Ja, jeg er definitivt heldig! Medlemsskapet i leseselskapet + bokelskere har faktisk på mange måter gjort meg til en "ny" leser; det er ikke lenger skummelt å gi seg i kast med de store klassikerne. Og; det oppleves som veldig tilfredsstillende å innse at de fremdeles har mye å gi oss - meg!

Nei, han skriver litt vanskelig tilgjengelig i starten av de fleste bøkene sine, men brikkene faller heldigvis på plass etter hvert.

Bibelen er ett av verkene vi vurderer å gjøre ett dypdykk i.. Men først; Faust!

Jeg ville kanskje begynt med selvbiografien hans. Den er på mange måter nøkkelen til å forstå hvorfor han skriver som han gjør. ;-)

Jeg kjøpte "Magnetisørens femte vinter" av Per Olov Enquist, og droppet alt jeg hadde på gang for å lese denne umiddelbart. Som vanlig uhorvelig fascinerende når jeg åpner en Enquist-bok!

Takket være din omtale på bloggen din, kjøpte jeg boka og her er min omtale av den:

Om en barndom i ytterste nød

I denne selvbiografiske romanen forteller Jeannette om sin svært spesielle oppvekst med den alkoholiserte faren Rex og moren Rose Mary som selv mente at hun var kunstner, men som vel var mer gal enn noe annet når det kom til stykket. Sammen med søsknene Lori, Brian og Maureen prøvde Jeannette å overleve barndommen - begrepet "overleve" er brukt i ordets egentlige og opprinnelige betydning ...

Foreldrene nektet å gå på sosialhjelp, men ønsket å klare seg helt på egne premisser. Faren mistet ikke bare jobb på jobb, men ofte måtte de flykte hals over hode midt på natten fordi han hadde kommet på kant med noen (som regel kreditorer), som var etter ham. I periodene da faren var arbeidsledig, hadde familien omtrent ikke mat. Faren prioriterte sitt eget alkoholinntak fremfor mat til barna, mens moren gjemte unna mat som hun spiste i smug. I sine depressive perioder, som gjerne oppsto samtidig med at faren gikk på fylla, orket hun ikke å forholde seg til at hun hadde barn.

Familien flyttet fra det ene uverdige boforholdet etter det andre. Hus med termittmaur, hus med store fukt- og muggskader, hus hvor taket raste ned og det regnet inn - helt vanlige forhold for disse barna. Strøm hadde de sjelden råd til, og det var heller ikke vanlig at moren gadd å lage noe som helst til dem. I perioder overlevde barna kun på en og annen almisse, popcorn, kattemat, kasserte matpakker som de fant i søppeldunkene på skolen, pant fra flasker de samlet sammen og lignende. Men uansett hvor usselt det var, hadde alle barna en ufattelig lojalitet overfor foreldrene. En lojalitet jeg selv har store problemer med å forstå ... Julegaver kunne de se langt etter. Det var det rett og slett aldri penger til.

"Velg din favorittstjerne", sa pappa den natten. Han sa jeg kunne få beholde den for godt. Han sa det var julegaven min. (...) Vi lo av alle barna som trodde på julenissen og ikke fikk annet til jul enn en haug med billige plastleker. "om noen år, når alt det søppelet de fikk, er ødelagt og glemt for lengst", sa pappa, "har dere fremdeles stjernene deres."

Faren drømte store drømmer, som det aldri ble noe av. En dag skulle han bygge Krystallslottet, og opp gjennom årene satt han stadig og tegnet på dette slottet. Men på slutten var det bare han selv som trodde på denne drømmen ... all sin sjarme til tross.

