Det er ikke noe å nøle med! Denne romanen fortjener fremdeles å bli lest! Her er min bokomtale:

1870-årenes Stavanger

Etter å ha lest "Buddenbrooks - en families forfall" av Thomas Mann i fjor høst, og fått med meg at hans store inspirasjon nettopp var Alexander Kiellands "Garman & Worse", har jeg lenge tenkt at jeg absolutt burde lese denne boka. Jeg var derfor snar til å sikre meg den da jeg kom over lydboka, som Cappelen Damm har sørget for å utgi. Det angrer jeg ikke, for dette har virkelig vært en fantastisk fin leseropplevelse!

Handlingen i "Garman & Worse" er lagt til Stavanger i 1870-årene. Byens navn nevnes riktignok aldri, men det er opplest og vedtatt at det dreier seg om Stavanger, Kiellands hjemby. Sentralt står handelshuset Sandsgaard, som opprinnelig ble stiftet av de to høyaktede handelsfamiliene Garman og Worse. Etter hvert er det Garman-familien som har overtatt kontrollen over handelshuset.

På mange måter kan man si at boka handler om konflikten mellom gamle tradisjoner og fremveksten av det moderne samfunnet. Dette kommer til uttrykk ved at Christian Fredrik Garman, også kalt ungkonsulen, er opptatt av å ivareta sin fars opprinnelige idéer, selv om mange av disse er direkte bakstreverske. Sønnen hans Morten Garman forsøker derimot å få faren med på modernisering i tråd med samfunnsutviklingen ellers. De blir i grunnen aldri enige. Og det hele kuliminerer da et skip som er bygget av handelshuset nær går tapt i brann, og den gamle praktisk talt tar sin død av det.

Nokså uvant litteratur fra denne tiden, har kvinnene en nokså sentral plass i Kiellands roman. Dessverre ikke alltid i positiv forstand, men dog. I første rekke møter vi Madeleine Garman, datter av Richard Garman og den fortapte sønn i Garman-slekten. Han har en fortid som ikke helt lot seg harmonere med Garman-slektens strenge krav til hva som sømmet seg, og i sin tid ble han nærmest forvist til Bratvold, hvor han er fyrforvalter. Den dagen han skjønner at Madeleine er forelsket i den i hans øyne nokså enkle vente-Per, sender han henne til byen for at hun skal bo hos hans bror, Christian Fredrik Garman, og tilegne seg mer forfinede vaner. Madeleine visner imidlertid nesten hen i byen. Hun trives ikke blant sine forfinede slektninger og lengter etter vente-Per. Helt til hun på sett og vis lar seg sjarmere av Delphin, en mann som evner å få kvinnene til å le i dette ellers så humørløse sosiale sjiktet. Etter hvert skal det imidlertid vise seg at hun ikke er alene om å la seg sjarmere av Delphin. Da det for alvor går opp for henne at noe pågår mellom Fanny, Morten Garmans kone, og Delphin, tar hun nesten sin død av det. Noe enkemannen og presten Martens vet å utnytte, og i et svakt øyeblikk får henne til å svare ja til sitt frieri ... Dette blir et valg Madeleine senere skal komme til å angre dypt.

En annen kvinneskikkelse som fremstår som meget sterk er Rachel Garman. Skjønt fordi kvinnenes stilling nå engang var slik den var på den tiden, var hun henvist til å bruke kvinnelist og ikke rent lite av manipuleringens kunst for å oppnå det hun ville gjennom mennene hun var omgitt. Hun utfordrer flere av mennene i nærmiljøet, og for den godeste kandidat Johnsen holder det på å gå virkelig galt etter at Rachel har utfordret ham til å holde en tordentale i kirken - om den tvil han selvsagt deler med alle, men som ingen tør å vedstå seg. Og som ingen vedstår seg uten store omkostninger for dem selv ... heller ikke kandidat Johnsen! Men til alt hell forbarmer presten seg over ham, og kandidat Johnsen blir unnskyldt grunnet en antatt forelskelse i Rachel.

Det er mange lag i Kiellands roman, som ikke bare var hans første roman, men som også regnes som hans aller beste. Kielland har for øvrig skrevet en frittstående fortsettelse av denne romanen - "Skipper Worse". Det jeg likte aller best med "Garman & Worse" er forfatterens gode skildringer av miljøet og menneskene i 1870-årenes Stavanger. Nokså raskt ble jeg sugd inn i stemningen i boka. Og der moderne forfattere gjerne er overtydelige og overlater lite til fantasien, evner Kielland på en brilliant måte antydningens kunst slik at jeg som leser må tolke selv og lete etter forfatterens mening mellom linjene. Jeg har tidligere opplevd Eilif Armand som oppleser av Amalie Skrams "Hellemyrsfolket", og også i "Garman & Worse" er han glitrende! Her blir det terningkast seks!

