Jeg har for en gangs skyld sittet litt på gjerdet. Har allerede lest DQ sammen med leseselskapet mitt, men det synes som om noe av sjarmen ved boka gikk tapt, siden vi brukte to år på den… Om dere (vi!) legger opp til et sobert løp, er jeg gjerne med. Samtidig: Shakespeare kommer først, jeg klør etter å komme i gang med Ibsens samlede (har ennå ikke funnet tid!), Dickens skal feires OG jeg vil gjerne fremdeles kunne nyte det å være impulsiv når det gjelder litteratur… Likevel; det er utrolig fristende å bli med på en slik samlesing, opplegget med Shakespeare har absolutt gitt mersmak. Så jeg er definitivt kanskje med ;)

.. og Gogols Kappen som jeg helt hadde glemt. En liten perle.

Det finnes utrolig mange gode og interessante russiske forfattere! Etter hvert har jeg lest en del av verkene deres og her kommer en liste over dem jeg har likt best. Jeg anbefaler deg å begynne med en av kortromanene eller ett av skuespillene. Mange av dem finner du gratis på nb.no (det går greit å lese såpass korte tekster på pc’en)

• Mikhail Bulgakov: Mesteren og Margarita og Hundehjertet (kort)
  
• Fjodor Dostojevskij: Idioten, Brødrene Karamasov og Opptegnelser fra et kjellerdyp (kort)
  
• Lev Tolstoj: Ivan Iljitsj’ død (kort) og Det levende lik (skuespill)
  
• Anton Tsjekhov Kirsebærhaven (skuespill)
  

Det skal bli morsomt å høre hva du synes om verkene du velger deg ;)

Uten å ta stilling til moralen i boka, synes jeg "Tilværelsens uutholdelige letthet" er en av de virkelig bedre bøkene jeg har lest! Jeg var Milan Kundera-fan så det holdt mens jeg var i 20-årene. Det begynner å bli atskillige år siden, og jeg burde sikkert ha lest noen av bøkene om igjen for å sjekke etter om jeg fremdeles er enig med meg selv. Jeg husker i alle fall at jeg tenkte at det handlet om stor litteratur. Kundera og Dostojevskij - deres forskjeller til tross - gikk liksom hånd i hånd i lesningen min en periode.

Jeg må ikke like personene i en bok jeg leser, og heller ikke stå for moralen for å kunne trykke den til mitt bryst. Noen av de bøkene jeg har likt best i mitt liv tror jeg handler om nokså usympatiske personer. Og ulykkelige mennesker. Det er som på film: de mest spennende rollene er ikke helterollene, men "skurkerollene". Det er der man kan bli vitne til karakterskuespilleri på høyt nivå. Det samme synes jeg om litteratur - kanskje fordi et splittet sinn gir mer interessant stoff enn en lykkelig sjel kan gi?

For øvrig tror jeg at man bør ha lest mer enn bare "Tilværelsens uutholdelige letthet" for å forstå Kunderas litteratur. Og selve tittelen angir på mange måter spenningen i boka - det uutholdelige som ligger i å ta for lett på ting (utroskap for eksempel) - og kontrasten til alt det alvorlige som er bakteppet i boka (russernes invasjon av Praha, flukten etc.)

Filmen "Tilværelsens uutholdelige letthet" med Lena Olin, Daniel Day-Lewis og Juliette Binoche i hovedrollene, har jeg sett noen ganger, og jeg anser den som stor kunst!

I dag har vi fått splitter nye bokanbefalinger!

Tidligere har vi basert bokanbefalingene våre på terningkast, men dette har vi nå endret.

Brukerne på bokelskere.no har i fellesskap lagt mer enn 1.125.971 bøker i boksamlinger, og vi har nå tatt i bruk en algoritme som tar hensyn til samtlige av disse.

For å finne ut hvilke bøker vi bør anbefale til dem som f.eks liker Alkymisten av Paulo Coelho, gjør vi slik:

1) Først finner vi ut hvilke andre bøker som finnes i bokhyllene til dem som har denne boka blant bøkene sine.