Etter hvert som barna ble eldre, tok de seg diverse jobber for å spare opp penger til en start på et selvstendig liv. Og for å ha penger til mat! Men da faren stjal alle pengene de hadde spart opp gjennom hardt arbeid, holdt han samtidig på å knekke motet i dem. Like fullt klarte den eldste, Lori, å reise av gårde til New York, og der beredte hun grunnen for at Jeannette skulle komme etter. Og så Brian ... Med seg ut i livet var de utrustet med en stayerevne som egentlig savner sidestykke ... løvetannbarn, som de alle ble ... kanskje med unntak av Maureen ... På tross av deres beinharde oppvekst, og med foreldre som etter hvert ble uteliggere, klarte Jeannette å se storheten i farens drømmer og det unike i morens tro på kunsten ... selv om ingen noen gang kjøpte bildene hennes.

Dette er en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Selv om fortellerstilen først og fremst er veldig direkte og deskriptiv, og sånn sett egentlig ikke overlater så veldig mye verken til fantasien eller til ulike forståelser eller tolkninger av teksten, mener jeg at boka er godt skrevet. Jeg fant i alle fall verken klisjeer eller blødmer i teksten. Ikke graver forfatteren seg ned i elendebeskrivelser heller. Tvert i mot beskriver hun hvordan hun husker at barndommen hennes var - liketil og uten dikkedarier. Jeg synes også at hun har lykkes i å få frem hvor mangefascetterte foreldrene var. For selv om de var både håpløse og elendige omsorgspersoner, hadde de like fullt noe unikt som gjorde barna til dem de ble etter hvert. Skjønt man kan lure på om dette skjedde på grunn av eller på tross av ... Både forfatteren og hennes søsken ble noen kløppere til å klare seg selv, og dette ble deres redning. Historien gjorde meg både trist og oppgitt underveis. Det er en historie om omsorgssvikt på det groveste, om barn som vokste opp uten at noen brød seg, om sult i et velferdssamfunn, om mobbing og isolasjon ... fra virkeligheten. Her blir det terningkast fem.

Nydelig artikkel! Og så spennende at forfatteren snart kommer ut med ny bok på norsk!

Om leseselskapet er verdt strevet? Definitivt! I år ferier vi tiårsjubileum. I løpet av disse årene har vi vært gjennom Ulysses, Don Quijote, Brødrene Karamasov og Den Guddommelege Komedie. Etter endt dyst (vel, etter endt høytlesing, tolkning og diskusjon gjennom flere år) har vi reist på litterær tur til forfatterens/bokas hjemsted. Nå er vi i ferd med å erobre Faust og om litt over ett år går turen til Weimar. Jeg gleder meg!

Jeg har forståelse for at en del bokelskere mener at det å lese klassikere ikke nødvendigvise er viktig eller ”verdt det”. For meg stiller det seg annerledes. Selv om f. eks Don Quijote ikke befinner seg blant mine favorittbøker, er jeg veldig glad for å ha lest den. Grunnen er slett ikke at det ser fint ut på cv’en. For meg dreier det seg om at boka er et viktig referanseverk. Lesing av Don Quijote og andre klassikere har gitt meg mulighet til også å forstå andre verker og henvisninger en del forfattere gjerne kommer med i bøkene sine. I tillegg: det er vel ikke uten grunn at enkelte bøker leses gjennom år etter år, ja, gjerne hundreår etter hundreår. Klassikerne fortjener den posisjonen de har fått, og jeg koser meg med å lese dem ;)

Jeg fascineres ofte over hvor forskjellig vi mennesker opplever ting, herunder bøker. For all del: din opplevelse av boka er selvsagt like valid som min, likevel greier jeg bare ikke å la være å kommentere en negativ anmeldelse av en av mine favorittbøker.. For meg var det nettopp det fragmentariske over romanen som fenget meg. Vi lærer å kjenne David, bit for bit, gjennom ulike personers innfallsvinkler og perspektiver. Det hele gjøres enda mer interessant ved at personene som beretter Davids historie har kjent ham til forskjellige tider og på forskjellige steder. Stadig vekk endres leserens oppfattelse av David – hvem er han egentlig? Den godeste David synes å være litt av en kameleon; jeg gleder meg veldig til fortsettelsen! Tiller er en fantastisk forfatter som både gir leseren godt språk, en god fortelling og noe å bryne seg på.

