Bokelskere.no

«Vi hadde vært som trær i en planteskole, vi søsken. Ikke før hadde vi begynt å slå rot og finne oss til rette, ble vi tatt opp igjen og satt et nytt sted, Men hjemmet med far og mor og Dadda var liksom jordklumpen rundt røttene våre, den som fulgte med fra sted til sted.

Det var farens konkurs da Marie Hamsun var 7 år som var årsaken til at familien flyttet flere ganger i årene som fulgte. «En mørk skygge falt plutselig over de lyse barndomsdagene mine, en mystisk nedverdigelse», skriver Marie Hamsun i erindringsboken Regnbuen. De måtte flytte fra det store huset og den staselige butikken. «Konkursfanter» fikk Marie og søsteren slengt etter seg. Hun skriver at opplevelsene i barndommen har gitt henne avsmak for auksjoner. Fire auksjoner ble det før familien flyttet til Kristiania i 1897.

Erindringsboken Regnbuen av Marie Hamsun (1881 – 1969) ble utgitt i 1953. Utgaven jeg har kjøpt (brukt på Finn.no) og lest, er fra 1974. Jeg leste om den i boken jeg har skrevet om i innlegget

Kjærlighet og mørke – en interessant og tankevekkende biografi om Marie Hamsun skrevet av Anne Hege Simonsen

Om bokens innhold:

«Etter mer enn førti års ekteskap med Knut Hamsun, utga Marie Hamsun i 1953 denne sin store selvbiografi, der hovedvekten ligger på det nyanserte bildet av hennes ektemann. Enkelt og levende forteller hun om sine oppvekstår i et nøysomt østerdalshjem som var preget av konkurser og oppbrudd, om de første ungdomsår i hovedstaden da hun brøt over tvert med familien for å gå til scenen, og frem til det skjebnesvangre møtet med Knut Hamsun som skulle forandre hennes liv. Hun var 26 år, og han var nesten 50 da de møttes. Fra første stund slo kjærligheten ned i dem som en lys lue og brant livet ut — en besettende, altoppslukende kjærlighet som kunne slå gnister og som ofte ble satt på hard prøve. Han hadde et ubendig temperament, han var lunefull inntil det grenseløse; også hun hadde temperament, men det vitner om hennes karakterfasthet at hun klarte å holde ut med ham i alle disse årene — og likevel leve et rikt liv. «Regnbuen» ble en bestselger i flere år, og regnes som en av de ypperste biografier som er skrevet på norsk. Her er en oppriktighet som kan fylle en med både beundring og forskrekkelse. Mange av brevene som her siteres, er av den art som vanligvis først trykkes femti år etter brevskriverens død. Men det er gripende lesning. Boken gir et levende innblikk i en stor, men omdiskutert manns skjebne.»

Den som leter etter svaret på hvorfor hun ble nasjonalsosialist, vil ikke finne det i denne boken. Det ble en helt spesiell leseopplevelse. På samme måte som biografien skrevet av Anne Hege Simonsen.

Som det var for de fleste barn på den tid Marie vokste opp, ble det mye arbeid som falt på de eldste barna i den etterhvert store ungeflokken:

«Når jeg nå tenker tilbake på de årene, så ser jeg at de la grunn for så meget av min innstilling til livet. Det var trelsomme år, vi eldste søstre ble utnyttet, som det sikkert ville hete i moderne barneoppdragelse. Jeg husker at jeg var så sliten somme tider at jeg måtte gå avsides og kaste opp. En skulle jo vokse også, mange har nesten nok med det i den alderen.»

Om den viktige Dadda, skriver Marie:

«Dadda var fra en husmannsplass. I et trangt reir med 12-13 unger var hun den som først fikk fjær og ble lempet ut. Hun kom til oss da hun var 15 år, og ble værende de neste 15. Da kom en omveltning for oss. For da giftet hun seg. En utrolig hendelse! Det var ikke til å skjønne at Dadda skulle foreta seg noe som helst som ikke hadde med oss og vårt å gjøre. Og så hun som var så gammel! Tenkte jeg. «

Marie skriver om somrene da hun sammen med søsteren Ingeborg var gjeterjenter på seteren sammen med moren. De var bare elleve og tolv år. Mye ansvar ble lagt på små skuldre.