2) Deretter går vi gjennom alle disse bøkene og regner ut populariteten deres i prosent blant eierne av Alkymisten. (Vi kaller dette PE)

3) Deretter sjekker vi populariteten på disse bøkene blant dem som ikke har Alkymisten i sin boksamling. (Vi kaller dette PI)

4) Så deler vi PE på PI og får et eierfrekvensavvik som vi kaller A.

5) Så sorterer vi verkene etter A, og den boka som er på toppen av lista er den med høyest avvik, og dermed er dette den med størst anbefalingsgrad.

Resultatene av dette regnestykket blir for "Alkymisten" sin del dette:
http://bokelskere.no/bok/alkymisten/25874/anbefalinger/

For "De Dødes Tjern" av André Bjerke blir resultatet slik:
http://bokelskere.no/bok/de-doedes-tjern/36273/anbefalinger/

For "Iliaden" av Homer:
http://bokelskere.no/bok/iliaden/60415/anbefalinger/

For "Kafka På Stranden" av Haruki Murakami:
http://bokelskere.no/bok/kafka-paa-stranden/28933/anbefalinger/

For "Brødrene Løvehjerte" av Astrid Lindgren:
http://bokelskere.no/bok/broedrene-loevehjerte/56660/anbefalinger/

For "Veien" av Cormac McCarthy:
http://bokelskere.no/bok/the-road/190820/anbefalinger/

Vi har utvidet antallet bokanbefalinger til 100 per verk, og vi har bokanbefalinger for mer enn 20.000 forskjellige verk.

Vi håper at denne kraftige opprustningen av anbefalingene bidrar til å la flere finne nye lesetips!

I dag har vi gjort programvareoppdateringer, og dette gjorde at vi fikk fem minutters ufrivillig nedetid fra 11:15 til 11:20.

Hmmmm .... Jeg fristes til å være med på dette - under den klare forutsetning at dette kan foregå over litt tid. Jeg har hatt boka stående ulest i mine bokhyller i årevis - som en skamplett nærmest ... Og lenge har jeg tenkt at enten må jeg få lest den, eller så må jeg sørge for at den får et annet godt hjem. Denne kvasitilværelsen som boka befinner seg i, går ikke lenger ... ;-)

Om kjærlighet på tvers av landegrenser

Bibliotekaren Ingeborg nærmer seg 50, og selv om hun har en sønn og har vært gift (men er enke), aner vi at hun aldri egentlig har levd livet eller slått seg ordentlig løs noen gang. Hun er en temmelig anonym og grå eminense i en liten småby på Østlandet, en ingen egentlig merker seg særlig ved. Forholdet til sønnen har gått i stå, uten at jeg egentlig fikk helt tak i akkurat hva som hadde gått galt mellom dem. Særlig fordi hun heller ikke virket som en som blandet seg utidig inn i sønnens liv ...

Så bestemmer Ingeborg seg for å reise til Cuba. I likhet med de fleste som drømmer om å reise til Cuba, ønsker hun å oppleve Cuba "før Fidel Castro dør" og landet blir "for" vestlig. De første dagene inntar hun alle måltider i ensom majestet - litt brydd til å begynne med, men dette går forbausende fort over. Cubaneren Enrique spiller i bandet som opptrer i hotellets bakhage, og nokså tidlig ser han seg ut Ingeborg. I førstningen blir hun brydd og ubekvem av oppmerksomheten. Enrique er farget, og hun er rett og slett ikke vant til å stikke seg ut, bli lagt merke til. Og bare tanken på seg selv og en farget mann får henne til å skjelve av frykt for hva folk vil si.

Enrique er opptatt av hvilke bøker hun leser, og nokså raskt kommer det frem at han er jurist med internasjonal rett som spesialområde. På Cuba er det imidlertid ikke penger i juss. Derimot er det mye penger i næringer som bringer cubanere i kontakt med turister. Som det å spille i et band som opptrer på hoteller ...

