Bokelskere.no

Kavalerboligene eller kavalerfløyene huset ugifte menn som kunne bidra med sin kunnskap (oftest kunstnerisk, militær eller akademisk kunnskap) i herskapets hverdag samt selskapsliv. Boligene hadde ofte flere boenheter i tillegg til praktiske rom, som f.eks. bakekjøkken og vaskerom. Ofte bodde også tjenere med høyere rang ( kusk, "førstegartner" osv) i boligene.
Hva disse kavalerene ellers kunne oppvarte damene med - skal være usagt.

Rundt forrige århundreskifte huset kavalerboligene av og til utøvende kunstnere i starten på karrieren, (Henrik Sørensen bodde en periode i en) uten at herskapet satte krav til oppvartning.

Årets første bokslakt.

Døyr fe;
døyr frendar;
døyr sjølv det same.
Eitt eg veit
som aldri døyr,
dom om daudan kvar.

Håvamål

eller som jeg lærte verset på barneskolen:
Fe døyr
Frendar døyr
sjølv døyr ein det same.
Eg veit eit som aldri døyr
domen over daudan mann.

Vanklok mann
som vankar ute,
det er tryggast han teier.
At lite han veit,
det varast ingen,
utan for mykje han mæler.

Håvamål

kulturuke

ulturkuke
tulkuruke
ultkuruke
ukturulke
tlukuruke
ukturkule
urtukulke
turlukuke
kulrukute
ultrukuke
kuleturuk
rulekukur
tulekukur
luretukuk
kukutelur
ruktukule
lurekuktu
luekuktur
kuktulure
rukletuku
tuklekuru
urukekult
kuruketul

Jan Erik Vold - uforglemmelig

Du har så rett! :)

Få ting er verre enn virksom uvitenhet. Forøvrig en interessant bok - så langt. Har nettopp begynt på den.

Den siste av de siste.
Den 2. juli 2002 sovnet tusen år med norsk historie i Bergen. En 78 år gammel vestlandskvinne døde hjemme hos seg selv. I 51 år hadde hun i hemmelighet lidd av en av de verste sykdommene menneskeheten har kjent til. Hemmeligheten forsvant med henne. Verken prest eller etterlatte kommenterte sykdommen hennes i begravelsen. Selv nære slektninger var uvitende om hva hun hadde levd med i alle disse årene.

Ti tusen skygger, En historie om Norge og de spedalske, av Bjørn Godøy.

Nærhet.

Jeg kan bære din sorg
et stykke på veien
og åpne min glede i din.
Men jeg kan ikke leve ditt liv
eller dø din død

Vi kan bytte blikk
og kjærtegn, Veksle ord
og krefter mellom oss
Men du er ikke meg
Og jeg er ikke deg

Derfor kan vi finne frem
til hverandre, for å være
oss selv hos hverandre
en liten stund i tiden.

Stein Mehren

Du kan ha rett i det, men det har vel også med musikksmaken å gjøre. Jeg tilhørte nok den delen av befolkningen som lyttet mest til Stones, Mayall, blues og klassisk musikk. Derfor er det fullt mulig at jeg har gått glipp av noen "høydare" innen norsk pop på 1970-tallet, uten å vite om det. :)

Jeg har aldri vært en ihuga Anna Belinda og Erik Bye tilhenger, men de går Prima Vera en høy gang, (synes nå jeg). Når jeg i dag leser og lytter til Arne Belinda, opplever jeg teksten og fremføringen som både pinlig (på utøvernes vegne) og dårlig.
Men sikkert moro for de som liker slikt. :)

Takk til deg! Bokomtalen din og de første linjene av boken, som du siterte i en annen tråd, fristet meg såpass at boken fluksens havnet på Kindle'n min. :)

Vinterbarn leste jeg på barselavdelingen da jeg fødte mitt andre barn i andre halvdel av 1970-tallet. Boken er god, og har fanget opp stemningen, tilstanden, de ulike situasjonene og barselkvinnenes psyke på et framifrå vis. Vel verdt å lese - også i dag. (tror jeg)
Dea Trier Mørch var med i kunstnerkollektivet Røde Mor på 1970-tallet. Jeg kjøpte på den tiden flere litografier som senere ble trykt i Vinterbarn. I dag er trykkene solgt eller gitt bort, og jeg sitter igjen med minner om en herlig tid.

Jeg skulle tro at etter at jeg hadde lyttet en hel kveld til Dea Trier Mørch prate om litteratur, kvinnekamp og kunst, ville erindre noen vettuge fraser om litteraturens plass i kvinnekampen eller omvendt, men alt som sitter igjen i hodet mitt er Dea Trier Mørch's vaskeråd til forsamlingen: "kjøp kun blå dongeriklær til hele familien din, da kan du kaste alt i maskinen samtidig og bruke dine krefter til mer interessante oppgaver!"

I "gamle dager", på den tiden vi bare hadde en lovlig radiokanal i Norge, benket folk seg rundt radioene hver mandag kveld og lyttet til ønskekonserten. Først fortalte programlederen om hvor mange kroner som var kommet inn til radiogavefondet denne uken, deretter kom ønskene, sangene og musikken. Enkelte sanger ble spilt om igjen og om igjen (til det kjedsommelige) og ble landeplager. En av disse sangene var Anna Lovinda av Erik Bye.

EN SHANTY OM ANNA LOVINDA
(Dagbladet 7.desember 1959)

(Gammel gravskrift funnet på en kirkegård ytterst på New Englandkysten:"....Her hviler Anna Lovinda, død 12.april 1872, 20 år gammel. Hun var enke etter kaptein Ebenezar Hunt, som gikk ned med sitt skip samme år, 25 år gammel. R.I.P.")

Anna Lovinda, sov stilt under stjerner,
- sov stilt under stjernene du.
Det klinger en shanty fra nattsvarte havet,
tyss -- kan du høre det nu?
Anna - Anna Lovinda!
Tyss, kan du høre det nu?

Det kommer en skute for slukte lanterner,
- sov stilt under liljer i natt.
Der speider et øye fra riggen der ute,
der kneiser en skipper bak ratt.
Anna --Anna Lovinda!
Min pike, jeg kommer i natt.

Ja, syng meg en shanty om Anna Lovinda,
- hun hviler så lunt under lyng --
Syng mens vi stiger fra tangsvarte skoger,
syng, gode shantymann, syng.
Anna -- Anna Lovinda!
Syng, gode shantymann, syng.

Og sangen skal bæres på havmåkens vinger,
og vugges med vind imot land.
Skal hviskes i gresset omkring hennes leie
og nynnes av bølger mot strand:
Anna, Anna Lovinda!
Nynnes av bølger mot strand.

Tyss, kan du høre det, Anna Lovinda?
Snart ankrer en skute i havn.
Snart lyder hans fottrinn på stien her nede,
han stanser og hvisker ditt navn:
Anna -- Anna Lovinda!
Han stanser og hvisker ditt navn.

Ja, sov under liljene, Anna Lovinda,
sov blidt under liljer og løv.
En vandrer har blottet sitt hode i kvelden,
en tanke har knelt for ditt støv.
Anna -- Anna Lovinda,
en tanke har knelt for ditt støv.

Erik Bye