje ikke meningsberettiget her. Jeg vil likevel si at jeg ønsker lesesirkelen alt godt og håper den vil leve videre. På sitt beste er lesesirkelen et suverent bidrag på dette nettstedet. Men jeg har også merket en synkende interesse, som om lesesirkelen har kommet inn i en slags nedadgående spiral. For egen del kom jeg til et metningspunkt etter å ha deltatt i omkring syv år. Likevel titter jeg ofte innom, finner interessante boktips og innlegg. Et par ganger har jeg da også deltatt i felleslesningen og debatten. Det vil være et tap for Bokelskere.no om lesesirkelen avvikles.

Det er ikke godt å vite hva som kan gjøres. Som Randi er inne på, alt her er frivillig, man kan avkreve noen å skrive innlegg. Jeg foreslo en gang litt lengere opphold mellom hver bok. Selv om det blir to--tre uker med forslag og avstemning, mm., tok det oppmerksomhet fra det jeg holdt på å lese. Nå kjennes det befriende å slippe å forholde seg til dette. Mulig jeg tar feil, men jeg oppfatter også at det finnes en slags uuttalt uenighet om man skal lese ferdig boken først, så diskutere, eller diskutere underveis. Noe å ta opp? Ledelsen av lesesirkelen har hele veien vært meget god.

Noen tanker bare, fra en som, satt på spisser, skummer fløten uten å være med å dra lasset.

Skuff denne gangen dessverre, har likt de tre andre bøkene jeg har lest av H. men denne var kjedelig

Raif er 24 år, tyrkisk, og har flyttet til Berlin for å gå i lære hos en såpefabrikkant for så å ta over farens såpefabrikk i Tyrkia. Den unge tyrkeren er derimot mer interessert i kunst og litteratur. En dag forviller han seg inn i et galleri med moderne kunst. Mye av kunsten får ham til å trekke på smilebåndet, men så får han øye på portrettet som skal endre livet hans for alltid. Avbildet er en ung kvinne i pels, og det er et selvportrett. Kunstneren er en viss Maria Puder. Raif klarer ikke å rive seg løs, og blir sittende til galleriet stenger. Han returnerer dagen etter, og dagen etter det, ja hver dag helt til en ung kvinne henvender seg til ham. Raif er først altfor opptatt av «Madonna i pels», som en anmelder har kalt portrettet, til å innse at kvinnen er den samme som på portrettet. Dette møtet snur Raifs tilværelse på hodet.

Romanen var lenge en nasjonal hemmelighet, utgitt i 1943, men nå gis den heldigvis ut på en rekke språk. Boken er full av ensomhet, bittersøt kjærlighet, og om å bli kuet av livet selv. Medrivende!

Lettlest for fin historie, som det er lett å følge med på.

Har du lyst å lese en roman med masse følelser, både av den romantiske typen, og den mellom foreldre og barn (og barnebarn og naboer og kolleger), da er dette et godt valg. Det er en "bobler i glasset og sol på terrassen-bok" så det er bare til å lene seg tilbake og nyte turen

Niende bok om familien Winther fra Trondheim.

Etter at Christian har kommet tilbake fra de døde, blir Fredrik overflødig i hjembyen. Han flytter til Kristiania, og hans gravide kone, Gitte, skal komme etter når barnet er født.
Også Emma rømmer sørover, og hun og Fredrik møtes tilfeldig. De to har fremdeles følelser for hverandre, men Fredrik er ikke lenger fri og frank.
Å gå inn i et forhold nå er galskap, og ikke minst umulig.

Lettlest underholdning, hvor handlingen nå foregår for det meste i hovedstaden.

Minier er kanskje ikke original, men hans mørke og dystre krimbøker fascinerer.

Er det noen som skriver mørkt, så er det ham. Ikke at det sjokkerer for har lest en del mørke bøker og sett en del mørke filmer, så det skal mye til for å sjokkere, men liker at han prøver. Har ennå ikke fått med meg de to første bøkene i serien: Hvis helvete var av is og En sang for druknede sjeler, men føler ikke at jeg misser noe, og det spørs jo hvor nøye man er. Selv er jeg ikke så nøye når det gjelder krimserier, for det er lett å få med seg bakgrunnen til hovedkarakterene uansett. Har lyst til å få med meg Hvis helvete var av is siden jeg allerede har den i samlingen.

Bøkene blir bare bedre og bedre
Dalen er sjette bok om kriminalførstebetjent Martin Servaz, og som vanlig er han i hardt vær. Han er for tiden suspendert og venter et viktig møte om noen uker. Et møte som kan gjøre resten av karrieren hans. Samtidig har han sønnen Gustav å tenke på. Ikke nok med det. Midt på natten får han en telefon fra noen han ikke har hørt fra på åtte år. Personen det gjelder er en han kjent godt en gang i tiden. Personen trenger hjelp, og ved hjelp av noen stikkord, tror Servaz han skjønner hvilken sted personen som ringer mener på. Han drar dit i håp om å finne den som ringte ham, før det er for sent. Men stedet han har dratt til består av mye fjell og skog. Det er et kloster i nærheten og et småsted. Det er bare en vei som fører inn og ut av småstedet. Et bestialsk drap skal ha skjedd i nærheten, og av den grunn møter Servaz en gammel venn. På grunn av noe som skjer, er Servaz nødt til å bli der lenger enn planlagt. Folk blir nervøse da enda et drap skjer ... Klarer Servaz å holde seg unna, med tanke på at han er suspendert?

Det er ikke bare Bernard Minier jeg liker bedre og bedre, men også Martin Servaz. Han er jo en typisk antihelt. Det er ikke derfor jeg liker ham, men fordi han kjører sitt eget løp samme hva det måtte være, og følger instinktene sine. Samtidig tar han vare på de rundt seg.

Gjennomsiktig sak, men veldig medrivende
Syntes saken i seg selv var noe lett å gjette seg frem til på grunn av et hint, men følte ikke at det ødela spenningen, for Minier er som Slaughter og kan å skrive på en medrivende måte. Karakterene føles ekte og realistiske, også de man ikke liker, og hele tiden må man lese litt videre. Kapitlene er korte og det er alltid noe som skjer. Likte også at handlingen foregikk i et isolert småsted. Det eneste jeg angrer på at jeg ikke leste denne da det var høst, men kunne ikke vente. Hvordan han klarer å skrive store bøker på kort tid, er for meg en gåte, men jeg klager ikke.

Etter Miniers sjette bok, kjeder han meg fremdeles ikke, og jeg venter allerede på hans neste.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)