Kan anbefale Vagant, Vinduet, Bokvennen og Bøygen. Ellers leser jeg bokbilaget til Klassekampen lørdag. Aftenposten har blitt tynnere. Vurderer å si opp ab. Skal sjekke ut Stavanger Aftenblad. Bok & Samfunn er noe tynt. Gode blogger finnes.

Jeg mener at det er vesensforskjell mellom Facebook og Bokelskere. Ja, de fleste av oss (som er medlemmer) legger ut en del personlig informasjon på førstnevnte… Samtidig er det sånn at man kan reservere seg mot at folk en ikke har godkjent/kjenner leser det en skriver. Her inne kan alle lese/se alt.. På fb opptrer jeg med fullt navn, rett og slett fordi jeg bare inviterer dem jeg kjenner personlig til å se det jeg skriver.. Og; jeg legger ikke ut bilder av andre enn meg selv, forteller ikke om fester, skriver ikke om når eller med hvem jeg nyter en kaffekopp... Det finnes faktisk sobre fb-brukere, også.

Jeg er kvinne, heterofil, medlem av et politisk parti, lærer på ungdomsskole, tidligere speider, spiller bedriftsvolleyball, er medlem av et leseselskap, liker fargen lilla, setter spesielt pris på kunstneren Matisse og bandet Band of Horses, har tre yngre søsken, har ikke barn, kjører ikke bil, hater slaps… Jeg kan godt skjønne at en statistikk over hva vi her inne leser/liker kan være interessant, samtidig setter jeg også pris på å ytre meg uten at det jeg skriver havner øverst på google search…

Hvordan kunne jeg glemme Bjerkes Morovers??? Jeg og mine to yngre søsken tilbrakte hver lørdag formiddag i kjellerstua. Vi leste disse versene, før vi spilte brettspill.. Den dag i dag er Ibsens runde rullerusk - eller hva reglen egentlig heter - det eneste diktet jeg til fulle kan resitere…

Jeg tilhører nok de konservative som helst vil ha en papirbok i hendene. Tom. når jeg låner lydbøker på biblioteket, kjøper jeg de beste bøkene i papir i tillegg. Men ... en dag er huset fullt og det er ikke plass til flere bøker, og da er jeg sikkert med! ;-)

Jeg ser sjelden (vel, aldri..) på omslaget når jeg handler bøker, men ellers har jeg lenge på mange måter vært et vanedyr. Før jeg fant bokelskere.no (for ca. ett år siden), leste jeg for det aller meste krim. Var jeg innom en bokhandel, var det nettopp ei krimbok som ble med meg ut. Grunnen, foruten underholdningsfaktoren, var at jeg følte jeg ”ikke hadde tid til” noe annet.

Denne tesen har i løpet av det siste året grundig blitt motbevist. Siden jeg ble medlem her, har jeg åpnet øynene også for annen litteratur og jeg har lest mer enn jeg har gjort de siste årene; jeg har lest grafiske romaner, skuespill, dikt, noveller, norske og utenlandske romaner som har blitt anbefalt… Derfor: når jeg nå går inn i en bokhandel, er jeg mye mer åpen enn før. Stadig vekk tar jeg meg selv i å plukke med meg ei bok jeg tidligere aldri ville ofret en tanke. Det å diskutere bøker har i alle fall gjort meg mer fordomsfri og åpen for all slags litteratur ;)

Jeg er helt enig; enkelte bøker har alt for mange tråder! Likevel tviler jeg på at det ligger en eller annen ond vilje bak dette virrvarret. Nye bokelskere vil sikkert gjerne skrive noe om sine hjertebarn, uten at de nødvendigvis skjønner at de, ved å skrive noe om favorittboka, starter en ny diskusjon. Kanskje det hadde vært på sin plass at en slags brukermanual ble presentert for alle nye medlemmer, slik at vi unngår dette?

Jeg drikker gjerne av ny bøtte, samtidig har jeg tro på tradisjoner.Kanskje vi tradisjonelle bokelskere heller er som sauen, og følger hverandre rett inn til fortapelsen? Nå har jeg slett ikke noe mot lesebrett eller e-bøker. Har lest en del bøker på nb.no og liker det godt, selv om jeg vet at kvaliteten på bøkene bedres betraktelig når man bruker lesebrett. Ønsker meg en ipad.. Når det er sagt, ER det noe annet med papirbøker. Det dreier seg om det estetiske, det tradisjonelle og det sanselige; for meg er selve boka en del av en tradisjon som har vært menneskene forunt helt siden skriften ble oppdaget. Gutenberg sørget for masseproduksjon av verker, slik at flere kunne ta del i de fantastiske verdenene litteraturen kan gi oss. Helt siden den gang har generasjon etter generasjon lest og satt pris på de samme bøkene, ja, gjerne de samme utgavene.

