Det skulle bare mangle at kravene til litteratur forandrer seg etter som en blir en mer moden, erfaren og kravstor leser. I ungdommen var historien det eneste viktige for meg, nå setter jeg også blant annet krav til språket forfatteren fører. Ofte velger jeg bøker jeg MÅ dvele ved, ikke sluke, for å kunne få med meg flest mulig nyanser. En slik tilnærming til verket vil kanskje gå på bekostning av den altoppslukende begeistringen, eller kanskje mer riktig: feberen jeg tidligere ofte følte? Må si jeg setter pris på å ta skikkelige dypdykk inn i litteraturen, en tilnærming som på en måte er voksen. Jeg har fått mange gode leseopplevelser på grunn av dette, selv om jeg velger å legge boka fra meg og dvele ved den, i stedet for å lese den i ett jafs.

Samtidig.. Jeg er fremdeles en svært entusiastisk og begeistret leser. Enkelte ganger dukker det opp bøker jeg rett og slett ikke greier å legge fra meg. Sist ute for min del var The Book Thief, som en annen bokelsker utfordret meg til å lese. I utgangspunktet tenkte jeg at dette ikke var ei bok for meg, men da jeg endelig kom i gang med lesingen, greide jeg ikke legge boka fra meg. Det endte med at jeg måtte gå på jobb etter en natt fullstendig uten søvn, men en leseopplevelse rikere. Riktignok er ikke boka en av mine favoritter, men skulle jeg vurdert den kun som leseopplevelse, ville den nok kommet opp på topp 20. Det er deilig å legge alt annet til side og bare leve og ånde for boka en har framfor seg.. Den evnen har jeg heldigvis ennå ikke mistet ;)

Denne oppveksthistoria likte eg svært godt! Kanskje det kjem av at eg kjente igjen så mykje frå min eigen barndom, til tross for at forfattaren er litt eldre enn eg er. I rammeforteljinga møter vi hovudpersonen Live og systera når dei skal selje barndomsheimen. Medan dei pakkar, blir dei minna på mykje av det som hendte då dei var yngre. Tilbakeblikka er godt skildra og eg kom lett inn i både handling og tematikk. For meg var ikkje hoppa i tid noko problem.

Hovudpersonen vaks opp ute på bygda saman med 3 systrer, mor og far. Live er ei typisk og ganske opprørsk jente. Ho er oppteken av mote, gutar, skulen, musikk og litteratur, er sjalu, redd for å gå glipp av noko og kan ikkje vente på at vaksenlivet skal ta til. Det ho fryktar mest er å skilje seg ut, ho er oppteken av å vere godt likt og vil aller helst oppleve det venninnene gjer, samtidig som dei gjer det. Det er mykje stress rundt dette med gutar og det å ha ein kjærast..

Til hausten blir eg 15 år, og eg er framleis ukyst. Eg har ikkje innrømt det overfor dagboka, men ho skjønner det nok likevel. Det eg teier om, seier vel sitt.

Samtidig som Live lev eit vanleg ungdomsliv, er ikkje alt som det skal. Far hennar slit med nervane, og resten av familien lev i frykt for at han skal ta livet sitt. Dette sett sjølvsagt preg på dei alle, heile tida ligg frykta for at noko vondt kan skje og lurer like under overflata…

For meg var denne boka både nostalgisk og faktisk ganske spennande. Forfattaren har tidlegare blant anna forfatta krimbøker, det er mogeleg det er difor ho greier å skape ein god spenningskurve ut av eit slikt stoff. Kanskje boka passar best for damer frå 30årsalderen og oppover, her er det i alle fall mykje mange kan kjenne seg igjen i. Anbefalast.

Det kan hende at det kommer av at boka verserer under (litt) forskjellige navn.. Den utgaven jeg har lagt inn, heterMor, far og oss. Når jeg drar musepekeren over boka, derimot, heter den Far, mor og oss. Kanskje denne anormaliteten kan ha noe med saken å gjøre? En fin bokanmeldelse kan du uansett finne her, om du greier å legge boka til eller ikke ;)

Som lærer må jeg planlegge dagene mine nøye. Det finnes engelsktimer, norsktimer, samfunnsfagtimer, kunst og håndverktimer.. og alle skal de planlegges og ha relevans for elevene jeg underviser. Nettopp derfor er påsken og andre ferier kjærkomne avbrekk; nå har jeg endelig mulighet til å styre tiden min helt selv; dette innebærer selvsagt også bøker. Jeg føler meg aller friest når jeg kan velge å lese en bok akkurat her og nå, i stedet for å planlegge det. Påskeferien gir meg derfor en kjærkommen mulighet til å plukke frem den boka jeg vil, akkurat når jeg føler for det. Det å kunne være impulsiv, også på litteraturfronten, er ferie for meg ;)

