‘We were run out of there like dogs. I swallowed so much dust I’ve been crapping bricks ever since.’
Daniel Benchimol collected stories of disappearances in Angola. All kinds of disappearances, though he preferred those of the air. It’s always more interesting being snatched away by the heavens, like Jesus Christ or his mother, than being swallowed up by the earth.
The days slide by as if they were liquid. I have no more notebooks to write in. I have no more pens either. I write on the walls, with pieces of charcoal, brief lines. I save on food, on water, on fire and on adjectives.
Ja, plutselig var det skikkelig vinter, gitt :-)
Denne helgen regner jeg med å få lest en novelle eller to til i en av samlingene fra forrige helg, Sixty Stories av Donald Barthelme eller Seremonier av Julio Cortázar. Holder også fortsatt på med Zenos bekjennelser av Italo Svevo.
Har også kommet godt i gang med A General Theory of Oblivion av den angolanske forfatteren Jose Eduardo Agualusa. Her veves mange skjebner mer eller mindre løselig sammen til en fascinerende historie som danner et slags bakteppe for Angolas frigjøring. Romanen er oversatt fra portugisisk og var en av de fem finalistene på kortlisten til Man Booker International Prize 2016. Så langt liker jeg denne minst like godt som forfatterens The Book of Chameleons som jeg leste i våres og ga en femmer på terningen.
På lydbok koser jeg meg med The Nix av den amerikanske forfatteren Nathan Hill. En kvinne forlater plutselig en dag mannen og sønnen Samuel, og romanen er sønnens fortelling. Men Hill spenner opp et stort lerret. Foruten Samuels historie tar boka for seg viktige historiske begivenheter i USA i denne perioden, som politiopprøret i Chicago i 1968, og har referanser til Hammerfest og det norsk språk (bla betyr tittelen The Nix nøkken)! Handlingen hopper en del fram og tilbake i tid, en romanform jeg har stor sans for så sant forfatteren mestrer dette litterære grepet. Noe Hill absolutt gjør. Romanen er dessuten morsom. Oppleseren, Ari Fiakos, gjør en glimrende jobb og fortjener honnør.
Ønsker dere en riktig god helg!
A plate of day-old sashimi has more "motion of the ocean" than I do.
There was a word for this in Norwegian: gift, which could mean either "marriage" or "poison" [...]
[..] en myk fjernhet i blikket avslørte at det hadde lyktes meg å servere ham en overraskende tanke, noe han ville komme til å huske i sitt ønske om å bli glemt.
Han hadde aldri vært i stand til å forvente noe av livet. Han visste ikke hva det i så fall skulle ha vært.
Alt ved dem ga inntrykk av at de forholdt seg til resten av verden som et ennå ubekreftet rykte.
Man kunne i beste fall kalle henne fattigfornem, og da hadde man allerede gått langt i å bekrefte hennes selvbedrag.
Hva med Angiveren, den nye romanen til Terje Holtet Larsen? Vil ikke røpe for mye, bare at rammefortellingen handler om to gretne gamle gubber, en forfatter og en revisor. Og at boka er spekket med litterære referanser, til andre romaner og forfattere ,og dessuten har med en skjult hentydning til tittelen på en av Holtet Larsens egne romaner. Holtet Larsen skriver etter min mening glitrende romaner og noveller, så også her.
Da er jeg ferdig med The Sellout. Nå har jeg jo ikke lest The White Boy Shuffle, så jeg har ikke noe grunnlag for å sammenligne, men jeg må si jeg syntes årets Man Booker-vinner var helt grei, verken mer eller mindre.
“That’s the problem with history; we like to think it’s a book – that we can turn the page and move the fuck on. But history isn’t the paper it’s printed on. It’s memory, and memory is time, emotions, and song. History is the things that stay with you.”
Courage isn’t contagious; fear is, of course.
‘I’ve met a remarkable woman. Oh, my friend, I don’t have the words to describe her – everything about her is Light.’