Jeg er utrolig glad i mine bokhyller, som bugner over av fantastiske bøker. Om man kun forholder seg til lesebrett, vil jeg tro at man går tapt av den fysiske og estetiske dimensjonen ei bok har. Jeg kan ikke for mitt bare liv se for meg at jeg noensinne kan få det samme forholdet til en e-bok, som jeg har til en gammel utgave av Victoria, skinninnbundne bøker jeg har arvet eller boka jeg bare måtte ha da jeg var innom bokhandelen. Det er noe alt for minimalistisk over kun å forholde seg til bøker av digitalt format.. Vel, dette er i alle fall min mening ;)

James Herbert: The Rats. Jeg har holdt på med den en stund ( ikke en tykk bok) men jeg synes den er så ekkel at jeg må lese litt til og fra.

Som barn fikk jeg mine aller første litteraturopplevelser gjennom hørespillene i Barnetimen for de minste. Hver lørdag satt jeg med øret inntil radioen og nøt fantastiske historier. Spesielt var jeg veldig glad i gresk mytologi og det var en fryd å bli kjent med disse fortellingene. Veien til Agra var et annet høydepunkt, men den boka jeg husker aller best fra denne perioden var Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe. Boka var rett og slett så spennende at jeg ikke greide å vente til neste episode! Jeg brukte en natt på å lese den ferdig, og jeg husker godt hvor utrolig skummel jeg syntes boka var! Etter hvert leste jeg også Skygge-serien og Agnes Cecilia av samme forfatter, og disse bøkene skuffet heller ikke.

Jeg leste selvsagt de obligatoriske Bobseybarna-, Hardyguttene-, og Nancy Drew-bøkene. C. S. Lewis’ Narnia-serie fikk jeg anbefalt av en bibliotekar og jeg husker jeg likte dem godt. Jeg begynte tidlig å lese Agatha Christies bøker, siden dette var litteratur som min bestemor satte pris på. Likevel.. det litteraturminnet som er aller sterkest for meg, er lørdagenes hørespill.

Det er i så fall synd, for dette må være hennes desidert dårligste bok. Jeg har hennes nyeste - "Snakk til meg" - liggende som lydbok. Gleder meg til den!

Jeg får ikke lest så mye som jeg skulle ønske, døgnet har ikke nok timer og jeg har dessverre fremdeles ikke greid å venne meg til lydbøker… Noen bøker har det heldigvis blitt likevel, og jeg vil gjerne fremheve de beste av dem:

• Gilgamesj-eposet måtte jeg bare lese, rett og slett fordi jeg synes religionshistorie og eldre verker er interessante.
  
• Husfred av Alison Bechdel er en fantastisk selvbiografisk grafisk roman, som tar for seg Alisons oppvekst. Hovedfokuset ligger på forfatterens far og hennes forhold til ham.
  
• Den tvilende Thomas av Atle Næss var et hyggelig bekjentskap. Historien om den store kunstneren Caravaggio er veldig fascinerende.
  
• Fragmenter av Arkhilokhos ble lest fordi jeg av og til liker å ta et dypdykk i eldre litteratur. Det er fint å se at de gamle grekerne var akkurat sånn som oss og at de likte å ta for seg av livet.
  
• Dråper i havet av Odd W. Surén. Hovedpersonen Tommy Kristoffersen kommer ikke til å bli glemt med det første!
  
• Dei likar ikkje grovisar i Rotary av Sigmund Falch plukket jeg opp da jeg var en tur innom bokhandelen. Boka består av en samling gamle fotografier og artige kommentarer til disse. Jeg småhumret meg gjennom denne.
  
• 17.roman av Dag Solstad ble passende nok lest under en togreise og den svarte til de høye forventningene!
  

Trolig vil også Othello, som ble påbegynt i mars, havne på en slik liste når den er ferdiglest.

