Her er det grundig arbeid som gjennomføres ;) Vi leser originalteksten, diskuterer verket, ser flere filmatiseringer og dramatiserer enkelte scener, vi leser og analyserer flere sonetter, vi lærer om mesterens liv og samtid, vi tar også for oss (om tid) enkelte andre Shakespeare-tekster, gjerne i tegneserieformat…

Som den store Shakespearefantasten jeg er, har jeg selvsagt fra dag èn som lærer plaget mine elever med det som for meg framstår som det ypperste av vår europeiske kulturarv. Jeg trodde lenge at nøkkelen til elevenes entusiasme var å finne i å gjøre verkene så moderne som mulig; jeg lot dem se Romeo+Juliet (forøvrig en svært god film som ivaretar den klassiske dialogen, samtidig som den på finurlig vis greier å ta i bruk blant annet pistoler, uten at det går på bekostning av selve historien/originalteksten) og jeg ba dem om å gjøre teksten mer moderne.. Det viste seg fort at dette slett ikke var noe elevene ønsket- de ville framføre den originale teksten og deres favorittfilm var – og er! - Zeffirellis 60-tallsversjon, som er meget tro mot originalteksten og -settingen (selv om Paris blir oversett, der også). Ungdom er faktisk veldig konservative; skal de først gjøre Shakespeare, skal de gjøre det til gangs!

Jeg lar mine elever se begge de nevnte filmversjonene, men selvsagt først etter at vi har lest den originale teksten. De siste 11 årene har jeg gjennomført dette opplegget med mer enn 13 klasser, og alltid er resultatet det samme: de aller fleste får svært mye ut av dette stoffet. Det finnes både små og store roller i Romeo and Juliet. Vi dramatiserer scenene vi kaller fest-scenen, balkong-scenen, kamp-scenen og slutt-scenen. Her finnes alle slags roller, både små og store, så hver enkelt elev kan finne sin egen nisje. Det som først overrasket meg – og faktisk fremdeles overrasker meg – er at så mange ungdomsskoleelever tar dette stoffet dønn seriøst. Ikke bare dreier dette seg om den store, fordums mester S., nei; det er like aktuelt å snakke om “Romeo og Julie-skjebner” rundt omkring i verden i dag. Dessverre finnes det mange av dem; kanskje det er nettopp derfor stykket fremdeles kjennes aktuelt (til og med blant ungdom)??

Ha ha, mine elever synes selvsagt til tider at jeg er nerdete og rar og at jeg har “merkelig/spesiell” smak når det gjelder både litteratur og andre tema vi tar et dypdykk i – tross alt, disse adjektivene er for evig og alltid knyttet opp til oss lærere ;) Det som er så utrolig herlig med ungdom, er at de til tider ikke greier å la være å vise sitt engasjement… DA kan læreren stå der foran kateteret, med et nesten usynlig smil om munnen, og vite at nettopp hun har påvirket disse ungdommene ;)

Tusen takk til både Lillevi og deg for gode ord! Jeg er enig med deg i at nettopp tekstens form er med på å gjøre denne boka så utrolig sterk. De korte tekstene gir oss lesere et intenst dypdykk inn i familieforholdene forfatteren levde under. Selv om jeg stort sett sverger til romaner, gjorde denne boka et uutslettelig inntrykk. Tror kronologien i det hele spiller en rolle; vi lesere får bivåne mye mindre enn vi ville fått i en roman, likevel rommer de korte tekstene store deler av samlivet til familien Tikkanen. Jeg kjenner ennå på kroppen hvert eneste ord jeg leste! DET er det virkelig sjeldent jeg gjør!

Ja, det er definitivt viktig å ta i bruk sine egne interesser/styrker som lærer! Her om dagen sa en av mine kolleger til meg (han underviser i engelsk): “Mine elever synes det er drepende kjedelig å diskutere og analysere litteratur. Jeg skjønner dem godt, selv har jeg mest lyst til å kaste meg ut av vinduet hver gang vi må gjennom dette!”. Vel, det er vel ikke så rart om elevene synes litteratur er kjedelig, om læreren synes det samme. Våre meninger skinner alltid gjennom uansett, vi er tross alt ikke skuespillere.

