Bokelskere.no

Elsker Scarlett Thomas, og det er virkelig synd hun ikke skriver krim mer. Lily Pascale er en utrolig sjarmerende karakter og spennende plot løser hun også. Kanskje jeg skal legge neste Storbritanniaferie til Devon? :-)

Ja, epilogen kunne han spart seg. Men ellers bra, ja! Godt gjort å overraske så ettertrykkelig og mange ganger! :-) Men topp tjue? Nei, ikke helt.

Sååå glad for at Marlena er tilbake! Litt smartere enn før, men så er hun snart sexten også. Hun får seg en smekk, men kommer sterkere tilbake. Fine greier. Men kjære forlag, hvorfor trykker dere en blurb på forsida om at dette også er for jenter som bare leser moteblader og blogger? Tror dere det for dem til å syde av leselyst? Eller at jenter som allerede leser bøker tror dette vil være noe for dem? Noen ganger gjør dere formidlingsjobben svært vanskelig...

We Were Liars av E. Lockhart handler om den vellykkede, men overfladiske overklassefamilien Sinclair som tilbringer hver sommer på en øy eid av familiens overhode og bestefar til hovedpersonen, Harris. Hans tre døtre har fått tildelt hvert sitt hus på øyen der de ferierer med familiene sine. Likevel er de ikke fornøyd og etter at deres mor døde krangler de stort sett om hvem som skal overta hva og hvem som har stilt mest opp. Liars i tittelen refererer til bokens forteller Cadence, samt Johnny, Mirren og Gat. Alle fire er jevnaldrende, men der de tre første er søskenbarn, er Gat en outsider og nevøen til en av tantenes samboer, som likevel har tilbragt hver eneste sommer sammen med dem. Sommeren da de var 15 år skjedde det en ulykke der Cadence ble funnet bevisstløs i vannkanten. Ulykken har påført henne smerter både fysisk og psykisk. Nå sommeren to år etter er hun tilbake på øyen for å forsøke å huske hva som egentlig skjedde.

Oppbyggingen av romanen er noe spesiell og viser fragmenter av fortid og nåtid om hverandre. Minner fra barndom og sommeren fra to år siden får god plass, mens det som har skjedd i løpet av de to årene siden ulykken blir bare nevnt. Det gjør at boken er litt tung å komme inn i, men gjør den også interessant å følge. We Were Liars er kalt en sofistikert spenningsroman, noe som definitivt pirret nysgjerrigheten min. Forfatter E. Lockhart skriver i en poetisk og svært dramatisk stil som gir dette inntrykket. Personlig synes jeg det ble litt i overkant enkelte ganger, men at det var effektfullt andre ganger. Sistnevnte som her når disse setningene plutselig kommer i et kapittel som handler om sjokket ved at faren forlot Cadence og moren uten forvarsel for mange år siden:

"Then he pulled out a handgun and shot me in the chest. I was standing on the lawn and I fell. The bullet hole opened wide and my heart rolled out of my rib cage and down into a flower bed. Blood gushed rhythmically from my open wound,
then from my eyes,
my ears,
my mouth. It tasted like failure. "

Andre ganger må jeg innrømme at jeg skummet kjapt gjennom passasjer om for eksempel hodepinene til Cadence ( hun sliter fortsatt med hodepiner som gjør at hun må oppholde seg i et mørkt rom hele dager av gangen). Dette eksemplet synes jeg er for mye av det gode, spesielt da jeg heller ønsket å få vite grunnen til smertene:

"A witch has been standing there behind me for some time, waiting for a moment of weakness. She holds an ivory statue of a goose. It is intricately carved. I turn and admire it only for a moment before she swings it with shocking force. It connects, crushing a hole in my forehead. I can feel my bone come loose. The witch swings the statue again and hits above my right ear, smashing my skull. Blow after blow she lands, until tiny flakes of bone litter the bed and mingle with chipped bits of her once-beautiful goose."

Det har blitt nevnt flere steder at dette er en bok du enten elsker eller hater, men jeg kan ikke si at jeg gjør noen av delene. Det jeg kan si er at boken er vakkert skrevet, men den treffer meg ikke særlig hardt. Jeg får ikke nok sympati med hverken hovedperson eller bikarakterer til å leve meg ordentlig inn i boken. Jeg synes karakterene blir for endimensjonale og jeg kjøper ikke helt at de fire vennene, kalt Liars, er så forferdelig spesielle som boken legger opp til. Jeg synes nok at den poetiske og spesielle skrivestilen i dette tilfellet fremstår litt pretensiøs og bidrar til å skape en avstand mellom meg som leser og karakterene istedenfor å heve boken. We Were Liars prøver å være sofistikert og smart, men i mine øyne prøver den litt for hardt og lykkes ikke helt.

