Bokelskere.no

Vistnok i sjangeren "dannelsesreise", møter vi først den unge legen Wilbur Larch som etter et uvanlig møte med en prostituert, får innblikk i grasrotas helsetilbud for de som må håndtere uønskede svangerskap. Ganske voldsomme greier, si!

Wilbur ender etterhvert opp med sitt eget barnehjem og undergrunns abortklinikk og her dukker også bokens hovedperson, Homer Wells opp på dørstokken. Etter en serie mindre vellykkede forsøk på adopsjon finner tilslutt Wilbur ut at Homer som snart er tenåring like gjerne kan trenes opp til å bli abortlege.

Jeg trodde historien handlet om å plukke epler, og i retrospekt ser en at det er et glimrende markedsføringstriks for å få bygdefolk til å lese seg opp på sentrale verdispørsmål.

Historien er lagt til mellom- og etterkrigstiden og hvor datidens samfunnsutvikling var lite hengiven og oppmerksom på kvinnehelse, men dersom folk i USA leser klassikere er det vanskelig å se for seg at noen er annet enn forkjempere for fri abort etter denne boka. (og sosialister etter lesing av Vredens druer).

Forøvrig, et(t)er å ha klokket inn på ca ti ukers lesetid må jeg plassere Irving i kategorien "lett å legge fra seg, vanskelig å legge bort". Det er kanskje i overkant innholdsrikt og omstendelig dette her. Samtidig, vanskelig å argumentere mot at det er verdt investeringen.

Jeg triller fem av seks .. ehm .. glem det.

Det var behov for noe lettere etter to måneders dannelsesreise med John Irving, derfor et gjennlytt av en bok jeg allerede har lest, men tilbake i 2015. Håper virkelig den var like god som jeg husket den!

Hovedkarakteren, en pensjonert etteretningsoffiser, blir oppringt av en kompis som etterforsker et mord hvor offeret oppskriftsmessig er skamfert på det grøvste. Grov skamfering er en populær trend vi skal bli mer kjent med videre ut i boken, og noe som oftere en før blir brukt i krimsjangeren for å dekke over manglende kvalitet i historien.

Etter å ha introdusert de involverte virker det som om forfatteren begynner å kjede seg og derfor settes det straks i gang med mer unødig grov skamfering. Dette påfølges av et par mindre vellykkede forsøk på å forklare hvorfor resten av historien skal foregå i Tyrkia.

Deretter fungerer det relativt godt for forfatter. Tempo, spenning, alt tilsier at dette blir det film av. Det kan det også bli, men kanskje ikke før oppfølgeren kommer til sommeren neste år.

Det er altså tidvis ganske bra spionthriller dette her, selv om den plages av de sjangerproblemer en forventer at den skal ha. Men god nok til å leses flere ganger? Det er jeg ikke overbevist om.

Terningkast: 1 av 2 utplukkede øyne.

Læreren til Knausgård på skrivekunst-akademiet, Fosse altså, syntes ikke særlig om hva Knausgård skreiv på skolen. Og i den temmelig legendariske podcast-serien BokPod, hvor en ganske gretten Fosse intervjues, virker han ikke særlig varmere til ideen om å skrive en romanserie med seg selv i hovedrollen.

Uansett, hovedpersonen Asle, oppvokst i Barmen, som Fosse, katolikk, som Fosse, kommunist, som Fosse, lengter bort, som Fosse, og reiser først til ei større bygd, som Fosse, siden til Bergen, som Fosse, uten stort annet enn tro på eget talent, som Fosse.

Noe annet Fosse setter pris på er å benytte ord og historier om igjen og om igjen. Til slutt er det uråd å ha tall på hvor mange ganger Åsleik sier ordet Andreaskross eller Asle lar seg irritere over at Åsleik, med sin bondske byrgskap sier ordet Andreaskross.

Men det er ganske effektivt det han Fosse holder på med, for selv om det jo er en historie der óg, er det nesten som meditasjon, eller ei messe en sitter i.

