Denne vet jeg ikke om jeg skjønte noe av. Vet ikke om det er meningen at jeg skulle skjønne noe heller... Men likte jeg det? Si det...
Enig. Tenker slutten av barneskolen, begynnelsen av ungdomsskolen, men boka er verken troverdig eller spennende, synes jeg. Sliter også litt med språket, det er krøkkete og unaturlig i mine ører.
Nja... Tenkte jeg skulle lese den pga utsagnet "Å si til en som er utbrent at han må slappe av, er like nyttig som å si til en med økonomiske problemer at han må skaffe seg en million." eller noe liknende som sto sitert i en artikkel. Og denne er mer konkret og konstruktiv enn det meste som finnes om utbrenthet der ute. Men den er VELDIG amerikansk. I Norge jobber vi ikke 80 timer i uka og nekter å ta ut ferie, men jammen blir vi utbrent likevel. Dessuten er det et voldsomt fokus på vekt, kropp og utseende her. Og en del alternativt mumbo jumbo. Men det som er bra, er bra. :-)
Helt ok. Ikke hennes beste og ser lenge ut til å bli en klisje, men redder seg inn igjen.
Og hvis du fortsatt ikke har kommet så langt; Ramses the dead. Mumier blir aldri det samme igjen... :-)
Oh yes!! Er glad i trenden med norsk folketro i ungdomsromaner, men synes ikke alle har fått det helt til. Men her er den! Beste boka. Superspennende, troverdig innenfor sitt univers og mot til å la historien snakke for seg selv uten å dynge på med ytre effekter. Veldig enig med anmeldelsen på Barnebokkritikk: http://www.barnebokkritikk.no/ro-i-uro/#.VF0V0dq9KSN
Skjønner at jeg må lese Ford sin bok allikevel. Har hatt den liggenden lenge og den tok jeg vel med meg bare fordi den rett og slett heter "Canada". "Morfar, Hitler og jeg" er det forhåpentligvis min tur til å lese snart.
Ingen slår Waters når det gjelder å skildre hverdags- og kanskje spesielt kvinneliv rundt forrige århundreskifte. Men ellers ble denne boka kanskje litt... Masete? Det er intenst, det er store følelser som fører til tragedie, det er håp og desperasjon, men jeg klarer ikke helt å engasjere meg. Synd.
Romanen starter med en begravelse, og fortsetter med at Carla tenker tilbake på familiens historie, fra gründeren Foro kom til Norge fra Italia for å lage søyler i marmoretterligning.
En fantastisk godt skrevet roman som følger mange av familiemedlemmene og skildrer barn som ikke blir sett eller forstått, og forteller hvordan de prøver å klare seg på ulikt vis.
Ei av høstens beste bøker.
Helt ok krim, men ujevn. Ideen, om at en krimforfatter blir mistenkt for mord, i og med at forbrytelsene er begått på samme måte som i bøkene hans - før han skrev dem - er god. Men det koker litt bort underveis. Klarer ikke helt å bry meg om personene heller, og da blir ikke gale mordere så skumle som de kunne blitt...
Fin bok for strukturstrikkelskerne. (Lånte den med til dattera mi, så den er ikke egentlig for meg, altså. Jeg er en fargemønsterstrikker.) :-) Fint at den presenterer mønstre som passer inn i motebildet også, sikkert viktig for noen. MEN! Hvorfor er alle modellene høye, voksne damer som bruker str 36? (Det er ikke min synsing, det står i forordet.) Det hadde vært fint å se hvordan plaggene tok seg ut på andre kroppstyper også. Og kjære forlag, jeg vet dette ikke er en type bok hvor teksten står i sentrum, men det går vel an å holde orden på kommaregler og riktig bruk av de/dem likevel?
Jeg føler meg bortkommen. Virkelig bortkommen. Det kommer til å skje noe forferdelig. Jeg kjenner det på meg. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ingen som helst anelse om hva jeg burde gjøre. Er det klart? Jeg vet ikke engang hva jeg skal gjøre når jeg har avsluttet denne samtalen.
Jeg lurer ofte på om ikke hjertet er som en dyp brønn. Ingen vet hva som skjuler seg der nede. Man må bruke det som innimellom flyter opp til å gjette.
Fra nå av vil jeg at novellene mine skal være annerledes, tenkte Junpei. Jeg har lyst til å skrive om folk som venter på at natten skal ta slutt, som lengter etter lyset slik at de kan holde om den de elsker; om folk som drømmer og som venter. Det vil jeg skrive om.
Jeg følte det som om jeg var blitt en del av en dårlig skrevet roman, at noen gikk i rette med meg for at jeg var helt urealistisk, Og kanskje var det sant.
Det eneste du kan gjøre foreløpig, er å vente. Du kan ikke ha det lett, men alt har sin tid. Det er som flo og fjære. Ingen kan gjøre noe for å forandre dem. Når det er en tid for å vente, må du vente.
I den forstand tror jeg han kan ha alvorlige psykiske problemer. Nå har vi jo alle psykiske problemer i en viss utstrekning, men han er verre stilt enn du og jeg. Hans problemer stikker dypere og er mer hardnakkede
Når du skal opp, finn det høyeste tårnet og klyv til topps. Når du skal ned, finn den dypeste brønnen og gå til bunns. Når det ikke er noen strøm, hold deg i ro … Bare pass opp for vann. En gang i fremtiden kunne denne unge mannen få det fryktelig vondt på grunn av vann. Vann som ikke er der det skulle være.
Han ser opp idet han hører en hvinende lyd og den brå ulingen i et bilhorn. Han ser siden av den glinsende, svarte taxien foran, sjåføren er allerede i ferd med å veive ned vinduet, og i kanten av synsfeltet er det noe han ikke helt får tak i, noe som kommer mot ham i en vanvittig fart.