Jeg er midt i denne boka nå, og jeg elsker den!!!! Jeg tror for øvrig ikke at historien er selvopplevd. Men hun har sikkert kjent noen som har vært gjennom dette. Dessuten tror jeg at mange klarer å sette seg inn i hvordan det vil føles å bli forlatt på den måten som hovedpersonen opplever, selv om man ikke har opplevd dette på kroppen. Men få klarer som Siri Hustvedt å sette ord på det på samme måten.

Selvsagt er det lov å mislike/styre unna en eller flere sjangre! Selv har jeg aldri fått et nært forhold til sci-fi.. Det har absolutt ikke noe med kvaliteten på disse bøkene å gjøre, det dreier seg heller om at jeg foretrekker å lese om det som skjer nå, eller det som har skjedd i nær fortid (les: i løpet av de siste 2000+ år..), på bekostning av det som kanskje kan skje i framtida.

Siden jeg ble medlem her inne har jeg lest en mengde bøker jeg trolig tidligere aldri ville lest. Jovisst har jeg utarbeidet en egen boksmak etter å ha lest mange bøker, samtidig er jeg lysten på å få nye anbefalinger og oppleve/lese noe nytt… Jeg setter faktisk pris på at jeg er så lettpåvirkelig som jeg er. Jeg prøver meg på de aller fleste sjangre, og bokas omfang er intet hinder. Mine antipatier og fordommer blir ofte gjort til skamme – heldigvis.

Jeg er en smule overrasket over din beskrivelse av dine lesevaner (kanskje spesielt siden du er bibliotekar): du leser sjelden krim eller fantasy, du leser ikke serier, klassikere eller andre mursteiner… Mitt spørsmål er som så: hva leser du da?

Hett blod har på overflaten både tittel og tematikk som en kioskroman. Likevel, denne korte perlen rommer så meget mer enn en serieroman trolig noensinne kunne gjort (vel, kanskje M. Sandemo kunne sagt det samme, men kun etter 47 bøker…). Da min meget yngre, lite bokinteresserte søster, så boka, dens tittel og den slanke utførelsen, uttalte hun: “la meg låne den, Anja, den i perfekt størrelse til en busstur.. “. Jeg låner selvsagt villig ut bøker, men jeg er slett ikke sikker på at dette boka er for henne. Jeg prøvde å forklare at boka, til tross for lengden, er et mer komplekst verk enn som så.

Språket i den korte romanen er likefremt og enkelt, på den den måten kommer det ikke i veien for selve historien. Det er nettopp den, historien altså, som er så besnærende med boka. Vi lærer å kjenne karakterene gjennom enkelte perioder/episoder i deres liv. Samtidig er vi som lesere vitner til noe universalt, noe som er definerende for alle mennesker: Ungdommens naive lidenskap, alderdommens sobre og kyniske etterpåklokskap…. Alt blir fanget opp i løpet av få sider.

Må innrømme at jeg, siden jeg har lest en del krim, greide å gjette meg til hemmelighetene karakterene bærer på temmelig raskt. Selv om dette slett ikke er en krimroman, bærer den likevel på et slags mysterium, og spenningskurven er deretter. Likevel.. historien er såpass god og troverdig at det slett ikke gjorde noe at jeg (litt for) tidlig skjønte hvor det bar hen.. For meg var karaktertegningene, spesielt av Silvio, noe av det som gjorde boka stor. Hans fortellerstemme er stor og ærlig, og litt etter litt tar de andre karakterene (som på mange måter er som pappfigurer i begynnelsen) form..

Det er faktisk visse ting her i verden jeg ikke har lyst til å vite så forferdelig inngående om. Er jeg gammeldags? Er jeg forutinntatt? Er jeg fordømmende? Kanskje, men denne boka synes jeg lå så langt forbi mitt interesseområde, at det får bare forbli et ukjent område for meg! Jeg har så mange andre interesseområder og så mange bøker jeg gjerne vil lese før jeg dør, så jeg ga opp denne boka!

Brutalt og åpenhjertig om en oppvekst ved bardisken

Dimitri Verhulst vokser opp sammen med sin far og tre onkler hos farmoren, etter at moren reiste sin vei da han var 12 år. Både faren og brødrene er alkoholikere "av rang", og drikking er det eneste som står i hodet på dem. Et hvert tilløp til snobberi blir det slått hardt ned på, for i dette miljøet bærer man sin fattigdom med stolthet. Det meste manglet i Dimitris barndom; rene klær, regelmessige måltider, oppfølgning av skolearbeide, noe han kunne kalle et skikkelig hjem ... I stedet dominerte kaos, fyll, slossing, skitt og elendighet. Besøk av namsmannen som innkasserte både kjøleskap, TV og andre nødvendighetsartikler, var mer vanlig enn det motsatte ... Og det lille de hadde av møbler ble som regel ødelagt i fylla når sinnet hos faren eller en av onklene tok overhånd.