Forøvrig gir messen en slags renselse, ikke til meg, men til oppleseren. Jeg prøvde først å lese den selv, men det var ikke rett bok på rett sted for det, så dermed gikk jeg for lydboka hvor oppleseren var selveste Anderz Eide, aller mest kjent som Andy fra Andys ville Dinoeventyr. Vel, ikke nå lenger, fra nå av skal stemmen din kjennes som Asle, han med det tynne grå håret, som Fosse, samla i ei lita hestehale, som Fosse, der du fortel på nynorsken din, som Fosse.

Den kan være fin for mange denne historia, som både er lavmælt og voldsom på samme tid, ja om en da finner riktig tid og sted for det.

Rimelig omfattende o-fagsbok fra Thunberg med en 80+ ulike artikler fra klimaforskere, økonomer, samfunnsvitere osv. Thunberg selv innleder og oppsummerer kapittelene uten å ta fokuset bort fra sitt prosjekt; at folk skal begynne å lytte til forskerne, ikke nødvendigvis henne.

Ikke alle synes hun lyktes, som i NRK sin anmeldelse av boka, som ganske tydelig tar seg nær av Thunbergs standpunkt, selv om de må medgi at noen av tallene virker troverdige nok.

Den store utfordringen for mange er at Thunberg beskriver klimakrisen først og fremst som en bærekraftkrise, og sliter ikke nevneverdig med å underbygge dette. Og selv om hun tar avstand fra -ismene (ikke noe barn av Jon Fosse dette), er hun tydelig antikapitalistisk og peker på at ingenting kan løses med dagens forbruk blant verdens rikeste 10 %.

Slikt er selvsagt fryktelig provoserende for mange, at løsningen ikke er å tjene mer penger. Eller at en må vente til en grønn løsning er profitabel nok.

Gubbemiljøene verden over lar seg implodere intellektuelt av å få fakta presentert av en kvinnelig tenåring, så min oppfordring får være, les boka, og ikke vær gubbe.

Shattered Sea er en litt smalere og ukomplisert trilogi fra Abercrombie, selv om den selvsagt inneholder nøkkelingrediensene til fantasy-sjangeren: Minimum tre bøker, middelaldersk borgerkrig, og ikke minst en mer eller mindre vag lovnad om magiske forviklingar.

Fiffig nok med mindre vage pek underveis i bøkene om at historien ikke er lagt til fortids middelalder, men en fremtids post-apokalyptisk middelalder, hvor sentralt er søken etter oldtidsvåpen, som potensielt da er av teknologi som ligger en god del hundre år frem I tid. Gav det mening?

Lille Yarvi, kongesønnen med bare en brukbar arm, er heldigvis ikke først i arverekken. Det er greit for han, det er tryggest i skyggene og kanskje passer det han best å forkaste familiebåndet og gå i kloster. Men så skjer det ting da, og planer går til helvete, plutselig er han konge, men for hvor lenge?

Abercrombie er god på historiefortelling, men enda bedre på å gjøre karakterene sine menneskelige, ikke bare god, ikke bare ond. Nå ville jeg vanligvis skrevet noe stygt om Ken Follett, men siden siste boken faktisk var ganske god, til tross for episk endimensjonale karakterer, utsetter jeg det noen måneder.

Uansett, det er neimen ikke lett å vite hvem som er den gode, hvem som fortjener leserens sympati og om disse sympatier må forkastes før siste side er lest. Og det er jo forfriskende flere forfattere burde prøve seg på.

Uansett lettlest og tilgjengelig sommerlektyre fra Abercrombie. Jeg fyrer av seks av ti alvestaver (om det er lov å si) for denne trilogien.

Dokumentarisk om zombiekrigen som raste verden over for noen år siden. Ja, en kan nesten begynne å lure for den er ikke så verst skrudd sammen denne boka. Forfatteren, eller journalisten tar oss gjennom et tiår med zombiekrig via en rekke intervjuer med alt fra leger, politikere, prester og militære.

