Bokelskere.no

Om hvor vanskelig det kan være å finne seg selv og å finne sin plass.

Han er trettiseks år, og etter seks års ekteskap, er det slutt. Hva gjør man da?

Mystisk hovedperson, eller er han bare beskjeden?
Den navnløse hovedpersonen får beskjed av kona at hun har vært utro og ekteskapet er over. Hun tilbyr seg å flytte ut, men han flytter ut istedet uten noen mål og mening. Ved en tilfeldighet ender han opp langt oppe i en dal, og nærmeste nabo kan man så vidt se huset til. Han overtar huset til en gammel kunstner som har havnet på pleiehjem. Selv er hovedpersonen portrettmaler, men føler han har mistet gnisten. Han får en strøjobb som kunstlærer og trives med det. Om kveldene slapper han av med klassisk musikk som ble igjen etter den tidligere eieren.

På loftet finner han et maleri som er malt av husets tidligere eier, og maleriet heter Drapet på kommandanten. Hovedpersonen er fascinert av det bildet av en eller annen grunn, og ser på det ofte og lenge. En dag blir han oppringt av en venn som spør om han tar et oppdrag av en kunde som er villig til å betale mye og han tar sjansen. Kunden viser seg å være hans "nærmeste" nabo, som har sansen for den unge portrettmaleren, og vil at han skal male et bilde av ham. Underveis kommer de i prat og blir så smått kjent med hverandre, og det viser seg at kunden har enda et oppdrag, men hva? ...

I mellomtiden, om natten opplever den navnløse hovedpersonen noe underlig. Han hører bjeller utenfra som klirrer på nøyaktig samme tidspunkt. Hva kan det være, og burde han undersøke saken? Fra da av tar livet hans en surrealistisk vending ... Mystiske og rare ting skjer.

Ingenting å "grue" seg til
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Murakami, for jeg har bare hørt lovord om forfatterskapet hans. Det jeg har hørt mest om bøkene hans, er at de er veldig surrealistiske og spesielle. Før jeg begynte å lese Drapet på kommandanten, håpet jeg den ikke ville bli så surrealistisk at man ikke forstår det man leser. Men det var ingen ting å frykte. Nå bare angrer jeg meg på at jeg ikke har lest noe av Murakami tidligere. Boka er spesiell og surrealistisk, men man forstår det man leser og det er uhyre spennende. Man må lese litt til og litt til. Lenge har jeg hatt Kafka på stranden, men har utsatt å lese den fordi jeg var "redd" bøkene hans ville være for surrealistiske, for det er en stor forskjell på å lese noe surrealistisk og det å se surrealistiske filmer og Tv-serier. Men Murakami skriver svært forståelig og man faller ikke av når noe surrealistisk skjer. Det var ingenting å grue seg til.

Den mest spennende delen å lese om er mysteriet om bjellene som klirrer på samme tid, og naboen som han blir kjent med. Han er morsom. En underlig skrue som man ønsker å bli bedre kjent med. Den navnløse hovedpersonen, portrettmaleren, blir vi en del kjent med, spesielt når det gjelder bakgrunnen. Tapet av hans lillesøster han mistet da han var femten. Hun døde av hjertefeil og han har alltid båret på et savn etter henne. Selv om det er portrettmaleren som er hovedpersonen i boka, synes jeg han lett blir anonym og naboen tar mye plass, noe jeg ikke har noe i mot fordi han liver opp mye av boka og gjør det hele mer sært, på en god måte.

Dette er Drapet på kommandanten bok en og personlig er jeg ikke fan av at noen deler opp filmer og bøker i to. Skjønner ikke helt vitsen med det. Da foretrekker jeg heller oppfølgere istedet. Men det er det ikke jeg som bestemmer. Jeg likte bok en såpass godt at jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg skal selvfølgelig få med meg bok to også. Heldgivis slipper jeg å tvinne tommeltotter, for jeg har mange bøker å lese mens jeg venter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har også nettopp startet å se Skyggespill, etter å ha lest ferdig boka. Meget interessant.

I blogginnlegget Rya av Ole H Bremnes – «en heil roman på gulvet» - bøker og radioprogram om utvandring skriver jeg om hvordan jeg kom på å kjøpe boken til Linda Stewart: Amerikabrev. Boken ble utgitt i 2017 på Museumsforlaget. Nå har jeg lest Amerikabrev som ble den positive leseopplevelsen jeg forventet det skulle bli.