Ellers var vel leseselskapets marsmøte ett av høydepunktene. Det er artig å lese Faust høyt, for så å diskutere det man har lest. Å møte andre bokelskere in real life er noe jeg unner dere alle sammen ;)

Her er min bokomtale:

En selvransakelsens mester

Per Olov Enquists biografi har slik jeg ser det hatt alle muligheter for å mislykkes. For det første er det han selv som har skrevet boka, og bare her er det grunn til å spørre seg om hvor selvransakende det hele faktisk kan bli ... For det andre skriver han om seg selv i tredje person entall. "Jaha", tenkte jeg ... "dette skal bli ... eh ... spennende ..." Og for det tredje er det Trond Brænne som leser, og han er ok han, men passer han til å lese denne boka da, tenkte jeg ... (etter å ha hørt ham som oppleser i "litt for mange" bøker om barn med en noe tilgjort barnestemme). Når jeg likevel valgte å lese den, skyldtes det en kombinasjon av en del nysgjerrighet (etter å ha sett et intervju med forfatteren om boka for en tid tilbake) og at jeg syntes at jeg burde få den med meg. Alle mine bekymringer ble grundig gjort til skamme, for maken til selvbiografi har jeg aldri i mine levedager lest noen gang! Enquist tok pusten fra meg! Jeg har knapt vært borte i en mer selvransakende biografi! Og hvorfor skulle han nå overlate skrivingen til noen andre, når han er en slik eminent forfatter selv?

Enquist forteller om sin oppvekst i Hjoggböle, som nærmest er en liten bygd i Västerbotten i Sverige. Moren var strengt religiøs og dette preget den unge Enquists oppvekst i betydelig grad. I tillegg var moren lærerinne, men det faktum at de liksom tilhørte middelklassen merket Per Olov strengt tatt lite til. Moren var nemlig så livredd for at noen skulle tro at de tilsnek seg privilegier, og dermed ble resultatet stikk motsatt. Det var faktisk arbeiderklassens barn som stakk av med privilegiene, slik han opplevde det. Han gikk mye for seg selv, og hadde få venner. Likevel er det ikke først og fremst en trist oppveksthistorie han forteller. I det området hvor han vokste opp ble det etter hvert klart at det var stor tetthet på forfattere. "Innavl", var forklaringen. Og dermed er tonen satt i Enquists selvbiografi, som er svært humoristisk, varm og full av selvinnsikt.

Enquist gjorde seg etter hvert sterkt bemerket som en solid forfatter. Han levde mye av sitt liv utenlands - i København, New York og Paris bare for å nevne noe. Men suksessen hadde sin pris, og etter hvert fikk han et stort alkoholproblem. Mens han var på toppen, holdt dette på å ødelegge ham fullstendig. Hans andre kone, danske Lone, hadde et hav av tålmodighet med sin alkoholiserte mann, og hun sørget for at han ble innlagt på ulike behandlingshjem, helst så langt borte fra sivilisasjonen som mulig. Men selv ikke å bli plassert i ødemarken på Island forhindret at Per Olov så sitt snitt til å rømme når trangen til alkohol ble for sterk. Til slutt overvant han heldigvis sin alkoholisme, noe som skjedde i starten av 1990-årene, og "et annet liv" kunne begynne ... Som en ren terapi skrev han "Kaptein Nemos bibliotek", en bok som handlet om hans egen oppvekst. (Denne boka tror jeg nok at jeg må lese om igjen, for akkurat dette - at den handlet om forfatterens eget liv - gikk meg, skam og melde, hus forbi den gangen jeg leste den.) Siden dette har han ikke rørt en dråpe alkohol!

Boka er så glitrende skrevet at jeg drister meg til å kalle den stor litteratur i seg selv! Enquist er skånselløs i sin selvransakelse - særlig omkring dette med sitt alkoholmisbruk. Det forhold at han skrev om seg selv i tredje person entall ga ham noen muligheter til å tilføre historien en hel del ekstra dimmensjoner, noe som heller beriket enn begrenset hans biografi. I tillegg til å høre hans historie om forfatterskapet og arbeidet på noen av de mest kjente teaterscenene i verdensmetropolene, får vi høre om hans politiske og journalistiske engasjement både i forhold til Vietnam, Pol Pot og Kambodja på 1960-70-tallet, for ikke å snakke om hans dekning av OL i München i 1972, der hele den israelske OL-troppen endte med å bli drept. Etter å ha lest Enquists selvbiografi har jeg fått jeg lyst til å kaste meg over absolutt alt han har skrevet! "Livlegens besøk" ligger i så måte klar ...

Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks!

Det hadde vært utrolig kjekt å vite alt om leserne av bøker!

F.eks: Liker lærere krim bedre eller dårligere enn annen skjønnlitteratur?

Liker bibliotekarer erotisk litteratur mer enn frisører?

Hvis man stemmer Fremskrittspartiet, er man mer eller mindre troende til å like bøker av Anne B. Ragde?

Hvis man er personlig kristen, vil like Twilight-serien bedre enn andre?

Er høy årsinntekt en indikator for å like bøker av Dan Brown?

Hvis jeg hadde hatt tro på at det gikk an å høste inn denne informasjonen fra brukerne våre uten at noen tok anstøt av det, så hadde jeg synes det var utrolig spennende å leke med slik statistikk.

Realiteten er at lesemønster er blant de mest følsomme tingene man kan dele, og jeg føler strikken er strukket langt nok allerede.

Jeg tror man ville fått en litt uggen følelse av å bli spurt om enda flere personlige spørsmål.

En målgruppe kan vel være en målgruppe selv om spennvidden innenfor denne gruppen er stor?

Morsom tråd! Den må jeg selvsagt være med på!

Jeg har lest 16 bøker i mars - hvilket representerer en aldri så liten rekord for mitt vedkommende på en lang stund nå. Dette ville ikke vært mulig uten hjelp av lydbøker.

Min mars har vært preget av noe gjenlesning - bl.a. av Hamsun, med "Victoria", "Pan" og "Sværmere". Alle tre kvalifiserer til terningkast seks! I tillegg ble det også litt Amalie Skram.

En bok jeg trodde skulle bli svært krevende, men som overraskende nok ikke ble det, er Pustegynge av Nobelprisvinneren Herta Müller. I rettferdighetens navn bør det nevnes at jeg valgte lydbokutgaven. ;-) Min tidligere vegring mot denne forfatteren, som jeg har oppfattet som "not my cup of tea", er herved overvunnet!

En av de mest overraskende bøkene jeg har lest i mars er den svenske prisbelønte boka Til siste åndedrag av Anne Swärd. Det ser ikke ut til at denne boka har blitt oppdaget ordentlig her i Norge, og det er synd - for dette var en virkelig flott leseopplevelse! Boka vant jeg for øvrig i en av mange julekalendere jeg deltok i før jul i fjor.

Dag Solstads17. roman representerer også et høydepunkt i mars-lesningen. Hans humor er fantastisk!

Jeg ønsker også å fremheve Yan Liankes Landsbyens blod, en bok som er basert på en sann historie om spredningen av HIV-viruset på den kinesiske landsbygda.

Og omsider fikk jeg lest En tid for alt av Karl Ove Knausgård! Den likte jeg svært godt!

Alt i alt er jeg storveis fornøyd med egen leseinnsats i mars!

Jeg leverer stafettpinnen videre til nestemann! ;-)

Jeg kunne ikke vært mer uenig! Jeg synes dette er en fantastisk finsk røverhistorie av format!

Hvis du leser på engelsk, er en av mine favoritter The Night Shift av Stephen King. Dette er den første novellesamlingen hans.

Boken Bag of Bones er også grøssende lesing.

Mens jeg som har lest to andre bøker av denne forfatteren, tenker at denne MÅ jeg lese! Og coveret - er ikke det på en måte et skrik om hjelp? Som også er temaet i boka - sånn indirekte? Og sånn sett egentlig passer svært godt ... ;-) Fordelen med coveret er i alle fall at absolutt alle får med seg at det faktisk har kommet en "ny" bok av denne forfatteren ... umulig å ikke legge merke til i bokhandlerne for tiden ...

Jeg har også sett filmen, og den var hakket bedre enn boka, synes jeg.

For øvrig er det godt mulig at jeg har vært litt urettferdig mot boka, fordi jeg ikke helt greier denne genren innenfor litteraturen. Dvs. jeg har intet imot magisk realisme, men i denne boka syntes jeg det tippet vel mye over. Jeg husker at jeg irriterte meg over språket, svulstighetene og klisjeene ...

Men igjen ... dette får stå for min regning. Ikke dermed sagt at boka ER elendig, objektivt sett ... Jeg skal være litt varsom med å trekke inn alder på leseren, men jeg ser ikke bort fra at jeg muligens ville likt denne betydelig bedre da jeg var en god del år yngre enn jeg er i dag ... ;-)