Bokelskere.no

Og her kommer Bokelsker-nettstedets effekt til sin fulle rett: for her markedsfører vi på mange måter våre "egne" bøker, som regel stikk i strid med markedskreftene! Når jeg vil gjøre research på en bok eller forfatter jeg ikke har hørt om tidligere, kikker jeg som regel innom Bokelskere for å se hva andre har ment om aktuelle bok. Og dette blir ofte styrende for om jeg ønsker å gi aktuelle bok eller forfatter en sjanse! Og mon tro om f.eks Ari Behn - bare for å ta et eksempel - egentlig selger så mye likevel når det kommer til stykket, selv om han i kraft av sin posisjon får gitt ut hva det skulle være av sine bøker? Du kan ikke selge på et navn i det uendelige, dersom innholdet ikke holder mål ...

Over et sitat står det hvor mange som har det som favoritt. Er dette antallet medregnet meg selv vis jeg er "forfatteren" og har lagt inn sitatet?

Ja, nå er det det.

Så...synes jeg det hadde vært gøy å kunne se hvilke bokelskere som deler favorittsitatene mine? Sånn at du kan trykke på "5 har det som favoritt", og se hvem de er.

God idé. Jeg har fikset dette nå!

Takk! Joda, det er jeg som har skrevet den omtalen også. ;-) Lenge fikk man jo 20 kr pr. omtale på Bokklubbens nettsider. Og i det lange løp ble det noen prisavslag på alle bøkene jeg ikke klarte å holde fingrene fra ... ;-)

Tusen takk! ;-) Jeg synes i alle fall det er kjempegøy selv! Og jeg får faktisk så mye mer ut av bøkene jeg leser også når jeg vet at jeg skal prestere noe i den andre enden. Fortrinnsvis legger jeg ut bokomtaler og filmomtaler på bloggen min, men jeg kjører parallelt med Bokelskere. Ekstra morsomt er det når jeg opplever at det jeg skriver både blir lest, satt pris på og inspirerer - i tillegg til gode diskusjoner om bøkene.

Nei, ikke så langt. Jeg har kun skrevet for min egen fornøyelses skyld. Nylig ble jeg riktignok kontaktet av et bittelite forlag for lurte på om jeg kunne tenke meg å få tilsendt leseeksemplarer,, og så er det fritt opp til meg om jeg vil omtale dem eller ikke. Ingen bindinger, ingen forpliktelser. Min frie og uavhengige stilling ivaretas dermed, og det er viktig for meg (dvs. at jeg kan stå 100 % for det jeg skriver).

Takk! ;-) Nettopp den prisen vekket min interesse for å skrive bokomtaler.

Jeg husker ikke det forordet du nevner, men det skal jeg slå opp og lese.

Denne forfatteren ER det noe ved! Jeg håper det kommer flere bøker fra hennes hånd snart!

Hmmm ... det ga meg virkelig noe å tenke på!

Ja, det er jeg faktisk enig i! ;-) Det er jo rett før man risikerer å få barnevernet på døra ... He-he ...

Lesebrett er under MEGET skeptisk vurdering .... Den dagen noen finner opp en funksjon som gjør at man kan lese f.eks. engelskspråklige bøker og med letthet trykke på uforståelige ord og få dette oversatt til hvilket språk man måtte ønske - som norsk, for mitt vedkommende - er jeg imidlertid med!!!!!!

Jeg ver også med! Dette blir spennende!

Du er inne på noe der ... Mht. plassen altså ... Jeg har fremdeles litt plass til å sette bøker dobbelt i bokhyllene mine, men det er en lite tilfredsstillende løsning i lengden. Så nå venter jeg i grunnen bare på at ungene skal flytte hjemmefra slik at jeg får flere steder å sette opp nye bokhyller ... ;-)

Som jeg skulle sagt det selv! Jeg kan faktisk bruke opp mot 2000 kroner måneden på bøker uten å få den minste dårlig samvittighet! Hva sitter en røyker igjen med? Dårlig samvittighet for å ha ødelagt helsa enda litt mer? (Jeg har selv røkt i 25 år, så jeg vet hva jeg snakker om.)