Alt er selvsagt ikke rosenrødt i mitt klasserom, heller. Men, siden jeg er veldig glad i omtrent all slags litteratur, smitter det forhåpentligvis over på elevene. Jeg ble i alle fall veldig glad på tirsdag; vi var akkurat ferdig med å lese novellen Black & Decker og jeg spurte klassen hva de mente om den. Mange rakk opp hånda, noen likte novellen, andre ikke, men ett av svarene traff med mer enn de andre. En av guttene sa: “Jeg synes den minner om (tv-serien) Dexter!”. Jeg blir så utrolig glad når elever kommer med kommentarer som viser at de relaterer det de leser til andre ting de er opptatt av! På den måten får vi en ny knagg å henge diskusjonen på. Og, i dag framførte klassen Romeo and Juliet - de var kjempeflinke! Det er med andre ord en blid og fornøyd, og en smule sliten, lærer som tar påskeferie ;)

Jeg er helt enig med deg! Veldig flott bok! Her er min bokomtale:

Verden vil bedras

Etter å ha lest Enquists selvbiografi "Et annet liv", har jeg blitt svært nysgjerrig på å lese flere av hans bøker. Blant disse falt det seg naturlig å velge den nylig oversatte boka "Magnetisørens femte vinter", som utrolig nok er oversatt først nesten 50 år etter at den kom ut i Sverige. Og det på tross av at boka for lengst er filmatisert og sånn sett godt kjent.

Innledningsvis i boka er vi vitne til jakten på Friedrich Meisner, en mann som har satt seg fore å bli rik ved å helbrede mennesker ved hjelp av magnetisme. Men nok en gang jages han som fritt villt av en rasende menneskemengde som vil ham til livs, og denne gangen er det virkelig bare så vidt han unnslipper - innestengt som han er i en grotte uten tilgang på mat i dag etter dag ... Utgangen er sperret av mennesker som har bestemt seg for å ta ham levende. Som ved et mirakel slipper han unna.

Senere dukker han opp i Seefond i Tyskland og året er 1790. Han møtes med skepsis fordi han foregir å kunne kurere sykdommer og lidelser der hvor legevitenskapen må melde pass. Da han påstår at han kan kurere doktorens datter for hennes blindhet, har kvinnen imidlertid intet å tape. Hva kan det gjøre å prøve? Og da hun faktisk ender opp med å få synet tilbake etter flere magnetiserende kurer, og at på til med sin far - Selinger - som vitne, forsvinner siste rest av skepsis mot Meisner. Skjønt helt sikre på om han er en sjarlatan eller en seriøs vitenskapsmann, blir man ikke. Og det går vel for den saks skyld an at han er litt av begge deler?

Senere tar Meisner i mot andre og mer krevende utfordringer. Han insisterer på å ha legen med som sitt vitne. Med datterens helbredelse i bakhodet, blir doktoren vitne til noe han til slutt ikke kan benekte er svindel. Spørsmålet er hva han skal gjøre? Skal han angi datterens redningsmann eller skal han la dette passere? Skal han ta livsløgnen fra menneskene i Seefond som omsider gløder av liv, håp og tro? Hva blir avgjørende til slutt; hans samvittighet eller hans skyldfølelse og/eller skam?

"Ingen avgjørende forandringer kan bygge på en løgn," sa Selinger da, rett opp i det rasende ansiktet. "Det finnes visse enkle regler som aldri endres: løgner kan ikke vare evig. Tillit bygget på bedrageri er en illusjon: Den holder ikke." (side 209)

Fortellerstemmene veksler gjennom boka. I begynnelsen ser vi det meste fra Meisners perspektiv, men mot slutten av boka er det doktoren som opptrer som forteller gjennom sine dagboknotater:

"Han helbredet min datter. På det punktet utførte han en god handling. Han var kanskje en sjarlatan, men han hjalp henne, og ingen annen kunne ha gjort dette. Og han ga alle disse andre en illusjon å leve på, han ga oss en vinter vi aldri vil glemme, han satte sitt bedrageris kunstverk foran oss og lot det lyse i solen; en illusjon, men likevel levende i oss." (side 220)

Det var for en stor del kvinner som ble behandlet av Meisner, og det fremkommer at han misbrukte dem seksuelt under den magnetiske søvnen han fremkalte for dem, mens han altså "behandlet" dem. For en del av kvinnene var det å bli "sett" kanskje nok til å kurere både det ene og det andre, som vel så mye handlet om en knugende undertrykkelse av helt elementære behov som direkte sykdom.

Personen som Per Olov Enquist langt på vei har bygget sin roman på, har virkelig levd. Franz Anton Mesmer (f. 1734 - d. 1815) var lege, og han behandlet sine pasienter ved hjelp av magnetisme. Enquist har basert sin fortelling på dokumenter som gjelder den såkalte Keiser-saken, og som i Seefond førte til at han ble anklaget for svindel, men boka er for øvrig fri diktning. Fiksjon og virkelighet glir over i hverandre, og det er ikke godt å si hva som er hva. Det er en svært fascinerende, for ikke å si magnetiserende historie som fortelles. Slik jeg alltid opplever hans bøker er det litt tungt å komme i gang og finne en tråd i historien, men så trollbindes jeg av Enquists evne til å gjøre et dypdykk i sine romanfigurers psyke. Det bygges opp en spenning som ender i et klimaks til slutt.

Dette er ingen lettlest bok. Jeg opplevde at jeg måtte ta den for meg i "klumpevis" over en ukes tid. Ellers hadde jeg ikke klart å fordøye det jeg leste underveis. Enquist forteller her en fascinerende historie om hvordan en hel by kunne bli forført av en eneste person, som spant myter rundt seg selv og sine fortreffelige evner. Og som kunne ha lyktes dersom han ikke hadde blitt altfor grådig på enda mer suksess ... Det skulle være unødvendig å si at boka selvfølgelig er glitrende skrevet av en forfatter som evner å levendegjøre det stoffet han skriver om på en svært unik måte. Ikke ett ord fremstår som overflødig, og språklige blødmer er ganske enkelt helt fraværende i hans bøker.

Jeg kan ikke forstå hvorfor denne boka ikke er oversatt til norsk tidligere! Her blir det terningkast fem!

Takk, og jeg sier det samme! God påske! Og så er jeg spent på hva du kommer til å synes om "Noen som kjenner mitt navn"! Heldigvis for disse forfatterne at vi lesere er like forskjellige som dem! Det som går hjem hos en leser, trenger ikke å gå hjem hos en annen leser - og vise versa ... ;-)

Ja, nå er det lagt til en link til listens kommentarer rett under listetittel.

Du har den her:

Det er ingen måte å markere alle som lest på en gang.

Raskeste måte er http://bokelskere.no/organiser_boksamling/.

Tusen takk, det var raskt ekspedert! Jeg er kjempefornøyd ;)

Og; tror sannelig jeg skal føye webdesigner til cv'en min, en kan vel det når en har vært med og forandret designet på en nettside, eller :P

God idé. "Lister" er nå et nytt menyinnslag i brukermenyene.

På mandag var jeg så heldig å være til stede på en tilstelning på biblioteket i Trondheim, der blant annet Märta Tikkanen fortalte om kjærlighetstematikken i sine bøker. Det hun hadde å si og passasjene hun leste høyt for oss tilhørere slo meg rett og slett i bakken. For en kvinne, for et liv, for en forfatter! Med en gang jeg kom hjem, fant jeg fram Århundrets kjærlighetssaga, og begynte å lese.