Jeg har ingen slektninger som utvandret til Amerika. Men jeg har «utvandret» fra nord til sør i Norge, og jeg kan forstå hvilken utfordring det må ha vært å utvandre fra Norge til USA i 1889. Jeg har lest bøker om utvandring til USA før. Men det er noe eget når historien fortelles slik Linda Stewart gjør i Amerikabrev.

Amerikabrev forteller en historie som gjorde dypt inntrykk på meg. Linda Stewart har valgt ut et menneske som hovedperson: den skriveføre Randi Pedersdatter Holtseteren (f. 1860 d. 1953)

«Randi ble født på husmannsplassen Holtseteren som ligger høyt oppe i lia over prestegården i Østre Gausdal.»

Det var på seteren på Skei, Randis fristed om sommeren, at hun knyttet bånd til Mathias Andersen Kankrud (f. 1858 d, 1949). Jeg har vært flere ganger på Skeikampen i vinterferien. Skulle det bli slik at jeg kommer dit igjen, kommer jeg til å tenke på at under Skeikampen er det frodige fjellbeiter som dannet grunnlaget for seterdrift. Og at der var Randi om somrene før hun emigrerte til USA.

Moren til Randi likte ikke at hun hadde kontakt med Mathias:

«Randi hadde først vært dypt fortvilet da Mathias hadde fortalt henne om brevet han hadde fått av onkel Nils i Wisconsin... I brevet lå en amerikansk billett til Mathias. Han skulle reise allerede om et par måneder, i begynnelsen av april. Randi hadde en mistanke om at moren hennes kanskje hadde vært i kontakt med sin søster for å få Mathias langt fra henne. Moren syntes fortsatt at Mathias var en upassende bråkmaker.»

Mathias emigrerte til USA. Men kom tilbake får å gifte seg med Randi:

«Faren hennes hadde vært genuint interessert da Mathias fortalte om gården sin i Wisconsin. Foreldrene hennes kunne ikke lenger avfeie ham som en uansvarlig bråkmaker, slik de hadde gjort tidligere. Han var blitt voksen, hadde bygget seg en gård, og hadde holdt sitt løfte om å komme tilbake til Randi.»

For moren var det annerledes. Randi var den yngste jenta i familien. Det var forventet at hun skulle forbli ugift og stelle for foreldrene inntil de gikk bort. Hvem skulle ta seg av dem dersom Randi reiste med Mathias.

Randi giftet seg med Mathias i 1889 og en kald marsmorgen uken etter reiste hun med Mathias til Amerika. En må ikke lese boken til Lisa Stewart for å forstå at dette må ha vært vanskelig.

Det første brevet fra Randi til familien i Gausdal er 29. mars 1889 fra Kristiania. Gjennom brevene fra Randi til familien og brevene hun mottar fra familien i Gausdal er det vanskelig ikke å la seg berøre. Å forstå at bølgen med utvandringen hadde en kostnad. Når broren i Gausdal i sitt brev til Randi avslutter sitt brev til Randi med Lev vel. Bliv lykkelig blir jeg rørt. Hvordan moren, og til og med kyrne på seteren, savner Randi, da er det man forstår at utvandringen hadde en kostnad som aldri kan måles i kroner og øre.

Mer fra denne boken skal ikke jeg røpe. Det kjennes meningsfullt å lese Amerikabrev og bli kjent med livet til Randi – gjennom ord og bilder

Omtale fra dette blogginnlegget - link

Denne boka har jeg visst om lenge , og utsatt å lese. Den er for vond har jeg tenkt . Og ja, det var hjerteskjærende å bli kjent med de ulike karakterene fra bygda, vite at for noen går det ikke bra. Det ubønnhørlige som rammet så mange. Sterkt. Viktig. Utrolig bra fortalt .