Min beholdning av uleste bøker bare øker og øker. Jeg holdt på å si dessverre, men tror egentlig ikke at jeg mener akkurat det. Som med usette DVDer jeg (også) har litt av et lager av, elsker jeg å gå og plukke i egne bokhyller når jeg skal velge den jeg skal lese. Noen ganger er terskelen veldig høy for å begynne på enkelte bøker, men så kan jeg plutselig oppdage at akkurat den eller den boka faktisk er innlest som lydbok. En kjapp tur til biblioteket og vips! så er jeg i gang med noen ganger det tyngste av det tyngste ... Som i skrivende stund - jeg hører nå fantastiske Moby Dick som lydbok - og FOR en bok for øvrig! I påsken har jeg malt utendørs og innendørs, gått turer, ordnet i hagen - hele tiden med en lydbok på øret ... Og når jeg så kan oppsummere inntrykkene mine i egenproduserte bokomtaler, og flytte den uleste boka over i leste-bøker-hyllene, er lykken stor!

I den senere tid har jeg blitt mer bevisst på at også de gamle bøkene må leses, og jeg går heller ikke av veien for å gjenlese gamle bøker (en interesse som bare øker med alderen) - selv om dette fører til at det tar enda lenger tid før jeg får lest alle de uleste bøkene mine. Mitt forhold til innkjøp av nye bøker er noe ala "må sikres, før den er utilgjengelig!" Og jeg liker å være tidlig ute. Å lese f.eks Knausgård fem år etter - vel vel ... Jeg synes i alle fall at det er mye morsommere å være der MENS det skjer.

En dag kommer jeg til å gjøre et alvorlig forsøk på å røske opp i min boksamling. Bøker jeg vet at jeg aldri kommer til å lese, vil mest sannsynlig ikke overleve den oppryddingen. Men gud forby å kaste bøker! Nei, da er det bedre å finne et godt hjem for dem.

Ellers får jeg ikke fullrost disse bokelsker-sidene! Lykken er å lese begeistrede innlegg om enkelte bøker, og oppdager at "jamen, den HAR jeg jo selv!" Og så får nettopp aktuelle innlegg meg til å lese denne boka og oppdage hvilken skatt jeg har hatt i bokhyllene mine, nær sagt uten å være 100 % klar over det. Og det at det på dette nettstedet ikke bare er fokus på de nyeste bøkene, er helt gull!

Nydelig bok! Her er min omtale av den:

Bokas jeg-person Mia, har nettopp opplevd sitt livs tragedie. Etter tredve års ekteskap forlater ektemannen Boris henne til fordel for en tyve år yngre kvinne. Dvs. forlater og forlater ... Han vil ha en pause fra ekteskapet for å finne ut av dette, og ønsker ikke å avskjære en hver retrettmulighet tilbake til ekteskapets trygge favn.

Etter et akutt psykisk sammenbrudd og et kort opphold på en psykiatrisk avdeling, reiser Mia til sin hjemby. Moren bor på sykehjem, og Mia leier et hus i nærheten hvor hun tilbringer noen sommermåneder borte fra sine vante omgivelser. Hun starter opp et poesikurs med syv jenter i trettenårsalderen. Samtidig følger hun sin aldrende mor og hennes fem venninner, og blir kjent med et ungt nabopar med to små barn, og som hele tiden balanserer på en knivsegg mot samlivsbrudd. Det blir - som tittelen antyder - en sommer uten menn ... Men like fullt ikke uten en del hverdagsdramatikk.

