I et hjørne er det satt opp en hylle med små nummerte rom til pensjonærenes servietter, som alle har flekker av vin eller mat. Her finnes også slike møbler som aldri helt vil gå i stykker, men som er henvist fra alle andre rom for til slutt å plasseres her, likesom samfunnets vrakgods til slutt plasseres på hospicene.
Skulle man forklare hvor gammelt, sprukkent, råttent, vaklevorent, medtatt, lytefullt, vanført og utgått dette innboet egentlig er, ville det bremse fremdriften i historien så kraftig at ingen tidspressede lesere ville tilgitt det.
Jeg har lyst til å anbefale deg "Ulvehiet" av Oskar Bråten.
Klikk deg inn på Finn bøker øverst, tredje fra venstre. Så klikker du emneord. Der får du frem alfabetet. Klikk på i for Italia. Under bokstaven i finner du bokhyller og emner om og fra Italia. Mener og tror du vil finne en del alternativer der.
Det tror jeg på :-)
Ja, jeg er helt himmelfallen. Jeg tror jeg tør si at jeg aldri har kost meg sånn innledningsvis med ei bok før. Dette oppveier alle de dårlige leseopplevelsene jeg har hatt i år, takk til Tore Renberg som viste vei.
Helt enig! Da jeg fant ut at det var en slags selvbiografi, så synes det var en god innledning til forfatterskapet hans, selv om jeg har lest "Mann i mørket". Nå kan jeg lese den om igjen og forstå mye mer. Auster blir en favorittfforfatter :-)
Det ville jeg gjort :-)
Et pensjonat
FRU VAUQUER, FØDT DE CONFLANS, er en gammel dame som i førti år har drevet et pensjonat i Paris, beliggende i Rue Neuve-Sainte-Geneviève, mellom latinerkvarteret og Faubourg Saint-Marceau. Pensjonatet, som er kjent under navnet Pensjon Vauquer, tar imot både menn og kvinner, unge og gamle, og onde tunger har aldri funnet noe å utsette på moralen ved dette anstendige etablissement. Men så er det også tredve år siden sist en ung kvinne tok tilhold her, og skulle en ung mann flytte inn, måtte hans familie virkelig gi ham et usselt underhold. I 1819, på den tiden da dette drama begynner, var det imidlertid en ung pike her. Man kommer ikke utenom å kalle dette et drama, selv om dette ordet i dagens sørgelige litteratur er blitt misbrukt og forvrengt til en slik grad at det har mistet sin troverdighet. Ikke så at historien er dramatisk i ordets rette forstand, men ved bokens slutt er det kanskje blitt felt noen tårer, både innenfor og utenfor bymurene. Men vil den så bli forstått utenfor Paris? Det må være tillatt å tvile.
"Far Goriot" av Honoré de Balzac.
Han var elendig dårlig kledd fra topp til tå og liknet ikke mer en herre enn en geit med nattkappe likner en frøken.
Ellers var han en gudhengiven mann, som fikk alt unna i en fart, bønner så vel som vin, når den var god.
Den stakkars mannen gråt. Han var som et tre som bladene er falt av. Og han fattet at Gud hadde gitt ham en nøtt nå han ikke eide en tann.
Hjertelig takk og det samme til deg :)
Godt å høre, Coetzee har jeg ikke lest noe av, men Auster er i ferd med å bli en favoritt. Gleder meg til å ta fatt på flere av bøkene hans :)
Sent på sommeren det året bodde vi i et hus i en landsby med utsikt tvers over elven og sletten bort til fjellene. I elveleiet var det store og små rullesteiner, tørre og hvite i solen, og vannet var klart og rant fort og blått i strømrennene. Soldater dro forbi huset og nedover veien, og støvet de hvirvlet opp, pudret løvet på trærne. Stammene ble også støvet, og bladene falt tidlig det året, og vi så troppene marsjere på veien, og støvet som steg, og bladene som falt og hvirvlet i vinden, marsjerende soldater, og etterpå veien hvit og bar for alt, unntagen bladene.
"Farvel til våpnene" av Ernest Hemingway.
Vi drakk rom og hadde det meget hyggelig. Ute begynte det å bli mørkt. Jeg spurte når angrepet skulle begynne, og de svarte at så snart det ble mørk natt. Så gikk jeg tilbake til sjåførene. De satt i sin grav og snakket, men stanset samtalen straks jeg kom. Jeg ga dem en pakke sigaretter hver.
"Farvel til våpnene" av Ernest Hemingway.
Den har jeg nettopp lest om, og har lyst på :)
det er bare i ensomhetens mørke at erindringsarbeidet kan begynne.
Hver bok er et bilde på ensomhet. Den er en håndgripelig gjenstand som man kan plukke opp, legge fra seg, åpne og lukke, og ordene i den representerer mange måneder, om ikke år, av et menneskets ensomhet, slik at man for hvert ord man leser i en bok kan si til seg selv at man konfronteres med en partikkel av den ensomheten.
Sent på ettermiddagen kom han og banket på døren min, og vekket meg opp fra en dyp søvn. Møtet var som tatt rett ut av en Dostojevskij-roman; borgerlig far kommer på besøk til sønn i en fremmed by og finner den vansmektende dikteren i febervillelse, alene på et kvistværelse.