Eg er einig; det er slett ikkje noko problem at vi vel bøker som vi trur passar oss! Dei siste åra har eg oftare enn før skutt blink når det gjeld val av lesestoff, rett og slett fordi eg etter kvart har blitt sikrare på kva eg liker og på kva eg ikkje vil bruke den dyrebare tida mi på. Samstundes har eg fått fantastiske leseopplevingar gjennom å gå laus på bøker eg tidlegare skydde som pesten, t.d. verker av Solstad og Fosse. Veit ikkje korfor eg hadde i mot desse forfattarane, det hadde vel berre med ein eller anna inngrodd fordom å gjere… Uansett: Fosse er no ein stor favoritt og Solstad er på veg til å bli det. For meg er det viktig å kunne lese det eg til ein kvar tid ønskjer å lese. Samstundes let eg meg påverke av andre, og på den måten har eg oppdaga for meg upløya litterær mark.

Jeg skjønner deg godt! Selv greide jeg Ulysses på tredje forsøk, og da bare på grunn av at jeg ble med i et leseselskap som viet 3 år (!!) på lesing og diskusjon av boka. Dette er definitivt den boka jeg har tygget mest og lengst på!

Artig idè!

• Smake: Mitt hjarta slo av Goethe
  
• Sluke: Vindens skygge av Zafon
  
• Tygge og fordøye: Ulysses av Joyce
  

Nye bøker har absolutt noe for seg! Jeg liker beskrivelsen din godt og kjenner meg igjen; jeg elsker å gå i bokhandelen for så å ta med meg et rykende ferskt eksemplar hjem. Likevel har jeg en forkjærlighet for bøker som allerede er lest. Er ikke helt sikker på hva det kommer av, men tror det kan ha noe å gjøre med at jeg føler jeg på den måten deler leseopplevelsen med andre. Hmmm, er ikke sikker på om dette gir noen mening ;)

Jeg har en kindle og synes nettopp en av fordelene med lesebrettet er at det er så behagelig å lese på når jeg ligger i sengen. Mer behagelig enn en vanlig bok. Men jeg har ikke testet andre lesebrett. Problemet med Kindlen er at du ikke kan handle norske e-bøker inn på den.

Tusen takk for tipset! Dette programmet høres ut til å være midt i blinken for meg. Siden jeg ikke har tv, går jeg glipp av en del gode programmer. Takket være linken din får jeg likevel med meg dette. Gleder meg ;)

Jeg levde lenge under den villfarelsen at Solstad ikke var noe for meg. Hadde hørt snakk om at bøkene både var tunge og til tider beint fram kjedelige. Det siste halvåret har jeg lest to av bøkene hans, Professor Andersens natt og 17.roman, og jeg må si at mannen virkelig skriver godt! Disse to bøkene har en ironi og snert jeg setter pris på, samtidig som hovedpersonene er ensomme og såre sjeler.

Nå har jeg som sagt bare lest to av bøkene, så jeg kan egentlig ikke komme med noen anbefaling angående rekkefølge. Professor Andersens natt var en god start for meg, i alle fall, den gjorde meg lysten på å lese mer av Solstad. Lykke til med ditt første møte med denne virkelig gode forfatteren!

Ronnie Sandahl skriver utrolig godt, språket er spenstig og knapt, oversettelsen til Ingelin Røssland er god. Selv historien er dyster og mørk, ligger en melankolsk undertone i teksten som løfter boka til å være noe mer enn en actionspekka ungdomsroman. Anbefales! Ps. Erlend Risvik Paulsen; jeg har vist til omtalen din i min bloggomtale her: http://knirk.wordpress.com/2011/04/03/vi-som-aldri-sa-hore-ronnie-sandahl/

Håper det er greit. :o)

I tillegg har flere forlag gode nyhetsbrev.