Mens sorgen over tapet av ekteskapet og ektemannen bearbeides, får en av morens venninner Alzheimer, mens en annen dør. Samtidiig blir Mia vitne til rivaliseringen mellom tretttenåringene, og hvordan de plukker ut en i gjengen som mobbeoffer. På nokså finurlig vis får hun jentene til å skrive seg gjennom det som skjedde. Jentenes hemmelige Heksering avsløres, og rollene i jentegjengen omfordeles - til stor overraskelse for dem alle. Gjennom denne skildringen får Hustvedt for øvrig frem hvor ille kvinner kan være mot hverandre, og hvilke mekanismer som styrer hvem som blir utsatt for mobbing og utstøtelse, hvor misunnelse ikke sjelden er en del av forklaringen.

Nabokvinnen Lola og hennes to barn må av og til finne ly hos Mia når den hissige samboeren Pete ikke er helt god, og dette blir samtidig et godt bilde på hva kjærlighet egentlig er og hva som binder to mennesker sammen. I mellomtiden skjærer selvfølgelig forholdet mellom Mias eksmann og den nye kvinnen - Pausen som Mia har valgt å kalle henne - seg, og spørsmålet er om Mia er beredt til å ta mannen tilbake eller om det er for sent ... En ting er i alle fall sikkert: uansett hva hun velger, kommer ingenting til å bli som før. Eller?

Denne romanen elsket jeg! Å skrive så nært og fint om sorg og ensomhet etter et samlivsbrudd er rett og slett en stor bragd, fordi det er så fort gjort å trå feil og bli offer for klisjeenes klamme grep. Dette har Siri Hustvedt klart å unngå. De få gangene hun er i ferd med å tippe over, er hun meget bevisst dette som forfatter. Boka er så klok, så dyp og så ekte at det er meg en gåte at det er mulig å skrive om noe slikt uten å ha opplevd dette på kroppen selv.

Noe som imidlertid trakk noe av helhetsinntrykket ned er at det tidvis ble vel mange navn å holde styr på, uten at jeg helt skjønte hva som var poenget med å trekke inn såvidt mange personer i denne relativt tynne boka. Hustvedt er dessuten utvilsomt en meget kunnskapsrik og belest kvinne, og hun strør om seg med litterære preferanser som antakelig betyr mye for amerikanerne, men som sa meg nokså lite. For min opplevelse av boka trakk dette ned inntrykket, slik at det ikke kan bli terningkast seks denne gangen. Derimot blir det terningkast fem - et sterkt sådan! Hustvedts veksling mellom det følelsesmessige og det intellektuelle falt for øvrig i god jord hos meg. I den forstand fikk jeg faktisk litt dejavu til danske Susanne Brøggers tidligste bøker, selv om disse var hakket galere og villere enn Hustvedt noen gang er i nærheten av. Kanskje er det nettopp vekslingen mellom det følelsesmessige og det intellektuelle som gjør at historien aldri tippet over i den sentimentale? Jeg gleder meg til å lese flere av Hustvedts bøker!

Ja, det er nok riktig at både Hamsun og Ibsen tok i bruk flere ord enn Shakespeare. Jeg mener at norsk er et svært rikt språk, siden vi tar bruk mange dialektuttrykk både i dagligtale og i skriftspråk. Dette er jeg svært stolt av! Likevel må jeg (selvsagt) ta mester S. litt i forsvar… Til tross for at han ikke brukte like mange ord som I. og H. gjorde, framstår han likevel som en språklig mester. Utrolig mange ord, fraser og ordtak stammer fra Shakespeare, så alle vi som er interesserte i språk bør være ham evig takknemlig!

Så morsomt! Jeg har tenkt akkurat det motsatte i det siste: Erik Fosnes Hansen er en forfatter jeg virkelig setter pris på, men samtidig kunne det aldri falt meg inn å ta han med på restaurant, ei heller by ham på hjemmelaget mat (skrekk og gru!).. Tror jeg skal nyte hans bøker i ensomhet og heller ta en livlig og morsom middag sammen med andre, litt mindre kravstore og mer omgjengelige forfattere ;)

