Bokelskere.no

Du må kjøpe deg Kindle. Er vel på grensa til den beste investeringa jeg har gjort. Da trenger du ikke flere bokhyller, selv om bokhyller jo er en del av sjarmen. Har noen selv.

Men for all del: Posesalg er ikke å forakte :)

Et lite boktips (kanskje tvilsomt at de har den på det lokale biblioteket, men hvem vet): Sjekk ut Man's search for meaning av Viktor Emil Frankl (kanskje du har lest den?). Jeg visste ikke at denne boka eksisterte før inntil nylig. I boka tar Frankl for seg psykologien i det å sitte i konsentrasjonsleir; hvordan tankegangen endret seg fra det vanlige livet han hadde levd på utsiden. På enkelte boklister står boka oppført som én av de ti mest innflytelsesrike bøkene i USA.

Jeg ble helt oppslukt av denne nydelige boken! Ut av ensomheten av Benedict Wells handler om Jules og hans to søsken som vokser opp på en internatskole etter foreldrenes død. Og ikke minst om Alva som elsker litteraturen, men bærer på en ensomhet og sorg. Jules og Alva blir bestevenner, og har ensomheten til felles. En fantastisk fortellerstemme, og en melankolsk nydelig stemning. Jeg liker at boken hopper i tid, og vi følger Jules gjennom ulike perioder i livet. Hvilke valg og tilfeldigheter gjør at livet vårt blir som det blir? Hvordan forstår vi hverandre? Denne boken har så mange fine betraktninger rundt vennskap og ensomhet.

Akkurat ferdig med "Noe tapt og noe vunnet" av Tara Westover. Nå holder jeg på med "Man's search for meaning" og "Den ubeboelige planeten". To meget forskjellige bøker, men gode på hver sin måte.
Har også kjøpt nr. 1 av "Byens Spor: Ewald og Maj" av Lars Saabye Christensen. Han skriver særdeles godt; har lest de første 50 sidene.

God helg :)

Hva gjør man når man får følelser for andre, og samtidig føle at man ikke strekker til?

Unormalt opptatt av forelskelse?
Det skjer med Caroline. Hun er en kvinne i midten av trettiårene, men når man leser boka, er det som om man leser om en fjortis. Fordi denne kvinnen er svært opptatt av forelskelse og nærhet. Hun er så opptatt av det, at det er nesten ubehagelig å lese om henne. Skjønner at nærhet er viktig for de fleste, men synes det tok for mye plass i boka.

Husbytte er en psyskologisk thriller om et par som forsøker å leve sammen på nytt etter et svik. Derfor lar de Carolines mor passe deres sønn, mens Caroline og Francis er på ferie alene en ukes tid. Ved den anledning, har de bestilt et hus gjennom en annonse Caroline kom over. De flytter inn i et hus på landet, mens eieren av det huset, låner byleiligheten deres i mellomtiden. Dette paret har nettopp hatt en krise i forholdet. Caroline har flørtet og vært sammen med en yngre mann, som også er hennes kollega. Hun har møtt ham i smug til tross for dårlig samvittighet, mens Francis har jobbet redusert på grunn av depresjon. De prøver å komme over denne kneika, og finne tilbake til hverandre igjen. Det har gått bedre i det siste, men det føles fremdeles anstrengt. Vil denne lille ferien sammen redde siste rest av forholdet, eller blir det bare forgjeves?

Kvelende følelser
Konseptet virket veldig interessant i begynnelsen. Det er ikke spesielt originalt eller forfriskende, men det er noe med konseptet som var forlokkende. Dessverre kveles det hele av følelser, nærhet og det å være trengende på en måte. Trenger man andre for å overleve, eller kan man leve alene? Hvis et forhold går over, er det mulig å komme seg videre? Finner man noen gang ut av hvem man virkelig elsker?

Boka skifter fra Carolines og Francis perspektiv hvordan de forsøker å nærme seg hverandre, og gli fra hverandre. Det er veldig mye frem og tilbake. Er kjærligheten sterk nok til å overleve alt? Det var morsomt å lese fra Francis perspektiv fordi han kommer med noen kommentarer som man nesten ler av. De er ikke ment å være morsomme, men er det likevel. Caroline blir man nesten sliten av å lese om i lengden for hun blir på en måte mye av alt. For mye å håndtere, og til slutt bryr man seg ikke så mye om henne. Man klarer ikke helt å synes synd i henne med tanke på hva hun har gjort. Man føler ikke særlig synd på henne når hun føler seg terroristert. I huset de leier for en uke, finner hun spor som minner henne på noe som er personlig. og det føles ut som det er noen som vil henne vondt. Hvorfor og hvem?

Nesten ingen connection
Dette kunne ha vært en spennende psykologisk thriller hvis det ikke hadde vært så mye om nærhet og begjær. Synes ikke det er så spennende å lese om når det gjelder godt voksne mennesker, og følte heller ikke at man ble godt nok kjent med dem. Man blir ikke godt nok kjent med dem til å skape en slags connection mens man leser, og da bryr man seg lite om både persongalleri og handling. Man klarer da ikke helt å leve seg inn i det som skjer. Man gir nærmest blaffen.