Ser til min forbauselse at boka er klassifisert som roman under mer bokdata. I virkeligheten består boka av dikt forfatteren skrev først og fremst til seg selv, uten tanke på utgivelse. Leseren får ta del i Märtas liv og hennes ekteskap, mest på ondt. Hun skildrer samlivet med den begavede og bejublede ektemannen på en rå og hudløs måte. Tekstene er direkte og ærlige, det er sånn at nesten hver eneste linje, hvert eneste ord gjør vondt. Samtidig er det så vakkert, så vakkert…

Hva skjer når den stormende forelskelsen er over og man endelig greier å se sin elskede for det han virkelig er? Hva skjer når man er lei av alltid å gå på akkord med seg selv, av hensyn til den andre? Hva skjer når man har barn med og lever med en narsissistisk, berømt og anerkjent hustyrann av en alkoholiker? Hva skjer når man egentlig bør, men likevel ikke greier å forlate sin mann? Det er nettopp disse følelsene Tikkanen skildrer på en mesterlig måte i denne boka. Hennes enorme styrke, hennes svakheter, hennes hjerteskjærende åpenhet, hennes bitterhet, hennes håp, hennes mismot, hennes kjærlighet, hennes hat, hennes behov, hennes selvutslettelse.. Alt blir beskrevet, uten at Tikkanen noensinne tyr til klisjeer.

Jeg ble fullstendig slått i bakken av denne boka! Forfatteren uttrykker seg på en måte som gjør at leseren føler seg veldig nær henne. Midt i all elendigheten makter hun å skrive poetisk vakkert og samtidig direkte og rått om det hun opplever. Dette er en bok jeg tror jeg aldri kommer til å glemme. Anbefales på det sterkeste!

Jeg har tenkt mye på hva det var med disse bøkene som gjorde at jeg likte "Noen som kjenner mitt navn" så mye bedre enn "Øya under havet". Jeg fant historien i den første boka mye mer personlig og nær, mens det ble for mye distanse i Allendes "Øya under havet" (hun gapte over for mye etter min mening) - i tillegg til de språklige aspektene. For det ER mye klisjeer i "Øya under havet"! (Det synes i alle fall jeg.) Sånn sett foretrekker jeg heller det enkle språket i "Noen som kjenner mitt navn".

Jeg og .... ;-)

Pga hardwarefeilpå databaseserveren har vi vært nede store deler av dagen.

Den er nå flyttet til en ny maskin, og alt er forhåpentligvis i gang igjen.

Min erfaring, etter 11 år som lærer i ungdomsskolen, er denne: elevene lar seg fenge av den litteraturen du som lærer best greier å formidle. Med andre ord: den litteraturen nettopp du liker aller best. I min tiendeklasse finnes det elever (først og fremst gutter) som hardnakket påstår at de aldri har lest en bok.. Samtidig deltar de samme elevene/guttene intenst i diskusjoner om hvilke replikker som skal/ikke skal være med i vår dramatisering av Romeo and Juliet. De samme guttene synes også det er “teit” å framsi replikkene på moderne engelsk (herregud, en må da si thou!!)…og: de lurer på hvor ble det av Paris i sluttscenen av de to filmatiseringene vi har bivånet (han var jo så delaktig i den originale teksten??!!!).

Som du kanskje skjønner, er jeg stort fan av Shakespeare. Nettopp derfor fungerer Shakespeare godt i min undervisning. “Hemmeligheten” når det gjelder litteraturformidling i grunnskolen er å finne din egne nisje; det finnes vel nok av tematikk i fantasy-bøker, om dette er sjangeren du liker best? Ikke vær redd for sensorene; de er mer ute etter ekte engasjement enn et eller annet “riktig” svar – det finnes ikke! Mitt råd er derfor: snakk fra hjertet, først da greier du å formidle tekstens budskap.

Det var riktig oppfattet! ;-)

Jeg tenker at "de andre" - de kvinnene som hadde andre (les: dårlige) hensikter - jammen har fått nok oppmerksomhet i historiebøkene (les: massiv fordømmelse). Det er kvinnene som faktisk elsket de "feile" mennene, som ikke har fått noen oppreisning - og det er dette som er målet med boka. Å nyansere bildet ...

Problemet er at alle ble tatt over samme kam uansett hvilke hensikter de hadde - og DENNE boka forsvarer dem som "bare" forelsket seg i "feil" menn ...