Bokelskere.no

Her har uken vært preget av uventede hendelser. I helgen veksler jeg mellom å drømme meg vekk i Seierherrene av Roy Jacobsen og å holde hode og kropp opptatt med praktiske gjøremål. Hva skulle man gjort uten skjønnlitteratur, lurer jeg på? Jeg tør påstå at det ikke finnes virkelighetsflukt som er bedre, tryggere og sunnere for sinnet enn å fordype seg i bøker...

Ønsker alle en fin helg!

Blir jo veldig nysgjerrig på bøkene nå. Jeg har nå nettopp kjøpt boken til James Wood "Slik virker litteraturen hos Bokklubben. Der er bl a Elena Ferrante tema, "i redigering av de eldre essayene og i et nytt essay, tar Wood inn over seg noen dominerende litterære trender de siste ti årene, og ser spesielt nøye på den nye realismen og den selvbiografiske trenden, og da med særlig vekt på Karl Ove Knausgård og Elena Ferrante. ".

Forslag til bøker vi kan snakke om i bokklubben.

Når man må ta saken i egne hender ...

En tøff jente gjør alt for å finne søsterens morder
Sadie er ikke som andre jenter, men hun lar seg ikke pirke på av den grunn. Andre synes at hun er rar fordi hun stammer. Hvis noen reagerer på det, har hun heldigvis noen spydige kommentarer på lur. Hun er også en overbeskyttende jente, spesielt overfor lillesøsteren Mattie. Sadie har vært som en mor for henne. Hun føler seg forpliktet til å ta seg av lillesøsteren sin siden moren deres er mer opptatt av narkotika og menn, og det blir ikke lettere når hun så stikker av. Tilværelsen deres blir snudd opp ned når Mattie blir funnet drept, og Sadie gjør hva som helst for å finne den skyldige, og hun har en mistenkt. Hun kjøper en bil og legger ut på jakt etter denne mannen, som en gang var en av morens kjærester ... Samtidig lages det en podkast siden Sadie er sporløst forsvunnet. Mannen som leder denne podkasten har gitt den tittelen; Jentene. West McCray, som er mannen bak denne mysteriepodkasten, intervjuer de som har kjent eller har snakket med Sadie. Kommer han til å finne henne, eller vil dette bli et uløst mysterium?

Dette har vært inntil nå en ukjent bok, og tror det er en krimbok som er mest beregnet for ungdom, men den kan også fint leses for voksne. Skrivestilen og persongalleriet er spesielt, og boka skifter fra Sadies perspektiv mens hun er på jakt etter denne mannen, og denne podkasten. Podkasten blir beskrevet som en podkastepisode. Det er gjort på en oversiktelig og fin måte, men siden jeg ikke har hørt på podkast før, og aldri har hatt interesse av det, så likte jeg å lese fra Sadies perspektiv bedre. Det var mer naturlig og hun er en morsom og tøff jente og lese om. Så dette med podkastformatet ødela litt for min del, selv om det er en artig tanke å flette inn den type format i bøker også, for å gjøre det hele mer virkelig. Men syntes det ødela noe av flyten i det.

Blandede inntrykk
Etter noen undersøkelser, legger man merke til at denne boka har fått noen blandede tilbakemeldinger, noe som er forståelig. Jeg skjønner hvorfor noen elsker denne boka og hvorfor noen føler seg mer lunken. Jeg tror mye av det har med slutten å gjøre. Jeg kan ikke si så mye om slutten, for jeg vil selvfølgelig ikke røpe noe, men slutten er både fiffig og får en til å gruble lenge etterpå. Noen blir frustrert av det, mens andre elsker den type avslutning. Her må jeg si at jeg liker slutten bedre enn handlingen for den er gjort på en litt utspekulert måte, og jeg lover å ikke gå mer inn på det. Men som sagt, det er en slutt som får deg til å gruble og det er en av de bedre avslutningene jeg har lest i det siste.

Selv om slutten er god og tankevekkende, betyr det ikke at resten av boka er like god. Jeg liker som sagt slutten og hovedpersonen Sadie, men ble ikke altfor glad i skrivestilen eller oppsettet. Aner ikke hva som skurret med det, men ble bare ikke fortrolig med det. Hadde nok hatt sansen for boka hvis språket hadde vært mer rølpete og inneholdt mer sleng i seg. Det hadde vært morsomt, og ekte. For det er nettopp slik jeg ser for meg persongalleriet. Mennesker fra harde strøk som gjør sitt beste for å få verden til å gå rundt. Mennesker med tæl i, spesielt Sadie. Det hadde gjort større inntrykk hvis replikkene hennes ble skrevet med dialekt. Man blir glad i Sadie og poenget bak konseptet, men ble ikke helt bergtatt av utførelsen, dessverre. Heldigvis ble ikke denne boka bare skrevet som ren podkast. Det ville ha vært for spesielt. Falt desssverre ikke pladask for selve boka, men fikk sansen for denne Sadie. Hun var en interessant person å lese om. Det var dessverre det med podkastgreiene som ødela litt for meg. Ikke alle er helt med i tiden ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Jøss, for andre gang. Da må du ha likt den godt. Som mange andre har gjort.

Pereira maintains he met him one summer’s day. A fine fresh sunny summer’s day and Lisbon was sparkling. It would seem that Pereira was in his office biting his pen, the editor-in-chief was away on holiday while he himself was saddled with getting together the culture page, because the Lisboa was now to have a culture page and he had been given the job. But he, Pereira was meditating on death.

