Bokelskere.no

Noen ganger leser man bøker man vanligvis ikke ville ha lest, men som man vil lese på grunn av et aktuelt tema. Noen å høre til er en sånn bok.

Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg. Synes ikke at romaner er kjedelige eller tørre, men det er vanskelig å finne romaner man liker i forhold til andre sjangre. Det er vanskeligere å treffe på.

Dette er en dyp roman om det å komme seg ut av komfortsonen og det å involvere seg selv mer med andre før ensomheten tar fullstendig overhånd, eller er det for sent?

Aldri for sent å bli bedre kjent med seg selv ...
Oscar er en godt voksen mann som har en kollega som nærmeste venn. Stort sett er han alene med seg og sitt, konsentrerer seg med å telle skrittene han tar for å ha litt kontroll, og han er en mann som utfører rutinene sine med stor alvor. Noe skjer som gjør til at han får valget mellom å ta ferie, eller jobbe et annet sted i noen måneder. Etter litt grubling velger han å jobbe et annet sted, og i mellomtiden leier han ut leiligheten sin til noen få personer som bytter på å bo der, mot at de skriver i en dagbok som Oscar legger frem, klar til bruk. I dagboken dukker det opp litt av hvert, både humor, personangrep, sterke livshistorier og støtte. De helgene Oscar er innom leiligheten leser han i dagboka og blir fullstendig oppslukt av det leietakerne skriver. Han er også overrasket over hvor godt han trives med sin nye jobb, der han møter Carla og mange andre fantastiske kolleger. Han blir kjent med dem på en helt annen måte enn med andre mennesker tidligere. Årsaken er vanskelig oppvekst, og sosial angst som har utviklet seg sterkt med årene. Han fikk ingen kjærlighet av moren sin, og etter at bestemoren hans døde, ble det nesten glemt hvordan det var å være en del av noe. Det var hun som tok vare på ham og aksepterte ham. Etter at hun døde, har han nærmest sluknet og druknet seg selv i rutiner. Vil det nye stedet friske ham opp, og gjøre ham til en ny mann?

Vanskelig oppvekst
Dette er en god og beskrivende bok om den spanske kulturen, og det er nesten til å ta og føle å, selv om man ikke har vært i Spania. Man blir godt kjent med persongalleriet, både på godt og vondt. Av og til føltes det nesten som om man var der sammen med dem. Man vil nesten skyve Oscar i riktig retning og be ham om å slutte med all den nølingen, selv om det ikke er lett. Etter mange år med ensomhet, er det ikke bare, bare å hive seg ut i ting. Man trenger tid til å venne seg til det meste, både omgivelsene og menneskene. Sånn er det for Oscar som har levd i samme leilighet han har oppvokst i, og underholdt seg selv mens andre, spesielt moren har skjøvet ham bort. Det kan ikke ha vært enkelt.

Noen å høre til handler bunn i grunn om det å komme seg ut av komfortsonen, enten man vil det eller ikke, og ta sjanser når man minst venter det. Hvis ikke får man aldri vite om det blir bedre eller ikke. Boka er både lettlest og sjarmerende. Det er ikke en roman for alle da det er vel mye om følelser og forelskelse. Det er ikke alle som liker å lese om det, og synes det kan bli klissete. Slik er det med meg som gjerne vil heller ha mørkere lesestoff. Det er også en del gjentagelser og stive partier her og der. Det vil si, ikke alles historier er like spennende å lese om, som blant annet noen av dem som skrev i den dagboken.

Alt i alt; en fin og tankevekkende roman å få med seg, selv om det ikke ble en ny favoritt.

Fra min blogg: I Bokhylla

It is a wet day in Dorset, and walking to a luncheon party is Sir Edward Feathers QC, followed by two elderly friends: his scruffy neighbour and sparring partner, Veneering, and Fiscal-Smith, the meanest lawyer ever to make a fortune at the Bar. Fans of Jane Gardam’s bestselling novel, OLD FILTH, will be delighted to encounter Filth, now almost ninety, making his immaculate way to Privilege Hill, named perhaps for the Prive-Lieges who arrived with the Normans, but more probably for the village privies.