Utover det å anlegge en seriøs tone er historien fiffig på mange måter. Møter med populister og konspirasjons-teoretikere får en til å tenke at denne fort kunne vært skrevet som en harselas over nåtidens koronavaksine-skeptikere, men der hvor historien er på sitt mest modige:

Den Sør-Afrikanske Redeker-planen, hvor en gjør et utvalg av borgere som må reddes, og bruker resten av de ikke-smittede som lokkemat blir raskt populær, og omtrent like raskt som zombiene selv, sprer ideen seg verden over. Noe slikt ville selvsagt aldri hendt i virkeligheten. Tenk, et A-lag og B-lag av borgere, i Sør-Afrika.

Det viser seg forøvrig at boka er skrevet før den kanskje mer kjente filmen, noe som ofte er et kvalitetstegn, for boka vel og merke. Ellers registrerer jeg at uten at det var planen, har denne sommerens leseliste vist seg fra sin mest post-apokalyptiske side. Noe å tenke på neste gang du bare skal kose deg med Maren Uthaug.

Jeg gir forresten World War Z syv av ti meter høy vegg av døde zombier, og registrerer at filmen ikke er å finne på noen kjente strømmesider.

Vi starter noen år frem i tid, hvor oppdagelsen av en tattovert steinalderkvinne slipper løs et virus fra den tinende tundraen i Sibir. Dette lumske viruset sprer seg raskt verden over og ufint nok, angriper først de minste barna.

Historien er utformet som en slags novellesamling hvor hver enkelt skjebne spinner rundt de samme verdenshendelsene. Ganske kul idé egentlig!

Det er jo noen ytterpunkter her, men selv i den frykteligeste katastrofe, er det ikke sjeldent et familiedrama også må sorteres unna. Så er det også plass til vinklinger også Stephen King ville vært stolt over.

Det er grei utforsking av grenser underveis i romanen, fra først moralske, så teknologiske, før tid, sted og rom projiseres inn i en sky av alternative dimensjoner. Det er altså en blanding av familiedramaet Vestavind, godt blandet med Twilight Zone.

Sluttresultatet må hvile på i hvilken grad en liker en åtte-dimensjonal versjon av Vestavind, som for meg blir en svak firer.

"Streik!" dekker absolutt noe av den perioden, i tillegg har den en litteraturliste som kanskje kan hjelpe deg videre. Utover det er Martin Tranmæl en spennende person fra den perioden som kanskje også kan ha relevant litteratur med seg.

Spennende! Jeg er klar for slike lesetips.

Arne, jordfar, drammenser og Brann-supporter, går lei av å måtte imøtekomme alle sosiale spilleregler. Spesielt i arbeidet sitt møter han motstand med sin løssluppne humor.

Det tegnes et bilde av en maktkamp mellom de sosiale normene med jordfar Arne som på sin side ønsker frihet til å slenge med leppa under fødselene, og den nye avdelingslederen som helst ønsker et mer kunde / leverandør-forhold ved sin tjenestestasjon.

Diskurskrigen brer om seg og snart er barna blandet inn, konseptet går viralt og jordfar Arne må snart tåle å stå i sentrum av en gryende bevegelse av diskurs-radikale.

Det er ikke helt lett å plassere denne på skrøne-satire-humor-spekteret. Som hovedregel vil skrøner ofte kjennetegnes av høy grad av kvalitet, og så vil en se denne kvaliteten forvitre jo nærmere humor en plasserer historia.

Samtidig i sin gjentagende fullemann-filosofi rettes kritikk mot gjenkjennbare og kritiserbare sosiale normer som legger grunnlaget for at en hvertfall kan satirisk promotere denne som en anti-selvhjelpsbok.

Om ikke det gav mening så er hvertfall konseptet så tydelig at det vil være å spytte jordfar Arne i ansiktet om en vurderer denne historia opp mot en poengskala.

Når det er sagt triller jeg terningkast fire, som vil være helt i tråd med de sosiale normene jeg omgir meg.