«Minnes jeg gode dager i skogen da mennesker og dyr helst vil late seg litt i solsteken, så minnes jeg enda mer de bitende sure regnværsdagene før det endelig ble Mikkelsmess og hjemreise fra seteren.»

For det meste handler boken om tiden fra da hun møtte Knut Hamsun (1859-1952). Hun siterer fra brevvekslingen mellom dem og skriver at:

«Brev kan somme tider være mer enn samvær. Avstanden gir klarhet, men adskillelsen uro.»

Mange oppgjør mellom dem ble tatt i brev:

«Jeg kommer ikke til å glemme det så lenge jeg lever, skrev han.
Ingen av oss kom til å glemme det.
Det var det første store oppgjøret, det ble ikke det siste. Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss. Somme tider synes jeg vi var som naglet til ett kors.»

På slutten av enkelte kapittel skriver hun om nåtiden, som her fra 1951:

«I disse aprildager mens jeg skriver dette, er det 43 år siden vårt første møte.
Den gamle hvithårede damen jeg ser i speilet når jeg snur litt på hodet, det er meg.
Og her hos meg, i den medtatte kurvstolen som knirker så leit, sitter min mann bøyd under sin harde skjebne og sine mange år.
Jeg tenker sørgmodig at kanskje skulle vi ikke målt hender allikevel den gangen på Theatercaféen for lenge, lenge siden-?»

Knut Hamsun måtte ha ro for å skrive. Økonomien deres var avhengig av bøkene han skrev:

«Han ble gående slik utover våren, ikke frisk, ikke syk, det gikk smått med «forfatteriet». Som han med forakt hadde kalt det i et brev en gang, - riktignok i samme åndedrett som han nevnte den helligånd.
I denne tiden begynte det å demre for meg at det var bare i dette samme forfatteriet han fant den dype gleden som kan kalles lykke.
Til den atmosfæren han måtte ha for å nå den egentlige lykken hørte nok også min kjærlighet. Men jeg forsto at når han som nå ikke kunne komme ordentlig i gang med arbeidet, så kunne ingenting oppveie det. Den lykken jeg kanskje ga ham, var bare et middel, ikke noe mål. Men var det annet han selv hadde sagt? Bare så poetisk, at jeg kunne gjøre ham til en fyrste.
Sannhetens erkjennelse — hvor holder det hardt i de unge år å gi slipp på drømmen!»

Det er veldig mye jeg kunne skrevet om Regnbuen. Selv om det er mange år siden den ble utgitt, er den fortsatt lesverdig. Jeg blir ikke mindre interessert i å lese biografier om Knut Hamsun etter å ha lest Marie Hamsuns fortelling. Og flere bøker som han skrev.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen min

Denne uka har lesningen min hoppet fra det ene til det andre, og det liker jeg!

Jeg ble ferdig med Seierherrene av Roy Jacobsen. Etter å ha tatt meg med gjennom 1900-tallet, på en omfattende reise i både klasse og tid, så overtok Ingvar Ambjørnsen nøyaktig der Jacobsen sluttet: Arbeiderklassens paradis på 90-tallet, til boligblokkene utenfor Oslo. (Utsikt til paradiset, første boken om Elling). Overgangen var ikke gjennomtenkt, men kunne nesten ikke ha passet bedre.

Roy Jacobsen er en av mine favoritter, Elling var fornøyelig og rask lesning.

Og så over til en helt annen verden (og klasse). Fikk begynt på Indecent av Corinne Sullivan i går kveld. Jeg trengte en skikkelig sommer-bok nå, og jeg tror jeg fikk det: Boarding School, rike New yorkere, bortskjemte tenåringer, drama, etiske dilemmaer... Chick-lit på alle plan. Noen ganger passer det perfekt.