Pereira Maintains by Antonio Tabucchi

LOMMELYKTGUTTEN av Ove Røsbak. Hedmarken. Mjøsa. Furnesåsen. Denne biografien til Røsbak er bare helt nydelig, vill og vakker. Og så få høre den herlige hedmarksdialekta hans når han leser, -ubetalelig! Store og små øyeblikk skildres med slik fortellerglede, med rå folkelivsbeskrivelser og sterke poetiske bilder….Det er så kraftfullt, vitalt! Fortellermagi, magisk realisme. Denne har jeg lyttet til som lydbok på uunnværlige Fabel.no. Jeg tror jeg må ha den som bok også, vil lese den en gang til. Hedmarken er blitt en del av meg med alle barndommens somre ved Mjøsas bredder.

Ja, den boka har jeg tenkt å lese. Jeg snakket faktisk med en kollega om den i dag. Takk for tipset! Fantastisk at John Williams omsider ble "oppdaget". Det får meg til å tenke at det nok ligger MANGE litterære skatter begravd der ute, og mange som sikkert aldri blir oppdaget.

Nå holder jeg på med "Knut Hamsun. Reisen til Hitler"; dette virker som en meget interessant, nyansert og solid bok.

Men jeg har lagt "Butcher's Crossing" til på leselista mi.

En nydelig bok om livet til den fiktive personen William Stoner. Boka handler om noe mer enn livet til selve hovedkarakteren. Den er en fortelling om kjærlighet til litteraturen, og Stoner selv kan nok være et symbol på denne kjærligheten.

Det er også en bok om hvordan det som skjer langt borte, ute i den store verden, påvirker alle mennesker på en eller annen måte:
"Han så sykdommen i verden og i hans eget land i årene etter første verdenskrig, han så unge menn reise i krigen, i ivrig marsj mot en meningsløs undergang, som et ekko av et mareritt."

Dette er en bok som det er vanskelig å få til å høres god ut ved å fortelle om handlingen. Den må nesten bare leses for å forstå hvorfor den har fått så mye oppmerksomhet.

Helt frem til «D-dagen» følger jeg hovedpersonen. Heier på henne. Men fra og med side 101 blir det «too much». Etter det blir hovedpersonen reaksjonsmønster urealistisk for meg. Uspiselig. 221 sider. Jeg holdt vel innimellom på å ikke lese ferdig. Romanen Svikne dagar på 221 sider har ikke inspirert meg til å lese flere bøker av Elena Ferrante.

I går leste jeg "De kommer til å drukne i sine mødres tårer" av Johannes Anyuri, og nå holder jeg på med "Stoner" av John Williams. "Stoner" har jeg hatt liggende lenge, og nå er jeg endelig godt i gang med den.

Den boka om Kina som du refererer til, ser meget interessant ut, så den har jeg nå lagt til på leselista mi. Jeg leste en anmeldelse av den i Dagbladet for en liten stund siden.

En bok om en mørk fremtid. Det er lett å se likhetstrekk med hendelsene i Tyskland på 30- og 40-tallet, og det blir i boken trukket paralleller til det som skjedde blant annet der og i Armenia og Jugoslavia. Og det er selvsagt en bok med et tema som er relevant i dag.

Jeg vil si at boka har to jeg-personer. Den ene er jenta som forteller sin spesielle historie gjennom skrivingen, og den andre er forfatteren i boka som får i ”oppdrag” å fortelle jentas historie; og det er denne forfatteren som er hoved-jeg-personen.

Boka kan være litt forvirrende. Det ble bedre etter de første 50-100 sidene, da man liksom kom mer med i historien og skjønte litt mer av hva som foregikk, og ikke minst av NÅR det foregikk. Det hoppes litt frem og tilbake i tid og historie, men med ulike referansepunkter i teksten er det etter hvert greit å forstå hvor og når vi er.

Språket er godt og meget poetisk – kanskje i overkant. Det er nydelige skildringer som setter stemningen gjennom hele boka. Forfatteren lykkes meget godt i å få frem den mørke og dystopiske stemningen, gjerne gjennom bruk av sammenligninger og kontraster..

Denne når ikke helt opp for min del, men likevel vil jeg anbefale boka. Jeg har lyst å beskrive den med et ikke-ord: interessant.

Jeg likte slutten.

En sterk 4-er.

Aza er 16 år og har tvangstanker. Hun har mange vanskelige tanker og diskusjoner med seg selv, men for de rundt er hun en veldig stille og rolig jente. Venninnen snakker som en foss og skriver fan fiction om Star Wars. Hun er forelsket i Davis, sønn av en milliardær som på mystisk vis har forsvunnet. Det er umulig å ikke bli glad i Aza og vennene hennes, og hjerteskjærende å lese om hvor vanskelig det er å leve med tvangstanker. John Green har en magisk evne til å beskrive unge menneskers liv. Til tross for et tungt tema er boken hjertevarm og lettlest. Og lærerik.

Med et direkte, muntlig og ujålete spåk forteller de unge jentene i novellene om en spesiell situasjon i sitt liv. En forteller om da hun kræsjet på øvelseskjøring, en forteller om da venninnen ble uventet gravid, en forteller om da hun som liten besøkte en venninne som hadde helt andre regler hjemme. Det er litt humor i novellene, selv om det også er alvorlige tema. Hendelsene fortelles rett fram med en ganske flat struktur uten høydepunkt eller tvist. Og de slutter veldig åpent. De slutter på en måte der de kunne ha begynt! Slik blir jeg sittende å tenke på hva som egentlig skjedde med jentene videre.