Ranging from a Victorian mansion converted into a home for unmarried mothers to a wartime hospital in the middle of the Blitz, from ghost stories to brilliant observations of love and loneliness in their various manifestations – including, in ‘Pangbourne’, a woman who falls in love with a gorilla – to reflections on the haphazard nature of intellect and memories in ‘The Last Reunion’, the stories in this collection mix Jane Gardam’s trademark sardonic wit with a delicate tenderness and a touch of the surreal.

Jeg hadde neppe lest erindringsboken til Frank McCourt (f.1930 d.2009) Engelen på det sjuende trinn (1996), uten at jeg leste om den i dette innlegget:

Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster

Årsaken er at jeg tidligere har tenkt at boken var for trist for meg. Det Per Petterson skriver om Engelen på det sjuende trinn i teksten Engler og Guinnes, overbeviste meg til å kjøpe og lese boken.

Mer om boken mv her i et innlegg på bokbloggen

Nå er det vel ingen «oppegående» bokelskere som har sans for forkortede bøker, men siden jeg ser at Canterbury- fortellingene som også er foreslått er et utvalg, så er sikkert ikke den helt store skaden skjedd. :)

Bare hyggelig, Lillevi.
Jeg har verket som ble utgitt i 1930- årene (fire røde bind). Bøkene ble sett på som svært «vågale» da de ble utgitt. For min del leste jeg Decameronen over lang tid. Skulle jeg ha lest verket sammenhengende hadde jeg nok avbrutt lesinga, og satt det bort for godt. Historiene er fornøyelige, erotiske, lettleste og forutsigbare, - og det holdt lenge med en i gangen.
Utgaven du kjøpte, med et utdrag på 33 historier, fikk jeg som gave etter at hele verket var lest.
Hvis denne utgaven hadde vært tilgjengelig før jeg kjøpte og leste hele verket - hadde jeg også endt om med den.

Decameronen 33 historier - sideantallet er 160 - og jeg ser at flere utgaver av boken er til salgs på antikvarnet.no. Formatet på sidene er ca A4.

Nå så jeg spørsmålet ditt! :)
Det finnes en kortversjon på norsk av Decameronen. Den ble utgitt av Den norske Bokklubben i
1980 og inneholder 33 av fortellingene samt vakre illustrasjoner. Leser du denne så har du fått et godt innblikk i temaene (temaet) i de andre historiene også.

Jeg registrerer at det er forslag om å lese Giovanni Boccaccio’s «Decameronen» som felleslesning frem til sommeren. Som du sikkert vet så består Decameronen av fire bind - på nærmere 1000 sider med illustrasjoner. Jeg tror den utgaven du sikter ble utgitt mellom 1970 og 2000. Uansett, boken har mange sider og inneholder fortellingene som ble fortalt av ti unge mennesker i løpet av ti dager, da de i 1348 hadde flyktet fra Firenze som var hjemsøkt av pest. Det blir 10 fortellinger hver dag - 100 fortellinger på 10 dager, 100 fortellinger som skal konsumeres over en lesetid på noen få uker. Nå er jeg ikke medlem i boksirkelen, men jeg har lest Decameronen, og lesetiden virker i knappeste laget. Fortellingene er lettleste, men jeg ble fort «mett» av dem.

For min del gjaldt Malvis Gallant’s kloke ord: «Stories are not chapters of novels. They should not be read one after another, as if they were meant to follow along. Shut the book. Read something else. Stories can wait.» - denne gangen også.

En helt suveren bok som handler om mye mer enn Santiagos kamp mot en stor fisk.

Anbefales!

En mørk og dyster bok. Kim Leine får virkelig frem noen av de utfordringene menneskene på slutten av 1700-tallet kunne møte.

Jeg likte først ikke at boka var skrevet i presens, men dette gikk seg til etter hvert. Det kan hende boka passer best i denne verbformen.

Boka er lang, men ikke tung. Anbefales!

Fem venner blir etter en kollisjon fanget i aldriverden hvor de må leve samme dag om og om igjen. Hver kveld må de stemme om hvem som får leve. Når de er enstemmige vil tidsloopen opphøre, og bare en av dem vil våkne opp. Kanskje kan de også finne ut hva som skjedde med den sjette vennen som døde et år tidligere? Dette er en medrivende fortelling hvor man hele tiden lurer på hvem man kan stole på. Et marerittaktig scenario som holder på leseren til siste side er lest!

