Jeg har nå på morgenkvisten fått følgende svar fra Språkrådet og kopierer det inn nederst i innlegget.
Mye interessant lesing her, og jeg for min del føler meg nå ferdig med diskusjonen om det språklige. Nå skal jeg bare kose meg med boka og gjøre som du skriver i et av innleggene over, nemlig se på språkblemmene som en morsom kuriositet.
Fortsatt god lesing :-)
Svar:
Flertallsformen ”huser” står som en mulig flertallsform i Norsk Riksmålsordbok (1937–57), og ”inte” står der som en ”dialektal” og ”folkelig” form. ”Dekker” er ikke nevnt som en form av ”dekk”. Tidsrommet som de norske oversettelsene er skrevet i, viser nok et større spenn i språklig variasjon i skriftspråket enn det vi er vant til fra de siste tiåra. ”Inte” er en av mange dialektformer av ”ikke” (og ”intet”); se f.eks. artikkelen ”ikkje” i Norsk Ordbok, bd. 5. ”Inte” er ganske utbredt på Østlandet, særlig tidligere.
Det er interessant å se hvordan bokmålet har endret seg siden før krigen. Vi kan dessverre ikke gå dypere inn i det her og nå, men kan bare vise til litt lesestoff. En kort artikkel kan si litt om utviklingen som har vært: http://språkrådet.no/Toppmeny/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Eldre/Spraaklig_norm_i_skjoennlitte/.
I denne artikkelen er det nevnt at formen ”huser” kan brukes, i en redegjørelse fra slutten av 1800-tallet:
http://språkrådet.no/Toppmeny/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraknytt-2007/Spraknytt-22007/Jonathan-Aars/
Vi kan også vise til en artikkel av Tor Guttu på nettsidene til Riksmålsforbundet om flertall av intetkjønnsord. Den gjelder for riksmål, men reglene er like i bokmål, bortsett fra ”gulver”. Artikkelen sier også noe om utviklingen som har vært:
http://www.riksmalsforbundet.no/Spr%C3%A5ktjenester/Spr%C3%A5kspalten/B%C3%B8yning.aspx?PID=289&M=NewsV2&Action=1&NewsId=68&Printerfriendly=1
Vennlig hilsen
Marit Hovdenak
seniorrådgiver
22 54 19 58 / 906 92 068
www.språkrådet.no
Søk i Bokmålsordboka og Nynorskordboka:
http://nob-ordbok.uio.no/perl/ordbok.cgi
Jeg kjeder meg heller alene enn sammen med noen.
Som tenåring trodde jeg at Livet bruksanvisning ville hjelpe meg med å leve, og Selvmord bruksanvisning med å dø.
Fra Selvportrett av Édouard Levé
Nå blir jeg virkelig nysgjerrig.
Jeg har derfor sendt en e-post til Språkrådet om bruken av "huser", "dekker" og "inte", med spørsmål om det kan være dialekt eller gamle bøyningsformer. Så får vi bare smøre oss med tålmodighet, og se om det kommer noe svar.
Takk for fin omtale!
Jeg leste den første boken i denne trilogien, Oryx and Crake, da den kom ut, men har nå gått til anskaffelse av Year of the Flood og MaddAddam også. Tror jeg må lese Oryx and Crake om igjen før jeg tar fatt på Year of the Flood, for å få flyten og sammenhengen
Enig med Marit Håverstad; her er det duket for spekulasjoner. Som nevnt i et innlegg i diskusjonen om Dagdrivergjengen du refererer til, vet jeg ikke om ”huser” var gjengs flertallsform, men det virker ikke sånn, å dømme ut fra den diskusjonen.
På den annen side ville det jo være merkelig dersom to oversettere har gjort den sammen feilen, hvis det da er en feil … Så det ville være artig om Marit Håverstad får svar fra noen vest-/østfoldinger, slik at vi forhåpentligvis kan få oppklart dette.
Så bra! Hyggelig å kunne inspirere. Håper du får like stort utbytte av den som jeg :-)
Jeg har valgt å lese Vredens druer på norsk. Har så vidt kommet i gang og har bare lest to kapitler, men har gjort meg noen tanker om den språklige diskusjonen som begynte her.