Krim! I påsken! Jeg føler jeg har tatt påskeferien på alvor denne gangen altså . Det er skikkelig lenge siden jeg har begitt meg ut på den galeien. Ja, bortsett fra ALT ER MITT av Lillegraven har jeg ikke lest krim på flere år faktisk. Dette var god krim. Men jeg ble kanskje vel så betatt av livshistorien til etterforskeren, Marion Briem, som til selve krimgåten. Hennes tøffe barndom da hun ble behandlet for tuberkulose og måtte bo på sanatorium. Der møtte hun også andre barn med tøffe skjebner . Jeg undret meg hele veien hva hennes barndom hadde med det som skjer på Island under verdensmesterskapet i sjakk i 1972 ... Fikk aldri helt svaret, da... Hovedhandlingen utspiller seg med kald krig, avlytting, avhopping, og ikke minst Bobby Fischer sjakksuperman som bakteppe. Men …. Jeg må bare skuffe sjakk-entusiaster. Det handler lite om sjakk, men mesterskapet danner en god ramme rundt dramaet. Grei krim- lest på et blunk. Påskeferie, altså !!

Deilig avslappende og lett fordøyelig påskelesing. Gikk unna som et velfylt påskeegg med alle favorittbitene i. Krig og kjærleik , kunst og rettsak . Juhu!

Ååå, Agnes , Agnes! Jeg gråt litt med deg, lo masse av deg- for så å merke at latteren satt litt fast i halsen. En tilsynelatende overfladisk historie om Agnes med kjærlighetssorg grep mer og mer tak i meg. Etterhvert rev jeg meg i håret over løgnene hun tvinnet seg inn i , men jeg heiet på henne, jeg trodde at det kom til å ordne seg... Da boka var lest fikk jeg lyst å gi henne en skikkelig god klem. Og slutten var som en god klem til leseren også... nydelig lest av Tone Beate Mostraum, som jeg blir i godt humør bare av å høre stemmen til. Lydbok har gjort meg til et mer lesende menneske . Hurra. En fin bok var dette!

Hovedpersonen opplever en forferdelig bilulykke i begynnelsen av romanen. Det er hun som er sjåfør og en issvull i veien som hun ikke kunne forutse gjør at hun blir frikjent for all skyld. Skyldfølelsen tærer på henne, hun vet ikke hvor hun skal gjøre av den, og den ligger som en mørk undertone gjennom hele historien. Hun er anestesilege og mor til to, har også en mor hun besøker på sykehjemmet. Tap, smerte, skyld og sorg er noen av temaene, og det er engasjerende og litt vondt å lese. Men jeg opplever likevel at hun på sett og vis kommer seg videre. Det er forfatteren selv som leser, fint å høre på. Sårt og nært. Klok bok.

En poetisk perle om kjærlighet, sorg og å få barn. Som det så fint står bak på boken: "Om redselen for å elske noen, men å våge det likevel." En mor forteller episoder fra livet til sitt barn. Jeg opplever det som at forfatteren skriver fra sine egne erfaringer. Personlig syntes jeg det var gripende og interessant (og trist) å lese mer om hennes minner og betraktninger om vennen som døde (det fikk vi bare små hint om i boken Monstermenneske). Jeg hadde nok en forventning om å lese noe gripende og allmenngyldig rundt det livsomveltende med å få barn, men det temaet var ikke like mye i fokus som jeg hadde trodd da jeg plukket opp boken. Men jeg likte boken veldig godt! Hun er veldig god til å sette ord på følelser. Usikkerheten og tankene hennes om det nye forholdet, mange har nok kjent på en del av disse følelsene selv.

Hva ville du ha gjort hvis du fant et mystisk brev i postkassa?

Det er ikke godt å si ... I Ikke slå av lyset møter vi Christine Steinmeyer. Hun er radiovert og lever et normalt liv, frem til nå ... På selve julaften finner hun et selvmordsbrev. Var det meningen at hun skulle få det i postkassa, eller er det sendt feil? Eller er det hele en grotesk spøk? Forloveden hennes er irritert på henne fordi de allerede er for sent til å møte opp til foreldrene hans, og mener at brevet ikke har noe med dem å gjøre. Christine mener noe annet. Hun vil i det minste prøve å finne ut hva det vil henne, og gjøre en god gjerning. Men etter funnet av selvmordsbrevet begynner Christines liv fort å rase sammen. Hun får trusler, uten å skjønne hvorfor eller av hvem, og sakte, men sikkert begynner rutinene hennes å forsvinne også. Mennesker hun er svært glad i, begynner å trekke seg unna henne. Hun kjenner seg nesten ikke igjen seg selv for hun skjønner ikke hva det er som foregår. Hvem er det som vil at hun skal lide, og hvorfor? Kommer hun til å klare å finne ut av det, og må hun starte jakten selv?