God helg.

Dette er en lettlest og underholdende fagbok om hvile. Den har mange korte kapittel med ulike tema, og emnene er fortalt på en muntlig måte som gjør den lett å forstå og rask å lese.

Den tar opp ulike aspekter ved temaet, som historisk bakgrunn for ulike nerve-diagnoser, hvordan hjernen og nervene responderer på stimuli, yoga, avspenning, vennskap og ensomhet, oppmerksomt nærvær.

I samfunnet vi lever i er det mye stimuli, det gjør at vi ofte går i konstant forsvarsmodus. Det sympatiske nervesystemet opererer. Vi trenger balanse mellom det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet. Når vi hviler, gjør yoga eller avspenningsøvelser er det det parasympatiske nervesystemet som virker. Det restituerer kroppen og hodet så vi får overskudd. Da kan vi kan være mer til stede, føle mer empati, bli mer produktive og ha mer overskudd i hverdagen!

Spøkelser fra fortiden ...

Korsika, 2016: Clotilde drar tilbake til gamle trakter etter 27 års fravær. Sammen med sin mann og tenåringsdatter drar hun til ulykkesstedet som skjedde for nettopp 27 år siden. Da Clodilte var femten år gammel, mistet hun broren og begge foreldrene i en stygg bilulykke hun selv var med i. Hun er heldig som overlever, men må dessverre bære på mange byrder senere i livet.

Vonde minner og mystiske hendelser
Under oppholdet, selv om stedet vekker vonde minner og savn, prøver Clotilde å hygge seg der sammen med familien for å se kjente og kjære slektninger. Men det er alt annet enn lett. Hun og ektemannen Franck krangler mye om smått og stort, og Clotilde føler at avstanden mellom henne og datteren blir stadig større. Ting blir ikke bedre da hun får et brev av noen som visstnok skal være moren hennes. Hvordan er det mulig når hun selv var med i bilulykken, og så at foreldrene hennes døde?

Michel Bussi har kanskje ikke fått like mye oppmerksomhet som noen andre franske forfattere har fått i det siste, blant annet Pierre Lemaitre og Bernard Minier. Han har nok levd litt i skyggen av dem. Tiden er en morder er ikke den beste thrilleren jeg har lest, men den er stødig, har et stort persongalleri, og tar mange vendinger.Ved siden av å være forfatter, er Michel Bussi også kjent for å være politisk kommentator, noe som vises godt i boka, fordi han kan mye om eiendomsutvikling og historie. Han virker å være flink til å sette seg inn i saker og ting, og har god oversikt når det gjelder det meste.

Venner og fiender
Dette er en stor bok på nesten fem hundre sider og det merkes nesten ikke da sidene går omtrent av seg selv. Boka består også av et stort persongalleri, og man rekker å bli godt kjent med de fleste. Her er det venner og fiender i fleng, som har sin skjulte agenda om det ene og det andre. Det er ikke alle man liker så veldig godt, og det er et tegn på når en forfatter er god på karakterbeskrivelser.Det er kjedelig å lese bøker med pappfigurer i og som man ikke får noen forhold til, hverken på godt eller vondt. Da blir man bare likegyldig både til konseptet og persongalleriet. Det er jo ikke noe stas.

Det eneste som legger en demper på denne thrilleren er denne Clotilde som er hovedpersonen. Hun kan til tider bli veldig slitsom. Jeg likte den yngre versjonen av henne bedre enn den eldre, for når det gjelder den eldre utgaven av seg selv, virker hun noe snobbete og selvskrytende. Hun virker opptatt av å være pen og attraktiv. Alle kan være usikker uansett alder om det ene og det andre. Det er helt menneskelig, men synes hun blir litt hysterisk og for selvopptatt.Vi blir godt kjent med denne Clotilde fordi tiden i boka veksler fra 1989 og 2016. I 1989 er hun femten år. Hun er en slags outsider som kler seg annerledes, og er en drømmer som ofte skriver dagbok. Det er lettere å like den versjonen av henne da hun hadde humor og en sær måte å skrive på. Som voksen er det som om hun mister en del av seg selv. Ikke bare på grunn av bilulykken, men på grunn av mye annet også. Hun viser mange mindre sjarmerende sider av seg selv som voksen enn da hun var femten år gammel. Hun hadde da mer selvironi.