Vel.. B.Akunin (en må jo bare elske navnet: slå opp Bakunin, så skjønner du!) liker jeg egentlig veldig godt som krimforfatter. Bøkene tar for seg forskjellige krimsjangere, som f.eks det lukkede rom, spioner osv. i hver bok… På den måten blir bøkene ganske varierte, selv om hovedpersonen, Fandorin, og tidsepoken er den samme. Dette er ganske gammeldags krim, på mange måter à la Agatha Christie, som jeg elsker.

Når det er sagt: De aller første bøkene likte jeg veldig godt; de var forfriskende, til tross for (eller kanskje på grunn av!) sin noe tradisjonelle setting.. Etter hvert ble jeg dessverre mindre og mindre interessert i Fandorin og hans gjøren. Likevel: kos deg med de 3-4 første bøkene, de er som snacks å regne for oss som liker krim og er interessert i Russland..

Håper virkelig du gir Indridason en sjanse! Her inne er jeg loggført med 537 leste krimverker - grøssere ikke medregnet… I realiteten er det selvsagt mange fler, siden jeg kun for ett år siden begynte å registrere hva jeg leser og slett ikke greier å huske alle krimbøker jeg har pløyet gjennom. Selv om jeg selvsagt leser mye annet en krim, vil jeg våge å påstå at jeg har nok erfaring med sjangeren til å si at Indridason er en god krimforfatter. Hans helt Erlendur innehar akkurat de rette delene av einstøing, helt med spesiell fortid og intellektuelt vidd til å skape en god karakter. I tillegg foregår handlingen på den sagnomsuste øya Island…

Jeg leser mindre og mindre krim, men Erlendur er defintivt en karakter jeg gjerne oppsøker igjen. Håper du får glede av ham også ;)

Jeg liker at det starter med et mord, og at det er det hele handlingen konsenterer seg om. Det er litt klassisk krim, tenker jeg. Ikke seriemord, kvalme detaljer, barn som blir drept, horror og fælt fælt fælt. Mer Agatha Christie følelsen; et mord skal oppklares, og så følger vi hovedetterforskerens utspørring av personene rundt offeret. Jeg satt meg tidlig ned og tegnet kart over personene, og for første gang i mitt liv forsto jeg hvem morderen var. Kan hende det ikke er et pluss for Hanssen, tatt i betraktning min historie med krimsjangeren, men jeg likte det. Jeg likte også at det handlet om orgelmusikk, og jeg likte at Hanssen inkluderer aspekter ved mange av personenes privatliv som små bihistorier. Hanssen skriver godt nok, og er ganske morsom innimellom.

Så kan man si at politiet er litt treige i oppfattelsen, at Brede Monsen er litt vel klassisk sliten politimann og således lite original, at boka tidvis har litt lite framdrift, men likevel likte jeg godt Kurs Hanssen sin debut, og tenker jeg gjerne leser mer fra den kanten når den tid kommer.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/04/14/forglemmegei-kurt-hanssen/

For en utrolig god idé! Ringenes Herre er absolutt en av bøkene som har satt mest preg på meg, både på grunn av selve teksten, hypen som de senere år har fulgt boka, anglofilien den medførte for meg og de vennskapene nettopp denne teksten har introdusert meg for.

Da jeg leste boka for aller første gang, gikk jeg på ungdomsskolen (for mer enn 20 år siden, altså!!!). Jeg fikk anbefalt den og lånte den av ei og samme venninne, ei venninne jeg fremdeles er svært glad i og har kontakt med. En av grunnene til at jeg liker henne så godt, er alle bøkene og filmene hun introduserte meg for, spesielt Ringenes Herre. Senere, da bøkene ble filmatisert, var jeg “voksen” og lot som om jeg ikke brydde meg om at disse fantastiske bøkene skulle filmatiseres... Helt til at jeg på min nye arbeidsplass møtte ei dame som var minst like fascinert over denne historien som jeg er! Takket være den første midnattsforestillingen (og de to neste) ble vi gode venner, og er det selvsagt fremdeles. Gleder meg til sommerferien, da skal jeg introdusere henne for The Eagle and Child (eller, på folkemunne, The Bird and the Baby) i Oxford, pub’en Tolkien og C.S. Lewis gjerne besøkte. Får du en gang mulighet til det, anbefaler jeg deg å besøke den… Det er historie i disse veggene!