Noen spennende partier var det å lese om, men mye føltes ikke helt ekte. Det meste blir veldig søkt og tilfeldig. En grei bok å lese hvis man vil ha noe lett, men det er ikke en bok man klarer å ta på alvor. Noen ganger er det greit å lese noe, bare for å få litt underholdning. Ikke noe galt i det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Med et unntak fikk jeg ikke like mange lesetips ved å lese boken Hva er et essay? Av Tor Eystein Øverås som jeg fikk ved å lese boken jeg skrev om i innlegget:

I dette landskap - artikler og essays av Tor Eystein Øverås

I boken Hva er et essay? er det også tekster som tidligere er utgitt. Bakerst i boken utgitt i 2014 er det en oversikt over når og hvor de tidligere er utgitt.

Forlaget Gyldendal som har utgitt boken til Tor Eystein Øverås som jeg har kjøpt og lest, presenter den slik:

«Tor Eystein Øverås har lenge begeistret anmelderne. I bøker som Til, Livet! Litteraturen! og I dette landskap har han rettet sitt fininnstilte sanseapparat og sin tankekraft mot ulike kulturuttrykk: mot bøkene og forfatterne, filmene og regissørene, stedet og menneskene, stedet og historien. Kunnskapsmengden er stor, men håndtert med letthet og uforlignelig formuleringsevne.
I årets bok følger vi Øverås til Buenos Aires, til Sentral-Europa, til Frankrike, til Skåne og Nord-Norge, og til den forsvunne staten DDR. Og vi møter blant andre Witold Gombrowicz, Franz Kafka og Joseph Roth, Albert Camus og Jean-Paul Sartre. Og Petter Dass og Kråkesølv. Og ikke minst finner vi essays om film, om bildende kunst.»

Langt fra alt han skriver om var interessant å lese der og da. Innimellom ble jeg lei. Men jeg vet av erfaring at Hva er et essay? av Tor Eystein Øverås er en bok jeg er glad jeg har i bokhylla. Boken har tema jeg kommer til å lese om i andre bøker mv. Da kan jeg ta den frem igjen og lese en tekst fra boken med tema som er interessant der og da. Det blir, uten sammenligning forøvrig, som når han skriver om å gå på maleriutstilling:

«Når jeg vandrer gjennom retrospektivene tenker jeg så det knaker, noterer, tenker på hva kunst er, bør være, kan være, tenker på hvilken kunst jeg selv vil lage, altså hvilke bøker jeg vil skrive. På utstillinger arbeider hjernen min. I denne forstand er utstillingsbesøkene arbeid, men altså arbeid som er forberedelser til mitt eget arbeid, inspirasjon, vandringene gjennom museene og galleriene og kunsthallene er verkstedsamtaler, mine egne. Mine møter med kunst blir et råmateriale som jeg knar videre på når jeg selv skaper. Å se Leonardo da Vincis malerier skal ikke resultere i at jeg beskriver dem eller mener noe om dem, slik jeg gjør når jeg anmelder en roman, eller en film. Jeg arbeider, men arbeidet skal ikke resultere i et skriftstykke om utstillingen jeg ser. Hva arbeidet jeg utfører når jeg vandrer gjennom de dempet belyste salene i kjelleren på National Gallery vil føre til, aner jeg ikke. Kanskje kommer jeg en dag til å skrive om bildene jeg ser. Min erfaring er nemlig at noen ganger er det når du våger deg inn i et felt du på forhånd ikke behersker, at du kan skrive aller best. Du våger deg inn i nye rom uten all den bagasjen som hemmer aktørene i feltet. Du kjenner ikke tradisjonen de kan ut og inn, referansene, sjargongen de bruker, de uuttalte hierarkiene, den uuttalte konsensusen, om hva som er godt, og hva som er dårlig. Du vet i utgangspunktet ikke hva som er verdifullt, og hva som er uten verdi. Du kommer inn, litt naiv, ser deg rundt, beskriver det du ser. Du kan tillate deg å stille de dumme spørsmålene, som ofte gir de beste svarene. Er du heldig kan du få aktørene som er i feltet, med sin selvfølge, til å se seg selv.»

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Det har kommet inn flere varsler om at samtaletråder her i forumet inneholder upassende innlegg.

Noen av trådene handler om religion og politikk, og kanskje ikke uventet blir temperaturen høyere enn vanlig.

Jeg vil benytte anledningen til å minne om at bokelskere.no skal være et åpent og vennlig nettsted.

"Om bøker"-forumet skal ha fokus på bøker.

"Om litt av hvert"-forumet skal ha stor takhøyde.

Håpet for alle diskusjonene er at de blir ført med generøsitet, velvilje og respekt.

Jeg brukte ytringsfriheten min og ga mitt besyv med Hildas kommentar. Utover dette har jeg ingen kommentar.

Enig med deg, Hilda.
Diskusjoner som ikke er relatert til litteratur hører så absolutt hjemme i et annet forum. Som deg, har jeg vurdert å kutte ut min deltakelse her. Det som holder meg tilbake er gammel vane og den genuine interessen de fleste deltakerne her inne har for litteratur. Derfor har jeg hittil valgt «å tro» at det som fører til at enkelte bokelskere «henger» seg opp i ikke-litterære temaer skyldes uvitenhet om forumets intensjoner, - men det holder hardt.

Kjempefin selvbiografisk novellesamling med øyeblikk fra livet der hun virkelig kjente på livets sårbarhet. En skummel mann som legger kikkertreimen rundt halsen hennes på en skogstur, en fødsel som ender i keisersnitt, et stup i havet hvor hun plutselig ikke vet opp eller ned og lungene sprenger etter luft... Veldig personlig, men også universelt. Språket er veldig saklig, men det ligger mye følelser mellom linjene. Den siste novellen gråt jeg av. Veldig sterk lesning.