Jeg har ikke konkludert med noe som helst, jeg. ;-) Jeg bare stiller spørsmål om det kan være slik. ;-) Nå er det en stund siden jeg leste "A spot of bother", men jeg husker at den handlet om en litt eldre mann som tror han er alvorlig syk, og som tar sitt levde liv opp til revisjon og havner i en eksistensiell krise. Derfor tenkte jeg at dette som tema kanskje kan tenkes å engasjere mer når man nærmer seg dette stadiet i livet selv ... Men det er mulig at jeg er helt på viddene ... ? ;-)

Synes du? Jeg har også lastet "Potensgiverne" inn på Ipoden min. Begynte så vidt på den her om dagen, men kom til at jeg ikke var helt i modus for den. Jeg har lest så mange alvorlige bøker i det siste at det ble helt feil med denne akkurat nå. ;-)

Du kommer til å elske denne boka, Randi! Fantastisk bok, altså! Jeg holder på med lydbokutgaven selv.

Dette er absolutt en forfatter som fortjener Nobels litteraturpris! Jeg har så langt ikke rukket å lese veldig mange bøker av ham, men noen har det blitt. Og i skrivende stund er jeg helt fjetret av Enquists selvbiografi. Du godeste, FOR en bok!!!!!

Jeg har lest begge bøkene av Haddon, og selv om disse to var høyst forskjellige, elsket jeg dem begge to! Jeg humret og lo meg gjennom "A spot of bother" etter hvert som forviklingene tiltok. Kanskje denne boka faller best i smak hos oss som er litt eldre?

Bra omtale! Jeg pleier å kikke innom bloggen til Michael Ruhlman av og til. Han skrev også om boka for ny times, her.

På tross av at jeg er en kokebokentusiast, så virker dette bokprosjektet litt ekskluderende for dem av oss uten sous vide-maskiner, vakumkammere og bunsenbrennere på kjøkkenet. Man skulle hatt microsoftaksjer på 70-tallet, gitt..

Ups ... nei, jeg tror ikke det ... Dette er også en av mine yndlingsfilmer - i tillegg til "Postmannen" og "Kaptein Corellis mandolin". Jeg elsker i det hele tatt det meste som har med Italia å gjøre. ;-)

Dette er en helt herlig Italia-feel-good-bok! Helt på høyde med "Postmannen" og "Cinema Paradiso" (sistnevnte har jeg riktignok kun sett som film)!

Jeg har en bok liggende på vent av forfatteren Hanan Al-Shaykh, men har ikke lest noe av henne. Slik du beskriver temaet i Story of Zahra, høres den virkelig ut til å være noe for meg! Takk for tipset! ;-)

For en utrolig god beskrivelse, Karamella! For egen del må jeg tilføye at denne lidenskapen, eller kjærligheten om du vil, enkelte ganger også kan gi visse fysiske utslag… Mang en morgen har jeg våknet med brillene godt plassert i ansiktet, etter å ha lest på senga. Merkene etter brillene er tydelige, og det hender de fremdeles er der når jeg tusler til jobben.

Om sommeren hender det at jeg er blekere enn andre, rett og slett fordi jeg ikke liker å lese ute i skarpt sollys.. Og; om jeg har fått farge, er selvsagt brillemerkene tydelige. Brillene trenger jeg jo, slik at jeg kan lese i hver ledig stund! Er man bokelsker, så er vel dette noe man bare må leve med ;)

En sår oppvekstroman

Enebarnet Lo vokser opp sammen med sin mor og et lass med slektninger i et stort hus i Skåne på 1970-tallet. Selv om Lo får rikelig av det meste, blir hun egentlig aldri sett av sin mor. Moren advarer henne mot all verdens farer, i særdeleshet mot kjærligheten, desillusjonert som hun selv er. Lo er et ensomt barn uten kontakt med jevnaldrende.

Syv år gammel blir Lo kjent med den nesten dobbelt så gamle Lukas. Også han fremdeles et barn - et forsømt sådan. Faren mishandler ham. Lukas og faren er flyktninger fra Ungarn, og ingen av dem passer inn i det svenske samfunnet. Mellom Lo og outsideren Lukas oppstår det et vennskap som skal komme til å prege store deler av deres oppvekst og ungdomsår, og også Los forhold til menn senere i livet.

