Jeg antar at "system-naziene" river av seg håret i fortvilelse over alt rotet vi har skapt ... ;-)

Vår oppfattelse av ulike bøker er selvsagt veldig subjektiv og avhengig av flere faktorer enn vi selv har oversikt over eller er oss selv bevisst.

Kanskje hadde jeg altfor høye forventninger til denne boka? Og kanskje ville jeg hatt en bedre opplevelse av den dersom jeg hadde lest den "på ordentlig" og ikke som lydbok med den for meg ikke optimale oppleseren Hedda Munthe?

Det er mye god litteratur ute og går hvor man ikke nødvendigvis kommer inn under huden på persongalleriet (dette er i seg selv ikke nødvendigvis avgjørende for om jeg synes en bok er god eller dårlig - eller middels for den saks skyld). I akkurat "Øya under havet" følte jeg imidlertid at jeg som leser ble snytt for noe vesentlig på akkurat dette punktet fordi vi jo følger Tété så tett - samtidig som jeg aldri følte at jeg ble ordentlig kjent med henne. I annen litteratur som rangerer høyere (slik jeg ser det), opplever jeg gjerne at de litterære kvalitetene, det språklige, kan bære hele boka. Og det på tross av - eller like gjerne på grunn av - at personene betraktes på armelengs avstand.

Det jeg like fullt opplevde som bokas svakhet var det rent språklige. Allende spiller litt for lite på et variert utvalg av adjektiver. Det blir mye godt de samme som overforbrukes om igjen og om igjen. For meg forflatet dette inntrykket av boka. Jeg fikk nærmest litt dejavu til en annen bok jeg har lest av henne, og som var beregnet for barn - "De ville guders by" - hvor ordet "magisk" ble brukt så mange ganger at det ødela hele min opplevelse av boka. For øvrig ble personskildringene for endimmensjonale. De svarte/fargede er gjennomgående gode - de hvite, menn som kvinner, gjennomgående utstyrt med dårlige personlige egenskaper. Var det f.eks en eneste hvit kvinne som ble beskrevet i positive vendinger?

For øvrig er jeg helt enig med deg i at det var spennende å lese om Hahitis bakgrunn. Jeg kjente ikke til detaljene fra før av, og lærte mye om dette ved å lese denne boka.

Ja!

Da har jeg skrevet en omtale av "Øya under havet"! ;-) Jeg tar gjerne en diskusjon!

Jeg er enig med deg: "Noen som kjenner mitt navn" var bedre! Jeg har laget en bokomtale av "Øya under havet":

Skuffende - ikke akkurat magisk

Bokas handling starter i 1770 i Saint-Domingue, i den spanske kolonien som i dag er kjent som den uavhengige staten Haiti. Franskmannen Tolouse Valmorain er i ferd med å slå seg opp som sukkerplantasjeeier, og han har nylig giftet seg og venter på at hans kone skal ankomme kolonien. Vi introduseres deretter for Violette Boisier, som til tross for at hun er farget, er fri og livnærer seg som luksusprostituert. Så dyktig er hun i sin rolle at hennes tjenester er svært etterspurte, og hun nyter stor respekt blant de hvite mennene.

Valmorain hyrer inn Violette til å klargjøre hjemmet hans før konen ankommer. Ikke bare får hun nærmest frie hender til å handle inn tepper, møbler, gardiner etc., men hun påtar seg også oppgaven med å finne den perfekte kammertjener til Valmorains nye kone. Dermed blir vi kjent med Zarité, eller Tété som hun etter hvert kalles. Tété er mulatt og ni år da hun blir tatt inn under Violettes vinger og skal læres opp.

Nokså tidlig forsvinner Valmorains kone inn i sinnsykdommen og dør. Dette blir starten på et liv med overgrep og mishandling for Tété. Gang på gang voldtar hennes husbond henne, og selv ikke det faktum at hun i praksis er hans konkubine og føder hans barn, hjelper særlig for hennes situasjon. Hun er og blir en slave uten kontroll over sitt eget liv. Da hun forelsker seg i en av sine egne, negerslaven Gambo, øyner hun imidlertid et håp om at livet har noe mer å by henne. Sammen drømmer de og de øvrige slavene om "øya under havet", deres hinsidige paradis ...