Rent bortsett fra det som må være en opplagt bommert av Arthur Omre ...
sitat Ingunn S: «De første sidene var helt greie, men det ble værre etterhvert. Jeg steilet litt da "Could Ya give me a lift, mister?" ble oversatt til "Kan du gi meg et løft?"»
... må jeg si at jeg har sansen for den norske oversettelse så langt, fordi jeg synes språkdrakten han har valgt gir romanen en fin tidskoloritt. Så gjenstår det selvfølgelig å se hva jeg mener når jeg har lest boken ferdig …
Hvis vi kan stole på Wikipedia, ser det ut til at Gretemor, og til en viss grad Odin Kristoffersen har rett. Her framgår det at tittelen «The Grapes of Wrath» er hentet fra «The Battle Hymn of the Republic», som ganske riktig har referanser til Bibelen, og at det var Steinbecks kone, Carol Steinbeck, som foreslo tittelen.
Det ser ut til å bli en utmerket helg for sofa, pledd og gode bøker.
I dag går startskuddet for Vredens druer i felleslesingen av Steinbeck. I tillegg har jeg så vidt kommet i gang med Jim Craces siste roman Harvest som lydbok, og på lesebrettet er jeg omtrent midtveis i novellesamlingen Bavian av Naja Marie Aidt.
Riktig god helg!
Mer om Nobelprisen i litteratur. Denne gangen om Jon Fosse i Morgenbladet.
Twilight bled over the trees in his backyard. In the orchard, past the stone wall, a dog was barking, the bark wrapped in silence because the road through the trees— normally a busy hiss at this hour— was closed to traffic. His neighbor, Congers, was having his house moved; the old monstrosity lumbered down the center of the street, scraping the upper reaches of trees, at four miles an hour, the paper reported the next day, but Sloan figured it must’ve been three miles an hour because it took more than two hours to get the house to the new lot, which was six miles away.
Fra novellen «The Reaction»
Definisjon ifølge Kunnskapsforlagets fremmedordbok:
omvendt, tvert om
Snag was sixteen or seventeen, with the face of a seventy-five-year-old beach bum. He had long hair that was clumped together with scalp oil, real oil, dirt and old vomit— what was left over from the old dreadlock thing he used to have. His eyes, if looked at long enough, solidified into something along the lines of ice cubes; in them one found the stiff coldness that comes from all the drugs, combined with the beatings his old man had given him. His arms were long and thin and brittle with track marks. If asked, he says he doesn’t use drugs. Never has. And there is something about his story— the wide claims he makes— that rings true with the other guys. He hasn’t used drugs. If anything, the needles have shot him up. The crack had to burn someplace, and it picked his pipe.
Fra novellen «The Interruption»
Dette er en av de sterkeste novellesamlingene jeg har lest på veldig lenge!
Skjønner godt at David Means blir sammenlignet med Raymond Carver og Alice Munro.
En sterk femmer på terningen fra meg.
Og så en så bra bok!
Ingunn og Jostein har nok rett. Jeg mener i hvert fall å ha en svak erindring om dette fra den gangen jeg leste Lord of the Rings (for mange herrens år siden). På den annen side het han jo Sméagol da, og var en helt annen enn den Gollum han forvandlet seg til å bli… :-)
Jeg har også lest mye bra i september, bla koste jeg med meg gjenlesningen av Of Mice and Men i forbindelse med felleslesingen av Steinbeck.
Den uten sammenligning beste romanen for min del denne måneden, var likevel den elleville mastodonten av en bok, Against the Day, av Thomas Pynchon. Har stor sans for bøkene hans, og den nyeste, Bleeding Edge står høyt på «skal lese»-listen min.
Jo, jeg er enig i at også hun er en sterk kandidat. Men hun var ikke nevnt i Guardian-artikkelen.
Jeg var akkurat inne og sjekket på Norsk Bokfortegnlse (Nasjonalbiblioteket), og det ser ut til at det er den eneste oversettelsen. Den har kommet i mange opplag, men Arthur Omre er oppgitt som oversetter av samtlige utgaver.
Selv har jeg en pocketbok fra 1996 (Pax Forlag), også den oversatt av Arhur Omre, men jeg har ikke begynt å lese den ennå.