Bokelskere.no

«backslash» he said to the Emac. «$» the Emac responded, now ready and waiting for orders. «transport» he said and the Emac began to gabble silently translating the predefined macro spell into the words of power. «arg moira». He raised the staff high over his head as the air began to waver and twist around him. «EXE» he shouted.
And the world went dark.

The parlor-cum-library, when I hopped through it, turned out to be one of my favourite rooms ever. A tree grew in the far corner to my right, its trunk allowed to stretch up through a hole in the ceiling and spread its canopy there. The floor was a lovely trimmed lawn. Starting on either side of the tree, walnut bookshelves lined the walls, oddly but fabulously filled with nothing but graphic novels and manga.

Jeg har blitt fortalt av folk som ikke har noe grunnlag for å vite det, at et menneske i sine siste sekunder ser hele livet passere i revy.

Av gammel vane kikker han på klokken – rustfri stålkasse, børstet aluminiumslenke, fremdeles like blank selv om den ikke virker lenger. Han bærer den som sin eneste talisman. Den viser bare en tom skive: tid – nå. Det går som et støt av angst gjennom ham, dette fraværet av offisiell tid. Ingen noe sted vet hva klokken er.

Vi våknet tidlig om morgenen og ønsket hverandre god jul, men efter grøten måtte vi pent bli på værelset vårt allesammen hele dagen og glede oss til om aftenen, og alle studerte på hva de skulle få. Og utpå dagen fikk alle folkene lov til å komme inn i stuen og stå langs veggene, dere kan tro de var glade, og når treet var tent så fikk de titte på det også, gjennom dørsprekken, både Anne budeie og alle husmennene og dere kan tro de var beveget når de fikk se far drikke juledrammen, og siden leste han et stykke av det nye testamentet – ja det var ikke som nu med krav og misfornøyelser på alle kanter, og siden fikk de mat ut i drengestuen der var både det fete på juleskinken og slikt av julebaksten som på en eller annen måte var blitt mislykket.

Som man blir stående og stirre på en asymmetrisk kvist i en plankevegg: man står på sine to bein, men beveger seg et annet sted, og alt blir forstørret og forminsket på samme tid.

Hvem tegner et dødninghode og putter det i en konvolutt og sender det til en forfatter?

Nei, det var ingen vellykket sammenkomst, og jeg fikk klarere og klarere for meg at dette ikke kom av at jeg var sammen med mennesker som var blottet for noe å snakke om, men at de av grunner jeg ikke kjente, enten ikke kunne eller ikke ville snakke om det de hadde i tankene.

Umulig å løpe. Nytteløst å skrike. Alt hun kan gjøre, er å snu seg rundt der hun står, som en rotte fanget i en felle.

"Judas Jensen, Jacob bodde ikke på Berghaust fordi han var redd for å dra ut, han bodde der fordi han var modig nok til å bli."

Og Vigdis som er vegetarianer, sa mor og snudde seg bort.

Den hvite mann tenker i firkanter selv om han har lært at verden er rund.