Med barsk og nærmest brutal humor skildres bl.a. en drikkekonkurranse, hvor det viktigste ikke var å vinne, men å delta. Og møtet med Frankie, en gutt i gata hvis far mente at det var under deres verdighet å omgås denne gjengen med udugelige snyltere som man mente at Verhulst-slekten besto av. Den eneste som faktisk var i jobb, var Dimitris far, mens de øvrige brødrene knapt hadde gjort et ærlig arbeidsslag i hele sitt liv. Vi møter også dverg-tvillingene som vokser opp på puben og som er alkoholiserte før de når puberteten fordi de har hjulpet pubvertinnen, dvs. moren, med oppvasken ved å helle i seg ølslanter over flere år. For ikke å glemme farens edelmodige, men dog så mislykkede forsøk på å komme bort fra alkoholens åk ...

Så en dag skjer det noe som skal vise seg å bli redningen for lille Dimitri, som i mellomtiden er blitt 13 år, skjønt hendelsen der og da fremstår som en katastrofe. Familien får besøk av en vakker kvinne som spør etter faren hans. Har faren fått seg ny kjæreste? Nei, kvinnen er fra barnevernet og hun ønsker å inspisere forholdene Dimitri vokser opp under. Uten at dette på noen måte er viet stor plass i boka, får vi vite at dette blir innledningen til en epoke bestående av mange fosterhjem (som mislykkes), institusjoner osv. for Dimitri. Han som alle trodde skulle bli som resten av slekta, klarte seg imidlertid forbausende godt, og er i dag en av Belgias mest kritikerroste og leste forfattere. "Alle tings bedrøvelighet" er den første boka av Verhulst som er oversatt til norsk. Boka snublet jeg over rett før påske, og det var i første rekke den fantastiske tittelen som fanget min oppmerksomhet og i neste omgang nysgjerrighet. Jeg bare "måtte" ha den!

Det tok litt tid før jeg vennet meg til forfatterens fortellerstil, men ikke mer enn at boka stort sett var lest i løpet av en dag. Forfatteren er blitt sammenlignet både med Arto Paasilinna og Charles Bukowski. Jeg mener at Verhulst har sin helt særegne fortellerstil. I den grad han f.eks. kan minne om Bukowski, er det gjennom brutaliteten i sine skildringer. Her pakkes ingenting inn. Desto mer rørende er det å lese om da Dimitri tar med sin sønn til onklene (faren er for lengst død) på deres stampub, og forskrekket ser hvilken innflytelse dette har på sønnen og straks vil hviske vekk sporene.

Alt i alt en velskrevet og tragikomisk bok i genren "forfatter-selvbiografi", men som det absolutt ikke går tretten på dusinet av. Dette er for øvrig den andre boka jeg leser i løpet av kort tid, som nylig er oversatt fra nederlandsk noen år etter at aktuelle bok har gjort stor suksess i hjemlandet. Så langt har dette vært spennende lesning! Jeg gir terningkast fem!

Så moro å høre! Sånn som du beskriver ditt møte med denne forfatteren, har jeg for øvrig hatt det med samtlige bøker jeg har lest av henne. Hun er helt rå!

Den er grei! Vi snakkes!

Tror sannelig jeg skal slå til; sender deg privat melding i morgen ;)

Nei, dessverre. Men jeg har Sjelenes herre og David Golder, om det skulle være av interesse?

Du har vel ikke tilfeldigvis et ekstra eksemplar av Storm i juni til salgs? Blafre med vippene ;)

He-he ... Denne gangen ble jeg kraftig utfordret av Strindin, og som det konkurransemenneske jeg er (bare å knekke sammen og tilstå), gjøv jeg på oppgaven med krum hals! Jeg er imponert over språket i "Middagen"!

Det er for øvrig seks dager igjen til avbestillingsfristen i Bokklubben utgår ...

Jeg for min del gleder meg til at flere får lest denne boka. Og så håper jeg ikke at jeg har skapt SÅ store forventninger til boka at "alle" blir skuffet ... ;-/

Takk for veldig, veldig hyggelige tilbakemeldinger! ;-) At det er flere som får øynene opp for Irene Nemirovsky, gleder meg stort! En fantastisk forfatter som dessverre døde så altfor ung ... Jeg har gått over til å lese de av hennes bøker som enda ikke er oversatt til norsk, på engelsk - fordi jeg bare MÅ lese absolutt alt hun har skrevet!

Ved siste Mammut-salg kjøpte jeg opp noen eksemplarer av hennes bøker. Sånn for påkomne tilfeller ...