Mot alle odds innleder Ingeborg et forhold med cubaneren Enrique. Hun vet ikke helt hva hun vil med ham, men for første gang på lenge føler hun seg litt mer levende. Nærheten til et annet menneske gjør at hun kommer nærmere seg selv også. Og endelig betyr hun noe for noen - ja, er helt avgjørende for noen. Da hun reiser hjem til Norge, er det med et mål for øye: å få Enrique til Norge på besøksvisum. Ikke fordi hun akter å gifte seg med ham, men fordi hun ønsker å bli bedre kjent med ham. Mens hun kjemper mot UDI og innvandringsmyndighetene, sender hun dyre gaver og penger til Enrique og hans familie. Og hun gjennomgår det ene ydmykende intervjuet etter det andre i UDI, som åpenbart er oppsatt på å finne ut om det dreier seg om et arrangement for å skaffe en cubaner opphold i Norge, og ikke kjærlighet. For hvem kan elske en så grå middelaldrende kvinne som Ingeborg? Det skal vise seg at det ikke er enkelt å få Enrique over til Norge. Og uten at det faktisk var meningen fra Ingeborgs side, tvinges hun til å gifte seg med ham for at han i det hele tatt skal få sette føttene sine på norsk jord. Så inkonsekvent har regelverket virket på henne ...

Denne boka fengslet meg fra første stund. Ikke først og fremst fordi det handler om stor litteratur, for det synes jeg ikke at det er. Til det er fortellerstilen litt for stakkato, med ufullstendige setninger i en nesten oppramsende stil. Fortellerteknikken passet imidlertid svært godt til den historien Vigdis Hjorth forteller, hvor jeg-personen er en middelaldrende kvinne som nesten får pustebesvær av alle de nye og fremmede tingene hun skrekkslagen innlater seg på. Underveis var det betimelig å stille spørsmål ved hvem som egentlig lurte hvem. Det var i alle fall ikke opplagt hvem som var offer i denne kjærlighetshistorien, som kanskje minst av alt handlet om kjærlighet når det kom til stykket. Kvinnen fikk litt lykke, cubaneren opphold i en vestlig land ... Ingen tapere, ingen vinnere. I det hele tatt er dette en tankevekkende bok. Styrken i boka er at den ikke gjør noe forsøk på å moralisere eller tegne enkle svart-hvitt-bilder. Her blir det terningkast fem. For øvrig må jeg si at jeg liker svært godt den vendingen Vigdis Hjorths forfatterskap har tatt! Hun er blitt en forfatter hvis bøker jeg bare MÅ få med meg!

Ja, men samstundes er spenninga heile tida til å ta og kjenne på og klimakset blir jo enno høgare på grunn av tvisten på sluten, eller? Dette er iallfall ei novelle eg har brukt med stort hell for elevar i tiandeklassen.

Skal prøve å få tak i noko av O'Flaherty når eg skal til England til sommaren. Famine og The Assassin skal straks førast opp på ønskjelista. Takk for tips.

Eg har til no berre lest novella The Sniper, men den synst eg er svært god. Les gjerne meir av O'Flaherty, ja!

He he, var faktisk der selv! Ble veldig imponert over Tikkanen; for et språk og for en formidlingsevne! Jeg lette straks opp boka på nb.no, kunne rett og slett ikke vente med å lese mer ;)

Datakrasj er temmelig irriterende, ja! Mistet masse Shakespeare-notater, men heldigvis har jeg jo lagt ut mye av det her inne allerede…

Den var litt av en nøtt, denne diskusjonen om god kan sidestilles med passiv innen litteraturen! Som deg kom jeg med en del innvendinger (f.eks Lysistrata og Beatrice), samtidig har jo flere forfattere også brukt menn i denne rollen (da tenker jeg blant annet på Dostojevskijs Brødrene Karamasov og Idioten). For mange menn er nok idealkvinnen fremdeles den passive, som støtter opp og finner seg i alt, som er et slags vedheng til mannen. Innen litteraturen finner vi nok av eksempler på kvinner som mer eller mindre bare eksisterer (eller kanskje nevnes, skrives om) på grunn av en mannlig protagonist.. Dette gjelder vel også innen samtidslitteraturen? Godt da å oppleve at hos Shakespeare er det ofte annerledes.