Det kuleste i hele boka er Cassanu. Han er muligens gammel, men fremdeles kvikk i oppfatningen. Til tross for mye familiedrama, andre hendelser og en skrantet helse, er han fremdeles oppegående og vet litt om alt. Han har alltid et kort i ermet, virker det som. Han er litt i grenseland, og det er lett å bli litt usikker å vite hvilken side han er på, men det gjør ingenting da dette er en fargerik og morsom karakter å lese om.

Tiden er en morder er en lettlest thriller som både fascinerer, engasjerer og irriterer. Den har litt av alt, og den passer ypperlig hvis man vil ha lett underholdning med tempo.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg legitimerer alltid mine doble bokkjøp som gaver. :)

Jeg leste den på engelsk for et par uker siden. Den er lettlest. Og så er det en helt nydelig bok! Det er ikke mer å si om den saken.

Ja, jeg kommer nok til å lese de andre også etter hvert. Jeg leste et intervju av Ingvar Ambjørnsen nå nettopp, og jeg fikk inntrykk av at det kommer en bok til. Han sa at han visste hva som skjedde videre, så da er det vel bare for han å få det ned på papiret :)

I går ble jeg ferdig med "Himmelrike og helvete" av Jon Kalman Stefansson, og jeg kommer nok til å lese de to neste i den trilogien.

Nå er jeg startet med en liten murstein innen litteraturhistorien: "Moby Dick, eller Hvalen". Lest 10 %, og det ser meget lovende ut!

Men Elling er jeg nok ikke helt ferdig med, nei.

Ja, hva skal en si?
Jeg likte boka; jeg gir den jo en femmer. Men jeg blir ikke helt klok på fortelleren (fortellerne?). Det er nesten så jeg får inntrykk av at dette er en live-sending der noen kommenterer det som hender mens det hender. Likevel vet fortelleren (fortellerne, det er jo "vi") alt om de ulike personene, og har muligheten til å gå inn i hodet og se tankene deres.

Jeg blir nysgjerrig på denne guttens videre ferd, og jeg kommer nok til å lese de to andre bøkene i denne trilogien.

Budskapet i boka? Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.

Da jeg var i innspurten av denne boka på hytta nå nettopp spurte jeg min datter ved frokosten: Må det terror til for å redde kloden? Heldigvis fnyste min datter til svar. ”Da er jo hele poenget borte for da er det hvertfall ikke håp-!” En slik bok om regnskogen og miljøterrorisme setter mange tanker i sving. Fire superhelter med sommerfuglen som sitt symbol setter verden på hodet med grusomme og dødelige hevnaksjoner over ulike multinasjonale selskapers brutale herjinger med regnskogen og de innfødte. Nygårdshaugs fantastiske fortellerevne sparer ikke på noe, her får jeg assosiasjoner både til ”Shantaram” og ”Menn som hater kvinner.” Og så sitter jeg igjen med veldig blandede følelser etter å ha lest denne boken. Det er nådeløst og fryktelig det som skjer med verden. Hva skal vi mennesker gjøre for å berge oss og kloden vår?

Jeg har ikke lest noen av de andre Elling-bøkene, men blir her kjent med en mann i 50-årene som har en hel verden i hodet. Denne verdenen blir enda større og enda mer utfordrende når den plutselig også inkluderer en helt ny verden: Facebook.
Vi ser det hele gjennom Ellings øyne og tanker, og hjernen hans spinner for fullt rundt store og små ting.

Adichie er fantastisk!