Etter hvert blir vi vitne til at det oppstår opprør på øya. Negrene finner seg ikke i å være slaver lenger - spesielt ikke etter at franskmennene har opphevet slaveriet. Gambo er en viktig bidragsyter i så måte, og det hele ender med at de hvite må flykte fra øya. Tété og Gambo kommer bort fra hverandre, og selv om de hjelper Valmorain til å flykte - prisen for å redde Tétés barn Maurice og Rosette - og han som takk for dette lover Tété friheten, fortsetter hun å være hans slavinne etter at de ankommer New Orleans. Etter hvert oppstår det forviklinger ved at Maurice og Rosette, som ikke vet at de er halvsøsken, forelsker seg i hverandre. Gjennom 40 år følger vi personene i boka, og bakteppet er hele tiden slavenes posisjon i samfunnet.

Det er en fantastisk historie som fortelles i denne boka, hvor de ytre rammene stemmer med virkelige historiske hendelser. Hahiti ble for eksempel uavhengig allerede i 1804 (omtalt som den første frie negerrepublikken), takket være nettopp slaveopprøret som Isabel Allende forteller om i "Øya under havet". Boka gir også et interessant innblikk i hvordan det må ha vært å være slave på denne tiden. Beskrivelsen av hvilken virkning den franske revolusjonen hadde på forholdene i koloniene, enten de var spanske, franske eller engelske, var dessuten interessant.

Så hvorfor ble jeg like fullt ikke så begreistret som jeg håpet at jeg skulle bli? Det hele hadde sammenheng med det språklige, og kanskje også med fortellerstilen Allende her har valgt.

Flere ganger ble jeg sittende og irritere meg over språklige blødmer og klisjeer. Og her kan det overhode ikke være tale om for dårlig oversettelse, for selveste Kari og Kjell Risvik står bak, og det borger for kvalitet! Noen av kjærlighetsscenene som er beskrevet i boka, er nesten pinlige å lese fordi beskrivelsene er så svulstige og klisjefylte at det tipper fullstendig over. Selv beskrivelsen av spesielt de fargede kvinnenes fantastiske skjønnhet, ble i meste laget for meg. Det var liksom ikke måte på hvor vakre, hvor fantastiske, hvor mye av det meste i grunnen ... som disse kvinnene var. Personskildringene ble rett og slett for unyanserte og svart-hvitt - nærmest stereotype. Dette kombinert med at det nesten ikke er dialoger i boka, gjorde at jeg aldri følte at jeg kom inn under huden på noen av personene. Selv ikke på Tété, bokas hovedperson, som av og til opptrer som jeg-person ... Tidvis reagerte jeg også litt på takten som historien ble fortalt i. Enkelte hendelser er viet svært mange detaljer, mens det i neste omgang foretas store jafs over flere år. Som om forfatteren ikke har giddet å gjøre skikkelig reseach på hva som hendte i disse årene. Når det er sagt er boka jammen tykk nok, men kanskje hadde det ligget et potensiale her til en føljetong/triologi dersom det hadde vært flere detaljer, mer dialog etc.? Allende gaper over for mye i sin iver etter å fortelle historien med stor H. Og magien som hun tidligere ble så kjent for, er fullstendig fraværende.

Min konklusjon er at en fantastisk historie halter for mye på det språklige samt fortellergrepet som forfatteren har valgt. Historien som sådan gjør at jeg synes boka fortjener terningkast fire (som uttrykk for at dette er god underholdning, men ikke en bok jeg kommer til å huske). Min skuffelse har sammenheng med at jeg hadde forventet mer fra Isabel Allende. I særdeleshet på bakgrunn av alle ovasjonene denne boka har blitt møtt med ...