Det er grunn til å undres over Desdemonas motivasjon for å fornekte at det er Othello som dreper henne. Kanskje dreier det seg om battered women syndrome, som du nevner, eller kanskje er det fordi hun kjenner han så godt at hun vet at han egentlig må være “skyldfri”? Jeg er enig i at det absolutt forvansker situasjonen at ektefellene ikke har fri tilgang til hverandre og på den måten ikke får kommunisert, samtidig er jo Othello så konsumert av sinnet over uretten som er begått mot ham at han ikke er villig til å høre på Desdemona, uansett hva hun sier. Dette er ikke kjærlighet, i mine øyne. I alle fall ikke likeverdig kjærlighet... Ofte er det jo slik i Shakespeares stykker at det først er etter at kvinnen, den syndige, er død, at mannen er villig til å høre på forklaringer. Tenker blant annet på tilfellet Hero og egentlig også Juliet (hun har jo ingen å betro seg til, selv moren vil fordømme henne om hun ikke gifter seg med Paris..). Desdemona er absolutt mer enn en svak og føyelig kvinne! Det er nettopp derfor det i mine øyne blir så inderlig trist at hun til slutt reduserer seg selv til noe såpass ynkelig. Jovisst er det verdighet å spore i dødsøyeblikket, samtidig blir feministen i meg sint og skuffet over henne…

Jeg tror at Emilia i starten av stykket ønsker å tro det beste om sin mann. Hun framstår ikke som noen sterk og bevisst karakter aller først, men etter hvert endres dette bildet av henne. Jeg tror hun, i det hun stjeler lommetørkleet og gir det til Iago, ikke tenker nærmere over handlingen sin. Hun gjør rett og slett ektemannen en tjeneste. Til tross for dette, ser Emilia likevel at det finnes svakheter i menn. Dette sitatet beskriver Iago godt, selv om Emilia ikke har ham i tankene når hun sier det:

But jealous souls will not be answer'd so;
They are not ever jealous for the cause,
But jealous for they are jealous: 'tis a monster
Begot upon itself, born on itself.

Samtalen mellom Emilia og Desdemona om hvor langt de er villige til å gå for sine menn, er interessant. Desdemona sier at hun aldri ville svikte ektemannen, mens Emilia slett ikke er like sikker, det kommer an på grunnen. Senere beviser begge at de er tro mot sine ord. Emilia står etter hvert frem som en sterk karakter. Hun er en kvinne av integritet, og denne kommer godt fram i scenen der hun får fram sannheten om det som har skjedd. Emilia er en sann heltinne!

De som har fått tilnavnet de fire store i norsk litteratur er Ibsen, Kielland, Bjørnson og Lie. Mange ønsker å bytte ut en eller flere av disse med Hamsun, siden han i dag leses mer og opptar flere enn de tre sistnevnte.

Av forfatterne du nevner, har både Hamsun og Ibsen blitt omtalt mye i det siste. En gjeng her inne driver og leser seg gjennom Ibsens samlede og diskuterer verkene fortløpende. Om du søker på Ibsen i søkerfeltet, eller leter etter tråder som ligger under de forskjellige verkene, er jeg sikker på at du kommer til å finne mange diskusjoner, både om Ibsen og de andre. Her finner du den ferskeste Ibsen-diskusjonen, om De unges forbund. Lykke til!

Klar .... ferdig .... GÅ! ;-)

Dette er veldig merkelig.

Jeg klarer ikke å gjenskape problemet med min egen Firefox, men ser at dette har skjedd med 25 andre diskusjonsinnlegg siden oppstart (av totalt 93.418).

Det som er litt rart er at av disse 25 innleggene, så har du skrevet 4 av dem, så du er hardt rammet av denne feilen...