I følge Goodreads var dette fjorårets nest beste bok i fantasy-sjangeren og som vanlig starter historien med et møte med et foreldreløst barn.

Historien utspiller seg tidlig i den industrielle revolusjon hvor dampmaskiner sliter med å få fotfeste, ettersom det allerede eksisterer teknologi som forbedrer og effektiviserer de ulike prosessene i leverandørkjeder.

Jasså, så det handler om LEAN eller no? Nøyaktig det jeg ønsker å lese om, spesielt på fritiden, tenker du sikkert nå. Men jeg må skuffe deg, for denne teknologien som kom i forkant av damp, var hverken LEAN, SAP eller CRM, men SPELLS.

Gjennom et innfløkt system av sølvbarrer med innskripsjoner holder etymologer(?) og oversettere verden i et jerngrep. For disse magiske sølvbarrene drives av den friksjon som skapes når betydningen av to ord på ulikt språk ... ehm ... kolliderer ... eller går i en slags etymologisk fisjon ...

Okey det er kanskje ikke viktig. Det som er viktig er at denne etymologiske drivkraften blir et viktig redskap i den britiske kolonialismen. Og når grasrota blant Oxford-studentene forstår at de leverer et avgjørende bidrag til disse overgrepene, manes det til revolusjon.

Det er mye som fungerer bra i denne boka. En må kanskje bidra med litt godvilje for å svelge unna dette med sølvbarrene, men ideen om de utenlandske studentene som blir klar over sin egen rolle som representanter for en koloniherre, undergrunnsaktivisme og en passende eskalering til avslutning er god. Så får en kanskje godta at historien løper "litt" løpsk til tider.

Jeg triller: terningkast fire - Zhí shǎizi sì

Absolutt!

• Per Tangvald "På liv og død". Ingen roman, men selvbiografi. Veldig innholdsrik!
• Alex Capus, "Et spørsmål om tid"
• Hele serien om Hornblower av C. S. Forester. Den er litt mer tilgjengelig enn Patric O. Brian, som jo òg er et relevant tips.
• Franzobel, "Medusas Flåte"
• Jens Bjørneboe, "Haiene"
• Ragnar Kvam, "De fire store", En slags dokumentar/biograf om Amundsen, Nansen, Shacleton og Scott og deres ulike ledelsesstiler.
• Alfred Lansing, "Endurance". Den smått utrolige fortellingen om Shacletons ekspedisjon til sydpolen.
• Horgar Fartein, "Paradisets Elendige"

Etter et par bøker som av ulike årsaker var noe krevende å lese jaktet jeg på noe i andre enden av skalaen. Nå har jeg jo kuttet ut Lee Child, men jeg er åpen for at kiosk-literatur kan ha sin funksjon, derav idé om å debutere med kioske-konge nr en, Clive Cussler.

Vi følger ekteparet Fargo som i en noe uspesifisert rolle som akademikere er på uspesifisert skattejakt på kysten av Madagaskar. Her snubler de over en gammel skipsklokke og helvete er løs.

Av noe uklare årsaker viste det seg at helvete var løst allerede før ekteparet Fargo fant denne klokken, for i presidentpalasset i Mexico sitter en nasjonalist som av uspesifiserte årsaker har flagget dette ekteparet som et uavklart problem.

Etterhvert begynner ting å bli diffust, uavklart og uspesifisert, hvertfall kastes ekteparet ut i et ganske actionfylt eventyr som sikkert skal minne om en slags Lara Croft/Indiana Jones/Robert Langdon-potpurri.

Det som skulle bli en lettfattelig og skjødesløs leseopplevelse viste seg å bli relativt krevende for det er veldig lite som henger sammen eller gir mening i denne historien. Cussler virker å ha benyttet hver eneste mulighet til å ta en snarvei og alt slurvet fører til at det meste er veldig lite er troverdig eller interessant.

Hvertfall antar jeg at det er slurv fra en forfatter som har solgt over 100 millioner bøker, og ikke at han bare er fullstendig udugelig, og at det er historier fra en fullstendig udugelig forfatter de som kjøper litteratur i fra en kiosk vil ha.