Los mor er svært bekymret over vennskapet mellom datteren og seks år eldre Lukas. En ting er aldersforskjellen - en annen ting at Lukas og faren ikke blir ansett som noe godt blad i bygda. På grunn av de voksnes reaksjoner, lærer de seg etter hvert å skjule sitt vennskap som ikke på noen måte tar slutt, uansett hvilke restriksjoner som blir iverksatt. Alt blir et spill, bortsett fra det de to har sammen.

Lo og Lukas er to alen av samme stykke, grunnleggende ensomme som de er begge to. På hver sin måte har de begge falt ut av samfunnet, og er i konstant opprør mot det bestående. Men samtidig som Lo utvilsomt har bruk for Lukas i en lengre periode av sin oppvekst, blir det også etter hvert klart at han drar henne ned og nærmest kveler henne. Hun skulker skolen fordi det er så mye mer spennende å henge rundt med Lukas. Han på sin side lærer seg verken å lese eller skrive. Etter hvert viser det seg at Lukas og faren ikke kommuniserer med hverandre grunnet språkbarrierer. Faren snakker kun ungarsk, mens Lukas kun snakker svensk. Da faren ligger for døden, kreftsyk og på det siste, kommer Lo på den strålende idéen at de skal hyre inn en tolk slik at Lukas kan fravriste faren sin families historie før det er for sent ... Hun setter imidlertid i gang mer enn hun kunne ane ...

Sjelden har jeg lest en sårere oppvekstroman enn denne! Lo og Lukas er nesten gjennomsiktige i sin sårbarhet. Selv om Lukas og den kjærligheten de nærer til hverandre ikke bare er bra for henne, blir det etter hvert rimelig klart at hun uten ham antakelig ville ha gått til grunne. Moren hennes ser henne ikke og er heller ikke skikkelig til stede i datterens liv, selv om hun i det ytre foregir å være en god og oppofrende mor. Som om formaninger er nok for å fylle en morsrolle ...

Boka er full av vakre beskrivelser som jeg fikk lyst til å rive løs fra boka og sitere. Jeg nevner et par eksempler:

"I så mange år hadde han og faren levd side om side i en merkverdig taushet, språkets og følelsenes taushet, det var til og med noe stumt over kroppsspråket deres. Da Lukas var blitt for voksen til at Gábriel kunne slå ham, opphørte siste rest av kroppskontakt mellom dem." (side 183)

"Jeg fløt. Det var mitt første talent. Ingenting kunne trekke meg ned, barndommen min var lykkelig, og var den ikke det, så forsto jeg det ikke. Jeg svømte snart like godt utenfor mammas mage som jeg svømte inni den. Det tålte hun aldri helt. "Vi fødes alle ville", sa hun, "særlig du, Lo." Jeg ble ganske så tam senere, men det var en overfladisk forvandling."* (side 117)

Dette er en av de mest overraskende bøkene jeg har lest så langt i år! Boka er skrevet med et nokså stillferdig og poetisk språk. Den kan kanskje minne litt om "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson, på den måten at det ikke er så mange dialoger som foregår mellom hovedpersonene. Dette er ikke en bok man kan "harve gjennom" i full fart. Jeg trengte i alle fall å bruke litt tid på den, for å føle at jeg fikk med meg alt. Da krøp den også inn under huden på meg. Jeg synes den fortjener terningkast fem!

Det hørtes rart ut; kanskje du kan sende meg en melding med en lenke.

Å slå sammen utgaver til verk er en oppgave som er vanskelig å gjøre automatisk.

Våre "sammenslåinger" blir gjort manuelt av et knippe fagfolk i Den Norske Bokdatbasen, og de fleste utgaver av et verk du finner her inne er slått sammen til rett verk.

Men ikke alle.

Dette er fullt mulig, men jeg har ikke hatt arbeidskapasitet til å lage det, på tross av at jeg lovte det temmelig eplekjekt i fjor.

Etter at funksjonen for å legge til bøker selv ble ferdig, har det blitt nedprioritert.

Amazons maskinlesbare grensesnitt er veldokumentert og har hjelpsomme kodebiblioteker. Dette er relativt lavthengende frukt.

Bibliotekenes (f.eks Libris') maskinlesbare grensesnitt er åpenbart dokumentert av Marquis de Sade.