Som spenningsroman fungerer den ganske bra da vi hele tiden aner at hemmeligheter ligger som en mørk sky over ferieparadiset til Sinclair-klanen. En ting er hva som skjedde før ulykken, men familien snakker svært lite om vonde ting som tantens skilsmisse og bestemorens død. Det blir ansett som å vise svakhet, noe de ikke gjør i familien Sinclair. Dette skaper en helt spesiell bakgrunn og stemning i historien. Cadence selv husker kun bruddstykker av ulykken og får beskjed at hun selv må huske den og ingen får fortelle henne hva som har skjedd. Hun innbiller seg de mest grusomme ting, men sannheten er det nok en god grunn til at hun ikke ønsker å huske.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen Så rart

Jeg likte den godt, men spesielt i begynnelsen var den ganske treg. William Stoner vokser opp på en gård sammen med sine foreldre, men blir sendt på universitetet for å studere jordbruk. Mens han studerer oppdager han imidlertid litteraturfaget som blir hans store lidenskap og drar aldri tilbake til foreldrene sin gård. Stoner brenner for arbeidet sitt som han etterhvert får på universitetet og kjemper ikke for spesielt mye annet i livet enn faget sitt. Det får vi se både i ekteskapet og i forholdet til datteren der han er passiv i konflikt, mens når det oppstår en langvarig konflikt på universitetet står han på sitt idet hans faglige integritet utfordres.

Både boken og mannen Stoner er veldig stillferdige og gir inntrykk av et lite begivenhetsrikt liv selv om det ikke nødvendigvis stemmer. Boken er ikke spesielt tung og ganske eksplisitt i språk og handling, men jeg synes den har litt for lite driv til å bli en absolutt favoritt hos meg. I scenene med konen Edith og i konflikten på universitetet tar det seg veldig opp og det er de sterkeste delene synes jeg. En bok som gikk fra å være en jeg aldri hadde hørt om da den ble foreslått i lesesirkelen til å bli veldig opphauset. Boken kom egenlig ut på 60-tallet, men har av ulike grunner fått en renessanse nå og blitt oversatt til flere språk, blant annet norsk. Jeg leste den på engelsk og kan absolutt anbefale den.

En psykologisk thriller om en kvinne som våkner opp hver eneste dag uten å huske annet enn barndommen sin og hvis hun er heldig noen minner fra litt senere i livet. Nå er hun i 50-årene og får sjokk hver dag hun ser seg i speilet. Hun våkner opp ved siden av en mann som påstår han er ektemannen hennes, men som hun ikke har en eneste erindring av. Det viser seg så at en lege har kontaktet henne og bedt henne skrive dagbok og det er gjennom denne dagboken at historien kan fortelles. Jeg reagerte litt på at noen kunne skrive så detaljert i en dagbok og ha med for eksempel hele samtaler med dialoger. Sett bort fra det er det jo en smart måte å fortelle historien på.

Spenningen begynner når Christine finner ut at ektemannen hennes lyger og holder skjult stadig flere ting for henne. Legen som hun treffer i skjul, fordi ektemannen har gitt opp håp om at medisinsk hjelp har noe for seg, lar også være å fortelle henne ting, noe som fører til at hun ikke vet hvem hun kan stole på. Det er både interessant, skummelt og nervepirrende å være inne i hjernen på en som har så lite kontroll på hva som er virkelig og ikke. Det viser seg etterhvert at møtene med legen og dagboken hjelper henne å få tilbake noen minner, selv om hun på et tidspunkt også blir usikker på om hun kan stole på sin egen hjerne. En psykologisk thriller etter min smak som jeg har lyttet til på lydbok.

Etter å ha lest noen av Ravatn sine kronikker i ulike aviser vet jeg at hun kan skrive morsomt og treffende og det gjør hun også her. Jeg har ledd flere ganger av de vittige formuleringene og eksemplene hun bruker på for eksempel egen tidligere mangel på selvdisiplin. Jeg har også ledd og nikket gjenkjennende til eksempelet på hvordan å dra på IKEA kan ta knekken på selv den mest forberedte kunde med alle valgmulighetene sine. Denne boken har også fått meg til å reflektere over flere av hjernens mekanismer i møtet med fristelser. Ikke visste jeg for eksempel at man kunne dopaminisere oppgavene man kvir seg for og at Yngvar fra Puls gjør dette ved å drikke et godt glass vin når han betaler regninger. Ei heller har jeg tenkt særlig over at alle valgene man må ta i løpet av en dag, selv de aller minste, tærer på viljestyrkemuskelen (vi har visst en sånn) og at det er lurt å begrense antall valg ved å etablere flest mulig rutiner. Gled deg også til Agnes Ravatn sin egen kreative straffeløsning på hvordan komme seg på treningssenteret.

Fordi boken er så praktisk og konkret, og ikke minst er fundert på vitenskapelig forskning, tror jeg den kan ha noe for seg i kampen om å rekke over alt man må og vil. Jeg har tatt til meg noen av rådene og så får vi se hvor øenge det varer. Heldigvis har boken en hurtigliste med tips til høyere selvdisiplin bakerst i boken som jeg kan slå opp i ved akutte behov.