Jeg tenkte å gi denne terningkast én, men grunnet slurv fra min side får den terningkast to.

Jeg har et ambivalent forhold til Jacobsens bøker, hvor de tre første bøkene om Ingrid fra Barrøy peker seg ut i særskilt positiv retning, og hvor Seierherrene, om det i det hele tatt er lov å si høyt, er bortimot uleselig.

Jacobsen våger denne gang å bevege seg bort fra sin favoritt-oppskrift, en guttegjeng fra Oslo på femti- og sekstitallet, til denne gang å fortelle om en guttegjeng fra Oslo, på førtitallet. Disse småkriminelle gutta tusker og lusker fortrinnsvis i for å hjelpe familiene sine gjennom krigsårene.

Så viser det seg at det å tuske og luske i krigsårene ikke kan foregå helt isolert fra omverdenen. Uten at en nødvendigvis kan snakke om konsekvenser, skjer krigen med dem óg.

Roy har funnet noe bra her, men som Dag Solstad sa eller refererte til en gang. En god idé blir sjelden en god bok. Så er spørsmålet om det er denne idé-loven som slår inn eller om det er Roy selv som roter det til.

Jeg slår et slag for sistnevnte. Kanskje Roy var for opptatt med å krangle med den norske forfatterforeningen til å komponere denne historien sammen på en skikkelig måte. For her ser alt ut til å ligge tilrette for suksess, men likevell blir det rot og surr.

Det blir som når restaurantene her på Os skal lage Carbonara, det blir spagetti med eggerøre. Synd det Roy, men kanskje noen kan lage en god tv-serie av dette?

Tredje og en gang ment som siste del av Morgenstjerne-serien. Vi følger tilsynelatende tilfeldige folk på vei inn eller ut av mer eller mindre urovekkende hendelser. Noen av disse har dukket opp før i de forrige bindene, men det er neimen ikke alltid lett å få øye på bindingene mellom historier og personer.

Uavhengig om en husker de fra før eller ikke så steker de nå sine fiskekaker, kutter sin salat og henter seg to glass med gin og tonic mens de tenker på noe relatert til livet og / eller døden. Typisk Knausgård. Det er jo for disse hverdagsøyeblikkene vi leser han.

En svensk anmelder mener at de som fullfører romanserien fortjener en medalje, men ikke for litterær smak. Hva slags smak han da tenker på utdyper han ikke, det er antageligvis opp til oss selv å velge. Uansett skal det vist komme to bøker til, noe som smaksmessig er komplekst og pares best med veldig gammel øl.

Innimellom prøver Karl Ove seg videre på krim-sjangeren, noe han så vidt var innom i første bind og byttet ut med ett essay om sopp i andre bind. Det fungerer egentlig veldig bra selv om en sitter med en følelse av at han skriver det på kødd, og hvertfall ikke med mål om å fullføre det.

Så har ikke jeg mer respekt for krim-sjangeren enn at jeg ønsker slik harselering velkommen, og med en utgivelse omtrent fritt for esseys må jeg nesten få si at dette er noe av det beste Karl Ove har skrevet på mange år.

For bind tre av fem(?), i et verk tilsynelatende helt uten retning, med gjentagende detaljerte beskrivelser av tilberedning av mat og midlertidig fri for essays triller jeg tre av fire skalperte sortmetall-hoder.

Vi er tilbake i fantasysjangeren og det første vi møter er, ja du gjetter rett, et foreldreløst barn. Eller nå gjøgler jeg, han er ikke foredreløs, de vil bare ikke vite av han. Så da ligger han der da, i stallen, i varmen fra stallmesterens kjøtere.

Det skal vise seg at gutten, som ikke en gang er kjenket et navn, må ligge lavt av gode grunner, for han er en bastard, men ikke hvem som helst sin bastard, han er selveste tronarvingens bastard.