Det som er så fascinerende med Ringenes Herre, er at den er tidløs. Både gammel og ung synes denne historien er fantastisk og velskrevet.. Det er utrolig sjeldent at både kritikere og menigmann kan enes om at dette er litteratur som bør bli lest ;) Med andre ord: god bok – igjen!

Beklager, Gretemor, men sadisten i meg vil gjerne gi deg enda mer arbeid ;) Lista di har ligget i bakhodet mitt i hele dag, og plutselig dukket to nye titler opp. Den første er Far, mor og oss av Johan Borgen/Mumle Gåsegg. Her får vi gjennom et barns øye på en humoristisk måte oppleve livet i en kunstnerfamilie.

Det er merkelig at folk var så rare i gamle dager og jeg lurer ofte på om vi også blir sånn og om det blir så fort gamle dager, men det kan ikke være tale om at vi er rare, for vi er ikke rare og har ikke hatter ned i pannen eller krøller nedover ryggen eller kjoler som er korte foran og lange bak eller ballongbukser.

Den andre boka er The Importance of Being Ernest av Oscar Wilde. Wilde er absolutt ordspillenes mester og dette stykket er virkelig morsomt. At jeg kunne overse en av mine helter!! Igjen, beklager…

Nei, jeg klarte det ikke. ;-) Jeg håper jeg skal rekke å lese ut boka OG omtale den i løpet av påsken. Mitt foreløpige inntrykk er meget bra!

Vel.. jeg er absolutt en av dem som har skrevet negativt om Alkymisten her inne. Mange venner jeg setter pris på og respekterer har lest den, og nettopp derfor bestemte jeg meg for å lese den selv. Må si at skuffelsen var stor! For min del mener jeg at denne boka hevder å gi leseren innblikk i meningen med livet, men bare kommer med pjatt og uvesentligheter, forkledd som livsvisdom. Jeg hadde rett og slett håpet på noe mer!

Likevel: jeg liker og respekterer selvsagt fremdeles mine venner, selv om vi for en gangs skyld er uenige ;) Det må være lov å mislike en bok og ytre seg om dette, det som ikke er greit er om man påstår at andre forstår lite/er uintelligente/lite beleste om de ikke er enige. Eller?

Jeg har levd et par år uten tv nå, og det har vært herlig befriende! Før satte jeg på tv’en når jeg kom hjem fra jobb, og den sto gjerne på i flere timer. Jeg gremmes av å tenke på alle uinteressante programmer jeg har brukt tiden min på! Etter at jeg kuttet ut tv’en har jeg benyttet tiden min bedre: jeg leser mer, jeg ser kun programmer jeg er interessert i (på pc) og jeg er mer sosial. Når jeg er hjemme hos mamma eller er på kino, synes jeg nesten tv-reklamene er eksotiske…

• Lysistrata: kvinnene i Aten er lei av krig og at de bestemmer seg for å nekte å utføre sine ekteskapelige plikter, helt til mennene går med på fred. Selvsagt skaper dette problemer, også for kvinnene som er av det vellystige slaget.
• Symposion: handler om en fest som gir oss lesere et ganske annet syn på antikkens storheter, må si at det var herlig befriende å oppdage at det finnes både humor og humør i noen av de eldste tekstene vi kjenner, også.
• Much ado about nothing: forholdet mellom Beatrice og Benedick står for det meste av komikken i stykket. De "lures" til å forelske seg i hverandre og ordvekslingene deres er fantastisk morsomme.
• Don Quijote: Ridderen av den bedrøvelige skikkelse drar ut på ferd sammen med Sancho Panza. De to møter mange på sin ferd og alle Don Quijotes misforståelser/misoppfatninger/forvridninger av sannheten står til tider for stor komikk

Kan du bruke dette?

Jeg er klar over at jeg er en smule sent ute, men jeg greier likevel ikke la være å komme med noen forslag til. Aristofanes’ Lysistrata, Platons Symposion og Shakespeares komedier er nemlig noe av det morsomste jeg noensinne har lest. Lysistrata handler om at kvinnene i Aten er lei av krig og at de bestemmer seg for å nekte å utføre sine ekteskapelige plikter, helt til mennene går med på fred. Selvsagt skaper dette problemer, også for kvinnene som er av det vellystige slaget. Symposion handler om en fest som gir oss lesere et ganske annet syn på antikkens storheter, må si at det var herlig befriende å oppdage at det finnes både humor og humør i noen av de eldste tekstene vi kjenner, også. Når det gjelder Shakespeares komedier er det selvsagt mange av dem, og alle fortjener de en plass på en slik liste. Skal jeg velge bare ett av skuespillene, faller valget på Much ado about nothing. Ordvekslingene mellom Beatrice og Bendick er fantastisk morsomme! Dette stykket blir aldri kjedelig, uansett hvor mange ganger jeg leser det.