Diskusjonstråder har det med å leve helt sitt eget liv. ;-)

Jeg er snart klar med min dom over "Øya under havet" (i form av en bokomtale). Hvis du skal lese Allende, anbefaler jeg "Åndenes hus", "Eva Luna" og "Om kjærlighet og skygge". Spesielt de to første er virkelig god litteratur. Etter dette har det gått nedover med Allendes forfatterskap (litt opp og ned riktignok, men nedover!). Jeg kommer ikke til å lese mer av henne etter "Øya under havet", som holder til terningkast fire.

Jeg tror jeg beholder den! Selv om jeg for første gang på flere år har beholdt svært mange av de siste månedens bøker ... Det var liksom noe med den, som fikk meg til å bli nysgjerrig. (Mens jeg samtidig har avsluttet en annen bok, som var månedens bok i fjor, og som er så oppskrytt at det kan være det samme: Øya under havet av Isabel Allende... )

Morsomt at du tar dette opp, for jeg satt og lurte på akkurat det samme! Da jeg googlet på forfatteren, fant jeg svært lite ... og dette gjorde meg usikker på om jeg skal avbestille eller faktisk ta sjansen. Blir spennende å se om flere har noe å bidra meg! ;-)

Jeg er gjerne med på en diskusjon om alle personene i dette stykket – skuespillet er så intrikat og karakterene så uforglemmelige og interessante at verket rett og slett var en fryd å lese. Det eneste problemet er at alle notatene/sitatene jeg oppførte underveis, er tapt etter et datakrasj.. Vel, skal i det minste svare så godt jeg kan!

Desdemona er nok, som du sier, kanskje preget av andres rasistiske syn på Othello, til tross for at hun velger å ekte ham. Samtidig er hun ham alltid tro. Selv når hun stirrer døden i øynene og ber for sitt eget liv, lar hun ham begå den urettferdige udåden mordet mot henne er. Når Emilia kommer inn og vil vite hva som har skjedd, er Desdemonas siste ord tro mot Othello: hun sier at en annen har begått ugjerningen. Desdemona vet at Othello er god, og på grunn av denne vissheten lar hun ham ta livet hennes. Denne trofastheten har noe selvutslettende over seg, eller?

Jeg fastholder at Othello er for rask til å akseptere Iagos anklager. Jeg er enig i at Othello først ikke tror fullt og helt på Iago, han nærmest avfeier ham, men etter at tvilen angående Desdemonas trofasthet er sådd, er det liksom ingen vei tilbake. Ja, Iago manipulerer Othello etter alle kunstens regler. Min kritikk mot Othello består først og fremst av at han ikke konfronterer Cassio eller Desdemona om disse mistankene. Han lar Iagos ord forpeste hans sinn og vil ikke høre på innvendinger. Til tross for at han selv er en modig kriger, er han villig til å la Iago ta seg av Cassio. Når Desdemona ber for sitt liv og bedyrer sin uskyld, er han ikke villig til å høre. For meg er drapet på Desdemona et æresdrap: hun har gjort Othello urett og må bøte med livet for det. Othello er mann og ingen kvinne kan gjøre noe slikt mot en storhet som ham.

I dag har jeg for øvrig vært på møte med leseselskapet jeg er medlem av. Etter endt dyst startet ett av medlemmene, Tone Løwe (for øvrig medlem her inne, også) en interessant diskusjon: finnes det likhetstrekk mellom det å være “god” innenfor litteraturen og det å være passiv? Eksemplene hun trakk fram var Solveig i Peer Gynt og Gretchen i Faust. Jeg parerte med Hero i Much ado about nothing, Penelope som venter på sin sjøfarer og Desdemona i Othello. Er de gode i litteraturen de passive, de som venter, de naive, de som støtter andre, de som lar ting skje, uten selv nevneverdig å gripe inn?

Vel, i tillegg til Gretchen har du i det minste Hans og Grete (forøvrig også opprinnelig et tysk stykke) å glede deg over. Selv gikk jeg en gang til anskaffelse av en roman kun på grunn av at den het Anja...