Til tross for å trille dårlige stats ved start finner gutten ut at han har feat Improved Animal Companion og o` boy det mislikes særdeles dårlig av stallmesteren som frykter gutten skal vokse opp til å bli varulv eller noe. Det virker helt grunnløst for en slik bok er det tilsynelatende ikke.

Samtidig, det ér jo fantasy dette, alt kan jo hende. Og det som faktisk hender er at etter en noe søvnig start på det som selvsagt er første av tre bøker, (ja, det ér jo fantasy dette), er at nasjonen plutselig trues av noen rimelig lumske sjørøvere og at gutten mot alle odds får seg en lærlingplass.

Denne boka er kanskje preget av at jeg før denne leste en skikkelig dårlig bok. Det bidrar kanskje til at denne fremstår som skikkelig god. Det er antageligvis i god anti-woke ånd å gi en mannlig forfatter æren for at en kvinnelig forfatter gir ut en god bok.

Jeg skal se om jeg etterhvert kommer til å sette meg mer inn i hva som gjør anti-woke så trendy. Nå er jeg ikke helt i humør enda for bokbål og å teipe munn og nese før leggetid, selv om jeg antageligvis er i rett alder for det.

Hvor var jeg. Jo! I den ganske tallrike sjangeren "Foreldreløs fantasytrilogi" leverer Robin Hobb knallsterk i første bok, jeg triller 15 på en helt nykjøpt D20.

Det som er litt uggent med å lese fantasy, er ikke nødvendigvis introduksjonen av magi. Det kan være like uvirkelig at Jack Reacher vinner hver eneste slosskamp eller at en kan tenke seg gjennom en hel doktoravhandling om sopp samtidig som en med den største presisjon lager middag.

Det som er uggent er selvsagt at disse forfatterene ikke klarer å begrense seg. Én bok, er garantert tre, og uten tvil gir de ikke slipp før de har laget et univers som krever en egen hyllerekke i bokhylla. Robin Hobb er ikke noe unntak.

Dette er da bok nr to i en trilogi og selvsagt helt ubrukelig å lese for seg selv. Hundevennen Fitz, vår hovedkarakter, ser kongeriket angrepet både utenfra og innenfra.

Sjørøvere truer kysten, de kidnapper store folkemengder og krever betaling for å ikke slippe de fri. Alternativet viser seg raskt å være verre. Samtidig er ikke alle i tronrekkefølgen fornøyd med sin plassering og denne knivingen åpner for en rekke forviklingar.

Det er da sistnevnte som også krever sin plass i hva som kanskje kan forstås mer som en fantasyversjon av West Wing enn "Foreldreløs går på magisk leiemorderskole".

Hun er jo flink hun Hobb, selv om denne sure prinsen er noe ensporet gjør hun akkurat nok med karakterene sine for å unngå følelsen av å lese noe av Ken Follett. Så får en se da i neste og avsluttende bok, om denne boken var verdt det.

For å oppsummere; Fitz den foreldreløse viste seg å være tronarvingens bastard. Når tronarvingen abdiserer bryter det ut en ganske så ufin maktkamp mellom den redelige og rettmessige prins Verity, og prins Regal. Sistnevnte selvsagt en kødd av første klasse.

Ganske ugrei tid for maktkamp da kysten trues av røvere hvis fremste virksomhet ikke er å tilrane seg ressurser, men å kapre landsbyboere for videre å gjennomføre en slags motsatt coaching hvor sluttresultatet er riktig nok menneskelig, men uten medmenneskelige egenskaper. Her hadde det kanskje passet med en kommentar om hvordan dette ikke skiller seg så fra vanlig coaching, men det er det ikke plass til.

Uansett, Fitz er velsignet med "the skill", en egenskap forbeholdt de av kongelig blod, en slags multifunksjons tankeoverføring. Fitz er også forbannet med "the witt", som er noe det samme, men mot dyr. Sistnevnte også høyt upopulært og nærmest garantist for å bli brent på stake.