Når jeg har prøvd å gjenskape problemet, så har jeg først gått til http://bokelskere.no/diskusjoner/, så klikket "Start en diskusjon", som fører meg hit: http://bokelskere.no/diskusjoner/litt_av_hvert/start/.

Deretter har jeg lagd poster og prøvd både med og uten forhåndsvisning først.

Men på mine poster dukker alltid postene opp på diskusjonslista.

Klarer du selv å gjenskape problemet?

Hvis du klikker her kan du se nøyaktig versjon av Firefox, som kunne vært fint for meg å vite: http://www.supportdetails.com/

Ja, er det ikke rart hvor forskjellige vi lesere er!? "Noen som kjenner mitt navn" krøp under huden på meg, mens Isabel Allendes språk kom i veien for min opplevelse av "Øya under havet" - selv om jeg absolutt koste meg med historien. ;-)

Takket være din bokanmeldelse slo jeg selvfølgelig til da jeg fant Vanvidd til kroner 10 på et bibliotekutsalg. Må si jeg støtter din vurdering av boka fullt og helt. Tror det var veldig riktig av forfatteren å skape en såpass kynisk og lite likandes hovedperson, på den måten kommer grusomhetene i rapporten han korrekturleser enda bedre fram. Vår anti-helt lar seg etter hvert mer og mer preges og påvirkes av det han leser. Først virker det som om han bare gripes av poesien i sitatene han skriver ned i sin notatbok, men etter hvert er det som om også innholdet i dem, den dypere og grufulle meningen, går opp for ham og paranoiaen setter inn.

Som om jeg ikke hadde nok med det jeg leste, leste til overmål, så vandret tankene i en ond sirkel av bilder som ved midnattstid plaget meg så jeg knapt klarte å åpne døren og komme meg ut i den kjølige, mørke hagen og hyle som et sykt dyr under stjernehimmelen, jeg åpnet glassdøren og gikk ut og skrek i hagen der vinden herjet…

Hovedpersonen får ikke noe navn, og dette er kanskje med på å påvirke leseren? Er det sånn at det ikke er så viktig hvem han er, det er arbeidet han er satt til som skal settes i fokus? Riktignok får vi vite en god del om ham, til tross for at navnet hans ikke blir nevnt, og det bildet som tegnes er alt annet en sympatisk. Hovedpersonen er egoistisk og kanskje en smule rasistisk, han har et veldig negativt kvinnesyn og i starten av boka er han veldig kynisk i forhold til arbeidet med rapporten.

I alt dette fæle er det også innslag av humor. På nytt fikk jeg bekreftet at det slett ikke har vært bortkastet å lese Don Quijote, om jeg noen gang ha trodd det. Hovedpersonen kaller Pilar damen fra Toledo og Dulcinea, og tenker på seg selv som en ridder som skal erobre henne. Jeg er veldig enig i at sex-scenen du nevner er ubetalelig, det var sånn at jeg rent fikk medynk med hovedpersonen… For en nordmann er det jo også en artig kuriositet at en av kvinnene hovedpersonen drømmer om er Eva Sannum, kronprins Felipes tidligere kjæreste…

Den utstrakte bruken av komma istedenfor punktum og svært få avsnitt, er i grunnen ikke noe problem. Tvert i mot virker det som om denne nesten oppramsende fortellermåten gir teksten et eget driv. Det føles som om en er inne i hodet på hovedpersonen og at det nettopp er tankene hans, helt ufiltrert, vi leser. Denne oppramsingen av lange setninger setter også de korte sitatene fra rapporten i perspektiv. De trer svært effektivt fram i all sin grusomhet.

For jeg vil ikke at folk skal bli revet bort fra meg foran meg

Jeg vil absolutt anbefale denne boka for andre lesere. Den gir oss innblikk i en historie mange nordmenn/europeere kjenner svært lite til, den er usentimental og den påvirker leseren følelsesmessig. Den traff i alle fall blink hos meg.