I thought he was exaggerating. Where there is light, there are shadows too.
No one knows with any certainty how many mines were buried in Angolan soil. Somewhere between ten and twenty million. More mines than Angolans, probably.
‘Not ex-agent, say rather ‘ex-gent’! Ex-exemplary citizen. Exponent of the excluded, existential excrement, an exiguous and explosive excrescence. In a word, a professional layabout. Very pleased to meet you.’
[…] munnen hans krummer seg i et lite smil som bærer i seg et helt liv, tenker jeg, og så smiler også jeg og tenker på mitt eget smil, på hva det sier, hva det avslører, på hvordan mitt liv ser ut derfra, fra den andre siden av smilet.
Selv har ikke noe forhold til Halloween i det hele tatt, i motsetning til de kjenner som har barn. Håper det blir gøy!
Som jeg vel nevnte i innlegget mitt forrige helg, har jeg stadig store planer om å få lest noen av de gamle bøkene mine, ikke bare alle de nye jeg kjøper hele tiden. Har endelig kommet i gang med Zenos bekjennelser av Italo Svevo som har stått i hylla i flere år – og som jeg synes er så bra at jeg sporenstreks kjøpte og lastet ned en ny bok av ham på Kindelen og kjøpte den som lydbok på italiensk … Jeg er visst uforbederlig!
I går leste jeg en Kindle Single, The Spirit of '76 – From Politics to Technology, the Year America Went Rock & Roll av David Browne. Ganske artig og velskrevet liten sak (er bare på 31 sider). Den er krydret med mange artige referanser til bla tv-show som NBCs Saturday Night og filmer som Deltagjengen og Blues Brothers, foruten referanser til politikk, teknologi og rock, slik det framgår av undertittelen. Litt av hvert å mimre om her, for en del av oss av den (litt) eldre garde. Og så er den stinn av sitatmat. Et lite eksempel:
The Ramones weren’t the first punk rockers to crash the docile music party during this time; Smith’s first album, Horses, had arrived in the fall of 1975, the same year Television had put out a single, “Little Johnny Jewel.” But the sight of Jeffrey Hyman, John Cummings, Doug Colvin, and Tommy Erdelyi — aka Joey, Johnny, Dee Dee and Tommy Ramone — showing up at a recording studio atop Radio City Music Hall in the early months of 1976 carried its own symbolism. Unlike the denim-clad rock stars of the era, the Ramones arrived for work in leather jackets and sneakers. In the old days, they would have been called hooligans: One of them had served time for armed robbery, and another had had a stint in a psychiatric hospital. In their spare time, they sniffed glue and smoked dope. They would have terrified the likes of Dan Fogelberg.
Leser også videre i Terje Holtet Larsens roman Angiveren. Har alltid store forventninger til Holtet Larsen, og han innfrir så absolutt denne gangen også. Angiveren er noe av det kosteligste jeg har lest på en stund.
Mandag begynte jeg på Cormac McCarthys Blood Meridian som lydbok, en annen av de mange bøkene jeg har hatt en stund og gjerne vil lese. Men jeg måtte gi opp nesten med det samme. Den ble bare for dyster og voldelig rett etter Fiolinane av Leikvoll. Så jeg la den på vent igjen og begynte tirsdag på The Sellout av Paul Beatty i stedet. Litt artig, for onsdag kveld ble det kunngjort at Beatty fikk Man Booker-prisen 2016 for denne satiriske romanen lagt til Beattys hjemby, Los Angeles, og der han tar for seg raserelasjoner, men også relasjonen mellom far og sønn. Beatty er den første amerikaneren som vinner den prestisjetunge litteraturprisen, som inntil for få år siden var forbeholdt forfattere fra det britiske samveldet.
I tillegg blir det kanskje tid til en novelle eller to i Sixty Stories av Donald Barthelme eller Seremonier av Julio Cortázar.
Ønsker dere en riktig god helg, med eller uten halloweenfeiring!
In 1976, America went rock & roll.