Samtidig følger man kriminalførstebetjenten Martin Servaz. Han er på rehab for å komme seg etter depresjon. Han er sykmeldt og har dermed ikke lov til å jobbe. Men noen sender ham noe som gjør til at han ikke klarer å holde seg unna, og dermed gjør han undersøkelser på egen hånd. Er det noen som forsøker å fortelle ham noe, og burde han holde seg unna?

I mellomtiden følger vi Christine og Servaz separat. Kommer veiene deres til å møtes, eller har de ikke noe med hverandre å gjøre?

Krim med grøsseraktig preg
Dette er bok nummer tre i serien om Martin Servaz og selv om jeg ikke har lest de andre bøkene i serien, syntes jeg ikke det gjorde noe. Bernard Minier er heller ikke et ukjent navn for min del, men jeg har bare ikke lest noe av ham ennå, ikke før nå. Det jeg hadde hørt om bøkene hans på forhånd var svært variert, noe jeg godt kan forstå. Min favorittsjanger innen både litteratur og film har alltid vært horror. Jeg elsker å bli skremt, men det er altfor lenge siden sist. Ble jeg skremt denne gang? Jeg kan ikke si det. Selv om horror er og blir min sjanger, liker jeg også krim med grøssende elementer. Det har Ikke slå av lyset av Bernard Minier. Handlingen er svært dyster og har noen spennende partier. Boka er på over fem hundre sider, men den er veldig lettlest og sidene blar nesten av seg selv. Så, hvorfor ble jeg ikke helt begeistret?

Dette er som nevnt mørk og ikke minst voldelig krim, noe jeg ikke har noe i mot når det gjelder bøker. Men det som plager meg med konseptet er bruken av opera som bakgrunnsteppe, og at det hele er veldig søkt. Man får en lang oppsummering mot slutten, men likevel sitter jeg igjen med en del spørsmål. Hvilke spørsmål kan jeg ikke si da det kan avsløre for mye. Mye blir oppklart, men samtidig sitter man igjen med noen hvorfor spørsmål.

Overdøves av opera
Opera får en stor rolle i boka. Noe jeg har lite forhold ti. Jeg liker opera blandet med metal/black, men ren opera skjønner jeg ikke et kvekk av, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg skjønner godt hvorfor opera har en så stor rolle i boka , men likevel er det litt irriterende i lengden, og ødelegger noe av spenningen og intensiteten. Det stjeler oppmerksomheten på en måte. Det er ment som bakgrunnsteppe, men overdøver selve handlingen.

Ikke slå av lyset er en lettlest og uavansert krim som er fin å få med seg hvis man vil ha noe avslappende nå som sommeren nærmer seg. Men for oss som har lest en god del krim oppgjennom årene, blir det for lett å gjette seg frem til hva som egentlig foregår, og man kan trygt slå av lyset etter å ha lest denne.

Fra min blogg: I Bokhylla

En vakker morgen tidlig i juni 1751 låste jeg for siste gang døra i min fars hus etter meg og forlot barndomshjemmet for godt. Sola kastet sine første stråler på bakketoppene da jeg gikk nedover veien, og da jeg kom så langt som til prestegården, sang svarttrostene i syrinbuskene i hagen, og den rå morgentåka i dalbunnen begynte å lete og spre seg.»

Romanen Kidnappet av Robert Louis Stevenson ble utgitt i 1886. Forfatteren ga også ut andre kjente bøker som Skatten på Sjørøverøya og Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Årsaken til at jeg har lest Kidnappet nå, er at Per Petterson skriver om den i boka jeg skrev om i et innlegg her:
Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster

Etter å ha lest romanen som Stevenson skrev, forstår jeg godt at den er blitt en klassiker. Søker man etter boken på Internett, er det utgitt i mange forskjellige utgaver. Romanen er utgitt som tegneserie og er filmatisert. Utgaven jeg har er fra 1979.

Mer om boken i et innlegg på bloggen min her

Dette ble for tregt for meg. Jeg opplevde mange gjentakelser og karakterene i boken var ikke troverdige. Jeg kom aldri inn på dem slik at jeg fikk noen sympati eller forståelse for hvorfor de handlet som de gjorde.

For et vakkert og respektfullt portrett av den fantastiske maleren, som jeg gjerne skulle se utstilt her til lands. Leste boken på svensk.