Det er altså ikke noe problem å se at her blir det forviklingar på øverste nivå, og det eskalerer gjennom de nær 1800 sidene til et crescendo enhver fantasy-forfatter burde vert fornøyd med.

Hobb tar seg god tid, og god plass, til å la både historie og karakterer få utvikle seg i et naturlig tempo, uten at det føles tregt. Samtidig er det en investering hvor en må godta at det ikke dukker opp en drage i ny og ne.

Jeg hugger ut fem av sju steindrager for Hobb sin "farseer trilogi".

Egentlig har jeg lovet meg selv å aldri lese Ken Follett igjen, for selv om han de siste ti-årene har plassert seg i den lettlikte sjangeren historisk-roman, er det knapt noen forfatter som kan ødelegge slike episke historier med så endimensjonale karakterer.

Så kom jeg over at relativt anerkjente Cathrine Krøger synes dette var en skikkelig god bok, noe som overrasket meg, for selv om en anmelder bøker i Akersgata og sikkert også må lese krim, må det finnes en minstestandard. Uansett, siden sosialdemokratiet fremdeles lar meg vente i kø på ønsket biblioteksbok lar jeg Follett få en aller siste sjanse.

Den innleder med et pek og en påstand om første verdenskrig. Ingen ønsket krig og alle gjorde det neste ansvarlige valget, likevell havnet de i datidens største krig. Hva om noe slikt hender igjen? Spennende idé Follett!

Her er altså en spionroman plassert et sted frem i tid som gjennom parallelle handlinger på bakkenivå og i regjeringskontorer fører leseren gjennom ulike beredskapsnivå.

Førsteinntrykket er at Robin Hobb er en mye bedre forfatter enn Ken Follett, for hvor Follett kan plassere en karakter i en handling, er han helt uten evne til å beskrive hvordan karakteren opplever en situasjon, slik Hobb da tydeligvis er mesterlig god til.

Det neste en legger merke til er at alle Folletts plattheter til tross, ikke klarer å spolere selve handlingen i boka. Den er rett og slett helt mesterlig satt sammen, en slags nyere I am Pilgrim, bare bedre.

Jeg må rett og slett trekke tilbake tidligere påstander om at Ken Follett egentlig bare skriver mykporno for menn, og trille hele 5 av 6 atombomber for hans siste epos.

Det står fremtidsroman på baksida, men selv klarer jeg ikke slå fra meg om Uthaug har skrevet en fremtidsdystopi, eller -utopi. Det kommer kanskje an på hvilket kjønn en identifiserer seg med?

Uansett ser vi noen hundre år frem i tid, og menn, eller hannene, de få som er igjen, er under forvaring i avlssentre, strengt kontrollert så de ikke skal kunne utgjøre noen fare og ellers kun tjene de behov resten av befolkningen måtte ønske utløp for.

Det å skrape testosteronet bort fra samfunnets overflate har vist seg å være et godt valg, for flere sykdommer har forsvunnet med det, kriminalitet ikke-eksisterende og levealderen har skutt i været. Statsstyrt folkemord, voldtekt og slaveri viser seg rett og slett som en ubestridt suksess!

Uthaug forteller fire kvinners historier som på ulikt sett tukler seg sammen og skaper grådig med forviklingar. Det er ganske omfangsrikt på et relativt moderat antall sider, og det er liten tvil om at dersom historia var skrevet av noen annen, i verste fall en mann, ville vi i det minste sett på tre bind i fantasy-sjangeren.

Nå er forventningene skyhøye for hver gang Uthaug slipper noe nytt, for hun mestrer å skape slike horrible problemstillinger, og så håndtere de uten at det blir bestialsk, slik blant annet krimsjangeren ødelegges helt av.

Apropos bestialsk, Jan Roar Leikvoll beviste over et ti-år, det også oversetter Ingvild Holvik viser med Uthaugs bøker, at det beste verktøyet for å gjøre det ekstreme til noe musikalsk, er nynorsk.

Fem av seks døde kobraer for Uthaugs 11 %.