Enig! Gjett hvilken bok jeg fullførte i går? - "Hett blod" av nevnte Némirovsky! Og hvem kan vi skylde på - nettopp Rose-Marie ;)

Hvem var noensinne i tvil om at du kom til å komme med den første bokanmeldelsen av denne boka? Igjen: du gjør en fantastisk jobb som bokanmelder, Rose-Marie! Jeg burde egentlig sende regningen for alle nyinnkjøpene mine til deg, så mange bøker som du har fått meg til å kjøpe… Samtidig har du inspirert meg til å lese mange bøker som har vært til stor glede for meg, og dermed gjort meg rikere på leseopplevelser. Derfor; jeg betaler bokregningene med glede og ser fram til enda flere inspirerende anmeldelser fra deg!

Paul og kona Claire er invitert ut på middag av Pauls berømte bror Serge og hans kone Babette. Serge Lohman er statsministerkandidat ved kommende valg og en absolutt alle vet hvem er. Derfor har Serge ønsket at de ikke skal møtes på et alminnelig sted, hvor han regner med å bli plaget av fansen, men på en svært dyr og eksklusiv restaurant der vanlige mennesker må påregne sånn ca. tre måneders ventetid på et bord, mens sånne som ham får bord på dagen.

Mens Serge og Claire venter på at broren og kona skal ankomme, fremkommer det med all tydelighet hvordan Paul irriterer seg over broren, som er kvalmt vellykket. Som f.eks. fra den ene dagen til den andre plutselig er blitt vinkjenner, fordi dette liksom hører med når man er berømt. Og som har en rekke politisk korrekte meninger, på tross av at broren Paul vet at dette bare er et spill for galleriet. Selv er Paul en arbeidsledig lærer på det niende året, men en nokså tung diagnose i bunn. Akkurat hva han lider av, får vi aldri vite, men impulskontroll og empati er kanskje ikke akkurat blant hans sterkeste sider ...

Det skal vise seg at middagen blir alt annet enn konvensjonell. At rammen for sammenkomsten er en - i følge Paul - latterlig dyr restaurant, forhindrer ikke at dette blir alt annet enn hyggelig. De skal nemlig diskutere sine barns skjebne. Deres tenåringssønner har begått en forferdelig forbrytelse som har vært mye omtalt i media. Et videoklipp fra et overvåkningskamera viser to tenåringsgutter i aksjon, uten at det er mulig å se hvem de er. Paul antar lenge at det kun er han som vet noe, men etter hvert viser det seg at han ikke er alene om å ha skjønt sammenhengen. Spørsmålet er hvordan de skal håndtere dette. Ja, om de blir enige om hvordan de skal håndtere det ... Skal hemmeligheten holdes innenfor familien eller skal de melde sine egne barn? Og varer ærlighet lengst?

Jeg strevde litt med å komme i gang med denne romanen, men etter 50-60 sider løsnet det for alvor. De siste 240 sidene leste jeg i løpet av en formiddag, ute av stand til å legge den fra meg. Jeg måtte hele tiden videre, videre ...

Boka er inndelt i sekvenser som refererer seg til en fem retters middag; aperitif, forrett, hovedrett, dessert og digestif. Handlingen foregår langs denne tidsaksen, og skrider frem etter hvert som rettene serveres. Underveis er det mange digresjoner til fortiden, og som forklarer forholdet mellom de to familienes medlemmer, store som små. Og ikke minst hvorfor jeg-personen Paul er så frustrert og skuffet over livet ... Viktige moralske dilemmaer som hvor langt foreldre er villig til å gå for å dekke over sine barns forbrytelser, samt hva dette i verste fall kan føre til av ansvarsløshet og mangel på samvittighet hos barna, tas opp i denne boka. Eplet faller kanskje ikke så langt fra stammen når alt kommer til alt?

Når en brors snobberi blir satt opp mot en annen brors følelse av mindreverd, skapes det en spenning i teksten som ga denne boka flere lag enn kun det ytre plottet som foregir å være bokas hovedtema. Dette i tillegg til at forfatteren generelt harsellerer med snobberiet innenfor gourmet-bransjen i sin helhet, gjorde mang en situasjon temmelig lattervekkende. Koch har både en skarp og vittig penn, og jeg antar også at oversetteren har en god del av æren for at denne boka fremstår som meget velformulert. Boka er ganske enkelt meget godt skrevet! Når jeg ender opp med å gi denne boka terningkast fem og faktisk ikke seks, er dette fordi jeg mener at spesielt starten på boka kunne hatt en noe strammere regi ved at noe av "pludderet" kunne ha vært fjernet. Ellers er oppbyggingen av boka glitrende, og den holdt meg etter hvert i et stramt grep som jeg ikke slapp ut av før siste side var vendt. Dette var virkelig en bok i min gate!

Jeg gleder meg allerede til å lese flere bøker av denne forfatteren!