Av alle aktive sosiale nettsteder for bøker er det kun ett som har maktet å lage et grensesnitt som lar deg hente bokdata fra biblioteksdatabaser; amerikanske librarything. (De planla å offentliggjøre kildekoden de bruker til dette, men ombestemte seg når de så ressursbruken det krevde å utvikle. De brukte etter det jeg kan huske ett årsverk.)

Dette er første bind i serien "Mistborn" og jeg likte den veldig godt! Helstøpt fantasy med mye action og gode karakterer.

Vin er hovedpersonen i The Final Empire. Hun er en ganske typisk fantasyprotagonist: fattig og utstøtt, men med egenskaper og ferdigheter som baner vei for et nytt liv. Hun er en tyvejente, og forblir det gjennom hele boka selv om hun også er nødt til å bevege seg blant adelen. Sånn sett minner boka meg litt om Locke Lamora. Plottet senterer seg rundt klasseforskjellene i landet, der adelen framstår som de onde og slavene (som kalles Skaa) framstår som de undertrykte og stakkarslige. Vin ender i en gruppe mennesker som planlegger revolusjon for å styrte adelen. Boka har også en god kjærlighetshistorie. Magikonseptet til Sanderson er ganske kult; man brenner metaller i kroppen som gir deg ulike egenskaper. Alt er nøye beskrevet bak i boka som et vedlegg. Boka er første i en serie, men er befriende uten cliffhanger og kan således leses som en enkeltstående roman med en helstøpt avslutning.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/03/31/mistborn-bok-1-the-final-empire-brandon-sanderson/

Det er bare forbokstaven, Ann Christin! ;-)

Fantastisk liste! Jeg erklærer herved at jeg oppfyller de fleste kriterier! Og jeg kan også legge til: Og aldri er faren for varmgang i bankkortet større enn når man befinner seg i en bokhandel. Samt: Når man seriøst oftere og oftere vurderer om man bør ta seg permisjon fra jobben for å få lest alle bøkene man hele tiden bærer i en evig strøm til heimen.

Denne boka kjøpte jeg av to grunner: den viktigste var at jeg hadde lest de to Frøken Livredd-bøkene til forfatteren tidligere og likt dem, dernest var grunnen at boka var å finne til halv mammut-pris på Ark… Jeg er enig med deg i at streken og snerten til Dranger er god. Likevel var dette mer eller mindre et bomkjøp for meg (jeg må ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket, jamfør tittelen!).

Ja, både streken og tekstene er gode, men jeg befinner meg rett og slett ikke lenger i målgruppa! Jo visst syntes jeg det var fornøyelig å lese om venninnene til hovedpersonen som fremdeles er barnløse; der møtte jeg meg selv i døra, gitt!! Likeså var det artig å få bekreftet hva et barn (en tronarving!) kan gjøre med et ellers fornuftig menneske…. De politiske kommentarene var også interessante.

Målgruppa for denne boka er mødre (gjerne av det ferske slaget), og det er nettopp derfor boka ikke fenget meg. Det er slett ikke bokas skyld, den tror jeg nemlig er knakende god for dere som har en annen livssituasjon enn meg. Tror sannelig jeg skal forære boka til min søster som har ei 10 måneder gammel jente; den kommer til å være midt i blinken for henne!

Nuvel, boka ga med i det minste inspirasjon til å gi meg i kast med Evripides’ Medea, etter at Dranger helt i starten siterer:

De sier at for kvinner er livet farefritt. Vi lever trygge hjemme; menn må gå i krig. Det er et feilsyn. Jeg vil heller stå bak skjold i trende slag enn bare en gang å føde barn.

Så; tilbake til den klassiske litteraturen ;)

Den aller nifseste boka jeg i voksen alder har lest, er Sort Messe av John Dickson Carr (riktignok ingen novelle..). Dette er faktisk en av de få bøkene jeg har lest to ganger. Jeg leste den på nytt bare for å forsikre meg om at den faktisk var så skummel som jeg trodde ved første gangs gjennomlesning! Konklusjonen? Ja, boka var fremdeles en nifs leseopplevelse!

Om det kun er noveller du er ute etter, støtter jeg Maris forslag om Roald Dahl. Spesielt liker jeg The Landlady godt ;)