Leseselskapet jeg er medlem av er etter ti år nå på sin femte bok. Det er utrolig givende å lese sammen med andre, samtidig er jeg ikke i tvil om at enkelte av bøkene absolutt kan leses uten støtte fra andre litteraturinteresserte. Faust er en av dem. Jeg tror alt for mange lesere sliter med en inngrodd respekt for klassikere, en respekt som påvirker negativt. Klassikere er for vanskelige, utilgjengelige, er preget av for vanskelig språk, har en tematikk som er passé, fortjener ikke den oppmerksomheten de har fått.. Fordommer, med andre ord. Selv opplever jeg at nettopp klassikerne gir meg mye. Det kan handle om menneskers psyke, en spesiell tidsperiode eller fantastiske skildringer. Uansett: (og dette har jeg sagt før) det ER en grunn til at nettopp klassikerne blir benevnt som klassikere..

Ja, jeg er klar over det.. Men synes fremdeles det hadde vært enklere å kunne gå direkte til egne lister fra egen profil ;)

Fantastisk! Eg er utroleg imponert over din språkkunnskap og din kapasitet! Aeniaden er eit verk eg håper å få lest etterkvart, men eg må diverre ta det for meg på norsk. Du verker veldig strukturert i di tilnærming til litteratur og det må du sikkert vere for å rekke over alle bøkene du skriv om her. Sjølv les eg ein del etter innfallsmetoden (bortsett frå Shakespeare-prosjektet og Faust, som leseselskapet mitt for tida tar føre seg), og trivst med det. Flott at bokelskarar som deg kan inspirere oss andre til å ta fatt på meir utilgjengelige verker.

Ja, det var fint at du foreslo det! Jeg kan ikke si at jeg behersker tysk, men jeg forstår heldigvis en hel del.. Og; det er noe eget ved å høre forfatterens egne ord, selv om jeg er stort fan av Bjerke!

Jeg har laget flere lister, og noen av dem trenger innimellom å oppdateres. Er det mulig å få til en funksjon som gjør dette lettere enn det er i dag? For eksempel hadde det vært fint om listene kunne finnes under menyen på den enkeltes profilsider, da kunne man med få tasketrykk funnet fram til og endret den aktuelle lista. Vet ikke om dette er mulig å få til, men det hadde vært fint ;)

Dette problemet er nå rettet.

Tilsammen 16 innlegg var rammet av feilen, og har nå blitt synlige igjen.

Takk for at du ga beskjed om dette!

Det har skjedd noe rart med innlegget, det har ikke fått med seg diskusjonsemnet. Svært snodig.

Kan du huske hvilken side du startet dette innlegget fra, og hvilken nettleser du brukte når du gjorde det?

Jeg skal se om jeg kan gjenskape feilen.

Ja, dette stykket er definitivt noe av det ypperste jeg har lest! Det er, som du sier, vanskelig å ta alt inn over seg. Her skjer så mye urett, her finnes mennesker som er pur onde… Leseren kjenner det hele definitivt på kroppen! Jeg skjønner hva du mener med å fryse, men må innrømme at for meg dreier det seg heller om å dirre i rødglødende harme. Denne Iago er bare så utrolig fæl!

Iago er en veldig interessant karakter. Rasjonaliseringen han bedriver for å rettferdiggjøre sine handlinger mot Othello er mesterlige. Ikke bare er han sjalu på maurerens rang, han har også hørt rykter om at det har vært noe mellom Othello og Emilia, Iagos egen kone (dette virker det ikke som han helt tror på selv..). I tillegg innrømmer han at han selv har følelser for den skjønne Desdemona… Ikke rart at han ønsker Othello ut av veien! Rasisme spiller også, som du påpeker, en stor rolle. Det er uhørt at en maurer skal få en så yndig pike som Desdemona er til hustru!

