Jeg er ikke helt "ferdig" med Brødrene Karamasov, og føler for en pause, så jeg foreslår at vi tar opp tråden igjen over sommeren, da fra kategorien Nyere Nordisk.

Pistol eller revolver

Ein skyt ikkje løver med pistol.
Ikkje med revolver heller.
Det trengst ei rifle.
Elefantar skyt ein med kanon.
Har ein to kanonar,
kan ein skyte ned månen.
Så skaffar eg meg to kanonar
gjennom eit postordrefirma
og sender månen til deg
som A-post
slik at du skal forstå
at eg enno tenkjer på deg
– så lenge etter.

Forfatter: Ragnar Hovland
Utgitt: Henta frå samlinga «Katten til Ivar Aasen møter hunden frå Baskerville», Samlaget 1996

Fedreland

Aaja, vi også elsker dette landet
med sot og skorstensrøk og gatestøv,
den trange sprekk imellom grå kaserner
hvor solen bare har en times frist.
Vi lenges vel iblandt mot noget annet:
en li med vind og sus og sang i løv,
en strand med hav og himmel, sol og stjerner,
en skog med kvaeduft fra bark og kvist.

Men dette er vårt land. Her har vi hjemme.
Og hvad vi drømmer kommer ingen ved.
Vi elsker gaten – ja vi elsker landet,
som vi befolker her så altfor tett.
Og alle andre drømme må vi gjemme
i dypet av vårt mørke sind et sted.
For den skal være fredløs og forbannet
som sviker gaten og sin ætt.

Forfatter: Rudolf Nilsen
Utgitt: Fra samlingen «På stengrunn», Andelsforlaget «Ny tid», 1925.

Vårjevndøgn

Mørket
har funnet
sin virkelige form
i trærnes kroner.
For ennu er det jordens natt.
Dagen stiger
bak det ruvende mørke.
To ord
skal prøves:
aksentuering
og jevndøgn.
En stund
har natten feste
i lysets rike.
Så viker mørket.
Himmelens ekvator,
ubønnhørlig som en knivsegg,
skiller lys og vinter.

Forfatter: Jan Jakob Tønseth
Utgitt: Hentet fra samlingen «Referanser», Gyldendal 1979

Jeg begynte på bok 3 for et par timer siden :) Ja, det har ikke vært så mange som har bidratt på tråden, og det er vel flere grunner til det.

Nå fikk du meg til å le :) jeg og min hukommelse. Jeg husker faktisk én ting, og det er at skarven kunne være et symbol på eller varsle døden.

Nå har jeg akkurat lest den og ja, den er det. Hjertelig takk!

Jeg kom til å tenke på en helt annen skarv, en vi leste om og tolket på videregående. Noen som husker hvem som skrev den, en novelle tror jeg det var?

Årstidene spiller ingen rolle for meg, heller hvordan jeg har det og det svinger selvfølgelig. Det er fortsatt Dostojevskijs "Brødrene Karamasov" som gjelder, og nå nærmest midtveis har romanen tatt en ny vendig, og sidene bare flyr avgårde, deilig.

En riktig god helg til dere alle!

Geir Kjetsaa siterer Dostojevskij i innlegget over:

"Lykken består ikke i komfort, lykken må kjøpes gjennom lidelse. [...]

Mennesket fødes ikke til lykke. Det tjener seg til lykken, og alltid gjennom lidelsen."

Tidligere tiders filosofer og forfattere var ofte opptatt av sorg og lidelse som nødvendige onder på veien mot dypere forståelse og glede i livet. I dag skal helst alt som gjør vondt fjernes fortest mulig med alle mulige og umulige midler.

Som en følge, orker mange heller ikke ta innover seg andres sorg og smerte der vi sitter på hver vår tue med eller uten våre substitutter for lykke. Ingen god utvikling, etter min mening.

Du kan sjekke ut disse

Når månen

Når månen står lågt på himmelen
og ventar på første bussen heim
og fuglane set på kaffitraktarane
og lurer på kva dei skal ha på seg i dag
og sykkeltjuvane geispar og seier:
«Det får vere bra»

då ligg det ein mystisk framandkar
i senga, han lar vekkjarklokka ringe
og har slett ikkje tenkt å stå opp
og gå på skulen
(stemmer, det er meg)

Forfatter: Ragnar Hovland
Utgitt: Frå samlinga «Katten til Ivar Aasen møter hunden frå Baskerville», Samlaget 1996.

Ang. ME har du lest denne siden fra NRK

"Det kommunistiske manifest" kom ut i 1848, og det er vanskelig å tro at dette ikke ble snakket om blant filosofer og forfattere også i Russland. Begge mennene levde i den samme tidsperioden. Jeg er fristet til å tenke at Dostojevskij, dypt religiøs, ignorerte denne ideologien på grunn av dens fornektende holdning til religion.

Jeg går ut i fra at tolkningene bygger på at Dostojevskij ikke har nevnt Marx i sine tekster, men jeg tviler på at han ikke hadde kjennskap til han. Kanskje han rett og slett ikke tok Marx på alvor. Bare en tanke.

Det er litt flaut å si det, men jeg leste ikke noe særlig verken i barndommen eller ungdommen. En og annen bok til jul, men det var det.

Jeg tok det imidlertid igjen når jeg begynte å lese for datteren min. Roald Dahl, Astrid Lindgren, Ole Lund Kierkegaard vil jeg spesielt trekke frem. Godt innhold og ikke minst gode bøker å lese høyt fra, ble avhengig av det etter hvert. Jeg skulle gitt mye for å kunne gått tilbake og levd de årene om igjen.

Jeg har også den serien av Vilhelm Moberg. Hva synes du så langt?