Til slutt: har virkelig ingen nevnt Don Quijote!!!

Det er igrunnen en løgn at jeg har lest boka. Men jeg har sett filmen og anmelderen sa at denne gang var for en gangs skyld filmen bedre enn boka, så da så! Jeg tillater meg å si at jeg har lest den, siden film ikke er noe alternativ her på Bokelskere!

Den morsomste av Hamsuns bøker?

Oliver Andersen reiser til sjøs og kommer hjem som en krøpling etter en arbeidsulykke ombord på konsul Johnsens båt Fia. Akkurat hvor skadet han er får vi ikke vite før helt på slutten, men det "alle" vet er at han har måttet amputere det ene beinet helt opp til hofta. Hans trolovede Petra står ham imidlertid bi, og de to gifter seg. Som en slags avlat overfor Oliver, gir konsul Johnsen - først omtalt som "Johnsen på Brygga" og etter hvert som "dobbeltkonsulen" - ham arbeid som bestyrer av hans pakkhus. For noen arbeidskar er jo ikke Oliver lenger, og dette var lenge før yrkesskadetrygd ble en rettighet for folk.

Etter hvert føder Petra det ene barnet etter det andre. Det underlige er at de fleste av barna er brunøyde, mens verken Oliver eller Petra har brune øyne. Den eneste på stedet som har brune øyne, er dobbeltkonsulen ...

Det viser seg at Oliver og Petras eldste sønn Frank har et særdeles godt hode og med særskilte evner til å tilegne seg språk. Doktoren på stedet klarer å få dobbeltkonsulen til å sponse en utdannelse for Frank, som velger å studere filologi. Folket i bygda kan ikke skjønne hva han skal med all grammatikken og kunnskaper bl.a. innen latin, og at han ikke i stedet vil bli prest. Broren Abel er noe enklere utrustet, og blir hjemme i bygda. Abels øyne har falt på Lille-Lydia, dobbeltkonsulens datter. Men Lille-Lydia er kun optatt av sin kunst, og elsker slett ikke Abel. Senere skal det vise seg at det er flere ting enn hennes vilje som står i veien for et ekteskap mellom de to.

Vi følger livet i den lille bygda, der alle helst vil være noe finere og bedre enn det de er. Tilhørighet til egen stand voktes, og man må for all del ikke menge seg med noen under egen stand. Alt er sentrert rundt dobbelkonsul Johnsens krambu.

Sjelden har jeg lest en morsommere bok av Hamsun enn denne. Underveis holdt jeg på å le meg fillete, for Hamsun gjør narr av alt og alle. Det meste i bygda styres gjennom rykter og snakk - derav tittelen "Konene ved vannposten", som et uttrykk for hvor ryktene ble skapt. Den som mest av alt får gjennomgå, er Oliver, en mann som på grunn av sin manglende manndom gjør alt som står i sin makt for å vinne tilbake sin verdighet, ikke bare som mann, men også som menneske. Hvordan han f.eks fortrenger at han umulig kan være far til barna kona føder ham ... I stedet for å ta dette inn over seg, skryter og praler han rundt, og fremstår som direkte latterlig i sine omgivelser. Men så lenge det kun er kona Petra som kjenner den hele og fulle sannhet, er det i grunnen lite som kan true hans verdighet. Det hele er glitrende beskrevet av Hamsun, som her virkelig overgår seg selv som en ironiens og komikkens mester.

De som synes at Hamsun er tung, bør virkelig prøve seg på denne boka! Nils Johnson er min yndlings-Hamsun-oppleser nr. 1! Jeg foretrekker å høre ham lese Hamsun fremfor å lese bøkene selv. Terningkast seks til Nils Johnson og terningkast fem til selve boka!

Enig, enig! For meg var det Märta Tikkanens beskrivelse av den alkoholiserte ektemannens lukter som var det aller sterkeste.. Fra mitt personlige ståsted (tolk det som du vil), var dette det mest ekte og rå ved teksten... Hårene reiste seg faktisk (helt sant!) på ryggen min da hun sto og leste denne tekstbiten bare et par meter fra der jeg satt. Ubetalelig!