I starten av stykket framstår Othello som en mektig og bejublet mann, til tross for at han er maurer. Ryet sitt har han oppnådd, selv om av rasisme og fremmedfrykt råder i Venezia. Han er stolt og standhaftig, det er rett og slett noe verdig over ham. Det er først når Othello finner seg en hvit hustru at problemene hans virkelig oppstår. Othello setter kjærligheten høyt, han portretteres som voksen og fornuftig og han viker ikke selv om Desdemonas far er mot deres ekteskap. Selv om maureren Othello har begått den “synd” å gifte seg med en hvit kvinne, er hans status fremdeles likevel bortimot uendret.

Det er Iagos onde planer som endrer det hele. Han er villig til å bruke enhver venn og fiende for å få has på Othello. Hatet hans er rødglødende og han går definitivt på med dødsforakt. Det virker som om det eneste som betyr noe for ham er Othellos fall. Om Iago ikke kan oppnå det, kan det være det samme med alt annet… Iago bruker Roderigo; en venn som er forelsket i Desdemona og lett manipulerbar. Det er heller ikke ille at Roderigo gir Iago masse penger/verdigjenstander som Iago igjen egentlig skal gi Desdemona. Pengene havner selvsagt i Iagos egen lomme... Det endelige sviket mot Roderigo er nok allerede planlagt før den onde planen mot Othello er satt ut i live; her skal ingen løse tråder overlates til tilfeldighetene. Cassio også blir brukt som en brikke i Iagos spill, både fordi han er en av Othellos nærmeste og fordi han er ung og pen. Cassio er et lett bytte og han portretteres i grunnen som ganske svak og lettlurt, blant annet gjennom forholdet til en prostituert kvinne. Iagos verste svik må kanskje være at han bruker sin egen hustru, Emilia. Hun er en av Desdemonas nærmeste og framstår som fornuftig og rasjonell, til tross for at hun i starten av stykket lar seg kue av Iago. Emilia betyr lite for Iago, det får vi virkelig bekreftet da han angriper henne for å få henne til å tie om det hun vet. For meg er Emilia den store helten i dette stykket. Hun trosser aller konvensjoner for å fortelle sannheten, til tross for at hun vet at det trolig kommer til å koste henne livet..

'Twill out, 'twill out: I peace!
No, I will speak as liberal as the north:
Let heaven and men and devils, let them all,
All, all, cry shame against me, yet I'll speak.

Othello selv har jeg litt blandede følelser for. Manipulasjonen han blir utsatt for er selvsagt en god begrunnelse for hans handlinger mot Desdemona, samtidig synes jeg det er problematisk at han lar Iagos ord stå uimotsagte. Det vitner om at han har liten respekt for sin hustru/kvinner, eller? Tja, jeg synes i alle fall at han faller litt for raskt i Iagos felle. Etter min mening er dette en brist i hans karakter.. Kanskje han har vanskelig for å bli sjalu, samtidig er han, når han først blir det, overveldet av hat og vil gjerne rette opp denne uretten han mener er begått mot ham.. Hans ære kan bare gjenopprettes ved at Desdemona dør…

Forresten; var det flere en jeg som la merke til parallellen mellom Othello og Romeo and Juliet i det Othello begår selvmord?

I kiss'd thee ere I kill'd thee: no way but this;
Killing myself, to die upon a kiss.

Uansett: min respekt for Shakespeare øker fremdeles. På så mange måter var han forut for sin tid. Både hans syn på rasisme og kvinner er temmelig moderne, heldigvis.

Ja, det er en drøm! Håper du finner et tilsvarende tilbud i Oslo, ellers er det jo bare å sette i gang selv ;)Reisene er jo selve rosinen i pølsa, det er noe eget ved å oppsøke steder man allerde har lest om og sett for seg.

Sult-gåturen skulle jeg gjerne vært med på! Romanen er en av mine absolutte favoritter (selvsagt). Jeg har vært på en del litterære gåturer i London, og de har vært svært givende. Tusen takk for linken, tror sannelig jeg skal sjekke ut dette tilbudet neste gang jeg er i tigerstaden ;)