Vel.. Fluene dukker stadig opp i Aliides liv. De ødelegger kjøttet, de gjør henne kvalm utenfor kjøttforhandleren, hun serverer kjøtt som fluene har vært borti til andre... Kanskje kan det ha noe med hennes skyldfølelse å gjøre; kanskje hun føler seg like bedervet som fluene gjør maten?? Ikke vet jeg ;)

Muligens er dette en spoiler ;)

Bøker fra tiden like etter/rundt Sovjetunionens fall er spesielt interessante for meg. Grunnen er temmelig enkel; i løpet av 1989/90 fullførte jeg min grunnskoleutdanning og mye av samfunnsfagspensumet skaptes i løpet av vårmånedene jeg gikk i avgangsklassen. Jeg lot meg tidlig fascinere av kommunismen og dens budskap: den naive Anja våknet flere ganger av mareritt som fortalte henne at hun aldri ville få besøke Sovjetunionen.. Det var veldig spesielt og spennende å oppleve jernteppets fall på denne måten; vi følte alle at vi der og da var en del av historien- og; disse hendelsene var med på å gjøre meg veldig interessert i historiefaget!

Den voksne Anja har fått besøkt både Russland og Latvia. Mitt romantiske syn på den tidligere kommunistiske republikken er borte. Selv for en vestlig person som meg er det klart at det, mer enn 20 år siden murens og unionens fall, fremdeles i stor grad er kynismen som råder. De baltiske statene har fått lide i mangfold, siden de på mange måter var som en buffer mot vesten å regne.

Nettopp derfor var de ulike tidsperiodene i boka interessante for meg. Her får vi, gjennom karakterene, oppleve Estlands historie i historisk viktige bolker. Vi leser om den andre verdenskrig, Sovjetunionens innmarsj og til slutt den begynnende løsrivelsen fra republikken. Jeg skal ikke på noen måte påstå at jeg kjenner Estlands historie godt, likevel mener jeg å tro at historien som skisseres i denne boka er både troverdig og historisk korrekt.

Avslutningen av romanen, som tidligere har vært nevnt i denne tråden, viser leseren hvor korrupt og konspiratorisk samfunnet i Estland virkelig var da de var en del av Sovjetunionen. “Alle” jaktet på “alle”, hverken familiebånd eller tidligere vennskap spilte noen rolle. Her gjaldt det å overleve. Aliides skjebne var kanskje ikke så unik; man gjør det man gjør for å overleve, og ett eller annet sted på veien mister man sine tidligere normer… Skammen kan få mange til å gjøre de mest utrolige ting!

Når det gjelder Zara kan hennes oppvekst ha vært en del av årsaken til at hun handlet som hun gjorde; hun er naiv, samtidig oppviser hun et fantastisk overlevelsesinstinkt; hun ER Zara, ikke Natasha. Må si at Zaras skjebne gikk inn på meg, hennes historie minner meg veldig mye om filmen Lilja 4ever, og det var svært vondt å lese enkelte av passasjene som omhandlet hennes tid bl.a. i Tyskland.

Konklusjon: dette var en utrolig god bok! Den var gripende, men samtidig på en måte usentimental.. Leseren møter karakterenes mørkeste sider, samtidig er det et visst håp å spore. Heldigvis har jeg Stalins kyr liggende, forhåpentligvis vil jeg på nytt la meg imponere av Oksanen!

Jeg er så enig, trekkoppfuglen var min første Murakami-opplevelse. Og jeg ble helt betatt. Etter det har jeg lest Kafka på stranden, som jeg synes var nesten like god, og Sauejakten som jeg ikke klarte å knekke koden på. Jeg har også begynt på Norwegian Wood, men den ble liggende og da jeg, som deg, nå har sett filmen som jeg likte veldig godt, legger jeg boken vekk. Jeg har også Dans, dans, dans liggende pluss After Dark. Også må jeg ikke glemme å nevne Elskede Sputnik, som jeg likte veldig godt. Efter skjelvet er også en fin liten novellesamling som det er verdt å få med seg! Murakami er en forfatter i en klasse for seg!

Prøv lydbokutgaven!