Det som tilsynelatende ser ut som en ulykke blir plutselig en mordsetterforskning. Simon er en einstøing og har en sladreapp der han hadde planlagt å poste saftige nyheter om fire personer på skolen. De fire som tilfeldigvis var i samme rom som han da han døde. Bli kjent med nerden Bronwyn, skjønnheten Addy, forbryteren Nate og sportsstjerna Cooper. Hvem drepte Simon? En spennende sak fortalt på en original måte, karakterer man blir godt kjent med, høyt tempo, og selvfølgelig en kjærlighetshistorie.

Det er ikke ofte man kommer over ungdomsbøker som inneholder stor dose alvor, men det er noen, og Rør ikke de som sover er en av dem.

Fint med forandring
I det siste har det vært veldig mye fantasy for ungdom. Ikke noe galt i det, for jeg liker fantasy jeg også, og det har ikke noe å si hva folk leser, bare de leser. Men godt at det kommer ut litt andre bøker for ungdom også i tillegg. Rør ikke de som sover kan også fint leses av voksne, for det er viktig å sette seg inn i andres liv uansett målgruppe. Voksne kan lære av ungdom og omvendt.

I Rør ikke de som sover blir man vemodig av vennskapet til Emmi og Liv. De har et tett bånd, og det er morsomt hvordan Liv prøver å bygge opp selvilliten til Emmi. Noe skjer med Emmi som gjør til at hun dør. Hun våkner opp et sted som beskrives som i boka "Under jorda". Der blir hun gjenforent med sin høyst savnede bestefar som guider henne rundt, og gjør henne oppmerksom på visse regler. Emmi finner ut at søsteren hennes ønsker hevn over det som skjedde med Emmi. Men Emmi må stoppe det, hvis ikke kan de ikke gjenforenes senere på grunn av reglene bestefaren hennes brifer henne om. Og kommer hun til å se bestevenninne sin igjen? Så mye skremmende forandringer på så kort tid. Kommer Emmi til å bli vant til sin nye tilværelse ... som død?

Ukjent roman
Rør ikke de som sover var en ukjent bok for meg før jeg leste den, så synes ikke den har fått så mye oppmerksomhet som mange andre bøker. Men det er godt å komme over noen ukjente bøker også. Rør ikke de som sover er kanskje ikke min type roman, siden den er hinsides på grunn av at det tar opp om et liv etter døden. Men man tenker ikke spesielt over det mens man leser, så det er ikke noe man henger seg opp i. Man trenger ikke å være religiøs for å like boka, bare for å understreke det. Man blir oppslukt av Emmis tanker og hennes siste dager som levende, og hennes første dager som død. Det er et spennende og spesielt konsept som blir tatt opp, og flettet sammen på en oversiktelig måte.

Dette er en sær og vemodig roman for både ungdom og voksne, synes jeg. At den er litt hinsides og beveger seg i grenseland, gjør heller ikke noe. Boka er ikke bare alvorlig og noe deprimerende, men den byr også på en dose mørk humor og sære tanker. Romanen er veldig kort, og savnet mer bakgrunnshistorie angående hovedpersonene, men samtidig gjør det dem mystiske og hjemsøkende. En fin bok om vennskap og mye mer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Enken har gått hit selv, ingen har tvunget henne til det. Hun har banket lusene ut av de fineste klærne sine og tatt dem på seg, vasket håret i felleshusets urinbalje og bundet det opp. Hun har bedt en stille bønn, taust iaktatt av sine hedenske bofeller, skrapt det sotblandede fettet av kinnene og spist det gode måltidet de har satt frem til henne. Så har hun gått hit, hele veien opp, båret på lette skritt.

Fra Profetene i Evighetsfjorden av Kim Leine

My story begins on January 1, 1950. In the two years prior to that, I suffered cruel torture such as no man can imagine in the bowels of hell.

Life and Death Are Wearing Me Out by Mo Yan

Sara Sherman Wiborg Murphy was a figure of myth long before the Fitzgeralds and the Hemingways and MacLeishes met her in France. Her father, Frank Bestow Wiborg, had been born in Cleveland, Ohio, in 1855, the son of Henry Paulinus Wiborg, a Norwegian immigrant who was either a deckhand on a lake steamer(as family legend has it) or "one of the pioneer businessmen of Cleveland" (as the Centennial History of Cincinnati describes him).

Everybody was so young by Amanda Vaill