there are so many days
when living stops and pulls up and sits
and waits like a train on the rails
Nobody died that year. Nobody prospered. There were no births or marriages.
«Speedboat» by Renata Adler
there is a loneliness in this world so
great
that you can see it in the slow movement
of
the hands of a clock
Da husker du riktig. :) Inspirasjon oppstår sjelden i et tomrom.
Det finnes lesestoff for de som ønsker å ta et dykk i litteraturen om personer - som mer eller mindre frivillig har blitt en inspirasjonskilde - og funnet seg selv igjen som litterære skikkelser mellom to permer.
My name is Howard W. Campbell, Jr. I am an American by birth, a Nazi by reputation, and a nationless person by inclination.
Mother Night av Kurt Vonnegut.
Tore Skeie skriver i etterordet:
"Mitt mål har vært å skrive en sammenhengende, dokumenterbar framstilling bygget på primærkilder og på innsikten fra 150 års historisk, arkeologisk og filologisk forskning, uten å trette mine lesere med lange utgreiinger, diskusjoner og forbehold. Det er en vanskelig balansegang ettersom all kunnskap om denne for oss så fjerne tidsalderen er grunnleggende usikker."
Tore Skeie har lykkes med målet sitt, uten tvil!
Dette er den beste og mest interessante boka om vikingetiden jeg har lest. Anbefales!
Hei, Kjell. Jeg blir gjerne med på lesesirkelen.
Mange gode minner!
Kjører på med "Hvitekrist". Kanonbok!
God helg!
Så gøy! Jeg leste også akkurat boken siden jeg var ferdig med serien. Som jeg elsket. Og mens jeg leste så for meg Reese Witherspoon, Nicole Kidman og de andre store skuespillerne i rollene! Koste meg veldig med boka selv om jeg visste hva som kom til å skje. Elsket karakterene og stemningen i både boka og serien. Et fascinerende univers jeg kunne forsvinne inn i.
Psykiater Finn Skårderud, skriver i A magasinet om HBO serien Big Little Lies 19. juli 2019:
«Og nå har vi en fersk sesong med Big Little Lies. Den er perfekt. Serien er stor underholdning, har høy kunstnerisk kvalitet, er psykologisk presis, samtidsdiagnostisk skarp og fortellermessig subtilt balansert. Det vises nok, ikke for mye, slik at vi får nesten for mye å tenke over. Her finnes ingen endimensjonale rene mennesker. Alle er urene, kaver og lyver store små løgner. De er veldig menneskelige mennesker. I den første sesongen ble Nicole Kidmans karakter Celeste plutselig enke. Celeste savner han som banket henne. Også etter sin død fortsetter han å forvirre. Hennes store ¬mentale blåmerke er forvirringen om sine egne bidrag til volden. I mitt yrke er dette hjerteskjærende velkjent.»
Det er bare å innrømme: jeg er superfan av serien. Nå har jeg kjøpt og lest romanen som sesong 1 er basert på: Store hvite løgner (Big Little Lies) av Liane Moriarty. Romanen ble utgitt i 2009 og på norsk i 2015. Serien basert på boken hadde premiere i 2017. Andre sesong i 2019.
Jeg synes romanen var like god underholdning som serien Jeg så for meg Reese Witherspoon som Madeline Martha Mackenzie og de andre stjernene i filmatiseringen under lesingen.
Det var ulikheter mellom romanen og filmatiseringen. Som at handlingen i romanen foregår i Australia. I serien er vi i Monterey i California, et sted jeg var innom i 2013. Jeg skrev om besøket i innlegget:
Monterey - ikke noe sted i verden betydde mer for John Steinbeck
Utenom det synes jeg det bare var kosmetiske ulikheter til vi kommer til slutten av romanen. Da kom den store overraskelsen. Det skal jeg ikke røpe for de som ikke har sett serien og/eller lest romanen. Jeg likte den så godt at jeg har begynt å se HBO serien sesong 1 på nytt. Og; jeg må forsøke meg på flere bøker av Liane Moriarty. Så får jeg testet ut om det bare er HBO-serien som gjør at jeg liker boken så godt.
Dette er jo Stephen King, så man må skjønne hva man kan ende opp med. Likevel blir dette litt over sidelinja for min del. De første 200 sidene (eller noe sånt) er meget gode (terningkast 6), og så faller det litt utover, synes jeg.
Man kan for øvrig si noe på historien, men ikke på skrivinga og språket. Stephen King er rett og slett magisk når det gjelder måten han skriver på. Forfatter med stor F.
Romanen Jane Eyre av Charlotte Brontë er kjøpt og lest, og jeg har etter det sett en filmatisering av den.
Som jeg skriver i innlegget:
Jane Eyre: romanen til Charlotte Brontë som endte i søppelbøtten på et hotell i San Francisco, en ny er kjøpt
leste jeg ikke romanen som barn.
Hilde Østby, litteraturanmelder i Aftenposten, skriver i essayet jeg siterte fra i innlegget over:
«Det den dårlige behandlingen av Jane vekket i meg allerede som barn, var et dypt sinne og et ønske om å forsvare henne mot bøller som ikke klarte å se hennes sanne verdi. Idet Jane blir sendt av sted til et barnehjem, blir det tydelig at hun har ukuelig overlevelsesevne.
Jeg hadde en dyp beundring for hvordan hun tålte ydmykelser og ensomhet, og likevel klarte å beholde en type verdighet og kjærlighetsevne. Det var noe jeg kunne relatere til, som et ganske ensomt, lesende og litt fortapt barn. Og hvilket barn har ikke kjent på følelsen av å bli misforstått, oversett og undervurdert av voksne?»
Hvis tvangstanker var en vill elefant, ville du
a) Prøve å stoppe den?
b) Hoppe på den og bli med på turen?
c) Ta et steg til siden og la den passere?
Tygger litt på den mens jeg blir løpt ned.
Jeg ble innlagt fordi jeg ikke klarer å gå opp i vekt på egen hånd. Jeg får ikke komme inn fordi jeg ikke klarer å gå opp i vekt på egen hånd. Årsaken til at jeg trenger innleggelsen, blir dermed synonym med årsaken til at jeg ikke får den.
Er det mulig å medforfatte sin egen livshistorie slik at den tar en helt ny vending?
Mange snakker om arvesynd. I min familie er det arvesaken. Jeg bærer den også, og prøver å brekke den ut, selv om det er som å slukke bål med bensin. Men jeg har ikke vann.
Han fulgte meg til rommet. Det gjorde tvangstankene også, men i motsetning til sykepleieren ble ikke de igjen på den andre siden av døren.
Det er noe med sommeren og Guilty pleasures. De går litt hånd i hånd. På torsdag leste jeg ferdig I Let You Go av Clare Macintosh. Jeg vil karakterisere det som en Guilty pleasure-thriller. Deilig underholdning, og til tider skikkelig spennende.
Ellers har jeg akkurat lest ferdig Anorektisk av Ingeborg Senneset. Kjøpte og startet på den for over et år siden, men den gangen syntes jeg at den ble for tung. Nå passet den bedre. Sterk bok, virkelig. En riktig så poetisk bok, i tillegg til at den er full av innsikt om både psykisk helse og utfordringer og paradokser ved det offentlige helsenorge.
Tidligere i uken var jeg en liten tur på Sørlandet, og begynte å klø etter å lese litt Gaute Heivoll igjen. Fant Sang for sekstiåtte forrædere på tilbud, så den ligger nå klar på kindle-en min.
God helg videre, alle sammen!
PS: Jeg leser under parasollen. Ti hakk for varmt for min smak disse dagene!